Fritz Wedel Jarlsberg
| Fritz Wedel Jarlsberg | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 7. juli 1855[1] Christiania | ||
| Død | 27. juli 1942[1] (87 år) Lisboa | ||
| Beskjeftigelse | Diplomat, jurist, advokat | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Oslo | ||
| Far | Frederik (Fritz) Joachim Wedel Jarlsberg | ||
| Mor | Juliane Cathrine Wilhelmine Wedel Jarlsberg | ||
| Parti | Venstre | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Utmerkelser | Ridder av St. Olavs Orden (1892–1896) Kommandør av St. Olavs Orden (1896–1904) Storkors med kjede av St. Olavs Orden (1925–) Storkors av St. Olavs Orden (1904–1925) | ||
Fredrik «Fritz» Hartvig Herman Wedel Jarlsberg (1855–1942) var en norsk jurist og diplomat. Wedel Jarlsberg gjorde karrière i det norsk-svenske diplomatiet og spilte en sentral rolle under unionsoppløsningen i 1905. Han har blitt stående som Norges mest betydningsfulle diplomat i første tredel av 1900-tallet, og ble tilbudt stillingen som utenriksminister tre ganger, og var også tiltenkt stillingen ytterligere to ganger. Wedel Jarlsberg var døpt Fredrik, men ble kalt Fritz, og brukte dessuten slektens barontittel, til tross for at adelstitler ble avskaffet i Norge før han ble født (tittelen var ikke avskaffet i Danmark).
Han var trolig modell for figuren prins av Faffenheim-Munsterburg-Weinigen i Marcel Prousts verk På sporet av den tapte tid.[2]
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Han var sønn av hoffmarskalk Frederik (Fritz) Joachim Wedel Jarlsberg og Juliane Cathrine Wilhelmine Wedel Jarlsberg. Han ble gift første gang i 1883 med Alice Thekla Louise von Wagner (1861–1913) og andre gang i 1916 med baronesse Mary von André, f. Palmer (1859–1941). Som barn bodde han i en bygård i Christian Augusts Gade 17–19, som stod der Domus Juridica står idag, og der kvinnesakskvinnen Gina Krog bodde i naboleiligheten på den tiden.[3]
Han tok juridisk embetseksamen i 1879 og hadde en lang karriere i utenrikstjenesten. Han var sekretær i Utenriksdepartementet i Stockholm 1882, konstituert legasjonssekretær i Wien 1885, året etter i London der han i 1889 ble konstituert chargé d'affaires. Deretter var han sendemann i Madrid 1891, Lisboa fra 1902 og København i 1905. Fra 1906 var han sendemann i Madrid og Lisboa (til 1921) og Paris (til 1930). I Paris hadde han og hustruen skaffet seg en egen privat leilighet, og de ble derfor boende i Paris inntil de måtte flykte fra Frankrike i 1940. De kom seg da til Portugals hovedstad Lisboa, hvor de levde sin siste tid.
I 1929 solgte Wedel Jarlsberg sin eiendom Skaugum til kronprins Olav for kr. 120 000. Det var lenge antatt at Skaugum var en bryllupsgave til kronprinsparet, men i 2009 ble det avdekket at Kong Haakon måtte betale for overdragelsen. Taksten var på kr. 550 000.[4] Det vil si at kongen fikk kjøpt eiendommen for ca. en 1/4 av hva den var verdt, og at 3/4 av verdien var en gave.
Unionsoppløsningen
[rediger | rediger kilde]Etter 7. juni-vedtaket i 1905 stilte Wedel Jarlsberg seg til regjeringen Michelsens disposisjon og fungerte som regjeringens utsending i København.
Under Karlstadforhandlingene arbeidet han for at stormaktene skulle være klare til å gripe inn hvis det skulle komme til brudd i forhandlingene. Senere var han Norges forhandlingsleder i København i forbindelse med valget av prins Carl til Norges konge.
For innsatsen var Wedel Jarlsberg lovet posten som utenriksminister, men Løvland fortsatte i stillingen.[5]
Svalbardtraktaten
[rediger | rediger kilde]Wedel Jarlsberg var forhandlingsleder i Paris ved utarbeidelse av Svalbardtraktaten (Paristraktaten) av 1920 som ga Norge suverenitet over Svalbard. På Svalbard finner man Wedel Jarlsberg Land som er oppkalt etter ham.[6]
Utmerkelser
[rediger | rediger kilde]Wedel Jarlsberg ble i 1892 utnevnt til ridder av St. Olavs Orden, forfremmet til kommandør av 1. klasse i 1896 og i 1904 mottok han storkors, i 1925 utvidet til storkors med kjede. Han var innehaver av Kroningsmedaljen 1906 og Kong Haakon VIIs jubileumsmedalje 1905–1930.[7]
Han var også innehaver av en rekke utenlandske ordener[7]:
- Storkors av den danske Dannebrogordenen
- Ridder av 1. klasse av den badenske Zähringerløvens orden
- Storkors av den franske Æreslegionen
- Storkors av den portugisiske Vår kjære Frue av Villa Viçosas orden
- Storkors av den portugisiske Kristusordenen
- Storkord med stjerne av den portugisiske Tårn- og sverdordenen
- Storkors av den spanske Karl IIIs orden
- Storkors av den spanske Isabella den katolskes orden
- Kommandør av 1. klasse av den svenske Nordstjerneordenen
- Rettsridder av den prøyssiske Johanniter-ordenen
- Den østerrikske Jernkroneordenen av 3. klasse
Utgivelser
[rediger | rediger kilde]- Fritz Wedel Jarlsberg (1932). Reisen gjennem livet. Oslo: Gyldendal.
- Fritz Wedel Jarlsberg (1929). Hvorfor vi maa ha et sjøforsvar, og hvorledes vi med vore midler effektivt kan gjenreise flaaten. [Oslo].
- Fritz Wedel Jarlsberg (1946). 1905: kongevalget. Oslo: Gyldendal.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Norsk biografisk leksikon, oppført som Fritz eg. Frederik Hartvig Herman, baron Wedel Jarlsberg, Norsk biografisk leksikon ID Fritz_Wedel_Jarlsberg, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gundersen, Håkon: Lavere lyster i høyre kretser. Morgenbladet 20. desember 2013, s.26.
- ^ Folketelling 1865
- ^ «Måtte betale for Skaugum» Budstikka.no, 29. april 2009
- ^ Biografier på Nettsted 1905
- ^ Stadnamn på Svalbard og Jan Mayen Arkivert 13. november 2015 hos Wayback Machine.. Norsk Polarinstitutt
- ^ a b Den Kongelige norske Sankt Olavs orden 1847-1947, utgitt av ordenskanselliet ved O. Delphin Amundsen, Oslo: Grøndahl & Søns Forlag, 1947, s. 16.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Amundsen, O. Delphin: Den Kongelige norske Sankt Olavs orden 1847–1947. Oslo: Grøndahl & Søns Forlag, 1947.
- Andersen, Gordon: «Vår glemte kongemaker i 1905». I: Aftenposten, 21. mai 2005. (Les)
- Andersen, Roy: «Wedel Jarlsberg ble gjort til syndebukk». I: Aftenposten, 7. juni 2005. (Les)
- Berntzen, Arve B.: «Wedel Jarlsberg fortjener oppreisning». I: Aftenposten, 10. juni 2005. (Les)
- Bomann-Larsen, Tor: «Kongeplanen som kollapset». I: Aftenposten, 6. juni 2005. (Les)
- Bratberg, Terje: «Fritz Wedel Jarlsberg». I: Norsk biografisk leksikon, 2. utgave, 2002. (Les)
- Brekke, Jørgen: «Jakten på blått blod». I: Levende Historie, nr. 6 2009, s. 14–23.
- Kielland, T.: «Minister Wedel Jarlsberg». I: Samtiden, 1942.