Eugène Viollet-le-Duc
| Eugène Viollet-le-Duc | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Eugène Emmanuel Viollet Leduc 27. jan. 1814[1][2][3][4]  Paris[5] | ||
| Død | 17. sep. 1879[4][6][7][8] (65 år) Lausanne[9] | ||
| Beskjeftigelse | Arkitekt, skribent, bygningstegner, kunsthistoriker, arkitekturhistoriker, konservator, kastellolog, preface author | ||
| Embete |
| ||
| Far | Emmanuel-Louis-Nicolas Viollet-le-Duc | ||
| Søsken | Adolphe Viollet-le-Duc[10] | ||
| Barn | Eugène-Louis Viollet-le-Duc | ||
| Nasjonalitet | Frankrike[11] | ||
| Gravlagt | Bois-de-Vaux Cemetery | ||
| Medlem av | Royal Academy (æresmedlem) American Academy of Arts and Sciences | ||
| Utmerkelser | Royal Gold Medal (1864) Kommandør av Æreslegionen[12] | ||
| Signatur | |||
 | |||
Eugène Emmanuel Viollet-le-Duc (født 27. januar 1814 i Paris, død 17. september 1879 i Lausanne i Sveits) var en fransk arkitekt og arkitekturteoretiker. Han ble berømt for sine restaureringer av middelalderbygninger og for sine vitenskapelige arkitekturhistoriske arbeider.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]
Viollet-le-Ducs far var en embedsmann i Paris som samlet på bøker; hans mor arrangerte fredagssalonger som ble besøkt av blant andre Stendhal og Sainte-Beuve. Hans morbror, Étienne-Jean Delécluze, «a painter in the mornings, a scholar in the evenings»,[13] tok seg i stor grad av guttens utdannelse.
Viollet-le-Duc ble filosofisk og politisk i takt med sin tid: republikaner, anti-klerikal, opprørsk.[trenger referanse] Han bygde en barrikade under julirevolusjonen i 1830 og nektet å begynne studier ved École des Beaux-Arts.[trenger referanse] I stedet satset han på direkte praktisk erfaring i arkitektkontorene til Jacques-Marie Huvé og Achille Leclère.
Karriere
[rediger | rediger kilde]Viollet-le-Duc gikk sterkt inn for gotisk arkitektur og det han oppfattet som dens konstruktive prinsipp.[trenger referanse] I sin egen formgivning var imidlertid Viollet-le-Duc usentimental og rasjonell. Han anvendte sine historiske kunnskaper til innovative konstruksjoner i moderne materiale som støpejern.[trenger referanse]
Viollet-le-Duc er særlig kjent for sine restaureringer av middelalderbygninger, som Sainte-Madeleine-kirken i Vézelay, Notre-Dame de Paris, Saint-Sernin i Toulouse, Mont Saint-Michel, Carcassonne og slottene Roquetaillade og Château de Pierrefonds. Han gjorde uvanlig dypt forskningsarbeid rundt bygningene han skulle restaurere, blant annet med arkeologiske studier der det var hensiktsmessig.[trenger referanse] Han noterte og avtegnet også møbler, klær, musikkinstrumenter og rustninger. Hans studier og forarbeider forut for sine restaureringsarbeider omfattet også romantikken og renessansen.
Han er imidlertid blitt klandret for å «overrestaurere» og forandre dem til å bli noe de aldri var.[trenger referanse]
Viollet-le-Duc er knyttet til den nygotiske arkitektur, en stil som stod i sterk motsetning til den klassistiske Beaux-Arts-arkitekturen som var populær i samtiden.[trenger referanse]
Noen studenter
[rediger | rediger kilde]
Skrifter
[rediger | rediger kilde]- Dictionnaire raisonné de l'architecture française du XIe au XVIe siècle, 10 bind, Paris 1854–1868
- Dictionnaire raisonné du mobilier français de l'époque Carlovingienne à la Renaissance. Mehrbändiges Werk. Paris 1868. elektronisches Dokument, Volltext
- Histoire de l'habitation humaine. Paris 1875. elektronisches Dokument, Volltext
- Entretiens sur l’architecture. 2 Bände. Paris 1863–1872; Reprint Brüssel 1977
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Paul Gout: Viollet-le-Duc, sa vie, son oeuvre, sa doctrine. Champion, Paris 1914 (Digitalisat[død lenke])
- Jean-Paul Midant: Eugène Viollet-le-Duc. Éditions du Patrimoine, Paris 2008, ISBN 978-2-85822-940-6
- Stiftung Bibliothek Werner Oechslin (utg.): Eugène Emmanuel Viollet-le-Duc. Internationales Kolloquium. gta-Verlag, Zürich 2010, ISBN 978-3-85676-114-1 (Schweiz); Gebr. Mann Verlag, Berlin 2010, ISBN 978-3-7861-2453-5 (übrige Länder).
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118804715, besøkt 18. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Vital records of Paris, folio(s) 47/41, archives.paris.fr, besøkt 14. april 2023[Hentet fra Wikidata]
- ^ Léonore database, «Eugène Emmanuel Viollet le duc», Léonore LH//2728/54[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b RKDartists, «Eugène Emmanuel Viollet-Le-Duc», RKD kunstner-ID 81183[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 13. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 105116, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ Benezit Dictionary of Artists, oppført som Eugène Emmanuel Viollet-Le-Duc, Benezit-ID B00191693, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Union List of Artist Names, ULAN 500017148, utgitt 1. april 2015, besøkt 21. mai 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ RKDartists, RKD kunstner-ID 81183, rkd.nl, besøkt 6. juli 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ Léonore database, www.leonore.archives-nationales.culture.gouv.fr, besøkt 15. april 2023[Hentet fra Wikidata]
- ^ Summerson, John (1948). Heavenly Mansions and Other essays on Architecture. London: Cresset Press.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Eugène Viollet-le-Duc – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
 | (en) Eugène Viollet-le-Duc – originaltekster fra den engelskspråklige Wikikilden |
- (de) Verk av og om Eugène Viollet-le-Duc i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
- (de) Verk av og om Eugène Viollet-le-Duc i Deutsche Digitale Bibliothek
- d001232 hos Structurae
- Eugène Viollet-le-Duc bei insecula (frz.)
- Eugène Viollet-le-Duc in der Médiathèque du patrimoine (frz.)
- Eugène-Emmanuel Viollet-le-Duc bei arthistoricum.net Arkivert 12. august 2016 hos Wayback Machine. - Wissenschaftshistorischer Kontext und digitalisierte Werke im Themenportal "Geschichte der Kunstgeschichte"
- Viollet-le-Duc bei DenkmalDebatten[død lenke]
- «Viollet-le-Duc, Eugène (-Emmanuel)», dictionaryofarthistorians.org/