Det tyske monistforbund

Det tyske monistforbund (tysk: Der Deutsche Monistenbund ble stiftet i 1906 av Ernst Haeckel. Han gikk generelt inn for å få utbredt vitenskapelige erkjennelser, og i særdeleshet en monistisk verdensanskuelse – altså prinsippet om enheten mellom natur og ånd. Derutover forfektet han en sekulær etikk som stod i motsetning til kristelige dogmer.

Forbundet ble oppløst den 16. desember 1933 av Tysklands nye nasjonalsosialistiske makthavere.

Grunnleggelsen av forbundet fant sted den 11. januar 1906 i Jena. Ernst Haeckel hadde foreslått opprettelsen av et slikt forbund allerede i september 1904 i Roma, der han deltok på den internasjonale fritenkerkongress. Der ble Haeckel etter en fellesfrokost høytidelig utropt til motpave.

Ned dette forbundet fant de da eksisterende og ofte svært heterogene monistiske bestrebelser en overgripende organisatorisk ramme. Den baserte seg klart på et naturvitenskapelig grunnlag i Haeckels ånd. Men ikke alle tyske eksponenter for monisme tilsluttet seg Det tyske monistforbund.

Med monistforbundet oppstod det - med støtte fra fritenkerske grupper - en ny fritenkerbevegelse som etterstrebet en filosofisk-naturvitenskapelig dannelseskarakter. Monistforbundet hadde også en rekke jødiske medlemmer.^[1] Slik som andre organisasjoner innen den frireligiøse og fritenkende bevegelse utviklet den sin egne seremonielle kultur.

Monistforbundets målsetting kom til uttrykk i grunnleggelsesoppropet:

«Tausende und Abertausende finden keine Befriedigung mehr in der alten, durch Tradition oder Herkommen geheiligten Weltanschauung; sie suchen nach einer neuen, auf naturwissenschaftlicher Grundlage ruhenden einheitlichen Weltanschauung.»

Første formann var reformteologen Albert Kalthoff fra Bremen. Den første generalsekretær ble Heinrich Schmidt.

Blant grunnleggelsesmedlemmene og folk som undertegnet grunnleggelsesoppropet var dessuten folk som

• forfatterne Wilhelm Bölsche, Albrecht Rau og Bruno Wille,
• filosofen og dikteren Bartolomäus von Caneri,
• maleren og billedhuggeren Franz von Stuck,
• zoologen og forfatteren Carl Hauptmann,
• den frireligiøse predikant Carl Scholl, predikanten Oskar Mauritz,
• zoologene Konrad Keller, Ludwig Plate, Richard Semon og Heinrich Ernst Ziegler,
• botanikeren Arnold Dodel,
• psykiateren Auguste Forel,
• legen Wilhelm Schallmayer,
• forleggeren Wilhelm Breitenbach,
• forlagsbokhandleren Walther Keller (Francksche Verlagsbuchhandlung)
• og Haeckels privatsekretær Heinrich Schmidt.^[2]

Snart etter tilkom Det østerrikske monistforbund (1909: Ortsgruppe Wien des DMB; 1913: Monistenbund in Oesterreich), Det sveitsiske monistforbund (1913) og Det tsjekkiske sosialistiske monistforbund (1913).

Wilhelm Breitenbach, som hadde studert zoologi fra 1877 til 1880 under Haeckel, og som i 1906 ble redaktør for Haeckels tidsskrift «Der Monismus», brøt ut i 1908 på grunn av meningsforskjeller, og grunnla både et eget tidsskrift («Neue Weltanschauung», 1908) og en egen mon istisk organisasjon, Humboldtforbundet (1911).

Monistforbundet var opptatt både med å spre konnskap bunnet gjennom, moderne naturvitenskap, og vat især opptatt av descendensteorien) som et grunnlag for en materialistisk monisme. De var ogsaå opptatt av sosialreformerene, økonomiske og utdannelsespolitiske anliggender (som for eksempel jordreform, mødrevern, massiv satsing på folkedannelse, avholdsbevegelsen). Et tyngdepunkt lå på kampen mot kirkelig og ideologisk dogmatisme.

Politisk var monistforbundet svært heterogent.^[3]

Ved siden av neolamarckistiske og neomalthusianiske standpunkter ble det også inntatt sosialdarwinistiske standpunkter i arvelæren (genetikken) og i eugenikken.

Dette mangfoldet gjør at det er galt å hevde at Det tyske monistforbund på en særlig måte var en rent protofascistisk eller protonazistisk organisasjon. Man hadde også et betydelig slektskap med annerledes orienterte sosialreforminteresserte organisasjoner. Det var et sterkt nærvær av sosialister i forbundet.

Monistforbundet var i 1907 med på grunnleggelsen av Weimarkartellet. Det var et foerum for en rekke fritenkerske og friåndelige organisasjoner. Det gikk inn for en fullstendig sekularisering av staten (skiller mellom Stat og Kirke), laisisme).

Den 29. desember 1910 erklærte naturvitenskapsmannen og nobelprisvinneren Wilhelm Ostwald seg i et brev til Ernst Haeckel beredt til å overta formannsvervet i monistforbundet. Slik gikk det fra 1911. Han skulle sette sitt sterke preg på Folrbunet i tiden som fulgte.

Trass sin borgerlig-elitære orientering samarbeidet Det tyske monistforbund også med arbeiderbevegelsens organisasjoner og oppfordret gjennom en felles komite - Komitee Konfessionslos - folk knyttet til Weimarkartellet til å melde seg ut av kirken.

Ved utbruddet av første verdenskrig forsvarte Haeckel og Ostwald den tyske krigsdeltakelse, og ble etterhbvert mer og mer nasjonalistiske. Tidligere hadde de heller vært kjent for pasifistiske og kosmopolitiske ytringer. Haeckel og Ostwald undertegnet i oktober 1914 oppropet «An die Kulturwelt» mot «Englands blodskyld», som også ble undertegnet av Max Planck og ytterligere 90 professorer.^[4] Den pasifistiske fløy utøvet imidlertid et massivt trykk mot Ostwald. Forel, Kammerer og Goldscheid forble også under krigen strikte pasifister. Temaet utløste store interne konflikter, og krav fra Det østerrikske monisforbund i 1915 Ostwald måtte trekke seg.^[5] I 1917 trakk Ostwald seg under protest også ut av Deutsche Friedensgesellschaft.^[4]

Etter første verdenskrig ble monistforbundet atter tydelig pasifistisk. En sosialistisk orientering som var kommet krafrig inn i 1920 forsterket seg, blant annet under innflytelse fra den tidligere president for det østerrikske monisforbund, Rudolf Goldscheid og den sveitsiske psykiater og nevroanatom Auguste Forel.^[6]

• Albert Kalthoff (1906), luthersk teolog, fra 1888 sogneprest i St. Martini i Bremen
• Eduard Aigner (1906/1907), nervelege i Freiburg
• Heinrich Koerber (1907–1910), psykolog, leder av forstanderskapet for Ärztliches Gesellschaft für Sexualwissenschaft und Eugenik/Konstitutionsforschung
• Johannes Unold (1910/1911), pedagog og sosiolog
• Wilhelm Ostwald (1911–1915), kjemiker og filosof, professor i Riga og Leipzig, nobelpris for kjemi 1909
• Franz Karl Müller-Lyer (1915/1916), psykolog, sosiolog, lege
• Heinrich Schmidt (1919/1920), biolog og naturfilosof
• Georg Graf von Arco (1921/1922), elektrotekniker, teknisk direktør, høyfrekvendtekniker
• Carl Riess (1923–1929), kjøpmann
• Immanuel Herrmann (1929–1933), universitetsprofessor for elektroteknikk, württembergskr krigsminister 1919, SPD-politiker

Det tyske monistforbund hadde også flere ærespresidenter: Ernst Haeckel (fra 1906), Wilhelm Ostwald (fra 1915) og Rudolf Goldscheid (fra 1917: Ærespresident for det østerrikske monistforbund, og fra 1925 for det tyske). I 1913 ble Wilhelm Knaupp (1835–1916) utnevnt til æresmedlem av forbundet.

I 1946 ble monistforbundet gjenopprettet i München som Freigeistige Aktion – Deutscher Monistenbund. Det er medlem av Dachverband freier Weltanschauungsgemeinschaften og International Humanist and Ethical Union.

• Wilhelm Breitenbach: Die Gründung und erste Entwicklung des Deutschen Monistenbundes. Brackwede 1913.
• Horst Groschopp: Dissidenten. Freidenkerei und Kultur in Deutschland, Dietz Verlag, Berlin 1997. ISBN 3-320-01936-8
• Karl Hansel (utg.): Rudolf Goldscheid und Wilhelm Ostwald in ihren Briefen. Großbothen 2004 (Mitteilungen der Wilhelm-Ostwald-Gesellschaft zu Großbothen e.V., Sonderheft 21)
• Horst Hillermann: Der vereinsmäßige Zusammenschluss bürgerlich-weltanschaulicher Reformvernunft in der Monismusbewegung des 19. Jh. Kastellaun 1976. (Schriftenreihe zur Geschichte und politischen Bildung; Bd.16).
• Arnher E. Lenz und Volker Mueller (Hrsg.): Darwin, Haeckel und die Folgen: Monismus in Vergangenheit und Gegenwart. Neustadt am Rübenberge 2006. ISBN 3-933037-56-5
• Wolfgang Mattern: Gründung und erste Entwicklung des Deutschen Monistenbundes 1906-1918. Diss. med. Berlin 1983.
• Rosemarie Nöthlich, Heiko Weber, Uwe Hoßfeld, Olaf Breidbach und Erika Krauße (Hg): "Substanzmonismus" und/oder "Energetik": Der Briefwechsel von Ernst Haeckel und Wilhelm Ostwald (1910 bis 1918). Zum 100. Jahrestag der Gründung des Deutschen Monistenbundes. Berlin 2006 (Ernst-Haeckel-Haus-Studien; 10). ISBN 3-86135-490-X
• Frank Simon-Ritz: Die Organisation einer Weltanschauung. Die freigeistige Bewegung im Wilhelminischen Deutschland, Gütersloh 1997 ISBN 3-579-02604-6 (Religiöse Kulturen der Moderne; Bd. 5; Diss. Univ. Bielefeld 1994/1995, Fakultät für Geschichtswissenschaft und Philosophie)
• Heiko Weber,: Monistische und antimonistische Weltanschauung: Eine Auswahlbibliographie. Berlin 2000. ISBN 3-86135-480-2 (Ernst-Haeckel-Haus-Studien; 1) (Eine Zusammenstellung hunderter von Monographien und Aufsätzen, die in mehr oder weniger enger Verbindung mit dem Monistenbund und der Monismusbewegung des 19./20. Jh. stehen, hervorragendes Hilfsmittel!)
• Heiko Weber & Maurizio Di Bartolo (2008) (Guest Editors): Monismus um 1900 - Organisation und Weltanschauung. (= Jahrbuch für Europäische Wissenschaftskultur / Yearbook for European Culture of Science. Hrsg. von Olaf Breidbach und Stefano Poggi, Band 3 (2007). Stuttgart: Franz Steiner Verlag). ISSN: 1860-7837
• Richard Weikart: „Evolutionäre Aufklärung“? Zur Geschichte des Monistenbundes, in: Wissenschaft, Politik und Öffentlichkeit: von der Wiener Moderne bis zur Gegenwart, hrsg. von Mitchell G. Ash, WUV Universitätsverlag, Wien 2002. ISBN 3-85114-664-6 (Wiener Vorlesungen; Bd. 12)
• Paul Ziche: Monismus um 1900: Wissenschaftskultur und Weltanschauung. Berlin 2000. (Ernst-Haeckel-Haus-Studien; 4)

• 1906-1912: Der Monismus. Zeitschrift für einheitliche Weltanschauung und Kulturpolitik. Blätter des Deutschen Monistenbundes.
• 1912-1915: Das monistische Jahrhundert. Wochenschrift für wissenschaftliche Weltanschauung und Weltgestaltung.
• 1916-1919: Mitteilungen des Deutschen Monistenbundes.
• 1920-1931: Monistische Monatshefte. Monatsschrift für wissenschaftliche Weltanschauung und Lebensgestaltung.
• 1932-1933: Stimme der Vernunft. Monatshefte für wissenschaftliche Weltanschauung und Lebensgestaltung.

• 1947-1956: Monistische Mitteilungen. Hrsg. vom Deutschen Monistenbund, N.F.
• 1957-1990: Die Freigeistige Aktion. Für Freiheit des Geistes und Humanität. Gegen Aberglauben und Klerikalismus, Hannover. ISSN 1615-6641

• http://www.freigeistige-aktion.de/