Notre-Dame

Cathédrale Notre-Dame de Paris
Eier		den franske staten (1905–) (årsak: Loven om skille av kirke og stat (Frankrike))[1][2] den franske staten (1789–) (årsak: Decree of the property of the clergy placed at the disposal of the Nation)
Område		Quartier Notre-Dame[3] 4. arrondissement Paris Île-de-France
Plassering		Île de la Cité
Bispedømme		Paris erkebispedømme
Byggeår		1163–1345
Viet til		Jomfru Maria
Arkitektur
Periode		Fransk gotisk
Arkitekt		Jean de Chelles Pierre de Montereau (South rose window of Notre-Dame de Paris) Pierre de Chelles Jean Ravy Raymond du Temple
Byggemateriale		byggesten
Tårn		2
Kirkerommet
Plasser		9 000
Beliggenhet
Notre-Dame de Paris 48°51′11″N 2°20′59″Ø

Notre-Dame de Paris, eller bare Notre-Dame, er en gotisk katedral på øya Île de la Cité i Seinen, midt i Paris, i byens 4. arrondissement. Den er hovedsetet for det romersk-katolske Paris erkebispedømme.

Den er også blant Europas mest kjente turistattraksjoner. Den er oppført på UNESCOs verdensarvliste i enheten Seines bredder i Paris.

Navnedelen Notre-Dame betyr «Vår Frue», det vil si at den er dedisert til jomfru Maria. Mange andre kirker har samme navn.

Kirken ble besluttet bygd i 1159–60 av biskop de Sully av Paris, og grunnsteinen ble nedlagt i 1163. Kirken er bygd som en basilika med fem skip, tverrskip og kor med utvendige kapeller og gravmæler. I vest er det to 69 meter høye tårn og en fasade rikt dekorert med skulpturer og relieffer. Over Dommedagsportalen er et av kirkens rosevinduer med glassmalerier fra 1200-tallet. Kirken ble restaurert 1845–1864, med oppfølgende arbeider i flere perioder. Under nye restaureringsarbeider ble kirken 15. april 2019 rammet av en brann som oppstod i taket, og selv om mye av kirken ble berget fra flammenes rov er den nå sterkt brannskadet.

Den gotiske middelalderkatedralen erstattet et forgjengerbyggverk som oppstod under den frankiske kong Childebert I (konge fra 511 til 558) rundt 540/550, en kirke som så ble katedral, kjent som Cathédrale St. Etienne (Stefansdomen). Den katedralen lå 40 meter vest for dagens Notre-Dame, var bredere og lavere og omtrent halvparten så stor. For sin tid var den svært stor, bestod av skip og fire sideskip separert av marmorsøyler, og dekorert med mosaikker.^[4][5]

Stedet er, etter Panthéon og et begravelseskapell omtalt av Gregor av Tours i den daværende nekropol Saint-Marcel, ett av de eldste av de kjente kristelige bønne- og kultsteder innenfor det som i dag er Paris' bygrenser.

Det antas at Cathedrale St.-Etienne ble oppført et sted der det i førkristen tid kan ha vært et gallo-romersk tempel dedisert til den romerske guddom Jupiter - en indikasjon et funn i 1710 av den såkalte pilier des nautes - en stele som knytter an til Jupiter.

• Notre-Dame de Paris fra 1400-tallet til 1800-tallet
• 
  La Descente du Saint-Esprit, av Jean Fouquet (ca 1450).
• 
  Notre-Dame de Paris ca 1525-1530 (fra et romersk pontifikale).
• 
  Anonym gravering (1500-tallet).
• 
  Le parvis de Notre-Dame i 1699.
• 
  Notre-Dame de Paris i 1776.
• 
  Notre-Dame og bispepalasset i 1826 (av Eduard Gaertner).
• 
  Notre-Dame ved slutten av 1800-tallet.

Notre-Dame var en av de første gotiske katedralene. Skulpturene og glassmaleriene viser naturalismens innflytelse, noe som gir dem et annet preg enn den tidligere romanske arkitekturen. Notre-Dame var en av de første bygninger i verden som fikk strebebuer.

Fra først av var det ikke tanken at bygningen skulle ha strebebuer rundt koret og skipet, men etter man var kommet i gang med byggingen og de tynne veggene (en gotisk innovasjon) vokste seg høyere, begynte det å oppstå belastningssprekker når veggene buktet utover. Strebebuene ble lagt til for å forhindre ytterligere skader. I mange år så man ned på strebebuene, ettersom det etter sigende så ut som stillasene var blitt gjenglemt slik at katedralen fikk et ufullbyrdet utseende.

I 1160 lot biskop Maurice de Sully den daværende Pariskatedralen rive. Den var etter hans skjønn uverdig sitt oppdrag. Ifølge en legende fikk de Sully en visjon av en herlig ny katedral og skisserte den i jorden foran den gamle katedralen. For å kunne oppføre den nye katedralen måtte også mange hus rives og en ny vei bygges for å kunne føre frem byggematerialet.

Det råder forskjellige meninger om hvem som la ned grunnsteinen, biskop de Sully eller pave Alexander III.^[6][7] Under oppføringen arbeidet flere arkitekter med byggingen, noe de forskjellige stilene og høydene på tårnene vitner om. Disse ble ferdige i 1245, og katedralen var ferdig omkring 1345.

Første byggefase: I 1163, i Ludvig VIIs regjeringstid, ble byggearbeidet påbegynt. Det dreide seg da om koret og to koromganger, under biskop Maurice de Sully og kong Ludvig VII. Koret stod ferdig og ble innviet i 1182.

Andre byggefase: Frem til året 1190 bygde man den midtre tredel av kirkeskipet, bestående av kryss med tverrskip, de tre foranliggende travéer av hovedskipet og to travéer for de begge sørlige og nordlige sideskipene. Skipet fikk i denne fasen ingen riktig avslutning mot vest.

Tredje byggefase, fra 1190 til 1225, var da man bygde de nedre delene av vestfronten og den fremre tredel av kirkeskipet, bestående av hovedskipets fremre travé med alle de fire sideskipenes nedre etasjer. De første atten årene gikk med til fundamenteringen. Fra 1208 bygde man første etasjehøyde av vestfronten med de tre store portalene, og utsmykket dem. Fra 1218 ble de første to travéer i kirkeskipet til oppe i høydene, slik at de sikret vestfasadens stabilitet. Fra 1220 til 1225 tilkom nivået med vinduet med den vestlige vindusrosetten. Dervet var kirkeskipet bygd i hele sin lengde.

Fjerde byggefase: Fra 1225 til 1250 ble tårnene bygd med alle sine etasjer. Byggeplanene endret seg, og man justerte og ombygde en del. Fra ca 1230 ble skråtakene over sideskipene erstattet med flate tak, noe som muliggjorde større vinduer. Inn mot sideskipene ble det bygget kapeller mellom strebesøylene. Nordtårnet ble ferdig i 1250, og med det var katedralen faktisk helt ferdig.

Etterhvert var man blitt misfornøyd med at de tidligst bygde deler, som tverrskipets fasade, var i romansk stil, og dermed stod i kontrast til vestfrontens moderne gotiske fasade. Derfor ble tverrskipet tildels tatt ned, og under ledelse av Jean de Chelles (fra 1250 og fremover) forlenget mot nord og deretter mot sør. Han skapte en ny, gotisk nordfasade til tverrskipet.

Sørfasaden var det så hans etterfølger Pierre de Montreuil som tok seg av - han var også med på utformingen av Sainte-Chapelle. Etterpå begynte han å erstatte korets romanske strebepillarer med gotiske.

Den neste byggmesteren, Pierre de Chelles, innrettet lektoriet, og i 1296 begynte han med byggingen av en dobbelt koromgang med en krans av kapeller.

Jean Ravy var byggmester fra 1318 til 1344. Han fullførte de iste sidekapellene i koromgangen og bygde korets mest elegante strebepillarer. I det indre av koret begynte han med utformingen av korskrankene. Hans nevø Jean le Bouteiller ledet arbeidene fra 1344 til 1363.

Hans etterfølger Raymond du Temple bragte byggearbeidene til avslutning; han fullførte fremfor alt korskrankene.

Heraclius av Jerusalem oppfordret til et nytt korstog i 1185 fra de fremdeles uferdige katedral.

I 1239 ble i en kortere tid Kristi tornekrone, anskaffet av kong Ludvig IX av Frankrike fra Konstantinopel, oppbevart i kirken, men da Sainte-Chapelle stod ferdig, ble den flyttet dit. I moderne tid ble den ført tilbake til Notre-Dame.

I 1302 var det hit at det for første gang ble innkalt til stenderforsamling, av kong Filip IV av Frankrike.

Skjønt de franske konger tradisjonelt ble kronet i katedralen Notre-Dame de Reims, lot den ti år gamle engelske kongen Henrik VI seg krone til konge av Frankrike i Notre-Dame de Paris under hundreårskrigen i 1431.

I 1455 åpnet revisjonsprosessen om Jean d'Arcs sak her, drøyt 20 år etter at hun var blitt henrettet etter en rettsprosess manipulert av engelske interesser. Er teologpanel analyserte vitnemål fra 115 vitner, kjennelsen var at Jean d'Arc heller var en martyr, og at den avdøde hovedaktør i den tidligere prosessen, biskop Pierre Cauchon, hadde forbrutt seg^[8] ved å ha domfelt en uskyldig kvinne.

I 1548 skadet hugenotter noen av Notre-Dames statuer, idet de betraktet dem som avguderi.^[9]

I 1558 ble den senere kong Frans II viet i kirken til den unge Maria Stuart. I 1572 giftet den blivende konge Henrik IV og Margarete av Valois seg her. Utvekslingen av det ekteskapelige samtykke med vielse og velsignelse fant sted under portalen, siden den protestantiske brudgommen ikke ville sette sine ben i den katolske katedralen.

Den 20. oktober 1622 ble Paris opphøyet fra bispedømme til metropolitanerkebispedømme. Den første erkebiskopen var Jean-François de Gondi (1622–1654).

I opplysningstidens tidsalder ble i 1728 de fargerike glassmaleriene erstattet med gjennomsiktige hvite glassvinduer, og veggene ble overmalt med hvitt. I de følgende årtier ble flesteparten av figurene på tårnene fjernet.^{[trenger referanse]} En kolossal statue av den hellige Kristoffer, som stod inntil en søyle nær ved kirkens vestre inngang og som stammet fra 1413, ble ødelagt i 1786. Spiret, som var blitt skadet under en kraftig storm, ble fjernet i annen del av 1700-tallet.

I 1793 stormet forkjempere for den franske revolusjon det katolske gudshuset. De ødela interiøret, og metallgjenstandene ble nedsmeltet i Hôtel des Monnaies. I motsetning til mange franske klostre ble ikke kirken revet ned som det symbol på kristen tro den var. Den ble imidlertid omgjort til tempel for kulten til «det høyeste vesen» (culte de l’Être suprême), det vil si «fornuften». I hele landet ble den gamle religionen forsøkt erstattet med hyllesten til en allegorisk «Fornuftens gudinne». Ved de første høytidelighetene for denne statskulten fremstilte en provokativt kledd Sophie Momoro^[10], hustru til en av kultens utviklere, hébertisten Antoine-François Momoro, gudinnen i Notre-Dame.

Under revolusjonen ble hodene hogd av de 28 statuene av bibelske konger. Hærverket fant sted fordi de revolusjonære trodde det dreide seg om statuer av franske konger.^[11] Mange av hodene ble funnet under en utgravning i nærheten i 1977 og er nå utstilte på Musée de Cluny. Frihetsgudinnen erstattet Jomfru Maria på flere altere.^[12] Katedralens største klokker ble spart for å bli nedsmeltet. Alle de andre større statuene på fasaden, med unntak av statuen av Jomfru Maria ved klausurportalen, ble ødelagt.^[4] Senere ble kirken lager for mat og vin og til diverse andre ikke-religiøse formål.^[9]

Ved undertegnelsen av konkordatet av 1801 tillot Napoléon Bonaparte liturgisk katolsk bruk av katedralen; den ble så igjen katolsk gudstjenestested i 1802. Napoleon og hans hustru Joséphine, med pave Pius VII som offisierende, ble kronet til keiser og keiserinne av Frankrike der den 2. desember 1804.

Katedralen var også stedet for Napoleons ekteskap med Marie-Louise av Østerrike i 1810. Her ble senere Henri, greven av Chambord, døpt i 1821, og senere er en rekke franske presidenter av den tredje franske republikk blitt begravet herfra.

Tidlig på 1800-tallet hadde katedralen vesentlige oppussings- og restaureringsbehov. Victor Hugos bok Ringeren i Notre-Dame (1831), med katedralen som sin handlingsarena (på fransk heter boken Notre-Dame de Paris), bidro til at restaureringskampanjen som endte med en beslutning (1844) om å sett i gang, fikk stor folkelig oppslutning. Kirken ble restaurert i 1845–1864 under ledelse av Eugène Viollet-le-Duc. Blant annet fikk kirken et nytt sakristi,^[4] det spiret som var blitt nedmontert ble erstattet med det nytt som raget opp til 93 meters høyde, og flere av de religiøse kunstverk som var blitt ødelagt under den franske revolusjonen ble gjenskapt.^[13]

I 1853 ble Napoleon III og Eugénie de Montijo ekteviet i kirken.

I 1931 skjøt Antonieta Rivas Mercado seg ved alteret med en pistol som tilhørte elskeren Jose Vasconcelos. Hun døde på stedet.

Den 26. august 1944 ble det sunget et magnificat for frigjøringen av Paris, i nærvær av general de Gaulle og general Leclerc. Den 9. mai ble det feiret med tedeum her i anledning av andre verdenskrigs slutt i Europa. Liturgien ble feiret av kardinal Suhard og til stede var blant annet regjeringsmedlemmer og ambassadørene fra USA, Sovjetunionen og Storbritannia. Fra det store orgelet tonet melodien til la Marseillaise.^[14]

I 1963 ble det på initiativ av kulturminister André Malraux og for å markere kirkens 800-årsjubileum, foretatt en rensing av kirkens fasader med fjerning av århundres lag av sot og skitt, slik at den kunne fremstå i sine opprinnelige lyse farger.^[15]

Svært omfattende restaurerings- og vedlikeholdsarbeider - særlig med ytterligere rensing og rengjøring - tok til i 1991 og pågikk til 2000.^[4]

I 2013 begikk den franske forfatteren Dominique Venner offentlig selvmord med pistol i kirken, mens 1 500 kirkebesøkende var til stede, som en protest mot innføringen av likekjønnet ekteskap.

I 2015 ble den store messen for ofrene for terrorangrepene i byen den 13. november feiret her.

I september 2016 ble en terrorbombing av katedralen forhindret: En bil full av eksplosiver ble funnet plassert rett ved siden av katedralen. I februar 2017 arresterte politiet fire personer i Montpellier, blant dem en 16-årig jente og en 20-årig mann som fra før var i søkelyset for bånd til ekstremistiske islamske grupper, og anklaget dem for å planlegge en reise til Paris for å angripe katedralen.^[16] I juni 2017 ble besøkende holdt midlertidig innesperret i kirken for sin egen sikkerhets skyld, idet en mann med hammer hadde angrepet politi utenfor.^[17][18]

Blant klenodiene i kirken er relikvariet med Kristi tornekrone, bragt dit fra kirken Saint-Chapelle.

Den vestre fasaden ble bågeynt på 1200-tallet. Nordtårnet ble ferdig i 1240 og det sørlige i 1250. Fasaden er 43 meter bred og med tårnene 63 meter høy. Tårnene var de høyeste strukturer i Paris inntil Eiffeltårnet stod ferdig i 1889. Sentralt plassert er et av katedralens rosevinduer. Under den er hovedportalen med to noe mindre portaler på hver side som alle er ornamenterte.

På fasaden er det flere statuer. På en balustrade står tjueåtte statuer som representerer 28 generasjoner av konger i Juda. Ved rosevinduet er det en statue av Jomfru Maria og Jesusbarnet.^[19]

Den opprinnelige kirkespiret ble bygd omkring år 1250 og var da et klokketårn med fem klokker. Det ble nedmontert i perioden 1786 til 1792. Et nytt spir ble oppført under restaureringen på 1800-tallet. Ved spiret ble det plassert statuer av de tolv apostler og de fire evangelister.^[20]

Værhanen på toppen inneholdt tre relikvier: Et lite fragment av tornekronen i kirkns skattkammer, og relikvier av de parisiske vernehelgener Saint-Denis og Saint-Genevieve. De ble anbragt der i 1935 av erkebiskop Jean Verdier.

I katedralen er det tre store rosevinduer med avbildninger fra Det nye testamente. De sørlige og nordlige måler 12,90 meter i diameter. De ble opprinnelig skapt på midten av 1200-tallet og har senere gjennomgått flere restaureringer.^[21] Rosevinduet på fasaden i vest er det eldste. Det ble til i 1225 og er 9,60 meter i diameter.^[19]

Kirkeklokken Emmanuel med oppheng i sørtårnet veier 13 tonn. Bare klokken veier 500 kilo. Det sies at da Emmanuel ble støpt omkring 1631 kastet kvinner gull og andre smykker inn i smeltemassen, noe som - sies det - har gitt klokken dens unike fiss-klang.

• Hovedhvelvet i katedralen er 34 meter høyt.
• Tårnene i vestfasaden er 69 meter høye.
• 422 trappetrinn (som blir smalere mot toppen) leder til klokketårnets høyeste punkt. 386 av trinnene lar seg betrede.

Orgelmusikk turde det ha vært i katedralen også før den gotiske katedral ble reist, sannsynligvis fra før år 1100. De første konkrete omtaler av et orgels eksistens er fra 1357, og dette var antagelig bygget midt på 1200-tallet.

Den moderne kirken har to orgeler. Det større av dem som kjernestykke et Cavaillé-Coll-orgel fra 1868 (med bruk av et eldre pipeverk fra 1600- til 1800-tallet) og mellom 1904 og 2014 flere ganger omfattende ombygd til det hadde dagens 115 registre på fem manualer og pedal. Det tomanuals kororgel ble bygget i 1969, ombygd og utvidet mellom 1970 og 2005, og har 30 registre.

Notre-Dame hadde i 2019 tre titularorganister: Vincent Dubois, Olivier Latry og Philippe Lefebvre. Katedralens organister frem til 1990 var:^[22]

I 2019 fikk Notre-Dame omfattende skader etter en større brann mandag tidlig i den stille uke. Brannen brøt ut på taket, Notre-Dames spir tok tidlig fyr. Det kollapset sammen med større deler av taket. Brannen spredte seg også til ett av de to tårnene.^[23] Brannen brøt ut 15. april 2019. Katedralen var på tidspunktet for brannen under restaurering. 500 brannfolk jobbet hele natten med å slukke brannen, og om formiddagen 16. april ble brannen erklært for slukket. Frankrikes president, Emmanuel Macron, har erklært at Notre-Dame skal gjenoppbygges.^[24][25] I pakt med Lov av 1905 var dette et ansvar som tilkom det offentlige. Men for å bidra til kostnadene ble det etablert et fond som i løpet av to dager hadde fått donasjoner på over en milliard euro (9,6 milliarder norske kroner ved valutakurs per 18.04.2019 10:20).^[26] Donasjoner til fondet har kommet fra en rekke forskjellige selskaper, organisasjoner og personer.

Ingen omkom på grunn av brannen, som brøt ut mens det fant sted en messe nede i kirkrommet, men en brannkonstabel og to politifolk ble lettere skadet i slukningsarbeidet.^[27][28]

Mange artefakter ble reddet, heriblant Jesu tornekrone, før ilden spredte seg til andre deler av katedralen. Det var en kapellan for brannfolkene, fader Jean-Marc Fournier, som skyndte seg inn i kirken mens taket brant og fikk den ut i sikkerhet.^[29][30] Skjønt selve tornekronen ble reddet, var et lite fragment av den blitt anbragt i kirkespiret, og antas å ha brent opp. Presten organiserte også en menneskekjede som transporterte ut andre kostbarheter. Grunnet renoveringen var kobberstatuene (gargouillene) og rosevinduene fjernet fra bygningen bare en uke innen brannen.^[31] Hvelvingene som utgjør katedralloftet er stort sett intakte og hindret det brennende taktømmer i å falle ned i bygningens indre.^[32] Kirkens to tårn overlevde brannen.

Vatikanet tilbød faglig ekspertise fra Vatikanmuseet som har stor erfaring med rekonstrusjoner.^[33]

De messer som det vanligvis skal feires i et bispedømmes katedral måtte selvfølgelig legges til andre steder; oljevigselsmessen den 17. april var den første: Den ble feiret i kirken Saint-Sulpice, som bare noen uker også var blitt beskadiget av en brann (påsatt),^[34][35][36] men som atter var i en slik stand at gudstjenester feires som vanlig.

Notre-Dame danner bakteppe for Victor Hugos roman (og senere Disney-filmen) Ringeren i Notre Dame som handler om den pukkelryggede og vanskapte ringeren Quasimodo.

• 
  Notre-Dame
• 
  Grunnplan
• 
  Notre-Dame i 1860-årene.
• 
• 
  Cavaillé-Coll-orgelet i Notre-Dame.
• 
  Rosettvinduet på den vestre fasaden.

• Flavio Conti (utg.): Monumente der Menschheit. Band 2: Wahrzeichen des Glaubens und der Kultur. Bertelsmann-Lexikon-Verlag, Gütersloh 1978, ISBN 3-570-02676-0, s. 41–56.
• Alain Erlande-Brandenburg: Notre-Dame de Paris. Les Editions Nathan, Paris 1991.
• Dieter Kimpel, Robert Suckale: Die gotische Architektur in Frankreich 1130–1270. Hirmer Verlag, München 1985, ISBN 3-7774-4040-X, s. 148–162, 410–421, 527–528.
• Pascal Tonazzi: Florilège de Notre-Dame de Paris (anthologie). Editions Arléa, Paris 2007, ISBN 2-86959-795-9.
• André Trintignac, Marie-Jeanne Coloni: Découvrir Notre-Dame de Paris. Editions du Cerf, Paris 1984, ISBN 2-204-02087-7.

• (fr) Offisielt nettsted
• (en) Cathédrale Notre-Dame de Paris – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Cathédrale Notre-Dame de Paris – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Notre-Dame på øyen
• Bilder av katedralen. Arkivert 21. februar 2014 hos Wayback Machine.