ml-bevegelsen

Den norske ml-bevegelsen eller m-l-bevegelsen var en politisk retning som vokste fram i slutten av 1960-årene, og som hadde sin mest innflytelsesrike periode i 1970-årene.

Politisk var bevegelsen tuftet på marxismen-leninismen, slik den ble artikulert av det kinesiske kommunistpartiet i den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Den norske ml-bevegelsen definerte selv sitt ideologiske grunnlag som marxismen-leninismen-Mao Tse Tungs tenkning.^[1] De «fem store» ble framhevet: Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao. Tilhengerne av bevegelsen kalte seg selv marxist-lenininister, ml-ere eller kommunister. For øvrig ble de ofte omtalt som maoister eller (særlig til å begynne med) SUF-ere eller suffere.

Begrepet brukes om ulike politiske tendenser og flere partier opp gjennom tidene. Eksempelvis har både tidligere tiders Ap, NKP og flere mindre grupperinger i norsk politikk knyttet seg til Marx og Lenin. Men kortformen «ml-bevegelsen» henviser i norsk språkbruk nesten alltid til AKP(m-l).

Bevegelsen oppfattet seg som internasjonal, og hadde utbredt kontakt med liknende organisasjoner i andre deler av verden. Derfor snakkes det ofte om ml-bevegelsen i Norden, ml-bevegelsen internasjonalt osv.

Organisatorisk kom bevegelsen i Norge i første omgang særlig til uttrykk i Sosialistisk Ungdomsforbund (SUF), opprinnelig SFs ungdomsorganisasjon. En marxist-leninistisk opposisjon mot moderpartiet fremstod for alvor på SUFs landsmøte i 1967, og på deres sommerleir samme år. Deretter forsøkte SUF å overta SF og gjøre også SF til et ml-parti. SFs landsmøte i februar 1969 avviste dette fremstøtet. Både SUF og en del eldre partimedlemmer brøt så med SF. SUF skiftet i november navn til Sosialistisk Ungdomsforbund (marxist-leninistene), SUF(m-l). Avisen Klassekampen utkom første gang i 1969. Samme høst vant SUF(m-l)s underbruk Rød Front for første gang valget i Det Norske Studentersamfund.

Også i NKP fremstod en opposisjon som bekjente seg til marxismen-leninismen Mao Tsetungs tenkning, og som stilte seg kritisk til ledelsens Sovjet-vennlige politikk. I mars 1969 utgav de første nummer av tidsskriftet Røde Fane.

Etter splittelsen SF-SUF ble det dannet en rekke grupper. Marxistiske Arbeidsgrupper ønsket revolusjon på andre premisser enn SUF og ble aldri en del av ml-bevegelsen. Ut fra en del sosialistiske arbeids- og studiegrupper (SASG) utviklet de eldre marxist-leninistene Marxist-leninistiske Grupper (ML-gruppene eller MLG), som ble dannet i 1970.

I juli 1970 ble 27 maoister ekskludert av NKP. De dannet Marxist-Leninistisk Front (MLF) og søkte samarbeid med SUF(m-l) og ML-gruppene. Samarbeidet gikk ikke knirkefritt. Sent i 1971 brøt et flertall i MLF, under ledelse av Kjell Hovden og Esther Bergerud, med SUF(m-l)/MLG. De opprettholdt MLF som en selvstendig organisasjon og vedtok å skifte navn til Kommunistisk Arbeiderforbund (KA). Et mindretall vedtok å gå inn i MLG, som i mellomtiden var blitt betydelig sterkere. Det som skilte de to retningene innen ml-bevegelsen, var først og fremst synet på bøndene. KA mente bøndene var reaksjonære, mens MLG betraktet bøndene i dagens Norge som allierte fordi de mente hovedmotsigelsen gikk mellom «folket og monopolkapitalen» Også i det nasjonale spørsmålet var det motsetninger. KA anklaget den maoistiske bevegelsen for å være nasjonalister til tross for at KA støttet Stalin og Enver Hoxha i Albania. Det siste var en årsak til at KUL, Kommunistisk Universitetslag, senere brøt med KA.

I 1972 fremstod MLG som en enhetlig partibyggende organisasjon (EPO), og 18. februar 1973 ble MLG til partiet AKP(m-l). SUF(m-l) skiftet navn til Rød Ungdom og ble AKP(m-l)s ungdomsorganisasjon.

Den norske ml-bevegelsen ebbet ut utover 1980-årene, men politikken videreføres av en mindre gruppe, Tjen Folket. De organisasjonene, publikasjonene og bedriftene som levde videre, fant etter hvert et nytt ideologisk og politisk grunnlag. Dagens parti Rødt, avisen Klassekampen og forlaget Oktober er eksempler på dette.

Tre faktorer var sentrale da bevegelsen vokste fram.

• Maos Kina og kulturrevolusjonen ble oppfattet som et løfterikt alternativ til, og brudd med, Sovjets grå og undertrykkende byråkrati.
• Den voksende motstanden mot USAs krigføring i Vietnam bidro til en sterk radikalisering blant mange ungdommer, også i Norge.
• Bevegelsen var særs aktiv i motstanden mot norsk medlemskap i EEC i forbindelse med folkeavstemningen i 1972.

Disse forutsetningene forsvant utover 1970-årene: Norge sa nei til EF i 1972. USAs Vietnam-nederlag var et faktum i 1975, i tillegg til at eksessene til Pol Pot-regimet i Kambodsja etter hvert ble mer kjent. Kina fortonet seg ikke like lovende etter Maos død i 1976 og bruddet mellom Kina og «sosialismens fyrtårn» Albania.

Bevegelsen fikk først fotfeste i SUF, men besto snart av et konglomerat av organisasjoner, publikasjoner og virksomheter. Bevegelsen fikk også avgjørende innflytelse i og var drivkraft i flere frittstående interesseorganisasjoner og foreninger. De viktigste var:^[2]