Hvaler

Hvaler
1. Grønlandshval, 2. Spekkhogger, 3. Nordkaper, 4. Spermhval, 5. Narhval, 6. Blåhval, 7. Finnhval, 8. Hvithval
Nomenklatur
Cetacea Brisson, 1762
Populærnavn
hvaler, hvaldyr
Klassifikasjon
Rike		Dyreriket
Rekke		Ryggstrengdyr
Klasse		Pattedyr
Orden		Klovdyr
Alder		eocen (ca. 50 millioner år)
Økologi
Antall arter:		93 (1 mulig utdødd)
Habitat:		marin og limnisk
Utbredelse:		alle verdenshav og noen elvesystemer
Inndelt i
bardehvaler tannhvaler

Hvaler eller kvaler (Cetacea) er en gruppe store pattedyr, som gjennom evolusjonen helt ut har blitt tilpasset et liv i vann. Sammen med seler og sjøkyr utgjør hvalene gruppen sjøpattedyr. Hvalenes nærmeste nålevende slektninger er imidlertid flodhestene (Hippopotamidae). Hvalhannen kalles okse, hunnen ku og avkommet kalv.

Det finnes mer enn 80 arter av hval, hvorav 21 har blitt registrert i norske farvann. Flesteparten holder til i havet, men noen er også tilpasset et liv i ferskvann. Blant hvalene finner man også verdens største dyr, den enorme blåhvalen, som faktisk er det største dyret som noen gang har levd på kloden vår, og hunnene blir størst. Blåhvalen kan veie oppimot 200 tonn og bli over 33 meter lang. Den minste av hvalene er hektordelfinen, som blir cirka 1,2–1,5 meter lang og typisk veier omkring 35–60 kg, og hunnen er minst.

Alle hvaler har en strømlinjeformet kropp som gir liten motstand i vann, men kroppsformen varierer likevel ganske mye. De hurtigste hvalene har gjerne en torpedolignende kropp, mens de langsommere artene ligner mer på et gigantisk rumpetroll i formen. Kroppen er også i varierende grad dekket med et isolerende lag av spekk. Noen arter har et tykt lag, mens andre kun har tynt lag. Arter som holder til i kalde farvann (Arktis eller Antarktis) har det tykkeste spekklaget. Hos noen arter kan dette utgjøre nærmere femti prosent av totalvekten. Spekket kan på enkelte plasser bli oppimot 50 cm tykt hos de største artene.

Hos hvalen har forlemmene blitt omdannet til luffelignende sveiver som hvalen bruker til å manøvrere med. De små baklemmene, som forøvrig ikke er festet til ryggraden, er derimot gjemt inne i kroppen på dyret. Ytterst på halen har alle hvaler en horisontal halefinne som de bruker til å skape framdrift i vannet med. De hurtigste hvalene kan trolig komme opp i 50 km/t eller mer. Hos noen arter kan halefinnen og ryggfinnen også brukes til å identifisere individene, fordi de er unike i enten form eller mønster. De er dessuten også nesten hårløse.

Hvalskjelettet savner tyngre fast benstruktur og er porøst og fettrikt. Det består av inntil 50–60 prosent fettvev, og storparten av bena er lette og elastiske. Mange skjelettdeler er erstattet av brusk eller til og med fettvev. I øret og snutepartiet har hvaler spesielle ben som bare forekommer på disse plassene. Dette er bendannelser med høy densitet som minner om porselen og har helt spesielle akustiske egenskaper. Denne bendannelsen leder lyd bedre enn annen benstruktur.

Mange hvaler har enorme hoder. Hos noen arter utgjør hodestørrelsen nærmere en tredjedel av kroppen. Forlengelsen av hodet (snuten), har hos noen hvaler fått en utforming som minner mer om et nebb, og blir derfor omtalt som enten dette eller eventuelt som et hvalnebb. Hvalnebbet er imidlertid ikke bygget opp som et tradisjonelt fuglenebb. Kraniet har blitt betydelig forandret og ofte ekstremt forlenget, som følge av at kjevene er kraftig forlenget (særlig hos de største artene).

Halsvirvlene er lite bevegelige hos de fleste hvalartene, selv om noen arter har en viss mulighet til å bevege nakken. Øynene er små i forhold til hodestørrelsen, men de fleste hvaler har godt syn både i og over vann. Elvedelfinene er imidlertid enten svært svaksynte eller blinde. De har da også mindre bruk for synet, siden elvesystemene de lever i gjerne har mudderint ugjennomsiktig vann.

Hos alle hvaler, unntatt hos en art, er nesen flyttet opp på toppen av hodet eller nakken, der den danner et såkalt blåsehull med enten enkel eller dobbel pusteåpning. Når hvalen kommer til overflaten for å puste kan noen arter bytte ut omkring 90 prosent av luften i lungene i ett og samme åndedrag. Til sammenligning bytter mennesker ut kun ca. 30 prosent. Når den gamle luften blåses ut kan blåsten hos noen arter sees på lang avstand. Hos blåhvalen kan den stå 12 meter til værs. Noen arter bruker også blåsten i en fiskenotlignende teknikk for å fange byttedyr i neddykket tilstand. Når hvalene kommer til overflaten etter et dykk, trenger de gjerne flere inhaleringer for å bygge opp oksygenreservene på nytt, men behovet varierer mellom artene.

Hvaler deles tradisjonelt inn i to underordener, basert på tannstrukturen.

Gruppen med bardehvaler (Mysticeti) har færrest antall arter, men består av de fysisk største hvalene (herunder verdens største pattedyr – blåhvalen). Sju av artene har ifølge Havforskningsinstituttet blitt registrert i norske farvann. Hunnene blir generelt større enn hannene. Bardehvaler har ikke ordinære tenner, men har fått disse omdannet til såkalte barder. Bardene, som sitter i overkjeven og fungerer som et filter, består i hovedsak av proteinet keratin og ligner en stor hårkam. Bardehvalene har blåsehull med to pusteåpninger. Det er uklart om bardehvaler har en primitiv form for ekkolokalisering eller ikke. Artene i denne gruppen lever utelukkende i havet, selv om noe arter i enkelte tilfeller kan ta seg (forville seg) inn i elvemunninger.

Gruppen med tannhvaler (Odontoceti) inkluderer flest arter og viser størst genetisk variasjon, også med hensyn til den fysiske størrelsen på dyrene. Fjorten av artene har ifølge Havforskningsinstituttet blitt registrert i norske farvann. Hannene blir generelt større enn hunnene. Dette er hvaler som har ordinære tenner av dentin, selv om ikke alle artene har tenner som er funksjonelle. Tannhvalene har blåsehull med kun en pusteåpning. Alle tannhvaler har dessuten en avansert form for ekkolokalisering som de bruker til å orientere seg med. Artene i denne gruppen lever stort sett i havet, men noe få arter har også tilpasset seg ferskvann og lever i noen av verdens større elvesystemer.

Hvalene finnes i alle verdenshavene, fra Arktis til Antarktis, og i alle typer klima. Noen arter trives best langs kysten, mens andre helst ferdes på åpent hav. Noen har også tilpasset seg et liv i ferskvann og trives utelukkende i noen av verdens større elvesystemer, mens noen ytterst få kan oppholde seg vekselvis i ferskvann og saltvann. Flere arter migrerer også mellom sommerbeite og vinterbeite, og kan da, selv om de til vanlig trives best ved kysten, krysse over åpent hav, mens andre er relativt stasjonære.

Hvalens habitat er så mangfoldig at det vanskelig lar seg beskrive, annet enn for mindre grupper og enkelt arter. Noen trives på grunt vann, andre på store havdyp. Noen trives ved polene eller langs iskanten og i drivisen og liker kanskje temperert vann, andre trives i tropiske farvann rundt ekvator. Arter som migrerer kan ha et forhold til ulike klimasoner, men de krysser ikke over ekvator.

De fleste artene er sosiale og danner flokker. Flokkene kan bestå av alt fra 2–3 dyr til flere tusen dyr. Noen dyr lever også i en solitær tilværelse. De største flokkene dannes gjerne når hvalene migrerer mellom beiteplassene gjennom sesongen, men av og til dannes det også slike kjempeflokker om tilgangen på mat er spesielt gunstig.

Normalflokken består som regel av et antall voksne hunner og deres avkom og kalles gjerne en mødreflokk eller haremsflokk. Unge hanner forlater mødreflokken når de enn i paringstiden, når de sesongvis migrerer mellom beiteplassene, og under store etegilder når tilgangen på mat er god.

Alle hvaler er svært dyktige dykkere, men det er stor forskjell på dykkeatferden mellom ulike arter og grupper. De beste dykkerne finner man blant tannhvalene, i den forstand at mange av disse hvalene dykker dypere og lengre enn bardehvalene. Årsaken til dette er å finne i hva slags føde disse dyrene normalt spiser.

Det har lenge vært antatt at spermhval (Physeter macrocephalus) kan dykke ned til et dyp på cirka 3 000 meter eller mer,^[1] men det er en hypotese som til nå ikke har latt seg bekrefte. Norske forskere har også antydet, at spermhval trolig kan være neddykket i opp mot 190 minutter,^[2] men også det er kun en hypotese. Mange tannhvaler er imidlertid usedvanlig gode dykkere, og nebbhvaler har lenge blitt antatt å være blant de beste. Arten har siden den 17. oktober 2006 innehatt verdensrekorden i dyp-dykking for pattedyr, og siden forbedret den betydelig. Når hvalene kommer til overflaten restituerer de oksygennivået i kroppen i løpet av cirka 20 sekunder, før de eventuelt dykker på nytt. Etter svært dype dykk har det blitt observert at denne hvalarten gjerne hviler ved overflaten i lengre tid enn normalt forventet. Dette, og det faktum at hvalen ofte strander, har ført til at noen forskere tror at den kan få en slags dykkersyke, dersom den dykker igjen for raskt etter et dypdykk.

Den 17. oktober 2006 dykket en blekhodenebbhval (for første gang) beviselig til 1 899 meter, og satte med det ny offisiell verdensrekord i dyp-dykking for pattedyr. Dykket varte i 85 minutter.^[3] Med det reiste spørsmålet seg, om ikke denne arten kunne dykke både dypere og med lenger varighet, og rekorden ble ettertrykkelig smadret den 17. februar 2011, da en annen blekhodenebbhval (Zc015; hunnhval) dykket ned til hele 2 992 m utenfor kysten av California, i et dykk som varte i cirka 80 minutter, men også to andre blekhodenebbhvaler (Zc010 og Zc011) har beviselig dykket dypere enn den tidligere rekorden fra 2006.^[4]

Forskerne merket åtte blekhodenebbhvaler utenfor kysten av California og tok i mot data fra hvalene, som blant annet målte forflytningsmønster, dybder og dykketider, over en periode på cirka to år (2010–2012). Hvalene som ble merket besto av fire voksne hunner (Zc010, Zc015, Zc017 og Zc019), tre vokse hanner (Zc011, Zc016 og Zc020), og en unghval (Zc014) av ukjent kjønn. Det lengste dykket (utført av Zc010) som ble målt i varte i hele 137,5 minutter.^[4]

Under den perioden de åtte hvalene ble testet, ble hvert enkelt individs dykk registrert og målt, blant annet med hensyn til største dybde og lengst varighet. Tabellen under viser resultatene (men ikke nødvendigvis for samme dykk):^[4]

Selv om hvalen er et pattedyr unngår den (normalt) dykkesyke. Når en hval dykker dypere enn 100 meter, kollapser lungene ettersom trykket øker, og den komprimerte luften presses inn i det respiratoriske treet som motstår trykket fordi hvaler har brusk i veggene, helt ned til de terminale bronkiolene. Brusken gjør at hvalen tåler trykket. Fra disse respiratoriske gangene kan ikke nitrogenet trekke seg inn i blodbanen, slik at dykkersyke kan oppstå.

Hvalene har utviklet mange av de samme tilpasningene til dykking som man finner hos seler. Hvalene har blant annet økt kapasitet for lagring av oksygen som følge av et stort blodvolum med høye hematokritverdier (andeler med røde blodlegemer målt i prosent) og høye konsentrasjoner av myoglobin (et protein som er viktig for å transportere oksygen til musklene) i muskulaturen. Det er også kjent at hvaler kan regulere hjertefrekvensen under dykking – såkalt bradycardia, men artene har sannsynligvis ulike forutsetninger og behov. Behovet er størst hos de arter som dykker dypest, og derfor trolig også best utviklet.

Hvalen kommuniserer med både lyd, såkalt hvalsang, og kroppsspråk. Hvalsangen deles gjerne opp i emner eller fraser (sistnevnte er kortere). Det er bare hannene som «synger», og forskerne har registrert at sangen endrer seg litt fra år til år. Mest kjent for sin sang er knølhvalen. Siden hvaler ikke har stemmebånd, oppstår sangen når hvalen presser luft over strupehodet og gjennom de enorme nesegangene. Forskere er fremdeles usikre på hva hensikten med hvalsangen er, men siden bare hannene synger, antok man lenge at sangen kun var for kurtisering. Nå mener imidlertid forskerne at sangen også tjener en rekke formål. Siden lyd bærer svært godt i vann kan hvaler kommunisere med infralyd (lavfrekvent lyd) over enorme distanser, kanskje over flere hundre kilometer. Hvaler har derfor spesielt godt utviklet hørsel.

Det hender at hvaler strander, altså svømmer på land og ikke selv klarer å ta seg ut på dypt nok vann til å kunne svømme. Hvalstranding skjer stadig oftere, men man vet ikke med sikkerhet hvorfor det skjer. Det eksisterer en rekke ulike teorier. En teori er at hvalene av ulike årsaker feilnavigerer. En annen teori er at hvalene blir jaget på land, eksempelvis av jaktende spekkhoggere.

De fleste hvaler som strander er arter som holder til på dypt vann. Dette er årsaken til teorien om feilnavigering. Man kan tenke seg at de ikke er kjent i kyststrøkene og derfor feilnavigerer og havner på land. Den mest omfattende massestrandingen man kjenner til i nyere tid skjedde på New Zealand i 1985. Da strandet omkring 400 grindhvaler der. Også i 2005 strandet det 129 grindhvaler på New Zealand, men denne gang greide myndighetene å redde 108 av dem.^[5]

I det siste har stadig flere forskere tatt til orde for at såkalt akustisk forurensning^[6] kan være en betydelig årsak til at hvaler strander. Man tenker seg da at stadig mer utstrakt bruk av ekkolodd og sonar (særlig i militær sammenheng) kan påvirke hvalenes navigasjonsevne.

Hvalenes avstamning har lenge vært en gåte for vitenskapen, som lenge har hatt to hovedteorier – rovpattedyrteorien og klovdyrteorien. I senere år er det gjort flere nye oppdagelser, som følge av ny teknologi, bredere forskningsgrunnlag og mer erfaring. Det har ført til nye teorier. Først kom Pakicetus-teorien, så ny støtte til klovdyrteorien. Fortsatt gjenstår imidlertid mange ubesvarte spørsmål, så endringer må påregnes også i tiden som kommer.

Lenge trodde man at hvalene var etterkommere av forhistoriske kjøttetende rovpattedyr, som lignet mest på nåtidens hyener, men hadde hover. Denne gruppen dyr er kjent under det vitenskapelige navnet Mesonychidae. Denne teorien har forskerne stort sett forlatt.^{[trenger referanse]}

Ifølge den andre hovedteorien, som flertallet eksperter nå regner som mest sannsynlig, delte hvalene forfedre med dyr i gruppen Artiodactyla, en gruppe klovdyr som i tillegg til sauer også omfatter geiter, hjort, storfe og flodhester. Tidligere molekylære og genetiske studier styrker også denne teorien, som gjør flodhesten til hvalens nærmeste nålevende slektning. Den felles forfaren til hvalene og de forskjellige klovdyrene tilhørte gruppen Condylarthra, som gjerne kalles tidlige hovdyr. Disse var relativt nært beslektet med de (den gang) primitive rovpattedyrene, og liknet disse i bygning og trolig levevis. Condylarthene blomstret trolig opp for ca. 65 millioner år siden, samtidig med at dinosaurene død ut. Mens hvalene fortsatt er rovpattedyr (fiske- og krilletere), har de øvrige etterkommerne tilpasset seg et liv som planteetere.

Man regner i dag at Cetacea som gruppe oppsto fra landlevende klovdyr for omkring 56–53 millioner år siden^[7] og at disse dyra via ulike amfibiskse stadier ble fullt ut pelagiske for cirka 40–38 millioner år siden.^[8] Videre regner man med at bardehvaler og tannhvaler som grupper trolig splittet for omkring 36–34 millioner år siden.^[9][10] Ny forskning antyder at dette kan ha hatt med dannelsen av iskappa som dekker Antarktis å gjøre.^[9] Det skjedde for cirka 34 millioner år siden og prosessen tok omkring 200 000 år.^[9]

Den amerikanske paleontologen Philip D. Gingerich, som arbeider ved University of Michigan, fant imidlertid et annet svar på gåten i 2000. Under arbeider i Pakistan oppdaget han et 47 millioner år gammelt fossil av Pakicetus, et landlevende dyr på størrelse med en ulv. Gingerich oppdaget sammen med Neil Wells, Donald Russell, og S. M. Ibrahim Shah opprinnelig Pakicetus tilbake i 1983, men det nye funnet besto av deler som gjordet det mulig å fastslå at Pakicetus hadde en ankelknokkel som lignet sauenes og et kranium som lignet hvalenes. Pakicetidene (Pakicetidae), som disse dyrene kalles i et familiebegrep, omfatter i tillegg til slekten Pakicetus også de tre slektene Gandakasia, Nalacetus og Ichthyolestes (sistnevnte på størrelse med en rødrev). Fossile pakicetider er funnet både i Pakistan og i det nordvestre India, i et område forskerne mener var et kystområde for 52 millioner år siden. Man kan derfor tenke seg at de kjøttetende pakicetidene (som altså var rovpattedyr) kanskje fant føden langs denne kyststripen eller kanskje direkte i vannkanten. Pakicetus kan således vise seg å være hvalenes progenitor.

Det vitenskapelige navnet «Cetacea» stammer fra det latinske ordet Cetus og blir brukt i biologien som navn på «hval»; den opprinnelige betydningen «stort sjødyr» var mer generell. Den stammer fra det greske ordet ketos, som direkte oversatt betyr «sjømonster». Cetologi er den delen av marin vitenskap som omhandler studiet av hvalartene.

Det finnes mer en 80 hvalarter, men det knytter seg relativt stor usikkerhet til det eksakte antallet. Årsakene til dette er flere. En hovedårsak er at forskere seg i mellom er uenige om hvor grensene for artsdeling skal gå, ikke bare blant hvaler, men generelt sett. Moderne teknologi har ført til at det har blitt «oppdaget» en rekke «nye» arter, basert på forskjeller i artenes anatomi, morfologi og DNA-profil. Man snakker altså ikke om uoppdagede dyr og planter, men om «velkjente» forekomster som med ny teknologi kan defineres som nye arter.

Hvaler er vanskelige å studere, siden de tilbringer mye tid i neddykket tilstand, så man må regne med at det kan komme endringer i både antallet arter og slekter. I de siste to tiårene har det blant annet dukket opp flere nye arter blant de lite kjente nebbhvalene. Teknologien har også vist at dyr vi tidligere regnet som separate arter egentlig tilhører samme art, slik tilfellet var med indusdelfin og gangesdelfin. Disse regnes nå som underarter av indiadelfin (Platanista gangetica).

Inndelingen følger i hovedsak May-Collado & Agnarsson (2006)^[11] og Eske Willerslev m. fl. (2009)^[10] og er blant annet basert på en molekylær studie av hvalene, der 87 av 89 nålevende arter inngikk. Willerslev påpeker at plasseringen av Megaptera blant Balaenopteridae ikke er endelig avklart og trenger mer forskning.

• Cetartiodactyla, hvaler og klovdyr
  • Cetacea, hvaler
    • Mysticeti, bardehvaler
      • Balaenidae, retthvalfamilien
        • Balaena (monotypisk)
          • B. mysticetus, grønlandshval
        • Eubalaena, egentlige retthvaler
          • E. australia, sørkaper
          • E. glacialis, nordkaper
          • E. japonica, stillehavskaper
      • Neobalaenidae, dvergretthvalfamilien
        • Caperea (monotypisk)
          • C. marginata, dvergretthval
      • Eschrichtiidae, gråhvalfamilien
        • Eschrichtius
          • E. robustus, gråhval
      • Balaenopteridae, finnhvalfamilien
        • Balaenoptera, finnhvalslekten
          • B. physalus, [finnhval
          • B. borealis, seihval
          • B. brydei, brydehval
          • B. edeni, dvergbrydehval
          • B. omurai, omuras dvergbrydehval^[12]
          • B. musculus, blåhval
          • B. acutorostrata, vågehval
          • B. bonaerensis, sørlig vågehval
        • Megaptera (monotypisk)
          • M. novaeangliae, knølhval
    • Odontoceti, tannhvaler
      • Physeteroidea, spermasetthvaler
        • Physeteridae, spermhvalfamilien (monotypisk)
          • Physeter (monotypisk)
            • P. macrocephalus, spermhval
        • Kogiidae, dvergspermhvalfamilien
          • Kogia, dvergspermhvaler
            • K. breviceps, dvergspermhval
            • K. simus, liten dvergspermhval
      • Ziphiidae, nebbhvalfamilien
        • Berardius, kjempenebbhvaler
          • B. arnuxii, sørlig kjempenebbhval
          • B. bairdii, nordlig kjempenebbhval
        • Hyperoodon, (egentlige nebbhvaler)
          • H. ampullatus, nebbhval
          • H. planifrons, sørnebbhval
        • Indopacetus (monotypisk)
          • I. pacificus, longmanspisshval
        • Mesoplodon, spissnebbhvaler
          • M. bidens, nordspisshval
          • M. bowdoini, andrewsspisshval
          • M. carlhubbsi, buespisshval
          • M. densirostris, blainvillespisshval
          • M. europaeus, gervaisspisshval
          • M. ginkgodens, ginkgospisshval
          • M. grayi, grayspisshval
          • M. hectori, hektorsspisshval
          • M. layardii, layardspisshval
          • M. mirus, truespisshval
          • M. perrini, perrinspisshval
          • M. peruvianus, dvergspisshval
          • M. stejnegeri, stejnegerspisshval
          • M. traversii, bahamondespisshval
        • Tasmacetus (monotypisk)
          • T. sheperdi, tasmansk nebbhval
        • Ziphius (monotypisk)
          • Z. cavirostris, blekhodenebbhval
      • Platanistoidea
        • Platanistidae, (indiaelvedelfinfamilien)
          • Platanista, (indiaelvedelfiner)
            • P. gangetica, gangesdelfin
            • P. minor, indusdelfin
      • Inoidea, søramerikanske elvedelfiner
        • Iniidae, (søramerikaelvedelfinfamilien)
          • Inia, (amazonasdelfiner)
            • I. geoffrensis, amazonasdelfin
        • Pontoporiidae, (la-platadelfinfamilien)
          • Pontoporia, (la-platadelfiner)
            • P. blainvillei, la-platadelfin
      • Lipotoidea,
        • Lipotidae, (hvitflaggdelfinfamilien)
          • Lipotes (monotypisk)
            • L. vexillifer, hvitflaggdelfin
      • Delphinoidea, havdelfiner
        • Phocoenidae, nisefamilien
          • Australophocaena (monotypisk)
            • A. dioptrica, brillenise
          • Neophocaena (monotypisk)
            • N. phocaenoides, elvegris
          • Phocoena, vanlige niser
            • P. phocoena, nise
            • P. sinus, californianise
            • P. spinnipinnis, svartnise
          • Phocoenoides (monotypisk)
            • P. dalli, stillehavsnise
        • Monodontidae, narhvalfamilien
          • Delphinapterus (monotypisk)
            • D. leucas, hvithval
          • Monodon (monotypisk)
            • M. monoceros, narhval
        • Delphinidae, delfinfamilien
          • Lissodelphinae
            • Cephalorhynchus, flekkdelfiner
              • C. commersonii, commersondelfin
              • C. eutropia, chiledelfin
              • C. heavisidii, heavisidedelfin
              • C. hectori, hektordelfin
            • Lagenorhynchus
              • L. albirostris, kvitnos
              • L. acutus, kvitskjeving
              • L. australis, pealedelfin
              • L. cruciger, korsdelfin
              • L. obliquidens, kortsnutedelfin
              • L. obscurus, mørkdelfin
            • Lissodelphis, slettdelfiner
              • L. borealis, nordslettdelfin
              • L. personii, sørslettdelfin
          • Delphinae
            • Delphinus (monotypisk)
              • D. delphis, gulflankedelfin
            • Stenella
              • S. attenuata, hvitflekkdelfin
              • S. clymene, clymenedelfin
              • S. coeruleoalba, stripedelfin
              • S. frontalis, flekkdelfin
              • S. longirostris, skruedelfin
            • Tursiops, tumlere
              • T. aduncus, indiatumler^[13][14][15]
              • T. truncatus, tumler
            • Lagenodelphis (monotypisk)
              • L. hosei, borneodelfin
            • Sousa, pukkelryggdelfiner
              • S. chinensis, kinahvitdelfin
              • S. teuszii, kamerundelfin
          • Stenoninae
            • Sotalia, deltadelfiner
              • S. fluviatilis, brasildeltadelfin
              • S. guianensis, guyanadelfin
            • Steno (monotypisk)
              • S. bredanensis, nebbdelfin
          • Globicephalinae
            • Feresa (monotypisk)
              • F. attenuata, dvergspekkhogger
            • Globicephala, grindhvaler
              • G. macrorhynchus, kortfinnegrindhval
              • G. melas, grindhval
            • Grampus (monotypisk)
              • G. griseus, arrdelfin
            • Peponocephala (monotypisk)
              • P. electra, melonhodedelfin
            • Pseudorca (monotypisk)
              • P. crassidens, halvspekkhogger
          • Orcininae
            • Orcaella
              • O. brevirtris, irrawadydelfin
            • Orcinus (monotypisk)
              • O. orca, spekkhogger

Hovedartikler: Hvalfangst og Norsk hvalfangst

Det er uvisst når mennesket først begynte å jakte på hval. De tidligste arkeologiske opptegnelser som indikerer hvalfangst har blitt funnet i Sør-Korea, hvor innrissede tegninger (datert til 6000 f.Kr.) viser at steinaldermennesker jaktet på hval med båter og spyd. Hvalfangsteknikker har imidlertid blitt mer teknologisk sofistikert over tid.

Hvalfangst var til å begynne med begrenset til nærkystområder, slik som for eksempel det baskiske fiskeriet, som jaktet på den nordatlantiske retthvalen fra 1400 til 1700-tallet, og fiskeriet rundt og imellom Svalbard og Grønland fra rundt 1600 til 1900-tallet. Etter moderne hvalfangstteknikker dukket opp har visse hvalarter blitt alvorlig påvirket av fangstvirksomheten. Disse metodene ble motivert på 1800-tallet først og fremst av en økende etterspørsel etter hvalolje, mens det senere på 1900-tallet var etterspørsel etter hvalkjøtt som var mest utslagsgivende, ettersom hvalolje i større grad ble erstattet av petroleum.

Pelagisk hvalfangst ble drevet av store hvalfangstekspedisjoner, som besto av et flytende hvalkokeri og opp mot 10 hvalbåter. Norge, England, Nederland og Japan utrustet slike ekspedisjoner i 1950-årene, og fangsten ble hovedsakelig drevet i Sørishavet.

Hvalfangsthistorien har påvirket både utviklingen av mange kulturer så vel som deres miljø.

I 1982 vedtok Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC) en fangststopp (moratorium) for all kommersiell hvalfangst med virkning fra 1986. Norge reserverte seg mot stans i småhvalfangsten i Nordøst-Atlanterhavet, men innførte midlertidig stans i vågehvalfangsten fra 1987, i påvente av bedre kunnskap om bestandsstørrelsen. Vitenskapskomiteen i IWC har lagt fram både sikrere bestandsanslag og en revidert forvaltningsprosedyre, men kommisjonen har siden 1990 likevel ikke vært villig til å revurdere moratoriet og fangstkvotene.

I 2004 ble vågehvalbestanden i de områdene i Nordøst- og Sentralatlanteren hvor Norge driver fangst anslått til 107 000 dyr – stor nok til å gi grunnlag for bærekraftig høsting i henhold til norske interesser. Totalbestanden i Sentralatlanteren ble i 2001 anslått av Den nordatlantiske sjøpattedyrkommisjonen til 63 500 dyr.

Etter et opphold på fem år for studier av bestandsgrunnlaget, vedtok den norske regjering at fangsten av vågehval skulle gjenopptas i 1993. Reservasjonen mot fangststoppen er hjemlet i Artikkel V i Hvalfangstkonvensjonen. Norges juridiske rett til å drive vågehvalfangst er dermed ikke omstridt.

De norske kvotene på vågehval baseres på vitenskapskomiteens reviderte forvaltingsprosedyre. I 2005 var kvoten på 670 dyr, mens den for 2007 var på 1 052 dyr. Kvoten var altså like stor som i 2006, men det er en viktig forskjell. I 2007 ble det tillatt å ta inntil 900 dyr i områdene langs kysten, det vil si i Nordsjøen, langs kysten fra Stad til Finnmark, i Barentshavet og ved Svalbard.

I januar 2007 fikk imidlertid en rekke hvalarter endret sin status på den internasjonale rødlista for truede arter og regnes nå som bærekraftige arter igjen. Dette kan føre til ny fangst på arter som lenge har vært totalfredet. Artene som omfattes av endringen er i tillegg til vågehval, også knølhval, hvithval, narhval, kvitnos, kvitskjeving og nise.^[16]

For 2010 ble kvoten satt til 1286 dyr.^[17] Kvoten ble opprettholdt i for årene 2011, 2012 og 2013. I årene 2010 og 2011 ble det fanget henholdsvis 468 og 529 dyr, altså mindre enn halve kvoten.

Paradoksalt nok kunne norske medier i mai/juni 2011 melde at motstanden mot norsk hvalfangst har stilnet, men samtidig melder de samme mediene at norsk hvalfangst er i ferd med å dø ut.^[18][19]

Hvalsafari eller hvalkikking er en trend og en næring som voks fram på 1980-tallet, spesielt etter at tradisjonell hvalfangst stoppet opp etter fredningen i 1986. Turister betaler for å komme i nærkontakt med hvaler i sitt naturlige habitat – havet.

At det ble et generelt forbud mot hvalfangst skyldes flere faktorer, ikke minst et sterkt engasjement fra en rekke ulike internasjonale miljøorganisasjoner, der spesielt Greenpeace utmerket seg med sine kraftige metoder for å stoppe hvalfangsten, men også forskningsmiljøene bidro sterkt. Det ble varslet om kraftig tilbakegang i populasjonene for mange arter, som følge av overfangst. Enkelte arter kan ha vært på randen av utryddelse.

På denne tiden hadde det alt utviklet seg en interesse for hvalkikking i noen land, som i USA. Folk samlet seg i grupper og dro til sjøs med båt for å kikke på hvalene, som selv kan være ganske nysgjerrige dyr. Hvalkikkingen utviklet seg raskt til å bli en ny form for turisme i flere land, men spesielt i USA og Canada, som var pionerer i den nye næringen. I ettertid har en rekke andre land, Norge inkludert, også etablert slik næringsvirksomhet.

• Størst:
  Blåhvalen kan veie opp mot 200 tonn og bli mer enn 30 meter lang. Den er det største dyret som noen gang har levd på Jorden. Tungen kan veie like mye som en elefant, hjertet er like stort som en bil, og noen av blodkarene så store at et menneske kan svømme i dem.
• Minst:
  Hektordelfin måler normalt 1,2–1,5 meter og veier omkring 35–60 kg. Det er den miste hvalen.
• Hurtigst:
  Spekkhoggere, grindhvaler og melonhodedelfiner kan oppnå en topphastighet på nær 50 km/t, men stillehavsnisen er trolig ennå hurtigere. Det er trolig også noen av de store finnhvalene.
• Dødeligst:
  Spekkhogger kan drepe og spise både seler og mindre hvaler. Den kan til og med angripe kalver av blåhval.
• Dypest:
  Blekhodenebbhvalen har den offisielle verdensrekorden i dypdykking blant pattedyr (1 899 meter), men spermhvalen regnes allikevel som den beste dykkeren og kan trolig dykke ned mot 3 000 meter eller mer, men det er fortsatt ikke vitenskapelig dokumentert.
• Mest lydsterke:
  Blåhvalen er det mest lydsterke dyret på kloden. Skrikene kan nå 186–188 dB eller mer. Heldigvis kommuniserer blåhvalen med infralyd, lyd vi mennesker ikke kan høre. Det mennesklige ørets smertegrense går nemlig ved 130 dB (120 phon).
• Størst tenner:
  Narhvalens støttann (den har bare en) kan bli 2-3 meter lang og ligner ett vridd spyd. Tannen har gjennom århundrer vært brukt til produksjon av elfenben.
• Lengst barder:
  Grønlandshvalen har de lengste bardene av alle bardehvaler. Bardene kan bli opp mot 430–450 cm lange og er ca. 35–36 cm brede. Bardene henger ned fra overkjeven i to rader og fungerer som et filter.
• Største hjerne:
  Spermhvalen har den største hjernen i forhold til kroppen.
• Lengst migrering:
  Gråhvalen er det pattedyret som migrer lengst av alle, helt opp mot 20 000 km hvert år.

• Liste over pattedyr i Norge

• Bonner, Nigel. Whales of the World, Octopus Publishing, 2002, ISBN 0-7137-2369-6
• Cahill, T. Dolphins, National Geographic, 2003, ISBN 0-7922-3372-7
• Carwardine, Mark. Wale und Delfine, Delius Klasing, 1996, ISBN 978-3-89893-501-2
• Carwardine, Mark. Delfine – Biologie, Verbreitung, Beobachtung in freier Wldbahn, Naturbuch Verlag, 1996, ISBN 3-89440-226-1
• Carwardine, Mark, Hoyt, R., Fordyce E., Gill, P. Whales & Dolphins – the ultimate guide to marine mammals, Harper Collins, 2002, ISBN 0-00-220105-4
• Clapham, P. Whales, World Life Library, Colin Baxter Photography, 2001, ISBN 1-84107-095-5 s. o.,
• Coenen, A. The whale book: whales and other marine animals as described by Adriaen Coenen in 1585, Reaktion Books, 2003, ISBN 1-86189-174-1
• Gérard, Soury. Das große Buch der Delfine, Deliuzs Klasing, 1997, ISBN 3-7688-1063-1
• Harris, Caroline. 2006. I Wonder Why Whales Sing. ISBN 978-0-7534-5965-2
• Haug, Tore. 1998. Sjøpattedyr – om hval og sel i norske farvann. Universitetsforlaget. ISBN 978-82-00-22729-8
• Kalland, Arne. 1996. Hval og hvalfangst: Vitenskap, politikk, etikk. ad Notam/Gyldendal. ISBN 82-417-0682-0
• Kalland, Arne. 1996. Marine Mammals in the Culture of Norwegian Coastal Communities. Elsevier. ISBN 0-444-82070-1
• Kiefner, Ralf. Wale und Delfine weltweit, Jahr Top Special Verlag, 2002 ISBN 3-86132-620-5
• Kinze, C. C. Photographic Guide to the Marine Mammals of the North Atlantic, Oxford University Press, 2002, ISBN 0-19-852625-3
• Mann, J., Connor, R. C., Tyack, P. L., Whitehead, H. (ed.) Cetacean Societies – Field Studies of Dolphins and Whales, University of Chicago Press, 2000, ISBN 0-226-50340-2
• Martin, T. Whales, Dolphins & Porpoises, World Life Library, Colin Baxter Photography, 2003, ISBN 1-84107-173-0
• McIntyre, Joan (Hrsg). Der Geist in den Wassern. Zu Ehren des Bewußtseins der Wale und Delphine; Zweitausendeins-Verlag, 1982-2000 (18.Aufl.) (Bokanmeldelse) ISBN 978-3-86150-079-7
• Nakamura, T. Dolphins, Chronicle Books, 1997, ISBN 0-8118-1621-4
• Niethammer, J, Krapp, F. (Hrsg). Handbuch der Säugetiere Europas. Band 6: Meeressäuger, Tel 1B: Wale und Delphine 1; AULA-Verlag Wiesbaden, 1994 ISBN 978-3-89104-699-9
• Nowak, R. M. Walker's Marine Mammals of the World, Johns Hopkins University Press, 2003, ISBN 0-8018-7343-6
• Reeves, R. R. Stewart B. S., Clapham P. J., Powell J. A., See Mammals of the World – a complete Guide to Whales, Dolphins, Seals, Sea Lions and Sea Cows, A&C Black, 2002, ISBN 0-7136-6334-0
• Smolker, R. To touch a wild dolphin – a journey of Discovery with the Sea's Most Intelligent Creatures, Souvenir Press, 2002, ISBN 0-285-63655-3
• Williams, Heathcote. Kontinent der Wale, Zweitausendeins, 1998, ISBN 3-86150-058-2
• Wilson, B. Dolphins, World Life Library, Colin Baxter Photography, 2002, ISBN 1-84107-163-3
• Wilson, Don E. and Mittermeier, Russell A. Handbook of the Mammals of the World - Volume 4: Sea Mammals, pp. 614, pub. July 2014, ISBN 978-84-96553-93-4
• Würtz, M., Repetto N. Underwater world: Dolphins and Whales, White Star Guides, 2003, ISBN 88-8095-943-3

• (en) hvaler – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
• (en) hvaler i Encyclopedia of Life
• (en) hvaler i Global Biodiversity Information Facility
• (no) hvaler hos Artsdatabanken
• (sv) hvaler hos Dyntaxa
• (en) hvaler hos Fossilworks
• (en) hvaler hos ITIS
• (en) hvaler hos NCBI
• (en) Kategori:Cetacea – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
• Cetacea – detaljert informasjon på Wikispecies
• (no) Miljøstatus i Norge: Hval^{[død lenke]}
• (engelsk) Philip D. Gingerich. «Research on the Origin and Early Evolution of Whales (Cetacea)»
• (engelsk) Ellis, E. and A. Poor. 2006. "Cetacea" (On-line), Animal Diversity Web. Besøkt 1. mars, 2007
• (engelsk) Edward T. Babinski. «Cetacean Evolution (Whales, Dolphins, Porpoises)»
• Brosjyre/veiledning, publisert 20.06.2000. «Fakta om hval i norske farvann.» Fiskeri- og kystdepartementet. Data pr 8. april 2007
• Hvalfangtmuseet (hjemmeside)