Golda Meir

Golda Meir hebraisk: גולדה מאיר arabisk: جولدا مائير
Født		3. mai 1898[1][2][3][4] Ukraina (Kiev-guvernementet, Det russiske keiserdømmet)[5][6]
Død		8. des. 1978[7][8][1][2] (80 år) Jerusalem
Beskjeftigelse		Lærer, politiker
Utdannet ved		University of Wisconsin–Milwaukee North Division High School Wisconsin State College of Milwaukee
Ektefelle		Morris Meyerson (1917–1951) (bryllupssted: Milwaukee, avslutningsårsak: ektefelles død)
Barn		Menahem Meir
Parti		Mapai Alliansen Arbeiderpartiet
Nasjonalitet		Palestinamandatet Israel
Gravlagt		Herzlfjellet
Medlem av		Jewish National Council
Utmerkelser		10 oppføringer Colorado Women's Hall of Fame (1985)[9] Israel-prisen (1975) Æresdoktor ved Bar-Ilan University Æresdoktor ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem Æresdoktor ved Brandeis-universitetet Quetzalordenen Frigjørerens orden Ekvatorialstjernens orden José Matías Delgado-ordenen Honorary citizen of Jerusalem
Israels statsminister
17. mars 1969–3. juni 1974
Forgjenger		Levi Eshkol
Etterfølger		Yitzhak Rabin
Signatur
Golda Meir på Commons

Golda Meir (1898–1978) var en israelsk politiker. Hun var Israels statsminister fra 1969 til 1974 og en av statens grunnleggere. Hun ledet det israelske arbeiderpartiet.

Hun kom fra en fattig jødisk familie i Ukraina, som da var underlagt Russland. Da hun var åtte år gammel, utvandret familien til USA for å søke arbeid og tilflukt fra pogromer. Hun utdannet seg til lærer og ble grepet av den sosialistiske sionismen. I 1921 utvandret Golda Meir og hennes mann Morris Meyerson til Palestinamandatet.

Golda Meir hjalp forfulgte jøder med å utvandre til Palestinamandatet, og i 1948 var hun med på å undertegne den israelske selvstendighetserklæringen. Hun var arbeids- og utenriksminister i David Ben-Gurions og Levi Eshkols regjeringer. Da Eshkol døde i 1969, ble Golda Meir statsminister.

Meir mente ikke at palestinske arabere hadde noen egen nasjonal identitet, men drøftet i lukkede rom en egen palestinsk stat på Vestbredden, uten å komme nærmere noen løsning. I oktober 1973 ble Israel angrepet av Egypt og Syria (Jom kippur-krigen). Israelerne led store tap før de klarte å mobilisere og slå angriperne tilbake. Krigen førte til en offentlig granskning av den israelske etterretningsbristen. Meirs regjering mistet flertallet ved valget til Knesset i desember 1973.

Golda Meir rakk å utgi sin selvbiografi, som også ble oversatt til norsk, før hun døde av kreft i 1978. Hun minnes som en av Israels grunnleggere og en av verdens første kvinnelige statsministre, men på grunn av Jom kippur-krigen har hennes lederevner blitt trukket i tvil. Israelske historikere regner henne vanligvis som en fremragende arbeidsminister og en dårlig statsminister.^[10]

Hun ble født Golda Mabovitsj i en jødisk ghetto i Kyiv i Ukraina, som tilhørte det jødiske bosetningsområdet i Det russiske keiserdømmet. Foreldrene var Blume, født Neiditsj, og Moshe Mabovitsj. Hun hadde syv søsken, men fem av dem døde som barn. Familien levde i fattigdom og i frykt for pogromer.^[11][12][13] De fulgte jødiske skikker, men var ikke sterkt troende.^[13]

Da hun var fem år gammel, emigrerte faren hennes til USA. Tre år senere, i 1908, hadde faren tjent nok penger til at han kunne hente resten av familien, som i mellomtiden hadde bodd i Pinsk.^[11][13] De slo seg ned i Milwaukee i Wisconsin. Familien levde fortsatt fattigslig, men hadde fremtidsutsikter og behøvde ikke å frykte forfølgelser.^[11][14]

Golda var skoleflink og ønsket å bli lærer. Foreldrene mente at hun heller burde gifte seg. 15 år gammel rømte hun til sin storesøster i Denver i Colorado. Der gikk hun high school og tjente sine egne penger på svogerens renseri. Foreldrene lovte å støtte utdanningsplanene, om hun kom hjem til Milwaukee, og i 1916 begynte hun på lærerseminaret der.^[11][12][14]

Hun ble tidlig grepet av sosialistiske og sionistiske ideer. Den såkalte arbeidersionismen innebar å legge grunnlaget for en jødisk arbeiderstat med kibbutzer og moshaver. I 1915 sluttet hun seg til Poale Zion (Den sionistiske arbeiderorganisasjonen) og deltok i demonstrasjoner mot pogromer i Russland og i innsamlingsaksjoner for jødisk bosetting i Palestina.^[11]

Hun giftet seg i 1917 med Morris Meyerson eller Myerson, som hun hadde blitt kjent med i Denver. Han var født i USA av russiske jødiske foreldre.^[14] Han var ikke like engasjert i sionismen som sin kone, men i 1921 emigrerte de til Palestina, som da var en del av det britiske Palestinamandatet.^[11][12][15]

Golda og Morris Meyerson bodde de første årene på en kibbutz, men Morris trivdes ikke, og de flyttet til Tel Aviv og senere til Jerusalem. De fikk to barn. Familien levde i trange kår, til parets frustrasjon, men Golda fant mening ved å engasjere seg i fagforeningsarbeid og politikk. Golda og Morris gled fra hverandre, men skilte seg aldri. Morris døde i 1951.^[11][12]

Golda Meir ble gradvis mer involvert i den jødiske sionistiske bevegelsen. På slutten av den andre verdenskrig tok hun del i forhandlingene med britene som resulterte i opprettelsen av staten Israel. Hun var en av de 24 personene, hvorav kun to var kvinner, som den 14. mai 1948 skrev under Israels selvstendighetserklæring. Det første israelske passet ble gitt til Golda, og hun kunne reise til USA for å samle inn penger til den nye nasjonen. Da hun vendte tilbake, ble hun landets første ambassadør i Sovjetunionen, der hun var stasjonert en kort tid før hun forlot Moskva i 1949. Hun reiste tilbake til Israel i 1949 for å bli minister for Arbeiderpartiet.

Etter at hun flyttet til Tel Aviv i 1924 innehadde hun en mengde forskjellige verv i fagforeningen og flere kommunale nemnder. Hun ble valgt inn i Knesset for Mapai i 1949 og satt der uavbrutt frem til 1974. I løpet av denne perioden var hun både arbeiderminister (1949–1956) og utenriksminister (1956–1966), og i forbindelse med sistnevnte skiftet hun navn til det mer hebraiske navnet Meir («opplyse») i 1956.

Den 26. februar 1969 døde statsminister Levi Eshkol av et hjerteinfarkt, og da ba mange medlemmer av Knesset om at Meir skulle bli den nye statsministeren. Hun ble statsminister i Israel med Arbeiderpartiets støtte. Da hun ble statsminister etter Levi Eshkol, var hennes regjering splittet av interne stridigheter mellom de forskjellige koalisjonspartiene. Disse konfliktene, flere strategiske feilberegninger og mangelen på lederskap er blitt kritisert som noe av årsaken til Jom kippur-krigen.

I kjølvannet av München-massakren under sommer-OL i 1972 appellerte Meir til verden for å «redde våre innbyggere og fordømme de unevnelige kriminelle handlingene som er blitt begått mot den jødiske stat». Rasende på det som hun oppfattet som mangel på global innsats, beordret hun etterretningstjenesten Mossad til å spore opp og likvidere medlemmer av Svart september og PFLP-agenter som de trodde hadde deltatt i massakren. Denne operasjonen er blitt kalt Guds hevn og ble kjent etter at de myrdet en uskyldig mann på Lillehammer (kjent som Lillehammer-drapet).

Golda Meir trakk seg i 1974 som statsminister og ble etterfulgt av Yitzhak Rabin. Den 8. desember 1978 døde den 80 år gamle Golda Meir av virushepatitt etter at hun hadde kjempet mot lymfekreft i tolv år.^[16] Hun døde på Hadassah-sykehuset i Jerusalem.^[16] Hun ble gravlagt på Herzlfjellet i Jerusalem den 12. desember 1978.

• Meir, Golda (1976). Mitt liv. Oversatt av Bjørn Braaten. Oslo: Aschehoug. ISBN 82-03-08435-4. 

• (en) Golda Meir – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) גולדה מאיר – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Golda Meir hos Internet Broadway Database
• (en) Golda Meir hos Internet Broadway Database
• (en) Golda Meir på Discogs
• (en) Golda Meir på MusicBrainz
• (en) Biograf ved The Jewish Virtual Library

Wikiquote: Golda Meir – sitater