Nattverd

For Leonardo da Vincis maleri, se: Nattverden (Leonardo)

Nattverd (av norrønt náttverðr, «kveldsmåltid, kveldsmat», sammensatt av nátt, «natt» og verðr, «måltid, mat» «aftensmåltid»)^[1] eller eukaristi (gresk: εὐχαριστία, eukharistia, fra verbet εὐχαριστέω, eukharisteo, «gi takksigelse»)^[2] er en kristen liturgisk handling som bygger på Jesu Kristi siste måltid med disiplene før korsfestelsen. Den kalles også kommunion (latin communio, «fellesskap»),^[3] eller Herrens aftensmåltid. Den teologiske forståelse av nattverden varierer mellom de ulike kirker.

Flere passasjer i Det nye testamente vitner om at ritualet ble innstiftet av Jesus Kristus under det siste måltid, natten før hans korsfestelse, og ga disiplene brød og vin; han befalte dem å «gjøre dette til minne om meg» mens han omtalte brødet som «min kropp».^[4] og vinbegeret som «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod. Hver gang dere drikker av det, gjør det til minne om meg!»^[5][6] Ifølge de synoptiske evangelier var dette ved et påskemåltid.^[7]

Elementene i nattverden, nattverdsbrød (syret eller usyret)^[8] og vin (eller alkoholfri druejuice i noen protestantiske tradisjoner), innvies på et alter eller et nattverdbord og konsumeres deretter. Kristne anerkjenner generelt en spesiell tilstedeværelse av Kristus i dette ritualet, selv om de er forskjellige om nøyaktig hvordan, hvor og når Kristus er til stede.

Både de tre de synoptiske evangelier (Matteus, Markus og Lukas) og brevlitteraturen (Første korinterbrev) beskriver Jesu siste måltid sammen med disiplene på skjærtorsdag. Jesus ga brød til disiplene og sa «...dette er mitt legeme...». Deretter ga han dem vin og sa «...dette er mitt blod...». Hans ord ble avsluttet med «...gjør dette til minne om meg». Det er den siste setningen som er basis for at de aller fleste kirker gir nattverden en fremtredende plass i gudsdyrkelsen.

I aposteltiden fantes to typer gudstjeneste – det offentlige møtet med skriftlesing, preken, bønn og sang, og det private møtet med nattverd. I oldkirken ble disse forent til én gudstjeneste med to avdelinger, slik at de udøpte og «de botferdige» (= de som var under kirketukt) gikk før nattverden. Nattverden ble atskilt fra kjærlighetsmåltidet som etter hvert falt bort, eller ble avløst av menighetens fattigpleie. Gradvis ble nattverd (og dåp) oppfattet som hemmelighetsfulle handlinger i likhet med de hedenske mysteriene, hvis hellighet forbød at de ble utført eller omtalt med andre enn «de innvidde» til stede. Jo mer mystikk som samlet seg rundt nattverd og dåp, desto større ble prestenes anseelse. De fremstod som formidlere mellom Gud og mennesker, og etter hvert antok nattverden karakter av et offer – først et takkeoffer, ettersom menigheten selv tok med brød og vin – og senere, da nattverden ikke var noe måltid lenger, som en del av gudstjenesten og et sonoffer, som presten brakte Gud som en symbolsk gjentagelse av Jesu offer. Cyprian skrev, at «den prest står i sannhet i Kristi sted, som etterligner hva Kristus har gjort, og han frembærer i menigheten et sant og fullt offer til Gud.» Gregor den store oppfattet nattverden som en ublodig gjentagelse av offeret, men med samme virkning. Etter hvert ble prestens innvielse av brød og vin gudstjenestens høydepunkt. Nattverden var blitt et sakrament, en hemmelighetsfull gave og et pant på oppstandelsen. Ireneus av Lyon tolket brødet og vinen helt bokstavelig som Kristi kjøtt og blod, mens Origenes og Augustin hevdet at det var en åndelig kraftmeddelelse.^[9]

På Thomas Aquinas' tid var det vanlig at altergjestene fikk brød uten vin til. Thomas forsvarte denne endringen av innstiftelsen med en hellig forsiktighet, som fryktet å forspille «Kristi blod». Dessuten var hele Kristus ansett å være til stede i hvert element, slik at altergjestene som bare fikk brød, likevel mottok Kristus helt og fullt.^[10]

Hver enkelt kristen tradisjon har sin egen forståelse av nattverdens innhold og betydning. Noen oppfatninger er langt på vei overlappende – mellom den katolske kirke og den ortodokse kirke står striden først og fremst om hvorvidt man skal bruke syret eller usyret brød – mens det andre ganger er svært store avstander mellom to syn. Synet på nattverdens teologi er i stor grad også knyttet til andre viktige spørsmål, som rettferdiggjøringslære og kristen enhet.

I Den katolske kirke er nattverden et av de syv sakramenter. Sakramentene sees som hjelpemidler i en progresjon mot enhet med Gud, og sammen med dåpen regnes nattverden som det viktigste av sakramentene. Det kalles ofte «Det aller helligste sakrament». Nattverden sees som et offermåltid, en gjentagelse av Kristi offer på korset. Dette synet møter noe kritikk fra protestantisk hold, fordi den vanlige oppfatning er at Kristus ofret seg én gang og at dette offeret ikke kan eller skal gjentas. Katolsk teologi er dog enig i dette, og hevder ikke at det dreier seg om en ny ofring, men om en vedvarende aktualisering av det ene offer.

Sentral i katolsk nattverdsforståelse er troen på realpresensen, det vil si at brød og vin faktisk forvandles til Kristi legeme og blod. Nattverdselementene ser fortsatt ut som, smaker som og lukter som brød og vin, men deres substans er endret. Denne læren, som kalles transsubstansiasjon, er dogmatisk definert. Fordi det ikke er mulig å forstå fullt ut hva som egentlig skjer omtales forvandlingen også som «Troens mysterium».

Forvandlingen anses som vedvarende, det vil si at elementene forblir Kristi legeme og blod. Denne tilstanden opphører kun dersom elementene ikke lenger en gjenkjennelige som brød og vin (f.eks. når de henholdsvis har smuldret opp eller blitt til eddik). Forvandlet (konsekrert) brød oppbevares derfor i en spesiell beholder, et tabernakel. Det tilbes, og man viser æresbevisninger som f.eks. at man kneler foran tabernakelet når man kommer inn i en kirke. Realpresensen betyr også at dersom noe søles må det umiddelbart sørges for at sakramentet ikke vanhelliges.

Det er strenge regler rundt feiringen av katolsk nattverd. Det kan bare skje i en messe. Kun en ordinert prest eller biskop kan forrette. Elementene må være alkoholholdig vin av druer og brød av hvetemel. Brødet skal helst være usyret, men også syret brød tillates ved behov. I de orientalske katolske kirker brukes normalt syret brød. Kirken har lukket nattverdsbord: Kun katolikker, og de som tilhører kirker som har tilnærmet lik nattverdsteologi (f.eks. ortodokse kristne), kan motta nattverden i katolske messer i motsetning til Den ortodokse kirke.

I høymiddelalderen ble det bare presten som fikk drikke vin, noe som hadde stor betydning for et land som Norge, der vin måtte importeres langveisfra, og var dyr. Menigheten måtte nøye seg med brødet. Endringen understreket også forskjellen mellom prest og lek, som tiltok i denne tiden, også med innføringen av en skillevegg mellom koret, der geistligheten befant seg, og skipet, der menigheten var. I middelalderen var det ikke vanlig at folk gikk til alters mer enn én gang om året, nemlig første påskedag – det påbudte minimum, vedtatt på Det fjerde laterankonsil i 1215.^[11]

I den ortodokse kirke og de orientalske ortodokse kirker er nattverden også et sakrament og et offermåltid. Det brukes syret brød og rød vin. Nattverdens kommunion sees som en forløper for den endelige union med Gud (theosis). Forståelsen av realpresens og andre sider ved nattverden er svært likt det katolske synet.

Nattverden kan bare feires i den guddommelige liturgi av en ordinert prest eller biskop. Bare ortodokse kristne kan normalt ta imot nattverden. I noen tilfeller kan katolikker få motta ortodoks nattverd dersom det ikke finnes noen katolske kirke i nærheten, men dette må avgjøres individuelt.

Ortodoks teologi legger mindre vekt enn katolsk på å forklare hva det er som skjer ved forvandlingen av elementene, men konstaterer at det skjer. Noen ortodokse teologer aksepterer transsubstansiasjon som forklaring, men dette er ikke universelt akseptert og derfor ikke et ortodokst syn på nattverden.

De forskjellige protestantiske kirker har variasjoner i nattverdsteologien. Lutherske kirker tror ikke at brød og vin forvandles, men at Kristus allikevel virkelig er fysisk til stede ved at han tar bolig i elementene. I luthersk doktrine kalles dette konsubstansiasjon, de to substansene eksisterer side ved side. Tanken om nattverden som offermåltid er til stede, men ikke så framtredende som i katolsk og ortodoks teologi.

Øvrige kristne, som reformerte og en rekke frikirkelige samfunn avviser også den lutherske nattverdsteologien. Reformatoren Jean Calvin hadde et dualistisk syn på nattverden; nattverdsgjesten mottar brød og vin i det ytre, men gjennom handlingen virker Den hellige ånd som gir den troende fornyet åndelig styrke. Calvin avviste tanken om at Kristus var fysisk tilstedeværende i brødet og vinen. Enkelte andre kirkesamfunn avviser også det kalvinske synet og legger en ren symbolsk tolkning til grunn for sin nattverdsteologi.

De forskjellige syn på nattverden kan oppsummeres i seks hovedformer. Det finnes mange grupper som ikke klart kan plasseres innen en av disse, men de aller fleste kirkesamfunn holder seg innenfor en av kategoriene.

Suspensjon angir synet på nattverden som noe som ikke var ment å være en vedvarende praksis, og som derfor ikke skal feires som en religiøs seremoni. Det kalles også adeipnonisme (gresk adeipno, 'intet måltid'). Dette synes finnes hos Vennenes samfunn, Frelsesarmeen og enkelte andre.

Symbolisme angir det syn at brødet og vinen er symboler for Kristi legeme og blod, og at nattverden er et minnemåltid. Det har sitt opphav i zwinglianismen, og finnes hos flere protestantiske kirkesamfunn, inkludert hos de fleste baptister og unitarer.

Åndelig nærvær angir troen på at Kristi legeme og blod mottas på en åndelig måte, det vil si at det ikke er noen fysisk tilstedeværelse, men samtidig er nattverden mer enn bare et minnemåltid. Dette synet finnes hos flere protestantiske kirker, inkludert Metodistkirken og presbyterianerne.

Konsubstansiasjon er Martin Luthers lære om at Kristus virkelig er til stede i brødet og vinen, på mystisk og overnaturlig vis blandet med elementenes egen substans. Synet finnes hos de lutherske kirker og i Den anglikanske kirke.

Gudfryktig stillhet er de ortodokse kirkers betegnelse troen om at elementene virkelig blir Kristi legeme og blod på en måte som mennesker ikke kan forklare. Forvandlingen sees som vedvarende.

Transsubstansiasjon er den katolske læren om at Kristus fysisk er til stede i brødet og vinen etter konsekrasjonen, og at denne forandringen er vedvarende.

Gudfryktig stillhet og transsubstansiasjon er like i sin tro på hva som skjer, det er kun forklaringen som avviker idet man i vest gjennom den skolastiske tradisjon har søkt å finne forklaring på hva som skjer, mens man i øst foretrekker å la noe være uforklart.

• Kalk (liturgi)
• Alkohol i Bibelen
• Altervin
• Nattverdsbrød
• Jesu siste måltid
• Nattverden av Leonardo da Vinci
• Sognebud

• (en) Communion – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Eucharist – galleri av bilder, video eller lyd på Commons