Friheten

For NKPs avis utgitt i Svolvær 1923 - 1928, se Friheten (Nordland)

Avisa Friheten
Frihetens avishode, fra det første trykte eksemplar, nr. 25 1942. Klisjéen som skulle brukes gikk i stykker under første trykk, og et nytt måtte skjæres med kniv i bly - under tidspress. Det brukes ennå.
Type		Fjortendaglig
Format		Tabloid
Grunnlagt		September 1941
Pris		Kr. 1065 pr år
Eier(e)		Norges Kommunistiske Parti
Utgiver		NKP
Redaktør(er)		Harald Øystein ReppesgaardTerje BjørloOdd Jarl Gerhardsen
Språk		Norsk bokmål og nynorsk
Politisk posisjon		Organ for NKP
Opplag		2 340 (2023)
Erstatter		Arbeideren
Hovedkontor		Oslo
Nettsted		friheten.no (no)

Friheten er en avis som eies og utgis av Norges Kommunistiske Parti. Utgiversted er Oslo og utgivelsesfrekvens er annenhver uke. Avisa kom ut første gang i 1941, som en illegal avis under den tyske okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig. Etter frigjøringen i 1945 ble Friheten dagsavis, og var da en av landets største. I etterkrigsårene sank opplaget raskt. I 1967 gikk avisa over til ukentlige utgivelser. Friheten er i dag landets eneste partieide avis.

Det første eksemplar av Friheten kom ut høsten 1941, trolig i september.^[1] Den var en etterfølger av de illegale avisene Kjennsgjerninger og Folkets Røst.^[2][3] Som de fleste illegale avisene var det en enkel, stensilert avis som ble utgitt. Våren 1942 klarte imidlertid kommunistene å lage en trykt utgave. Trykkingen ble utført i Drammen, ved Kai Møllers boktrykkeri. I Drammen ble virksomheten organisert av Finn Pettersen og av kommunistenes Buskerud-leder, Arne Gustavsen.

Arbeidet med satsen til den trykte versjonen ble utført på ulike steder, de første par årene av setter Th. Bakke. Han flakket rundt fra skjulested til skjulested med settekassa på sykkelen eller under armen. Arbeidet ble startet hjemme i stua til Gustavsens mor, der man jobbet natten gjennom mens den gamle moren serverte kaffe og vørterkake. Deretter flyttet man setteriet til en bygård ved Gyldenløves plass. Neste stopp var en leid hytte på Syvertsvolden, der jobbingen måtte skje i lyset fra stearinlys. Senere fulgte ulike skjulesteder.

Den ferdige satsen ble brakt til trykkeriet, der Møller selv sto for produksjonen. Trykkingen foregikk først på lørdager eller søndager når annet personale ikke var på jobb. Etter hvert som opplaget vokste måtte man også trykke etter arbeidstid på hverdager. Fra begynnelsen av 1944 fikk trykkeriet i tillegg jobben med å lage NKPs avis Alt for Norge.

Mot slutten av krigen klarte kommunistene å få installert en offsetmaskin i et grisehus i Øvre Buskerud. De siste utgavene av krigstidens Friheten ble, som flere andre illegale NKP-aviser, laget der.

Frihetens første redaktør var Christian Hilt. Han fortsatte arbeidet med illegale aviser helt til krigens slutt. Arne Gauslå, Erling Heiestad og Ola Hofmo overtok imidlertid snart det redaksjonelle arbeidet med Friheten. Senere var Kåre Selnes redaktør, så Jul Kvale. Han hadde bidratt til avisen i Selnes´ periode også, da Kvale satt arrestert på Bredtvedt. Fra arresten smuglet han stoff til Friheten. Fra høsten 1944 fram mot frigjøringen var Adelstein Haugen redaktør.

Under krigen ble Friheten utgitt ukentlig fram til 1944, deretter sjeldnere. Utgivelsesfrekvensen steg igjen i de siste par krigsmånedene. Den ble trolig trykt i til sammen to millioner eksemplarer før fredsslutt, med et opplag høsten 1944 på vel 20 000.^[4]

Kommunistene bygget opp en omfattende og effektiv illegal presse under okkupasjonen, men betalte en høy pris. I miljøet rundt Friheten ble mange arrestert. Flere måtte bøte med livet. Erling Heiestad ble tatt og sendt til Tyskland, men var blant de som overlevde. Hofmo døde i tysk konsentrasjonsleir. Gauslå ble skutt i kamp med tyskerne i 1942. Buskerud-leder Gustavsen ble tatt og skutt på Trandumskogen i 1944.^[5]

Friheten ble utgitt som dagsavis fra mai 1945, og erstattet Arbeideren som partiets hovedorgan. Avisa nøt godt av NKPs popularitet like etter krigen og av befolkningens avishunger etter år med tysk pressesensur. Sensommeren 1945 steg det månedlige brutto snittopplaget til rundt 100 000, bare begrenset av papirrasjoneringen.^[6] I forkant av Stortingsvalget 1945 ble enkeltnummer trykt i hele 130 000. Avisa hadde over 65 000 faste abonnenter.^[7] Avisa var Nordens største arbeideravis, og landets nest største etter Aftenposten.

På dette tidspunkt var Friheten også i ferd med å etablere seg som en reell riksavis. I september 1945 ble den sendt til 1869 av landets om lag 2500 poststeder. I mars 1946 hadde avisen 500 kommisjonærer i 24 byer, 30 kommisjonærer bare i Nord-Norge. Det ble hevdet av 2/3 av abonnentene var bosatt utenfor Stor-Oslo.^[8]

Nedgangen kom imidlertid brått. DNA kontrollerte trykkeriet, og Friheten ble høsten 1945 presset til å legge om fra morgenavis til ettermiddagsavis da Arbeiderbladet skulle bli morgenavis.^[9] Friheten kunne dermed ikke nå landet rundt samme dag og mange ville ikke ha «gamle» nyheter. Til tross for at NKPs organisasjon vokste både i Oslo og på landsbasis på denne tiden^[10] stupte avisens opplag fra høsten 1945. Året etter var det allerede under 40 000. Ettersom NKP under den kalde krigen ble mer og mer isolert dalte også interessen for Friheten videre. I 1947 var opplaget ved årets slutt nede i 31 000, i 1948 24 000.

Ved inngangen til 1950-tallet bikket Frihetens opplag under 20 000, og fortsatte å falle. Nå ble NKP også preget av opprivende partikamp og splittelse, i det såkalte Furubotn-oppgjøret. Mange forlot partiet, og det bitre oppgjøret rammet også Friheten. Ved årsskiftet 1952-1953 ble det meldt at opplaget var helt nede i 10 400 eksemplarer.^[11] Under skinn-rettssakene mot opposisjonelle i Tsjekkoslovakia tok Friheten parti mot de anklagede, blant annet den uskyldige Milada Horakova, som senere ble hengt.

Nå gikk avisen med store underskudd, og måtte holdes i gang ved hjelp av kontinuerlige innsamlinger blant partiets medlemmer. I 1953 var årets innsamlingsresultat hele 260 000 kroner. Fra 1954 måtte Friheten trappe ned sine ambisjoner som landsomfattende daglig avis. For å spare distribusjonskostnader startet den nå egen «landsutgave» med ukentlige utgivelser under navnet Ny Tid. Fra 1. januar 1958 la Friheten også om fra morgenavis til ettermiddagsavis for å spare penger.

Utover 1960-tallet slet NKP tungt, både med avisen, innsamlingene og oppslutningen. Til slutt ble de daglige utgivelsene en for tung bør. I 1967 ble det, etter rådgivende avstemning i partiet, besluttet å legge om til ukeavis.^[12]

Fra april 1967 ble Friheten ukeavis, samtidig som «landsutgaven» Ny Tid ble lagt ned. Det løste de akutte, økonomiske problemene. I 1969 ble det dessuten innført offentlig pressestøtte som avisen nøt godt av. Nå kunne man brått innkassere både støtte til avisutgivelsen og til eget Kommunistisk Pressekontor. For en periode ble faktisk NKPs presse en inntektskilde for partiet.^[13]

På slutten av 1960-tallet ble Friheten rammet av de politiske stridighetene da den nye ml-bevegelsen vokste fram, og hadde støtte av en opposisjon i NKP. En av Frihetens redaksjonelle medarbeidere ble til slutt sagt opp, noe som førte til at journalister i avisa erklærte streik.^[14] De mistet jobben, og begynte deretter å skrive for opposisjonens blad Røde Fane.^[15]

På begynnelsen av 1970-tallet ble Friheten en brikke i spillet da NKP, SF, AIK og «uavhengige sosialister» forhandlet om dannelsen av SV. Tanken var opprinnelig å legge ned både SF-avisen Orientering og Friheten til fordel for det nye partiets avis. Da en majoritet i NKP besluttet å opprettholde partiet førte det imidlertid til at Friheten ble drevet videre.

I 1977 økte Friheten utgivelsesfrekvens til to ukentlige utgaver, men måtte høsten 1989 igjen redusere til en utgave i uka.

Frihetens virksomhet ble overvåket av norsk etterretningstjeneste under hele den kalde krigen og trolig frem til 1990-årene. Nyere forskning med bakgrunn i åpnede russiske arkiver tyder på at Friheten fra 1950-årene og fram til 1990 mottok direkte og indirekte økonomisk støtte fra Sovjetunionen og andre østeuropeiske land.^[16]

Sovjetunionens fall førte til at interessen for partiet ble svekket. Høsten 1991 klarte NKP ikke lenger å gi ut Friheten som ukeavis og pressestøtten ble trukket tilbake og avisa gikk konkurs. Dette ikke bare at pressestøtten ble redusert med 275 000 kroner på to år, men også gammel gjeld tilbake til 1948 på flere millioner kroner. Friheten hadde ikke kapital for å betale utgifter eller lønne de ansatte, og i ei avis utgitt i midten av august 1991 konstateres: «Vi regner med å utgi neste avis når situasjonen er avklart mot slutten av denne måneden». Neste avisutgave kom ut først den 30. september.

I tillegg hadde NKPs trykkeri, All-Trykk økonomiske vanskeligheter. Det medførte at trykkeriet måtte innhente kapital fra sine eiere, noe NKP ikke hadde. Derfor solgte NKP sine aksjer i trykkeriet til de ansatte mot subsidierte priser på trykksaker. Trykkeriets problemer vedvarte, det gikk konkurs og eierne (de ansatte) tok med seg det som var av verdier. Uten trykkeriet klarte partiet ikke lenger å gi ut avis. I tillegg til dette var det også uenighet mellom partiledelsen og avisas redaktør om avisa skulle være partiorgan eller følge den mer selvstendige linje den hadde hatt.^[17]

Friheten fortsatte å komme med sporadiske utgivelser, til dels som månedsavis, utgitt på dugnad av partimedlemmer.

I 1996 fikk avisa tilbake pressestøtten takket være en politisk konstellasjon som anså at Friheten var alene om å representere et bestemt politisk formål og bidro dermed til meningsmangfoldet. Betingelsen for dette var at avisa måtte komme ut hver uke. Dette ble oppnådd takket være dugnadsarbeid.

I 2008 overtok Kulturrådet ansvar for pressestøtteposten «ymse publikasjoner», som blant annet omfattet støtten til Friheten. I 2009 bestemte rådet at Friheten ikke lenger var kvalifisert til støtte, og det ble derfor iverksatt en nedtrapping av tildelingen av pressestøtten. I oktober 2009 reduserte avisa utgivelsesfrekvensen fra hver uke til annenhver uke, samtidig med at sidetallet ble økt fra 12/16 til 24.

Psykiateren Harald Øystein Reppesgaard ble valgt som ny redaktør på NKPs landsmøte i mai 2010 og under hans ledelse er det satset mer på innenriks- og kulturstoff. I 2011 gikk avisa over til fargetrykk og bedre papirkvalitet. Sidetallet ble også økt. Samtidig fikk avisa tilbake pressestøtten, fordi Kulturrådet anså at avisa hadde utviklet seg i en positiv retning fram til søknadsrunden i desember i 2010.

Opplaget på papiravisa lå ved inngangen til 2011 rundt 2400 eksemplarer, etter vekst i 2010.^[18]

Norsk Kulturråd avviklet støtten til avisa i 2020.

Friheten etablerte egen nettutgave i 1998. Fra hver papiravis legges det ut 10 artikler på nettavisa. I 2010 begynte Friheten å legge ut artikler av Martin Nag og samtidig ble det etablert e-avis funksjonalitet. Det ble satset videre på nett med ulike forbedringer.

Tidligere medarbeidere har blant andre vært Inger Hagerup, Johan Borgen, Torborg Nedreaas, Øivind Bolstad, Hartvig Sætra, Aksel Sandemose, Åge Fjeld og Martin Nag. Blant nåværende er Harald Reppesgaard og Terje Bjørlo

• Hans Berger 1998–2004
• Willy Similä 2004–2006
• Øyvind Haraldsvik 2007–2009
• Petter Konrad Sandvik 2009-2020
• Ingen pr 2021

Opplagstallene for 1970 – 1991 er (med unntak av 1988) bekreftede netto ukeavis-opplagstall fra Mediebedriftenes Landsforening. Etter 1992 er kilden Friheten.

Utviklingen i opplaget etter 1970.

I begynnelsen ble avisen stensilert, før Kai Møllers trykkeri begynte å trykke den. Friheten ble i mange år trykket av AS All-Trykk, Avisspesialisten A/S. Oslo og ble så trykt av Norsk Avistrykk AS. Etter å ha blitt utgitt i sort-hvitt (med enkelte fargeinnslag, dog ikke fullfarge) siden starten for 70 år siden, ble avisa fra og med 2011 trykt hos Valdres Trykkeri AS med tilgang på fargetrykk. Da Valdres Trykkeri begjærte seg selv konkurs i 2018, fortsatte Friheten trykkingen hos Sogn og fjordane avistrykk som senere ble avviklet av Amedia i september 2022. Friheten har siden blitt trykket hos Polaris Medias trykkeri på Orkanger utenfor Trondheim.

• (no) Offisielt nettsted
• (no) Friheten på Facebook
• (no) Friheten på X (tidligere Twitter)
• Friheten Digitalt, Universitetsbiblioteket i Bergen
• Bente Skilbrei: Friheten – innhaldsanalyse av ei illegal avis. Bacheloroppgave i pressehistorie våren 2009, Institutt for informasjons‐ og medievitskap, Universitetet i Bergen. (PDF)