Vidkun Quisling

Vidkun Quisling
Født	18. juli 1887; Fyresdal kommune (Bratsberg amt)
Død	24. okt. 1945 (58 år); Akershus slott og festning (Oslo)
Beskjeftigelse	Politiker, offiser, kollaboratør
Utdannet ved	Krigsskolen; Den militære høyskole
Ektefelle	Alexandra Voronin (1922–1924); Maria Quisling (1923–1945)
Far	Jon Lauritz Qvisling
Mor	Anna Qvisling
Søsken	Jørgen Quisling
Parti	Senterpartiet; Nasjonal Samling (1933–1945)
Nasjonalitet	Norge
Medlem av	Fedrelandslaget (ukjent–1933); Norske Selskab
Utmerkelser	Sankt Savas orden; Kommandør av Order of the British Empire
	Norges ministerpresident
	1. februar 1942–8. mai 1945
Forgjenger	Stilling opprettet
Etterfølger	Stilling avviklet
	Norges forsvarsminister
	1931–1933
Regjering	Kolstad; Hundseid
Forgjenger	Torgeir Anderssen-Rysst
Etterfølger	Jens Isak Kobro
	Leder av Nasjonal Samling
	13. mai 1933–8. mai 1945
Forgjenger	Stilling opprettet
Etterfølger	Stilling avviklet
	Signatur
	Vidkun Quisling på Commons

Vidkun Abraham Lauritz Jonssøn Quisling^[a] (1887–1945) var en norsk offiser, diplomat og politiker. Under den tyske okkupasjonen av Norge ledet han en tyskstøttet regjering og han ble etter frigjøringen i 1945 henrettet for landssvik.

Quisling ble først kjent som nødhjelpsarbeider i Sovjetunionen og nær medarbeider av Fridtjof Nansen, og var Norges forsvarsminister i to Bondepartiet-regjeringer fra 1931 til 1933 (men han var aldri medlem av Bondepartiet). I 1933 stiftet Quisling fascistpartiet Nasjonal Samling (NS), som i 1930-årene hadde begrenset oppslutning. Etter Tysklands invasjon av Norge i 1940 forsøkte Quisling, som den første i verden, å begå statskupp over radio, men kuppforsøket mislyktes ettersom tyskerne ikke var interessert i å støtte hans regjering. Vinteren 1942 kom han tilbake som sjef for en tyskstøttet regjering, og med tittelen ministerpresident ledet han sammen med den sivile administratoren for den tyske okkupasjonsmakten den norske statsadministrasjonen resten av krigen.

Familie og oppvekst

Han ble født den 18. juli 1887 og ble døpt den 28. august 1887 i Fyresdal i Telemark, som Vidkun Abraham Lauritz Qvisling, sønn av Jon Lauritz Qvisling og Anna Karoline (født Bang). Han hadde tre søsken: Jørgen, Esther (1893-1914)^[9] og Arne (1898–1991),^[10]^[11] henholdsvis ett, seks og elleve år yngre.

Faren Jon var som ung medlem av Gustav Adolph Lammers' vekkelsesbevegelse. Den forsiktige og konservative Jon fant likevel noe tiltalende i den karismatiske Lammers. Som praktiserende prest falt Quisling ned på en dogmatisk streng linje, og hørte klart til kirkens konservative og pietistiske fløy. Quisling skrev også teologisk faglitteratur, og utgav blant annet i perioden 1890–1897 en trilogi med systematiserte oversikter over informasjonen om ånder og engler i Bibelen. Arbeidet ble godt mottatt i det norske fagmiljøet.^[12]

Familien Quisling var stadig på flyttefot, og Jons prestegjerning førte dem fra Fyresdal til Drammen, og senere Gjerpen. Vidkuns første seks skoleår var ved Drammen Latinskole, der han oppnådde prae ceteris til avgangseksamen. Alle Quisling-barna ble presset hardt av foreldrene til å fokusere på skole og læring, og alle fire søsken fikk særdeles som hovedkarakter ved Skien Latinskole.^[13] Yngstebroren Arne slo seg ned New York i 1923 etter å ha utdannet seg til ingeniør ved NTH og Sorbonne. Arne ga i 1930-årene innspill til Nasjonal Samlings økonomisk politikk ved brevveksling fra USA. Arne Quisling fikk en datter som var Annas og Jons eneste barnebarn.^[14]

Studier og tidlig militærkarriere

Quisling hadde gode evner innenfor både humanistiske og naturvitenskapelige fag. Etter examen artium i 1905 ble han tatt opp som nummer én på Krigsskolens feltartillerilinje. Etter at den spente stemningen rundt unionsoppløsningen utover sommeren og høsten roet seg, forløp utdanningsløpet temmelig normalt. Quisling hadde også her særdeles gode akademiske resultater. Etter tjeneste som premierløytnant ved feltartilleriet tok han fatt på videreutdanning ved Den militære høyskole. Studiene inneholdt realfag, sammen med fag som militær administrasjon, taktikk og generalstabstjeneste. Quisling fikk her hovedkarakter 1,18, noe som var det beste noensinne oppnådd ved høyskolen. Som beste avgangsstudent fikk han, slik skikken var, audiens hos kong Haakon.^[15]

Etter utdanningen roterte Quisling mellom forskjellige avdelinger i generalstaben. Han hadde enkelte opphold ute i felten ved avdelingene på Værnes og Gardermoen, men det var i stabstjeneste han likte seg best. Under generalmajor Holtfodts kommando syslet Quisling blant annet med organisering av hærordningen, inspeksjon av miltæravdelinger og koordinering med kartverket, arbeid han senere skulle ha stor nytte av under nødhjelpsarbeidet i Sovjetunionen. Han fikk kapteins grad i 1917.^[16]

De første utenlandsopphold

Alle aspiranter i generalstaben skulle fordype seg i et spesielt land, og Quisling hadde i utgangspunktet valgt Kina. Xinhairevolusjonen gjorde imidlertid at det ikke ble aktuelt med et studieopphold i landet, og Quisling skiftet da fokus til Det russiske keiserdømmet. Da revolusjonen kom i 1917, hadde han fem år med russiskstudier bak seg, og hadde dermed gode forutsetninger for å tjenestegjøre i landet. På nyåret 1918 ble stillingen som militærattaché i Petrograd ledig, og i mai var Quisling klar til å begynne i stillingen.^[17]

Quisling kom til et Russland i kaos, og Norges legasjon var liten og dårlig organisert. Ministeren var ikke på plass i Petrograd, og legasjonssekretær Arild Huitfeldt fungerte som chargé d'affaires. Etter kort tid ble Huitfeldt erstattet av Frederik Prytz.^[18] Prytz og Quisling ble svært godt kjent under oppholdet i Russland, og ble venner for livet. Sammen rapporterte de tilbake til Oslo om konsekvensene av oktoberrevolusjonen, og rapportene ble fast lest av kongen og utenriksministeren. I desember var imidlertid situasjonen blitt så usikker i Russland at Prytz og Quisling måtte forlate landet.^[19]

Tilbake i Kristiania gikk Quisling tilbake til generalstaben, men allerede sommeren 1919 søkte han seg utenlands igjen. 10. september forlot han Norge til fordel for Helsingfors, der han hadde fått stillingen som etterretningsoffiser. I Helsingfors arbeidet han under sendemann Andreas Urbye, som skal ha vært godt fornøyd med Quislings arbeid, på tross av at det neppe var spesielt energisk.^[20]

Nødhjelpsarbeid i Sovjetunionen sammen med Fridtjof Nansen

På anbefaling fra minister Urbye begynte Quisling å arbeide for Fridtjof Nansen i 1921. En humanitær katastrofe var under oppbygging i Sovjetunionen, og Quisling fikk permisjon fra arbeidet ved generalstaben for å bli en del av Nansens innerste krets av hjelpearbeidere.^[21]

I februar 1922 kom Quisling til Kharkov, der han begynte å samle inn data om forholdene på den ukrainske landsbygda. Det viste seg fort at en tredjedel av landet var rammet av hungersnød, og Quisling besøkte landsbyer der hele befolkningen var døende. Quisling hadde fått en overordnet rolle i Nansenhjelpen, og sammen med Nansen klarte han å gjøre situasjonen i Ukraina kjent i resten av Europa. Private bidrag strømmet inn, og flere hundre tusen mennesker ble reddet fra sultedøden i området under Vidkun Quislings administrasjon. Både Nansen og Quisling ble svært populære i Ukraina på grunn av arbeidet, og spesielt eksil-ukrainske miljøer var svært takknemlige for at Quisling gjorde katastrofen kjent utenlands.^[21]

Quislings to ekteskap

Vidkun Quisling møtte sin første kone Alexandra Andrejevna Voronin i Ukraina i 1922. Alexandra var såvidt fylt sytten, og var nitten år yngre enn sin mann. Hun fikk utstedt norsk pass og ble med tilbake til Kristiania, der hun ble godt mottatt av Quislings øvrige familie.^[22] Det ble samtidig spekulert i Quislings motiver, der mange i Norge antok ekteskapet kun var proforma for å redde henne ut av Sovjetunionen. Dette var også synet til flere i familien, som merket seg at de ikke hadde et vanlig ekteskapelig samliv selv om de bodde sammen i Quislings leilighet i Erling Skjalgssons gate på Frogner.^[23]

Mens han var gift med Alexandra, traff Quisling en ny ukrainsk kvinne – Maria Vasilijevna Pasetsjnikova. Sommeren 1923 giftet de seg, mens Quislings ekteskap med Alexandra fortsatt var gyldig. Først etter at det nye ekteskapet var inngått, forsøkte Quisling å oppløse ekteskapet med sin første kone, men da det viste seg vanskelig, flyttet begge kvinnene inn med Quisling i Erling Skjalgssons gate. Dette var naturlig nok svært uvanlig i 1920-årene, spesielt for en sosialt konservativ offiser og prestesønn som Vidkun Quisling.^[24]

Alexandra forlot etter hvert landet, og Quisling fortsatte å leve med Maria som ektefelle. I 1929 brøt han all kontakt med Alexandra som hadde reist til kunstnermiljøer i Frankrike. I 1930-årene giftet hun seg i Kina, ble enke, giftet seg på nytt og reiste til USA der hun bodde resten av livet.^[25] For ettertidens historikere har omstendighetene rundt ekteskapene aldri blitt klare, og det kunne aldri dokumenteres nøyaktig hvor og når Vidkun og Maria Quisling skal ha giftet seg eller om det var noen formell skilsmisse med Alexandra.^[24]^[26]

Videre arbeid i utlandet

Etter en kort periode ved generalstaben i Oslo begynte Quisling å arbeide for Nansen igjen. Fra slutten av 1923 til sommeren 1925 tilbrakte Quisling mye tid på Balkan, der han arbeidet med å finne løsninger for flyktninger fra Russland, Balkan og Lilleasia. Sommeren 1925 begynte Quisling å arbeide med armenernes situasjon på oppdrag fra Folkeforbundet, og han dro igjen til Sovjetunionen for å undersøke om flyktningene etter folkemordet på armenerne kunne overføres til Armenia.^[27]

NEP-politikken hadde åpnet for utenlandske investeringer i Sovjetunionen, og i 1926 begynte Quisling å arbeide for Frederik Prytz' selskap The Russo-Norwegian Onega Wood Co. i Moskva. Quisling hadde ingen erfaringer med bedriftsledelse, men fikk ansvar for kontakt med sovjetiske myndigheter. NEP-politikkens opphør gjorde imidlertid at grunnlaget for bedriften opphørte, og på nyåret 1927 begynte avviklingen av virksomheten.^[28] Forretningsmannen Jonas Lied oppholdt seg i Russland samtidig med Prytz og Quisling, og Lied nevner Quisling i sin bok om forretningsvirksomheten i Russland. Lied hadde fått med seg Nansen på reisen til Sibir før første verdenskrig.^[29]^[30] Ifølge Marit Werenskiold pleide ikke Lied omgang med Prytz, men Lied hadde noe kontakt med Quisling om forholdet til Sovjetunionen da Quisling var statsråd i 1930-årene.^[31]^[32] Hans Fredrik Dahl skriver at Lied og Quisling «kom godt ut av det med hverandre» og de var enige om at bolsjeviklederne var dyktige politikere.^[33] Lied var russisk og sovjetisk statsborger, og kjente landet fra sin forretningsvirksomhet og sine reiser.^[34]

Etter at statsminister Stanley Baldwin brøt formell kontakt med sovjetmyndighetene i mai 1927, trengte Storbritannia en alternativ kanal for å opprettholde en viss kontakt med Moskva. Valget falt på Norge, og Norges sendemann Andreas Urbye ansatte derfor Quisling som legasjonssekretær for å styrke staben. Quisling tok med seg Maria til Moskva og arbeidet i uformell britisk tjeneste frem til 1929, da det britiske arbeiderpartiet vant valget og gjenopptok kontakten med Sovjetunionen.^[35]

Etter Quislings tid i Moskva ble han beskyldt for ulovlig valutahandel, i det som ble kjent som «rubelskandalen». Kildene er uklare når det gjelder hva konkret Quisling skal ha gjort, og det finnes ikke dokumentasjon for at sovjetiske myndigheter skal ha etterforsket Quisling eller ha utvist ham fra landet. Likevel ble Quisling angrepet i arbeiderpressen i Norge. Det ble antydet at han stod bak storstilt svartebørshandel av utenlandsk valuta i Moskva, og Arbeiderbladets Martin Tranmæl skrev at «det var god grunn for russerne til å utvise Hr. Quisling». Disse ryktene fortsatte også etter at Quisling i 1930-årene hadde gått inn i politikken.^[36]

Russland og vi

Det er ikke mange intelligente øine å oppdage i den grå masse som nu fyller gatene, teatrene og togene i Russland. Fabrikware der Natur. Man behøver ikke være raseforsker for å se forskjell på mennesketypene, for eksempel i Moskva, nu og før revolusjonen. Særlig er det påtagelig hvorledes det asiatiske og orientalske blod er blitt fremherskende
Utdrag fra 1941-utgaven av Russland og vi, første gang publisert som artikkelserie i Tidens Tegn i 1930. Quislings rasistiske historiefortolkning er påfallende for en moderne leser, men vakte liten reaksjon i en samtid der rasebiologi fortsatt kunne bli brukt som forklaringsmodell på den historiske utviklingen.^[37]

Ved Nansens død våren 1930 debuterte Quisling som politisk skribent med artikkelen «Politiske tanker ved Fridtjof Nansen død. Av kaptein Vidkun Quisling», og her beskrev han blant annet sine tanker om oktoberrevolusjonen og marxismen. Teksten ble såpass populær at Tidens Tegn-redaktør Rolf Thommessen bad Quisling skrive mer, og utover sommeren og høsten jobbet han med et bokmanuskript.^[37]

Ved siden av en tradisjonell bokutgivelse på Jacob Dybwads forlag ble teksten publisert som en artikkelserie i tretten deler i Tidens Tegn. Den 15. september stod første del av Russland og vi på trykk, og Thommessen gav hver eneste artikkel førstesiden. Bokversjonen var klar like før jul, med Quislings egne fotografier som illustrasjoner.^[37]

Russland og vi hadde stort fokus på rasens plass i historien og politikken. Quisling-biograf og historiker Hans Fredrik Dahl beskriver teksten som «et gjennomgående og sammenhengende resonnement for rasen som den ordnende faktor i samfunnslivet», der Quisling ser på den russiske revolusjon som en «raseoppstand, der lavere – vesentlig orientalske – mennesketyper har reist seg og fordrevet de høyere, på samme måte som det lavere rasestoffet gjorde kort prosess mot det høyere under den store franske revolusjon hundre år før.»^[37]

Quisling anså marxismen som den viktigste hindringen for Norges nasjonale gjenreisning, og bolsjevikene blir omtalt som «en sammensvergelse mot den nordisk inspirerte europeiske sivilisasjon». Quisling så i boken faktisk til Storbritannia som motkraften til bolsjevismen, og la mindre vekt på Tyskland.^[38] Dette gjorde at Quisling måtte omarbeide teksten en del da den ble nyutgitt – denne gangen også på tysk – under krigen, og ved siden av å tone ned det pro-britiske preget la han også inn en del antisemittiske formuleringer.^[37]

«Nordisk Folkereisning»

Utover 1930 møttes en gruppe mennesker rundt Quisling og Frederik Prytz, ofte i Prytz' leilighet i Hafrsfjordgaten 7. Med i denne kretsen var blant annet Herman Harris Aall, Ragnvald Hvoslef, Adolf Munthe og Halvor Hansson, og det ble stadig diskutert å danne en ny politisk organisasjon. Organisasjonen Nordisk Folkereisning (NF) ble formelt stiftet 17. mars 1931, og ordstyrer Prytz uttalte store ord på stiftelsesmøtet på Håndverkeren:

Hva vi nu har tatt fatt på er, så vidt jeg vet, det første forsøk som har vært gjort her i Norden på å bygge opp en politisk doktrine bevisst avledet av vårt folks rasemessige egenart. Da vårt folk som en del av den store nordiske folkefamilie i så henseende ikke står alene, har vi kanskje lagt grunnen til en bevegelse som kan få store og uanede følger.^[39]

Prytz skulle vise seg i å få rett i at bevegelsen han og Quisling dannet, kom til å få store og uanede følger, da den i mai 1933 kom til å danne kjernen i partiet Nasjonal Samling. Foreløpig var imidlertid Nordisk Folkereisning en lukket forsamling, der det typiske medlem hadde borgerlig bakgrunn, og enten var yrkesmilitær eller forretningsmann.

Quisling ble det politiske midtpunktet for organisasjonen, og med utgangspunkt i Nansen-nekrologen hans fikk Nordisk Folkereisning fem ambisiøse hovedpunkter på programmet, der de ønsket å «knuse marxismen, reise rasen, vinne arbeiderne, etablere et riksting og lede utenrikspolitikken i nordisk retning».^[40] I programmet gikk Quisling hardt til angrep på det parlamentariske system, som han mente ikke kunne ta seg av «de nasjonale oppgaver». «Marxismen» – her refererte Quisling til Arbeiderpartiet – var hovedproblemet for samholdet i det norske folk, og han skrev at «den bosjevikiske og rabulistiske ånd brer sig i våre byer og bygder, og i bakgrunnen truer en blodig social revolusjon…»^[41] Nordisk Folkereisning gikk heller inn for et korporatistisk samfunn etter fascistisk modell, der arbeidere og ledere i forskjellige bransjer skulle gå sammen i «næringsråd», som igjen skulle møtes i et «Riksting». Rikstinget skulle etter hvert sidestilles med Stortinget, noe som ville medføre en åpenbar omveltning av Norges politiske system.^[42]

Bevegelsen hadde et sterkt autoritært preg, og organisasjonens lover gav «føreren» alt ansvar og ubegrenset makt. Quisling krevde uavvikelig troskap og underkastelse fra medlemmene, og alle som ble tilknyttet Nordisk Folkereisning, måtte skriftlig bekrefte at de støttet bevegelsens politiske ideer. Dette var en modell som i store trekk kom til å bli videreført i Nasjonal Samling, som kom til å ha samme organisasjonsstruktur.^[43]

Forsvarsminister 1931–1933

Etter at Mowinckels Venstre-regjering gikk av i mai 1931 etter Lilleborgsaken gikk regjeringsoppdraget til Bondepartiet, på tross av at de var Stortingets minste med kun 25 representanter. Regjeringen fikk en særdeles tøff start, med en rekke problemer arvet fra tidligere regjeringer: statsregnskapet for 1931 viste en alvorlig inntektssvikt, mens budsjettet for 1932–1933 var det laveste hittil i århundret.^[44]

Quisling hadde som så mange andre statsråder i den nye Kolstad-regjeringen liten politisk eller parlamentarisk erfaring. Det var på anbefaling fra Nationen-redaktør Aadahl at statsminister Peder Kolstad valgte Quisling, som ikke engang var medlem av Bondepartiet. «Russland og vi»-artiklene hadde imidlertid imponert Bondeparti-ledelsen, og Quisling hadde en sterk administrativ bakgrunn fra tiden som diplomat og som Nansen-hjelper.^[45]

Arbeiderbladet angrep ham fra dag én, og omtalte utnevnelsen av forsvarsministeren som «ikke mindre enn en skandale». Nordisk Folkereisning skulle i utgangspunktet være en hemmelig organisasjon, men 28. mai ble organisasjonen kjent i offentligheten da Arbeiderbladet offentliggjorde bevegelsens program. Resten av pressen fulgte opp, og Dagbladet omtalte Quisling som «fascist». Avisen satte spørsmålstegn ved hvordan man kunne ta lederen for en slik bevegelse inn i regjeringen. Quisling gikk ut av Nordisk Folkereisning etter press fra Kolstad og andre ledende borgerlige politikere, men så lenge han nektet å kommentere organisasjonen og dens medlemmer offentlig, fortsatte angrepene i media.^[46]

Menstadslaget og ishavsimperialisme

Mesteparten av 1931 var norsk næringsliv lammet av en storkonflikt, og tre uker etter at den nye regjeringen tiltrådte, eskalerte situasjonen i Telemark. I Skien-Porsgrunn-området var stemningen hatsk mellom kommunister og sosialdemokrater, og i juni angrep en kommunistledet demonstrasjon streikebrytere og politi ved Norsk Hydros anlegg på Menstad. «Menstadslaget», som hendelsen ble kjent som, førte til at regjeringen kom sammen for å diskutere om man skulle sette inn hæren for å gjenopprette ro og orden. Under regjeringskonferansene forholdt Quisling seg særdeles passiv, mens statsminister Kolstad og justisminister Lindboe tok den aktive rolle. Regjeringen vedtok å sette inn militære styrker, og forsvarsminister Vidkun Quisling iverksatte som fagstatsråd tiltakene.

På tross av at det var andre i regjeringen som ivret for en militær løsning, var det Quisling som fikk skylden i offentligheten, og spesielt arbeiderpressen var kritisk. «Den halvfjollete forsvarsministeren har gått til alminnelig mobilisering i Telemark», skrev Arbeiderbladet, og det var ikke før Lindboe publiserte sine memoarer i 1959 at offentligheten fikk et noe mer nyansert bilde av hendelsene sommeren 1931.^[47]

Vanskelighetene fortsatte i regjeringen sommeren 1931. Norske fangstmenn hadde tatt seg til rette på Øst-Grønland, der de i Norges navn hadde okkupert området og døpt det Eirik Raudes Land. Regjeringen tok i første omgang ikke okkupasjonen på alvor, men etter hardt press fra Grønlandslagene ved Gustav Smedal og et hardkjør i Dagbladet besluttet regjeringen å godkjenne anneksjonen. Dette førte til stor strid i Stortinget, og Quisling ble igjen i media utpekt som en pådriver for den harde linje. Quisling forholdt seg imidlertid taus under regjeringsmøtene, og nevner ikke saken i sine private papirer.^[48]

Pepperoverfallet, Quislings Stortingstale og maktkampen med Hundseid

«Pepperoverfallet» 2. februar 1932 splittet det politiske Norge, og gjorde forsvarsminister Quisling enda mer omstridt i samtiden. *Arbeiderbladet*s vinkling gikk ut på at Quisling var «politisk utilregnelig» og hadde «båret sig an som en gal mann», og foreslo å droppe den planlagte økningen av forsvarsbudsjett til fordel for å «utvide Gaustad».^[49]

5. februar 1932 var statsråd Quisling igjen på avisenes forsider. «Forsvarsminister Quisling utsatt for et mystisk overfall : Forsøk på spionasje i Forsvarsdepartementet», skrev Aftenposten, mens Arbeiderbladet hadde en litt annen vinkling med overskriften «En røverfilm i Forsvarsdepartementet».^[50]

Det faktiske hendelsesforløpet var noe uklart, men Quisling hevdet at han var blitt overfalt i et konferanserom i Forsvarsdepartementet. Den ukjente gjerningsmannen skal ha kastet pepper i øynene hans og stukket ham med kniv, før han stakk av med en koffert med ukjent innhold. Quisling dro så hjem til Frogner, og meldte ikke saken til politiet før neste dag.^[51]

«Pepperoverfallet» ble vinterens store sak i pressen, og avisene hadde svært ulikt syn på episoden. Arbeiderpressen var kritisk og mente hele overfallet var iscenesatt av forsvarsministeren selv, mens Tidens Tegn og Nationen aktivt forsvarte Quisling. Debatten førte til at politiet offentliggjorde en mengde rapporter fra etterforskningen, og de tekniske sporene og vurderingene til de medisinsk sakkyndige Francis Harbitz og Peter Nicolay Bull viste seg å støtte Quislings versjon.^[52]^[53] Spekulasjonene fortsatte imidlertid, og Quisling selv var lite interessert i å kommentere saken, som aldri ble oppklart. Overfallet bidro imidlertid til en ytterlige polarisering rundt Quislings person, og diskusjonene rundt Quislings troverdighet fortsatte i årevis etterpå.^[54]

Jeg har her fotografier, gjenpart fra en revisjonsantegnelse, som en agent for den internasjonale kommunistiske ledelse har gjort i Norge. Hvad viser den? Den vises at den revolusjonære bevegelse i vårt land, den finansieres fra utlandet. De har i 1928–29 fått 500 000 kr av en utenlandsk makt. […] [D]et er dem som danner celler i vår hær og flåte, i våre fabrikker og forbereder alt til revolusjon og oprør. Jeg vil advare mot at man undervurderer denne fare. […]

Hvad dernest angår Det norske Arbeiderparti, så sier man, det er ikke lenger revolusjonært. Men hvad er forskjellen mellem Det norske Arbeiderparti og Moskva-kommunistene? Det er den samme forskjell som mellom de gresk-katolske og de romersk-katolske. De gresk-katolske anerkjenner ikke paven i Rom, Arbeiderpartiet anerkjenner ikke paven i Moskva. Men de holder på Trotsky, en mann som er for rød selv for Russland. […]
Det kan ikke være vanskelig å forutse, hvor dette fører hen, at hvis det ikke blir en forandring i dette, fører det før eller senere til en katastrofe. […]
I den nødstilstand som vårt land nu er i, da mangfoldige medborgere og vårt hele samfund kjemper en hård kamp, blir det klarere og klarere for hver dag at der må gjøres noe for at ikke det hele skal endre med sammenbrudd. […]

Quislings innlegg i Stortingets trontaledebatt, 7. april 1932^[55]

Etter at statsminister Kolstad døde etter lengre tids sykeleie, overtok Jens Hundseid som regjeringssjef. Hundseid ønsket seg egentlig ny forsvarsminister, men etter at Jon Sundby hadde forsvart Quisling, ble han med videre i den nye regjeringen.^[56]

Trontaledebatten ble spesielt opphetet dette året. Etter at arbeiderpartitoppene Johan Nygaardsvold og Børge Olsen-Hagen hadde vært svært kritisk til forsvarsministeren fra Stortingets talerstol 5. april – blant annet med henvisning til det påståtte pepperoverfallet – fikk Quisling anledning til å slå tilbake to dager senere. Quislings tale var særdeles oppsiktsvekkende, da han hevdet å ha dokumentasjon på at Arbeiderpartiet og kommunistene stod i hemmelig ledtog med sovjetrusserne for å ta over makten i en væpnet revolusjon.^[57] Talen ble en politisk bombe.

Store deler av den borgerlige opinionen støttet Quisling, og det haglet inn med brev og støtteerklæringer. Industrilederen Thorry Kiær skrev at «første runde gikk i Deres favør», mens forfatteren Johan Bojer skrev at «jeg kan ikke tilbakeholde min begeistring».^[58] I de politiske miljøene var imidlertid mottagelsen mer blandet. Både ledelsen i Arbeiderpartiet og i de borgerlige partiene ønsket at den påståtte dokumentasjonen måtte offentliggjøres og granskes av en spesialkomité satt opp av Stortinget. Dessuten var det oppsiktsvekkende at den påståtte revolusjonære virksomheten hadde fått pågå i lang tid uten at myndighetene hadde tatt affære – dette slo kun tilbake på Quisling selv. «Nu har De ødelagt alt for Dem selv», hvisket Mowinckel til Quisling da han gikk ned fra talerstolen.^[59]

Stortingets spesialkomité satte straks i gang arbeidet med å gå igjenom Quislings dokumentasjon. Dokumentene var i hovedsak fra Forsvarsdepartementet, samlet inn av den militære etterretningstjenesten. Quisling la frem store mengder skriftlig materiale, men dokumentene stod hver for seg svakt, og det var alt i alt svært tynne bevis for Quislings sterke påstander. Avhørene med ledende arbeiderpartipolitikere ledet heller ikke til noe håndfast. Likevel falt komiteens borgerlige flertall i sin konklusjon ned på at forsvarsministeren hadde belegg for sine påstander. Arbeiderpartiets mindretall slaktet imidlertid Quisling og etterretningstjenesten, og krevde at «Generalstabens efterretningsvirksomhet som indrepolitisk spioncentral bringes til ophør».^[60] Quisling selv anså komiteens rapport som en seier for eget syn, men i senere taler til Stortinget var han noe mer moderat i sin kritikk av bolsjevismen.^[61]

Forholdet mellom Quisling og Hundseid var alt annet enn godt. Hundseids forsøk på å skifte ut forsvarsministeren hadde skapt et voldsomt motsetningsforhold, og stats- og forsvarsministeren kom til å danne to motpoler i regjeringen. Dette gjorde at Quisling forfattet en lang rekke notater som han sendte til de andre statsrådene, og disse omfattet både angrep mot statsministeren og Quislings egne tanker og idéer, men førte bare til undring innad i regjeringen.^[62] Sannsynligvis forsøkte Quisling å utmanøvrere Hundseid og overta formannsvervet i Bondepartiet selv, og i forbindelse med den såkalte Kullmann-saken gikk Quisling så langt at han den 20. november skriftlig bad Hundseid gi opp statsministerposten. På tross av dette åpenbare angrepet lyktes ikke Hundseid med å skyve Quisling ut av regjeringen, noe som tyder på at Quisling hadde en sterk posisjon innad i partiet. Da Hundseid ble gjenvalgt som partiformann 9. mars, var det imidlertid klart at partiet hadde tatt stilling i lederspørsmålet, og 24. mars sendte Quisling et brev til Bondepartiets stortingsgruppe der han erklærte at Hundseid hadde «forkludret partiets politikk» og at han dermed valgte å tre ut av partiet.^[63]

Dannelsen av Nasjonal Samling og valget i 1933

På tampen av 1932 var det begynt å løpe rykter om at Quisling var på vei til å danne et nytt politisk parti. Kullmann-saken og maktkampen med Hundseid hadde gitt Quisling mange støttespillere på høyresiden, selv om de etablerte borgerlige partiene var begynt å ta avstand fra ham. Samtidig hadde Quislings hjelpere Adolf Munthe og Frederik Prytz gått til høyreorienterte organisasjoner som Fedrelandslaget, Norges Samfundshjelp og Samfundsvernet og foreslått et formelt samarbeid. Selv om ledelsen i organisasjonene var lunkne, gikk ryktene fort i politiske kretser.^[65]

Vidkun Quisling og hans krets hadde faktisk vurdert å gripe til makt for å danne en såkalt nasjonal riksregjering høsten 1932.^[66] Da Mowinckel felte regjeringen Hundseid i februar 1933, hadde imidlertid Quisling bestemt seg for å arbeide innenfor det parlamentariske system for å nå målet om en bred og handlekraftig nasjonal riksregjering.^[67] Quislings nærmeste krets – bestående av hans gamle venner Prytz, Munthe og Hvoslef fra Nordisk Folkereisning samt advokatene Johan Bernhard Hjort og Christopher Borchgrevink – mente Quisling hadde støtte blant velgerne, og ønsket primært å fremme Quisling som leder for en borgerlig samlingsbevegelse. De foreslo et samarbeid med Bondepartiet, Fedrelandslaget, Frisinnede Folkeparti og deler av Høyre, men ambisjonene var neppe helt realistiske. Nordisk Folkereisning-kretsen la i løpet av april opp lover for et nytt politisk parti, og Quisling var lenge i forhandlinger med ledende Bondepartipolitikere med tanke på et formelt samarbeid. Quislings absolutte krav om at Hundseid måtte avsettes, gjorde imidlertid at forhandlingene strandet, og i begynnelsen av mai gav Nordisk Folkereisning-miljøet opp å få til et samarbeid.^[68]

Dannelsen av partiet Nasjonal Samling (NS) skjedde temmelig ustrukturert. Ledelsen i Nordisk Folkereisning satt i daglige møter i perioden åttende til ellevte mai, men man ble ikke enig om noe klart politisk program, hvordan partiet skulle finansieres, eller strategien frem mot stortingsvalget samme høst. Stiftelsesmøtet 13. mai gav heller ikke noe klart svar på veien videre, annet enn at Quisling skulle gå ut i den borgerlige pressen 16. mai og oppfordre til «nasjonal samling». Quisling fremstilte her NS mer som en «bevegelse utenom partiene» enn et selvstendig politisk parti, og gikk igjen ut og inviterte de etablerte borgerlige partiene til samarbeid. Dette ble imidlertid lunkent mottatt av de andre partiene, og 28. juni ble Nasjonal Samling formelt registrert som parti.^[69]

Det var flere punkter som skilte Nasjonal Samling fra de andre borgerlige partiene. Nordisk Folkereisnings idéer om korporativisme ble videreført, og «Rikstinget» skulle erstatte Stortinget. Partiprogrammet understreket den nordiske rases overlegenhet overfor andre raser, og lanserte et «storgermansk forbund» mellom de germanske folkegruppene. Partiet skulle i motsetning til andre partier styres ovenfra og ned, med en fører på toppen. Partiet tok også til seg symboler og begreper fra Norges middelalder («Norgesveldet»), og brukte for eksempel det såkalte Olavskorset som symbol. Partiets paramilitære organisasjon fikk navnet Hirden (etter middelalderens hirdmenn), mens partiets politiske samlinger ble lagt til steder som Stiklestad og Hafrsfjord. Den norrøne hilsenen Heil og sæl! og en fremstrakt hånd skulle erstatte former som «god dag» og hilsing med hatt.^[70]

Det nye partiet skaffet seg lokaler i Prinsens gate 7B i Oslo sentrum og tok fatt på arbeidet med å skaffe finansiering til valgkampen. På tross av kontakter i pengesterke miljøer viste dette seg å være vanskelig, og bevegelsen kom i alle førkrigsårene til å slite økonomisk. Samarbeidet med Bygdefolkets krisehjelp hjalp heller ikke på finansene: Krisehjelpen tilbød seg sommeren 1933 å fusjonere med Nasjonal Samling dersom NS tok over organisasjonens gjeld. Avtalen ble omstridt i begge organisasjoner, men det politiske samarbeidet skapte i alle fall oppmerksomhet utad.^[71]

Den 12. juli skrev Quisling til de andre borgerlige lederne med tanke på et listeforbund. Forslaget skapte flere måneder med debatt innad i Høyre, der formann C.J. Hambro var sterkt imot mens andre i ledelsen skal ha vært mer positive. Avslaget ble varslet med en NS-kritisk Aftenposten-leder, og etter det formelle Høyre-avslaget 30. august markerte også Frisinnede avstand til Quisling. Bondepartiet sentralt gikk heller ikke med på noe samarbeid, men fristilte kretsene til å inngå lokale avtaler. Det hjalp ikke at Fedrelandslaget oppfordret til forsoning – Quislings nye samlingsparti ble stående helt på utsiden av det partipolitiske samarbeidet.^[72]

Til Stortingsvalget 1933 kom Nasjonal Samling til å stille lister i 17 av 29 valgkretser. Quisling toppet Oslo-listen foran Adolf Hoel, mens Hjort var førstekandidat i Akershus. Thor Tharum toppet listen i Trøndelagsbyene, og NS hadde skaffet seg sterke kandidater med Hans S. Jacobsen (byene i Akershus og Østfold) og Christen Knudsen (byene i Telemark og Aust-Agder). Partiet hadde til sammen 144 kandidater, hvorav ni kvinner.^[73]

Det var på forhånd uklart hvor store sjanser NS hadde ved valget. Nøkterne krefter i partiet trodde nok på mandater i Oslo, Akershus og Telemark, mens optimister som Hjort hadde som målsetting 7–8. Innad i Høyre var man redd for velgerflukt til NS, og i Bondepartiet trodde man også på mandater til Quislings parti. Alle bekymringer viste seg å være grunnløse, for med 27 850 stemmer (ca. 3,5 %) ble det ikke et eneste stortingsmandat på Nasjonal Samling. Valget ble på alle måter en fiasko for Quisling. Ikke nok med at han med 5 500 stemmer i Oslo ikke kom inn på Stortinget, men hele borgerlig side stod sterkt svekket tilbake. Arbeiderpartiet var med over 40 % av stemmene valgets klare vinner, og alle drømmer om en nasjonal samlingsregjering under Quislings ledelse var knust.^[74]

NS blir et mini-parti

Nasjonal Samlings mål er: Nasjonal enhet uten klassemotsetninger og partier, et solidarisk norsk folkesamfund bygget op organisk på yrkeslivets grunn, med et sterkt og stødig styre. Ut fra dette grunnsyn vil bevegelsen gjennemføre følgende program:

1. En handlekraftig nasjonal riksregjering uavhengig av partipolitikk.
11. Lockout og streik forbys.[…]
20. Familien og hjemmet vernes. Vyrdnaden for kvinnens virke i hjemmet og for morskallet høines.[…]
22. Kristendommens grunnverdier vernes.
26. Den naturlige sammensmelting av de to målfører til ett norsk skriftsprog fremmes, men uten tvang.
30. Utenrikspolitikken skal søke tilknytning til rase-, kultur- og interessebeslektede folk verden over for særlig på denne fellesgrunn å gjøre vår innsats i folkenes verdensfellesskap.

Utdrag fra partiprogrammet til NS, 1934. Dette ble utarbeidet mot Quislings vilje, men var likevel offisiell NS-politikk frem til partiet gikk under i 1945.^[75]^[76]^[77]

Vidkun Quisling fremstod som handlingslammet etter valgnederlaget i 1933. Han hadde forventet å bli en sentral politisk figur i Norge som stortingsrepresentant og leder for en felles «front mot Marxismen», og når dette ikke skjedde klarte han ikke å beholde full kontroll over partiet. Sterke krefter i partiet gikk da sammen for å lage et nytt partiprogram, med langt mer konkrete mål enn hva som hadde fremkommet i Quislings svevende retorikk. Quisling protesterte mot det nye programmet, som likevel ble vedtatt i partiapparatet. Quisling godkjente det noe motvillig i februar 1934. Han tok i ettertiden full ære for det selv, og overså eller rasjonaliserte bort dets tilblivelse.^[75] Det nye NS-programmet krevde en «norsk, ny og sann sosialisme» basert på «nasjonal enhet uten klassemotsetninger og partier» og med et «sterkt og stødig styre». Partiet krevde videre en slutt på arbeidsledigheten, en «nasjonal bondepolitikk som trygger en fri, selveiende bonde- og småbrukerstand», offentlig støtte til fiskere, et styrket helsevesen og skole, og styrking av handelsbalansen i Norges favør.^[76]^[78]

Våren 1934 tok Johan Bernhard Hjort på nytt initiativ til å knytte bånd til andre partier og organisasjoner, og inviterte Bondepartiet, Norges Bondelag, Fedrelandslaget og Frisinnede Venstre til samtaler. Hjort opererte uavhengig fra Quisling, og søkte å danne en «nasjonal» blokk som kunne ta over makten i tilfelle regjeringskrise. Sonderingene førte delvis frem over sommeren, men det mulige samarbeidet strandet på høsten da Bondepartiformann Jens Hundseid valgte å bryte samtalene. I løpet av året forsvant all støtte til Quisling og Nasjonal Samling fra de etablerte borgerlige partiene og miljøene, og selv Quislings gamle støttespillere i pressen sviktet da redaktørene Aadahl i Nationen og Thommessen i Tidens Tegn sluttet å gi ham spalteplass.^[79]

Kommunestyrevalget 1934 ble karakterisert som et «gjennombrudd» innad i NS-bevegelsen. Der partiet året før hadde blitt stående uten stortingsmandater hadde de nå fått valgt inn 28 kommunestyrerepresentanter i herredskommunene og 41 i bykommunene. Likevel var det ikke stor grunn til å juble, da partiet kun hadde fått 0,82 % av stemmene i herredskommunene og 2,75 % i bykommunene. Av 743 ordførere i Norge fikk Nasjonal Samling kun én.^[80]

De neste årene ble Quisling stadig mer ekstrem i sine politiske utspill. Han støttet det italienske angrepet på Etiopia i 1935, og avfeide Folkeforbundets kritikk av Mussolini med at de var styrt av «okkulte krefter» som arbeidet for en «marxistisk verdensrevolusjon». Han gikk også til angrep mot Arbeiderparti-regjeringen med den begrunnelse at den var «ulovlig» siden partiet var ledet av «revolusjonære marxister», og i 1936 foreslo han formelt for Stortinget at partisystemet skulle oppløses og erstattes av en korporativ stat. Til Quislings store irritasjon ble forslaget ignorert av Stortinget uten debatt, og også angrepene på Arbeiderpartiet ble oversett av alle andre enn NS og enkelte høyreekstreme miljøer. Quisling politianmeldte også Arbeiderpartiets Trygve Lie for å forsøke å bringe Norge under kontroll av fremmed makt, og han sendte også et åpent brev til Kong Haakon der han bad monarken avskjedige regjeringen, i det som i praksis ville ha vært et statskupp. Ingen av Quislings utspill ble tatt seriøst i mediene eller i de etablerte politiske partiene, og ved siden av å gjøre seg selv til latter sørget Quisling effektivt for å gjøre det umulig for andre partier å samarbeide med Nasjonal Samling.^[81]

På tross av at alle muligheter for valgsamarbeid med andre borgerlige partier var døde gikk Quisling inn i valgkampen til stortingsvalget 1936 med stor optimisme. Nasjonal Samling regnet nok en gang med å bli representert på Stortinget, og etter å ha jobbet metodisk med å bygge opp partiapparatet de foregående årene stilte nå NS liste i alle landets valgkretser. Dette viste seg imidlertid å virke mot sin hensikt, og partiets begrensede ressurser hadde ikke mulighet til å drive en effektiv landsomfattende valgkamp. Det var spesielt vanskelig for partiledelsen å rekke over Nord-Norge, og situasjonen ble ikke bedre av at partiets firkantete byråkrati forbød lokale NS-tillitsvalgte å ha egne valgarrangementer. Hele valgkampen dreide seg rundt Quislings person, som imidlertid ikke klarte å overbevise massene: Quisling var ingen stor folketaler, og han talte monotont og med trykk på feil ord. Valgresultatet ble enda dårligere enn i 1933, og med kun 26 566 stemmer (1,83 %) var partiet langt unna å komme inn på Stortinget.^[82]

Etter nok et dårlig valg hadde sterke krefter i partiet fått nok av Quislings lederstil. Det hadde utviklet seg et kritisk miljø rundt nestkommanderende Johan Bernhard Hjort, og i oktober foreslo Hjort at førerens rolle skulle begrenses og at mer makt skulle legges til fylkesorganisasjonene. Hjort stod selv sterkt ute i organisasjonen, og en slik modell hadde styrket hans egen makt betraktelig. Dette ble startskuddet til en lang maktkamp mellom Quisling og Hjort. Da Quisling ignorerte forslagene forsøkte Hjort å kalle sammen NS' øverste organ (Rådet) for å behandle dem. Dette ble også sabotert av Quisling, noe som gjorde at Hjort forsøkte å gå bak Quislings rygg og kontakte partiets fylkesførere direkte. Konflikten fortsatt på nyåret, og i februar 1937 fikk Hjort nok og meldte seg ut. Det samme gjorde mange av støttespillerne hans i Hirden og i fylkesorganisasjonene. Mange kritikere forble imidlertid i partiet, og i mai sørget en rasende Quisling for å ekskludere alle som ikke stilte seg bak ham. Kaoset gjorde at mange moderate NS-medlemmer meldte seg ut utover året, og på tross av at Quisling nå satt med full kontroll over partiet var det blitt en skygge av hva det hadde vært. Nasjonal Samling hadde store økonomiske problemer etter alle utmeldelsene, og partiavisen Fritt Folk var på randen av nedleggelse.^[83]

Kommunestyrevalget 1937 ble en katastrofe for Nasjonal Samling. Med 1164 stemmer i herredskommunene og 258 stemmer i bykommunene mistet partiet nesten alle kommunestyrepresentanter, og satt kun igjen med syv stykker på Østlandet. Flesteparten av de kompetente tillitsvalgte i partiet hadde forlatt det etter maktkampen mellom Quisling og Hjort, og valgresultatet viste at det gjenværende NS nå var på størrelse med en liten sekt. Partiet fortsatte å eksistere etter valget, men kun bestående av fanatiske Quisling-tilhengere og helt marginalisert i norsk politikk.^[84]

De første krigsårene

Krigen nærmer seg Norge

Den såkalte Altmark-affæren slo ned som en bombe i norsk offentlighet i februar 1940. En sengeliggende Quisling så på hendelsen som en bekreftelse på hans verste mareritt – Norge var på vei til å bli krigens midtpunkt. Quisling hadde diskutert Norge med Hitler i Berlin året før, og hadde all grunn til å tro at tyskerne nå ville gå til aksjon. Det var imidlertid særdeles uklart for Quisling hvilke planer Hitler og den tyske ledelsen hadde lagt for ham og NS, og partiet var derfor i liten grad klart til å spille en aktiv rolle i begivenhetene. Dette var også blitt åpenbart for Hitler og Rosenberg i Berlin, som i løpet av våren totalt avskrev å bruke et Quisling-kupp som en del av en overtagelse av Norge.^[86]

I mars gikk en friskmeldt Quisling i gang med partiarbeidet igjen, og blant annet forberedte han Fritt Folks overgang til dagsavis. 31. mars ble arbeidet avbrutt av et telegram fra Abwehr i Berlin, der Quisling ble bedt om å møte en tysk representant i København. Quisling kvidde seg for å dra, da han regnet med at han var i søkelyset til både norske og vestallierte myndigheter. Berlin insisterte imidlertid, og to dager senere tok han nattoget nedover, med et møte med Frits Clausen som påskudd.^[87]

I København ventet Abwehr-oberst Hans Piekenbrock. Piekenbrock var ikke spesielt imponert over hvordan Quisling svarte for seg, og nordmannen var som regel unnvikende hver gang Piekenbrock spurte om den norske forsvarsberedskapen. Quisling fortalte imidlertid litt om de norske flyplassene, og fortalte Piekenbrock at han antok at Oslofjorden sannsynligvis ikke var minelagt. Quisling vurderte det også til at norske festninger neppe ville skyte mot fremmede krigsskip uten å ha klarert saken med høyere myndighet. Samtidig forsøkte han å fiske opplysninger ut av tyskeren, uten å få noe fornuftig ut av ham. Quisling var derfor fortsatt like uvitende om tyskernes planer, selv om han nok må ha forstått at noe konkret var i gjære.^[88]

Kuppforsøket april 1940

Utdypende artikkel: Vidkun Quislings radiotale 9. april 1940

Etter at England har brutt Norges nøytralitet ved å utlegge minefelter i norsk territorialfarvann uten å møte annen motstand enn de vanlige intetsigende protester fra regjeringen Nygaardsvold, tilbød den tyske regjering den norske regjering sin fredelige hjelp ledsaget av en høytidelig forsikring om å respektere vår nasjonale selvstendighet og norsk liv og eiendom.[…]
Regjeringen Nygaardsvold er trådt tilbake. Den nasjonale regjering har overtatt regjeringsmakten, med Vidkun Quisling som regjeringssjef og utenriksminister […]
Jeg tilføyer at slik som situasjonen har utviklet seg, er enhver fortsatt motstand ikke bare nytteløs, men direkte ensbetydende med kriminell ødeleggelse av liv og eiendom. […]

Utdrag fra Quislings radiotale 9. april 1940.^[89]

Om morgenen den 8. april minela vestmaktene Vestfjorden og områder på vestlandet. Vidkun Quisling var nå helt sikker på at krigen var kommet til Norge, og vurderte det til at de tradisjonelle partiene under Nygaardsvolds, Hambros og Mowinckels ledelse var ute av stand til å håndtere situasjonen. Samme dag skrev Quisling i et opprop til befolkningen at

Nå ser enhver hvad partipolitikerne og deres vanstyre har bragt Norge op i. […] Nygaardsvold-regjeringen og de andre partipolitikerne med Hambro og Mowinckel i spissen må straks fjernes fra videre befatning med rikets styre. Nasjonal Samling er den eneste organisasjon som har sett riktig i de avgjørende politiske spørsmål. Nasjonal Samling er den eneste bevegelse som kan redde Norges frihet og selvstendighet […]^[90]

Flygebladet ble delt ut i befolkningen av Hirden, uten at folk flest tok budskapet spesielt seriøst. Det var imidlertid blodig alvor for Quisling, som nå var klar til å gripe makten og innsette seg selv som statsminister.^[91] Quisling og sekretæren hans Harald Knudsen tok inn på Hotel Continental for natten, da de ventet at situasjonen ville eskalere i nær fremtid. Flyalarmen samme natt gav ham rett, og natt til 9. april var den tyske invasjonen i gang.

Om morgenen banket Hans Wilhelm Scheidt på Quislings dør. Scheidt hadde forgjeves ventet på «Blücher» i Pipervika, og da de tyske styrkene ikke hadde kommet som forventet, valgte han å improvisere. Albert Viljam Hagelin, Scheidt og Quisling besluttet nå å iverksette statskuppet, på tross av at dette ikke var blitt klarert med den tyske militære eller politiske ledelsen. Den norske regjeringen hadde imidlertid forlatt Oslo, og i det politiske vakuumet den etterlot seg, så Quisling muligheten til å presentere en ny regjering ledet av ham selv som et fait accompli til Curt Bräuer og tyskerne.^[92]

På ettermiddagen forsøkte Quisling å dra til Forsvarsdepartementet for å overta styringen der, men da både Generalstaben og alle embedsmenn han kjente, var forduftet, måtte han reise tilbake til Hotel Continental med uforrettet sak. Utover ettermiddagen kladdet Quisling med Hagelin og Scheidts hjelp en erklæring han kunne fremføre i kringkastingen, og samme kveld dro Scheidt i SA-uniform til de tyskokkuperte NRK-lokalene i Roald Amundsens gate for å få Quisling på eteren. Riksprogramsjef Olav Midttun var skeptisk til forespørselen, men Scheidt fikk bløffet Quisling på luften ved å påstå at de arbeidet på vegne av tyske myndigheter. Litt over halv åtte fikk Quisling lest opp erklæringen sin, før han igjen tok turen til Forsvarsdepartementet. Her ringte han oberst Hans S. Hiorth på Elverum og bad ham «arrestere marxistregjeringen», uten at Hiorth tok ham seriøst. Det samme skjedde da Quisling gav politimester Welhaven ordre om å innfinne seg til konferanse straks, og på samme måte reagerte Norges Rederforbund da Quisling gav ordre om at norske skip måtte søke til ikke-alliert havn: Alle Quislings ordre ble ignorert denne dagen.^[93]

Klokken ti gikk Quisling på lufta igjen, og etter å ha gjentatt erklæringen fra tidligere på kvelden presenterte han regjeringen sin. Quisling erklærte også at fortsatt motstand mot tyskerne var «direkte ensbetydende med kriminell ødeleggelse av liv og eiendom», og at det medførte «det alvorligste personlige ansvar» for dem som ikke lød ordre fra den nye regjeringen. Samtidig uttalte han at det vil «bli gått rettferdig og hensynsfullt frem mot alle landsmenn».^[94]

Hitler skal ha tatt nyheten om statskuppet positivt, og han gav samme kveld Bräuer ordre om å slutte å forhandle med Nygaardsvold. Bräuer kunne fortsette å forhandle med kong Haakon, så lenge kongen anerkjente Quislings makt. Bräuer var imidlertid dypt skeptisk til Quislings evner og hans påståtte støtte i befolkningen, og begynte straks å arbeide for andre løsninger. Da næringslivet og rettsapparatet også så på Quisling som et blindspor, fikk Bräuer overtalt Berlin til å gi kontrabeskjed, og i kretsen rundt høyesterettsjustitiarius Paal Berg ble det jobbet for å fjerne Quisling.^[95]

Samtidig hadde Quisling problemer i egne rekker, og både Gulbrand Lunde, Ragnar Skancke, Frederik Prytz og Jonas Lie var uvillige til å bli med i den nye regjeringen. Store deler av NS bestod av offiserer, og betydelige deler av medlemsmassen valgte å ignorere troskapseden de hadde avlagt til Quisling og heller kjempe på Nygaardsvold-regjeringens side mot invasjonen. Historikeren Hans Fredrik Dahl anslår at «minst hver tredje og sannsynligvis hver annen svorent lojale Quisling-tilhenger falt fra i aprildagene, om ikke fler».^[96]

Vidkun Quislings sterkeste kort de første aprildagene var kontrollen med massemediene, herunder NRK, NTB og Oslo-avisene. Disse fulgte i hovedsak Quislings direktiver, selv om den militære sensuren blokkerte mange politiske utspill.^[97] Fra og med 13. april fikk Quisling vanskeligere for å slå igjenom, og i løpet av de neste par dagene ble han satt helt på sidelinjen. Det tyske utenriksdepartementet hadde da sendt Theodor Habicht til Norge for å løse opp i flokene, og Habicht var blitt lite imponert av NS-føreren. Bräuer og Habicht jobbet heller for å la Høyesterett administrere de besatte områdene, og den 15. april ble Administrasjonsrådet opprettet, mot Quislings vilje. Hitler hadde bestemt seg for å følge Bräuer og Habichts linje, men valgte å holde Quisling i «reserve», i tilfelle han kunne komme til nytte i fremtiden. I en velregissert overdragelsesseremoni i radioen sørget Bräuer for at Paal Berg overtok makten fra Quisling i tilsynelatende ordnede former. Bräuer hadde sørget for å legge opp seremonien slik at det virket som at Berg frifant Quisling for kuppet uken før, selv om dette ikke var Bergs intensjon. Quisling følte seg også manipulert, men kunne lite gjøre uten tysk støtte.^[98]

Maktkampen med Terboven

Nygaardsvold og Kongen kom ikke til å anerkjenne Administrasjonsrådet som en lovlig erstatter for regjeringen, og krigshandlingene i Norge fortsatte utover våren og forsommeren. Vanskelighetene i felttoget opprørte Hitler, som la ansvaret for de vanskelige forholdene på Bräuer og Habicht. Hitler kalte derfor tilbake sendemann Bräuer, og innsatte den lojale partimannen Josef Terboven som Reichskommisar og øverste leder i det besatte Norge.^[100]

NS-bevegelsen var i dårlig forfatning da Terboven kom til Norge, og han forstod raskt at Quisling og partiet trengte aktiv hjelp til å bygge seg opp dersom de skulle spille noen støtterolle for tyskerne. Den første tiden sørget derfor Terboven for å holde Quisling og NS-folkene borte fra alle maktposisjoner, på tross av Quislings sterke posisjon hos den nasjonalsosialistiske toppen Alfred Rosenberg og marinesjef Erich Raeder.^[101] Quisling forsøkte så å gå rett til Rikskanselliet i Berlin for å overprøve Terbovens avgjørelser uten å komme noen vei hos Hitler og Hans Lammers, og rikskommissæren fikk i hovedsak styre som han ville.^[102]

Terboven forsøkte etter hvert å kvitte seg helt med Quisling. Den 25. juni bad han formelt Quisling om å trekke seg som NS-fører og heller reise til Tyskland. Quisling forsøkte å protestere, men Terboven truet med å sette opp et alternativt tyskvennlig norsk parti dersom oppfordringen ikke ble fulgt. Dette ville i praksis være Nasjonal Samlings dødsstøt, og Quisling måtte derfor gå med på å forlate landet. Den 5. juli fløy han til Berlin for det som skulle bli et 45 dagers opphold. Her møtte han Joseph Goebbels og Rosenberg, og ventet ellers på foretrede for Hitler.^[103] I august fikk han møte Heinrich Himmler, og senere i måneden bestemte Hitler seg for veien videre for det okkuperte Norge. Noe overraskende gikk Hitler inn for å støtte både Quisling og Terboven, og den 16. august møtte han endelig Quisling. Quisling la frem planer for en norsk regjering uavhengig av demokratiske prosesser og en systematisk oppbygning av Nasjonal Samling som et statsbærende parti, og Hitler var godt fornøyd med Quislings ideer. Quisling kunne vende tilbake til Norge i triumf.

I slutten av måneden orienterte Hitler Terboven om at Quisling og Nasjonal Samling skulle bygges opp til å bli den fremtidige maktfaktor i Norge. Inntil videre skulle imidlertid Rikskommissæren ha en ledende rolle, og med mindre Stortingets presidentskap gikk med på å avsette kongen og regjeringen, skulle Terboven sette opp et kommissarisk styre under egen ledelse – Reichskommissariat Norwegen.^[104]

De kommissariske statsråder

25. september annonserte Terboven utnevnelsen av de kommissariske statsråder. Quisling fikk ikke plass blant statsrådene, men siden flertallet av dem var NS-medlemmer, øvde han likevel innflytelse igjenom partiet. Nasjonal Samling var nå blitt landets eneste lovlige parti, og Terboven erklærte i radiotalen sin at det i pakt med Hitlers ønsker kun var igjenom Nasjonal Samling at Norge kunne vinne sin «frihet og selvstendighet» tilbake.^[106]

NS-propagandaen forsøkte å fremstille den nye konstruksjonen som en «nasjonal regjering», men den var i praksis fullstendig under tysk kontroll. Quisling var imidlertid optimistisk for fremtiden, og regnet med å overta makten i ikke altfor fjern fremtid. Han brukte de neste månedene på å skissere opp hvordan Norge skulle styres i fremtiden, og fremla blant annet en plan der Norge skulle tilknyttes Tyskland i et «stornordisk forbund». Norge skulle ledes av en riksforstander (Quisling selv) og en korporativ nasjonalforsamling, og det skulle være et tett økonomisk og militært samarbeid med Tyskland.^[107]

Quisling brukte også tiden på å bygge opp partiorganisasjonen, og mot slutten av året hadde NS over 23 000 medlemmer, en seksdobling siden sommeren. I løpet av 1941 økte medlemstallet med ti tusen til. Totalt var omtrent 60 000 personer innom Nasjonal Samling i løpet av krigsårene. Dette var likevel langt unna en massebevegelse, og Quislings ry som kollaboratør og forræder gjorde at han hadde begrenset appell i de brede lag av folket. Hver gang Quisling ønsket større formell makt i løpet av 1941, ble forespørslene avslått av tyskerne med den begrunnelse at partiet ennå var for lite.^[108]

I løpet av de første krigsårene ble Quisling langt mer antisemittisk i retorikken. Han la seg således langt nærmere de tyske nasjonalsosialistene enn han tidligere hadde gjort. Til stor publisitet i Norge deltok han i en antisemittisk kongress arrangert av Rosenbergs Institutt for utforskning av jødespørsmålet i Frankfurt i mars 1941, der Quisling argumenterte for å finne en felleseuropeisk løsning på «jødespørsmålet». Han fortsatte i samme sporet tilbake i Norge. Samme høst holdt han en propagandatale for lojale NS-medlemmer. Her tok Quisling opp hvordan den «jødiske verdensorden» via en verdensomfattende sovjetrepublikk søkte å «utslette de germanske folk og de fundamentale nordiske prinisippene»; det var ifølge Quisling kun mulig via «det nye Tyskland» å beskytte den germanske verden mot de jødisk-styrte makter.^[109]

Nasjonal Samlings oppgave er å gjennomføre den nye ordning i Norge og å sikre Norges plass i det nye Europa. Dessuten er det vår enkle moralske plikt som nordiske mennesker, dertil i vår nasjonale interesse, å hjelpe hva vi kan til den nye ordens alminnelige seier og gjennomføring i Europa. I første rekke må vi bidra vårt til Tysklands seier, som er Norges seier, og til en hensiktssvarende regulering av forholdet mellom Norge og Tyskland som et ledd i den germanske og europeiske nyordning. […]

Kampfeller! Vi skal tappert og trofast overvinne eller kue all motstand inntil hele folket er vunnet for den nye ordning. Med plan og framsyn i arbeidet skal vi gjennomføre den nasjonale revolusjon, skritt for skritt, fylke for fylke.
Vårt store mål skal vi nå: Norge skal ikke bare bli fritt. Det skal bli stort.

Quislings tale til NS-bevegelsen i Colosseum kino 5. september 1941.^[110] Quisling gikk offentlig ut og varslet en langt hardere linje denne høsten, og aksepterte blant annet Terbovens knallharde tiltak etter den såkalte Melkestreiken.

I april 1941 henvendte Himmler seg til Quisling med tanke på å få opprettet norske Allgemeine-SS-avdelinger. Tanken var at SS-soldatene skulle verves blant norske NS-medlemmer. Dette satte Quisling i en vanskelig situasjon, da SS-soldater var forventet å sverge troskap til Hitler og Himmler. Dette kunne true hele NS-bevegelsens enhet. Situasjonen ble ikke bedre av at SS sentralt hadde utpekt Jonas Lie til å lede avdelingen. Quisling forsøkte å kontrollere situasjonen ved selv å annonsere opprettelsen av Norges SS og fremstille det som om avdelingen var hans egen idé. Under innsettelsesseremonien av de første 150 mann ble det sverget troskap til både Hitler og Quisling. I tiden som fulgte, ble det klart at de norske SS-avdelingene i liten grad ble en trussel mot Quislings makt. Stort sett alle de norske SS-frivillige ble sent til fronten i Russland, og i 1942 ble den norske SS-avdelingen omorganisert til Germanske-SS Norge og i større grad underlagt NS' kontroll.^[111]

Etter Melkestreiken i september 1941 innførte Terboven unntakstilstand. 250 mennesker ble arrestert, og radioapparater ble inndratt. Flere fagforeningsfolk og intellektuelle fikk strenge straffer. Viggo Hansteen ble henrettet. Den tyske framferden skapte sterke reaksjoner i NS-miljøer, men Quisling selv forsvarte en hard linje mot dem han oppfattet som truende kommunister. Dødsdommen ble på mange måter et vannskille mellom den første og mer «uskyldige» okkupasjonstiden og de hardere og mer undertrykkende årene som fulgte, men for Quisling understreket bare de negative reaksjonene i folket at man måtte få avviklet kommissærstyret og få overført formell regjeringsmakt til ham selv og Nasjonal Samling. Den nødvendige kontrollpolitikk «avler hos nordmennene et uutslukkelig hat» når den ble påført utenfra, mente Quisling, mens NS derimot var bedre rustet til å «gjennomføre nyordningen raskere og mer smertefritt».^[112]

Quisling som ministerpresident

Statsakten

På nyåret 1942 var det klart for mer formell makt til Quisling. Den 1. februar mottok Terboven de kommissariske statsrådene, og godtok deres avskjedssøknad. Statsrådene fikk så i oppdrag å velge en ny leder, og Quisling ble straks valgt og utnevnt til «ministerpresident». Senere på dagen fulgte høytideligheter på Akershus festning, med parader, festmøter i NS og fakkeltog. Om kvelden takket Quisling partifellene fra balkongen på Grand Hotell.^[113]

Vidkun Quislings maktovertagelse ble av NS forsøkt tilpasset grunnloven og det eksisterende system. Stortinget var ikke «opphevet», kun «ute av funksjon». Norge var i prinsippet fortsatt et monarki der den utøvende makt var ledet av kongen i statsråd, selv om regjeringen og kongen igjenom å ha forlatt landet skulle ha tapt sine rettigheter. Quisling så på seg selv som en forvalter av deres myndighet gjennom vervet som ministerpresident. Men i praksis var selvsagt endringen i statsskikk slående, og det var ikke lenger noe maktfordelingsprinsipp under Quislings NS-styre. Ministerpresidenten overtok både Stortingets funksjon som lovgiver og regjeringens funksjon som utøvende makt – det såkalte førerprinsippet. Quislings statsråder kunne på vegne av føreren både utferdige bindende rettsforskrifter og treffe forvaltningsavgjørelser innenfor fagområdene sine.^[114]

Statsakten gjorde ikke slutt på rikskommissær Terbovens overordnede styre. Hitler og de tyske myndighetene hadde gitt Quisling relativt vide fullmakter, men okkupasjonsmakten hadde fortsatt siste ordet ved uenigheter. Terboven hadde i praksis vetorett overfor NS-initiativer, og tyske embedsmenn kontrollerte alle nye lover. Quisling gjorde imidlertid sitt beste for å få den nye regjeringen til å fremstå som norsk og uavhengig, og brukte blant annet en modifisert utgave av rikets segl – nå uten referanse til «Haakon VII Norges konge». Quisling flyttet inn på Det kongelige slott og endret navnet til «Oslo Slott», og tok opp flere av monarkens oppgaver som å dele ut ordner og organisere statsbesøk.^[115]

Senere i februar dro Quisling på statsbesøk i Berlin. Her møtte de Hitler og den tyske ledelsen samt journalister fra hele det okkuperte Europa. Etter at den offisielle delen av programmet var slutt, møtte han Raeder og Rosenberg privat. Spesielt møtet med Rosenberg skal ha vakt Quislings interesse, da Rosebergs nye stilling som riksminister for de okkuperte østområder gjorde at han nå ledet det sivile styret i de okkuperte delene av Sovjetunionen. Quisling hadde jo alltid hatt en spesiell interesse for Russland, og la nå egne planer for norsk deltagelse i «opprydningen og nyordningen i det russiske rom». Dette gjorde nå Quisling til NS-regjeringens offisielle utenrikspolitikk.^[116]

Folkelig motstand mot Quislings korporative Norge

Quisling gikk raskt i gang med å forsøke å omdanne det norske samfunnet. Allerede 5. februar vedtok han tre nye lover: Alle gutter mellom ti og atten år måtte avtjene «nasjonal ungdomstjeneste» gjennom NS' Ungdomsfylkning, alle lærere måtte bli med i det NS-kontrollerte Norges Lærersamband, mens alle norske forlag måtte ta del i en NS-organisert forleggerforening. Utover våren fulgte en rekke lignende lover for å organisere en lang rekke yrkes- og interessegrupper under Nasjonal Samling-paraplyen.^[118]

Det viste seg fort at det var et feilgrep å tvangsorganisere barna og lærerne. Lærerne var på ingen måte interessert i å bli oppslukt i NS-bevegelsen, og etter en lang rekke protester og streiker begynte oppsigelsene. Dette førte lærerne rett inn i motstandsbevegelsen, og en undergrunnsbevegelse av lærer-ledere ble tilknyttet Hjemmefronten.^[119] Kampen mot indoktrinering i skolen ble snart knyttet til motstanden mot ungdomstjenesten, og hundretusenvis av foreldre begynte snart å delta i protestene. I motsetning til lærere kunne ikke NS-regjeringen bare avskjedige foreldre, og på tross av at de forsøkte enkelte arrestasjoner av foreldre som ikke sendte barna sine til Ungdomsfylkningen måtte NS etter hvert gi opp planene om ungdomstjeneste.^[120]

Også kirken tok del i motstanden mot nyordningen. Biskopene hadde gått ut skriftlig mot organiseringen av ungdommen, og konflikten eskalerte kjapt. Etter at NS-myndighetene hadde avsatt domprost i Nidaros Arne Fjellbu for ordrenekt valgte alle Norges biskoper å søke kollektivt avskjed fra sine offisielle statlige stillinger. Ragnar Skanckes Kirke- og Undervisningsdepartement svarte med å beordre alle domproster til å overta ledelsen av bispedømmene, men disse fulgte snart biskopenes eksempel. Dette var et direkte angrep mot Quisling, som anså seg som kirkens overhode i kraft av å være kongens stedfortreder. Han arresterte straks biskop Eivind Berggrav som antatt hovedmann for opprøret, men den kirkelige motstanden bare fortsatte. Første påskedag ble skriftet Kirkens grunn lest opp fra landets prekestoler, der kritikken mot Quisling og NS stod sentralt.

Noen dager senere omtalte NS-avisene prestene som «bedragere og forrædere», mens Quisling vedtok nye lover for ansettelser av nye kirkeledere. De nye biskopene var alle NS-medlemmer eller sympatisører, og samtidig truet Quisling alle prester med sterke reaksjoner om de ikke gjenopptok sin tilknytning til staten. Nesten ingen prester kom til å følge oppfordringen, og folk viste hvilken side de stod på ved å strømme til de Quisling-kritiske prestenes gudstjenester. Forsøk på å vise opprørsprestene bort fra sognene sine og erstatte dem med NS-innsatte prester førte bare til at de nye prestene prekte for tomme benker.^[121]

Hitler avslår Quislings krav om suverenitet

Den 18. juli 1942 fylte Quisling 55 år. Dagen fikk naturlig nok stor oppmerksomhet i NS-bevegelsen, og gratulasjonstelegrammer fra Hitler og Terboven ble trykket i landets aviser. Alle Nasjonal Samlings fylkes- og særogranisasjoner gav føreren kostelige gaver, og dagen ble feiret med en stor tilstelning på Gimle.^[122]

På tross av det rosenrøde bildet NS og okkupasjonsmakten forsøkte å tegne utad var sommeren preget av fundamentale uenigheter mellom Quisling og tyskerne. Quisling hadde kontaktet Hitler med krav om suverenitet for Norge og fredsavtale med Tyskland, og Quisling tolket signalene fra Terboven og Hans Lammers som positive. Quisling argumenterte med at den folkelige motstanden mot Tyskland ville opphøre om Norge igjen ble suverent, og at den harde linjen med arrestasjoner og dødsdommer bare avlet hat mot tyskerne. Samtidig led den norske økonomien tungt under okkupasjonen, og Quisling-regjeringen forsøkte å argumentere med at okkupasjonsomkostningene var urimelige og ute av proporsjoner med hva de var i andre tyskokkuperte land.^[123]

Hitlers avgjørelse kom i august. Det kom ikke på tale med noen norsk representasjon i utlandet, og noen fredsavtale var uaktuelt så lenge verdenskrigen pågikk. Etter krigens slutt skulle tyske myndigheter ensidig avgjøre hvordan Norges tilknytning til det tyske rike skulle være. Samtidig skulle tyskerne også suverent fortsette å bestemme hvordan norske ressurser skulle administreres, og Terboven fikk for eksempel fritt spillerom over norsk vannkraft.^[124]

Avslaget ble et vendepunkt under Quislings tid som leder. På tross av at Quisling hadde forsøkt å legge all sin makt bak kravet var avslaget helt kategorisk, og tydeliggjorde at Quisling på ingen måte var Hitlers likemann. I det formelle svaret ble det også gjort klart at Quisling heretter ikke skulle kontakte Berlin direkte – nå skulle all kontakt gå igjenom Terboven. Quisling var i praksis degradert og uten mulighet til å påvirke Hitler, og stod nå uten noen som helst form for legitimitet. Heretter var den optimistiske tonen Quisling hadde fått etter utnevnelsen til ministerpresident forduftet, og i resten av krigsårene fremstod Quisling stadig mørkere og dystrere når han opptrådte offentlig.^[125]

Quislings rolle i jødeforfølgelsene

Se også: Holocaust i Norge

Quisling beveget seg i antisemittisk retning i løpet av de første krigsårene, men han sto likevel for en mildere diskrimineringspolitikk enn hva tyskerne agiterte for. Quisling sto for eksempel mot tysk press for at jødiske personer skulle pålegges å bære davidsstjerne offentlig. Quisling-styret sørget for at jødiske leger og sakførere fikk yrkesforbud, og Quisling gjeninnførte også «jødeparagrafen» i grunnloven i mars 1942.^[127]

Jødepolitikken lå ikke i Quislings hender, og tyskerne bestemte at alle legitimasjonskort som tilhørte jøder måtte stemples med en «J». Norsk politi fikk i oppgave å stå for det praktiske i registreringen av jødene, og kopier av alle innsamlede opplysninger gikk også til NS. Da tysk politi høsten 1942 bestemte at alle jødiske personer skulle arresteres, ble Hirden og Germanske-SS Norge brukt som hjelpetropper. Quisling sørget også for å gi arrestasjonene et skinn av juridisk legitimitet ved å utvide straffelovens sikringsbestemmelser, samt ved å vedta en ny lov om inndraging av jøders formue.^[128]

Det er uklart hvor mye Quisling og NS-ledelsen visste om tyskernes planer for de arresterte jødene. Quisling hadde tidligere gått inn for en felleseuropeisk løsning på «jødeproblemet», men NS-styret ble også overrasket over tempoet og brutaliteten i arrestasjonene. Quisling var ikke informert på forhånd om deportasjonen av 532 jødiske fanger med DS «Donau» 26. november, men forsvarte aksjonen offentlig i desember. I to taler i Trondheim omtalte Quisling jødisk innvandring som en «ren parasittstrøm» som «satte seg fast overalt», og understreket viktigheten av at «vi sikrer oss mot jødene» som en del av en «forsvarskamp for det norske folks nasjonale eksistens».^[129]

Det store flertallet av jøder som ble sendt ut av Norge ble drept i tyske tilintetgjørelsesleirer. Det finnes ingen dokumentasjon for at Quisling eller NS fulgte opp med tyske myndigheter om hva som hadde skjedd med disse menneskene. Dette var i motsetning til andre deporterte grupper, der Quisling ofte henvendte seg til Sipo eller SD for å følge opp statusen. Quisling-biograf Hans Fredrik Dahl finner det trolig at Quisling var kjent med ryktene om massedrap på jødiske fanger, men at han «neppe [var] motivert for å feste tiltro til de historiene som gikk om jødenes ufattelige tragedie».^[126] Quisling ga blant annet i taler etter den 26. november inntrykk av at aksjonen mot jødene i Norge skjedde i felles forståelse mellom NS og okkupanten, og at initiativet var mest på norsk side.^[130] Den norske NS-ledelsen visste godt hvilken skjebne som ventet jødene.^[131] Ved rettsoppgjøret etter krigen hadde de sentrale personene ulike fremstillinger av hva de visste og hvem som tok initiativ. Etter Mendelsohns vurdering hadde særlig Quisling, Hagelin, Lie, Prytz, Fuglesang og Skancke politisk ansvar for arrestasjonene og deportasjonene.^[132]

Historiker Bodil Stenseth mener at Quisling visste mer om jødenes skjebne enn han ga inntrykk av. Blant annet endte kostbare gjenstander fra familien Watchman i Villa Gimle og i Quislings bolig i Asker («Ørneredet»). Familien Watchman ble drept i Auschwitz. Ifølge Stenseth måtte Quisling ha visst at jøder som ble sendt ut av landet, aldri ville komme tilbake. Quisling hadde omkring 600 kg sølvtøy, og en del av dette var støpt om fra stjålet sølv blant annet flerarmede lysestaker fra jødiske familier.^[133] Almer Haug var den 21. november 1942 på oppdrag fra likvidasjonsstyret på besiktigelse i Watchmans privatbolig. Haug var en nær venn av Quisling og den 21. november satt mannlige familiemedlemmer internert, mens Florence Watchman var til stede i boligen. Stenseth sporet 16 nummererte gjenstander fra Watchmans bo til Quislings residens på Bygdøy (Villa Grande). Halldis Neegård Østbye skrev i et brev til Quisling blant annet at «den endelige ordning må naturligvis være radikal og usentimental» og «Alt det øvrige kan vel foregå mere i stillhet, konsentrasjonsleirer osv.», noe som ifølge Stenseth etterlater lite tvil om at Quisling kjente til tilintetgjørelsen.^[134]

NS klipparkiv (funnet i 2018) viser tydelig og med sikkerhet hvilken informasjon Quisling fikk. Quisling ble slik informert om blant annet om massakrer i Ukraina (et land Quisling kjente personlig) i juli 1941, i oktober 1942 kom informasjon om at 700 000 kunne være drept og i januar 1943 om anslag på to millioner drepte. Den svenske avisartikkelen fra oktober 1942 omtalte «utrydningskrigen mot jødene», den ble overlevert Quisling den 21. oktober og ble liggende på hans kontor en måned akkurat da den store deportasjonen av jøder fra Norge ble gjennomført. Klipparkivet var merket «Jødeproblemet 25.3.1941–31.12.1943».^[135]^[136] Quislings korrespondanse med Halldis Neegaard Østbye i 1942 viser at de kjente til hva som foregikk i Øst-Europa.^[137]

Den norske NS-ledelsen visste godt hvilken skjebne som ventet jødene.^[138] NS-lederne, spesielt Sverre Riisnæs, Jonas Lie og Axel Stang, hadde nær kontakt med ledende tyske politikere og tjenestemenn. For eksempel fulgte Jonas Lie høsten 1941 med Einsatzgruppe D og var i Odessa da de massakrerte jødene i byen 23. oktober. Quisling og Riisnæs besøkte Ukraina i 1942, og da var de fleste jødene i området drept. De gjenlevende jødene som Quisling og Riisnæs så, var slavearbeidere. Einar Rustad, leder for NSUF, var på en landbrukskonferanse i Łódź i 1942 og ble vist rundt i gettoen, Rustad hevdet senere at de fryktelige forholdene i gettoen hadde opprørt ham. Felix Hartmann arbeidet for SD ved Minsk i Hviterussland fra 1942, der Hartmanns sjef var ansvarlig for at 55 000 jøder ble likvidert på bare ti uker. Hans S. Jacobsen fikk i juni 1942 brev fra en bekjent i SD i Kattowitz-distriktet (som også omfattet Auschwitz) som skrev at der gjør man «kort prosess» med polakker og jøder. Norske frontkjempere, spesielt i SS-Division «Wiking», var vitner og medvirket trolig selv til massakrer i Sovjetunionen. Beretninger om dette ble også offentliggjort i NS-pressen.^[139] Klaus Grossmann, lederen for vaktstyrken om bord på «Donau» og «Gotenland», uttalte de «ikke hadde lov» til å vite hvilken skjebne som ventet jødene, «det var best å ikke tenke på det», ellers ville tilværelsen bli uutholdelig.^[140] Noen av de tyske vaktene på Grini hadde kjennskap til hva som ventet jøder som ble deportert.^[141] Odd Bergfald forhørte selv Siegfried Wolfgang Fehmer i Gestapo, og Fehmer kjente til at jødene skulle «likvideres i Tyskland».^[142]

Quisling ønsket at jødesaken skulle ligge under Hagelins innenriksdepartement, slik at Statspolitiet (Stapo) måtte instrueres derifra og ikke fra okkupasjonsmakten. Karl Marthinsen motsatte seg dette: Stapo måtte ta ordre fra tysk politi, men ville orientere Hagelin om aksjoner. Quisling skal 26. november ha vært helt ukjent med arrestasjonene og opplastingen av «Donau». Den svenske reporteren Benkt Jerneck klarte å avdekke at Wilhelm Wagner var den ansvarlige tjenestemann på tysk side. Wagner hevdet at aksjonen mot jødene var et indre norsk forhold, mens norske tjenestemenn hevdet at aksjonen var utført etter tysk ordre. Quisling ga blant annet i taler etter 26. november inntrykk av at aksjonen mot jødene i Norge skjedde i felles forståelse mellom NS og okkupanten, og at initiativet var mest på norsk side.^[143] Avisen Det frie Norge skrev i desember 1942 om da «Donau» la fra kai ved Vippetangen og bemerket at okkupasjonsmakten forsøkte å gi inntrykk av at deportasjonene er NS og statspolitiets verk, «men man har sikre beviser for at aksjonen er igangsatt fra høyeste tyske hold».^[144] Forskningen har ikke bragt klarhet i om deportasjonene skjedde etter ønske fra Quislings regjering.^[145]

Inne i et værelse lå 6 kvinner likeledes skamfert, og under et teppe fant vi en sprell levende jøde. Da han så at han var opdaget breket han til oss: Jeg det ikke gjort. Jeg så det. Jeg bo her i nærheten. Kort prosess. Foran huset på 3 m. hold blir han skutt. Hodet deler sig og hans råtne hjernemasse velter ut
En frontkjemper i Hirdmannen (1941, sitert av Hetland (2012) s. 23.

NS-regimet deltok aktivt i forberedelsene og gjennomføringen av deportasjonen. I andre land okkupert eller dominert av Tyskland er det eksempler på at deportasjoner ble hindret, også fra de som var alliert med Hitler. Italia, Ungarn og Bulgaria hindret deportasjoner av jøder inntil tyskerne tok kontroll. NS-regimet hadde omtanke for andre deporterte nordmenn, men ikke for jødene. Hetland tror at velviljen og mangel på motstand i NS-regimet skyldtes antijødiske holdninger og at blant annet Quisling selv hadde tatt til orde for å deportere jødene i 1941 og forsvarte aksjonen i desember 1942. Ekspedisjonssjef Sigmund Feyling i Kirkedepartementet uttalte offentlig at «det er en stor lykke for jødene at de nå kan samles på ett sted, slik som de så lenge har ønsket». Samtidig var det flere i NS som mislikte tiltakene mot jødene.^[146]^[147] I 1943 og 1944 arbeidet NS-regimet med planer om å drepe «uhelbredelig sinnssyke» og «idioter», og om å internere «tatere» og hindre dem i å formere seg.^[148]

Ettårsfeiringen av statsakten

Høsten 1942 var den tyske krigsmakten kjørt seg fast, og både slagene om El Alamein og om Stalingrad endte med allierte seire. Quisling hadde nå mistet all optimisme, og avsto fra å holde nyttårstale i NRK.^[149]

Til ettårsdagen for innsettelsen som ministerpresident i februar måtte imidlertid Quisling opptre offentlig igjen. Klingenberg kino var festpyntet for anledningen, men i den timeslange talen til tilhengerne hadde Quisling nå en helt annen tone enn før: Han lovet ikke lenger en lysende fremtid og nasjonal selvstendighet for Norge, men kom bare med advarsler og spådommer om endetiden. Blant de dystre temaene Quisling tok opp var krigen på østfronten, der et tysk nederlag nå var blitt en reell mulighet. Quisling uttalte at en sovjetisk seier ville bli en katastrofe. «Hvis Tyskland taper krigen, så har Skandinavia ingen sjanse», mente Quisling, og Norge ville få sitt «fedreland og folkeætt tilintetgjort under et blodig jødetyranni». Quisling oppfordret tilhørerne til å gjøre det de kunne for «å lette Tyskland denne oppgave», mens han samtidig kom med trusler mot den folkelige motstandsbevegelsen mot NS-regimet.^[150]

Arbeidsinnsatsen og Eilifsen-saken

Tyskernes nederlag ved Stalingrad gjorde at de innførte generell mobilisering av alle arbeidere, og dette tiltaket ble også iverksatt i okkuperte land. I Norge fikk det form av «Loven om den nasjonale arbeidsinnsats». På tross av at ideen var tysk forsøkte Quisling å ta ansvaret for håndhevelsen, og igjenom Sosialdepartementet krevde han myndighet til å organisere alle menn mellom 18 og 55 år og alle kvinner mellom 21 og 40. Prosjektet gikk noenlunde godt i starten, da hjemmefrontledelsen ikke hadde noen effektive mottiltak. Den 20. april slo imidlertid hjemmefronten tilbake, da Oslogjengen gjennomførte en sabotasjeaksjon mot Arbeidsinnsatsens kontor for Oslo og omegn. I aksjonen ble arkivet over innkalte arbeidsfolk ødelagt.^[151]

Utover 1943 nektet flere og flere å la seg registrere til arbeidsinnsats, og NS-myndighetene forsøkte seg da på å bruke politimakt. Dette var ikke alltid vellykket, og den 9. august hadde politijurist Gunnar Eilifsen nektet å imøtekomme en ordre om å arrestere to jenter som ikke ville delta i Arbeidsinnsatsen. Terboven reagerte skarpt og ønsket dødsstraff for Eilifsen, og truet Quisling med drastiske tiltak om dette ikke skjedde. Quisling bøyde av, og fikk hastevedtatt en ny lov (tillagt tilbakevirkende kraft) som gav hjemmel for bruk av dødsstaff. En spesialdomstol utpekt av Jonas Lie dømte Eilifsen til døden, og Quisling valgte å ikke benåde ham. Dødsdommen ble fullbyrdet allerede den 16. august. Quislings rolle i Eilifsen-saken førte til et eget tiltalepunkt i rettssaken etter krigen, og var en del av lagmannsrettens begrunnelse for å idømme Quisling dødsstraff.^[152]^[153]

NS-myndighetene og tyskerne fulgte opp Eilefsen-saken med «aksjon Polarkreis». Her ble store deler av politistyrken og mange offiserer i Hæren tvunget til å undertegne en lojalitetserklæring, og de som nektet havnet i konsentrasjonsleiren Stutthof. De juridiske grunnlagene for disse to aksjonene stod i direkte motsetningsforhold til hverandre: politifolk ble arrestert med henvisning til at Norge var i krig med Sovjetunionen, mens arrestasjonen av offiserene var begrunnet med at de var krigsfanger fra krigen med Tyskland. Disse hendelsene bidro til å frarøve Quisling-styret enda mer legitimitet blant den norske befolkningen, og ødela Quislings argumentasjon om at Norge under hans ledelse var alliert med Tyskland i kampen mot Sovjetunionen.^[154]

Tysklandsbesøk og forsøk på nazifisering av Universitetet

Våren 1943 hadde Quisling avlagt nok et Tysklandsbesøk, der han traff Hitler ved Schloss Klessheim. Quisling prøvde igjen å argumentere for økt norsk selvstyre, men møtte døve ører. Hitler gav ingen konkrete løfter av betydning, og Quisling greide ikke engang å finne på noe positivt å si om møtet til NS-avisen Fritt Folks planlagte ekstranummer. Det nedslående møtet med Hitler la en kraftig demper på Nasjonal Samlings tiårsjubileum i mai, og Quisling brukte jubileumstalen til nye utfall mot bolsjevismen, London-regjeringen og «den internasjonale jødedom».^[155]

Nasjonal Samling forsøkte seg høsten 1943 på å nazifisere Universitetet, ved at Ragnar Skanckes Kirke- og Undervisningsdepartement nå skulle avgjøre hvem som ble opptatt som studenter. Universitetet selv protesterte kraftig mot det nye regelverket, men Quisling svarte med å beordre arrestasjonen av ti professorer og over femti studenter. Universitetet bøyde imidlertid ikke av, og i november gikk Terboven (med Quislings samtykke) på nytt til angrep. Universitetet ble stengt for resten av krigen, og over 700 studenter ble sendt i konsentrasjonsleir i Tyskland. Quisling hadde undervurdert hvor stor oppmerksomhet strengingen fikk i utlandet, og saken ble flittig brukt i den allierte krigspropagandaen.^[156]

Mislykket mobilisering av militærstyrker og arbeidskraft

Quislings hovedfokus i 1944 var å mobilisere arbeidskraft til den tyske krigsinnsatsen. Med dette håpet han å oppnå å styrke stillingen sin både i Norge og overfor tyskerne. I januar møtte han på nytt Hitler i Rastenburg, men Hitler valgte på diplomatisk vis ikke å ta stilling til Quislings forslag om å mobilisere tre norske divisjoner i tysk tjeneste. Andre tyske nazi-topper var også lunkne til Quislings forslag, men Quisling gikk likevel videre med planen på tross av at Hitler i praksis hadde avvist den.^[157]

Informasjon om Quislings forsøk på å opprette tre divisjoner nådde London-regjeringen kort tid senere, og gjennom radiosendinger fra Storbritannia oppfordret de norsk ungdom til ikke å møte til arbeidstjeneste. Milorg forsøkte seg på nytt med sabotasjeaksjoner mot arkivene til Arbeidstjenesten, denne gangen med blandede resultater. De fleste ungdommer innkalt til arbeidstjeneste valgte å møte på tross av ryktene om militær organisering, men Hjemmefrontens kampanje mot arbeidstjenesten ble likevel et vendepunkt i maktkampen i det okkuperte Norge. Parolene mot arbeidstjenesten var undertegnet med «Hjemmefrontens Ledelse», og på tross av at Hjemmefronten enda ikke hadde noen enhetlig ledelse skapte parolene et inntrykk blant folk om at det nå fantes alternativer til NS og tyskerne som man kunne få instrukser fra.^[157]

Det viste seg å være igjenom arbeidsinnsatsen, ikke arbeidstjenesten, at Quisling i mai satte til verks mobiliseringen. Dette var på Quislings eget initiativ, uten tysk press. Alle menn født i 1921, 1922 og 1923 ble innkalt, og Quisling forsøkte å legitimere tiltaket med frykt for sovjetisk invasjon. Totalt 75 000 mann var innkalt, men vellykkede sabotasjeaksjoner fra Milorgs side og en massiv propagandakampanje fra Hjemmefrontens Ledelse gjorde at få møtte opp. Mange av de innkalte valgte å forlate byene og ta til skogs, disse ble kjent som «gutta på skauen». Det var nå klarere enn noen gang at folk flest heller tok ordre fra Hjemmefronten enn fra Nasjonal Samling. Hjemmefronten gjorde det også klart overfor norske lensmenn at de ville bli likvidert om de arresterte «gutta på skauen», og Hjemmefrontens økende makt gjorde at NS-myndighetene lite kunne gjøre. Hele mobiliseringsinitiativet ble dermed et prestisjenederlag og en enorm ydmykelse for Quisling.^[158]

Evakueringen av Nord-Troms og Finnmark

Finlands nederlag i fortsettelseskrigen mot Sovjetunionen og krigserklæringen mot Tyskland i det som ble kjent som Lapplandskrigen høsten 1944 gjorde at de tyske styrkene i Finnmark kom i en utsatt posisjon. Wehrmacht-overkommandoen bestemte seg i oktober for å evakuere hele Finnmark og den nordligste delen av Troms. Tyskerne brukte den brente jords taktikk, og sivilbefolkningen i området måtte derfor evakueres i all hast. Quisling hadde ingen innvendinger mot evakueringen, spesielt siden NS-regjeringen ble satt til å gjennomføre den. Etter den pinlige fiaskoen med arbeidsmobiliseringen så Quisling gode muligheter til å bedre regjeringens status blant tyskerne ved å organisere en vellykket evakuering.^[159]

Jonas Lie og Johan Andreas Lippestad ble satt til å lede arbeidet, men evakueringsplanene var dårlig forberedt. Lie og Lippestad forsøkte først å få folk til å reise frivillig ved å spille på deres frykt for kommunismen, men dette gav dårlige resultater. Den NS-organiserte evakueringenen gikk så dårlig at Terboven grep inn og beordret full ødeleggelse av alle bygninger og tvungen evakuering, og dette ble organisert av tyske militærstyrker. Quisling og Nasjonal Samling dro derfor ingen fordeler av å prøve å organisere evakueringen, men slapp også i stor grad unna folks hat i etterkant: dette var kun rettet mot tyskerne. Evakueringen viste seg å bli det siste større prosjekt Quisling-administrasjonen forsøkte å gjennomføre. Den feilet totalt, noe som illustrerer hvor liten og betydningsløs NS-bevegelsen var blitt på slutten av krigen.^[160]

Frigjøringsdagene og arrestasjon

Den 7. mai holdt Quisling en appell i radio der han mante til ro og orden. Dagen etter, 8. mai, ble det forhandlet mellom hjemmefronten og Quislings stab på Gimle om overgivelse. Om morgenen 9. mai ankom Quisling Møllergata 19 der han ble arrestert og fengslet.

Landssvikoppgjør og dødsstraff

Utdypende artikkel: Det norske landssvikoppgjøret

Quisling ble i oktober 1945 dømt for landsforræderi, drap og tyveri i Eidsivating lagmannsrett. Dommen ble anket til Høyesterett, som stadfestet dommen. Sammen med to andre NS-ledere, Albert Viljam Hagelin og Ragnar Skancke, ble han dømt til døden.

Vidkun Quisling ble henrettet ved skyting på Akershus festning den 24. oktober 1945. Henrettelsen ble gjennomført kl 02:40 om natten og det ble brukt elektrisk belysning. Eksekusjonspelotongen besto av ti mann som skjøt fra om lag åtte meters avstand, kommandøren skjøt til slutt Quisling gjennom tinningen med pistol. To leger konstaterte at åtte kuler var gått gjennom hjertet. Liket ble straks sendt til krematoriet.^[161] Den 1. juni 1959 ble askeurnen satt ned på foreldrenes gravsted i Gjerpen.^[162]

I ettertid er straffeutmålingen omdiskutert, siden dødsstraff ble gjeninnført i det norske rettssystemet av eksilregjeringen ved provisoriske anordninger under krigen for å ta seg av etterkrigsrettssakene. I Høyesteretts kjennelse den 13. oktober 1945 ved behandling av Quislings anke ble dette avvist, med begrunnelse at de provisoriske anordningene var vedtatt i krigstid og derfor innenfor rammen av lovbestemmelsen om dødsstraff i krig i den militære straffelov som Quisling var dømt etter. Etter krigen ble anordningene videreført av Stortinget i 1945.^{[trenger referanse]}

Dommen

Quislingdommen – originaltekst fra Wikikilden

Konklusjonen i dommen lød som følger:

Tiltalte Vidkun Abraham Lauritz Quisling dømmes til døden for forbrytelse mot den militære straffelovs § 80, nr. 1, 2 og 3 og mot den borgelige straffelovs §§ 83, 84, 86, 98, 233, 239, 255, jf. §§ 256, 257, 275 og 317, jf. § 318 og de provisoriske anordninger av 3. oktober 1941 og 22. januar 1942, alt sammenholdt med straffelovens § 62.

Tiltalte frifinnes for tiltalebeslutningens punkter I d, V c, VI e, VIII og tilleggs-tiltakebeslutningens I e.

Hos tiltalte inndras etter straffelovens § 36 kr. 1 040 000. I erstatning for saksomkostninger betaler tiltalte til statskassen kr. 1 500.

Utmerkelser

Den 22. juni 1929 ble Vidkun Quisling utnevnt til kommandør av Order of the British Empire (CBE) for sin innsats for britiske myndigheter i tiden som ansatt ved Norges legasjon i Moskva (1927–1929). 12. juni 1940 ble han ekskludert fra ordenen grunnet sitt samarbeide med tyskerne under okkupasjonen av Norge.^[163]

Han ble også tildelt Romanias kroneorden og den jugoslaviske Sankt Savas orden.

Utmerkelser

Order of the British Empire (ekskludert 1940)

Romanias kroneorden

St. Savas orden

Ettermæle

Vidkun Quisling hadde en messias-liknende posisjon blant enkelte forhenværende NS-medlemmer helt inn på 2000-tallet. Bjørn Østring, tidligere frontkjemper og vaktsjef ved Quislings førerbolig, har gjennom sin formidling av NS-historien i flere sammenhenger, blant annet i et radiointervju i NRK i 2006, uttrykt sin livslange beundring for idealisten Vidkun Quisling.^[165]

«Quisling» som skjellsord

Under og etter andre verdenskrig ble ordet «quisling» synonymt med «sviker» og «forræder» i mange europeiske språk. Særlig betegner det en person som samarbeider med en okkupasjonsmakt, gjerne i en marionetteregjering. Avisen The Times brukte Quisling i betydningen «landsforræder» første gang 19. april 1940 og fikk følge av Daily Mail fire dager senere. Et eksempel på tidlig bruk i britisk politikk er fra Norway Debate i mai samme år, da det britiske underhuset stemte over hvorvidt statsminister Neville Chamberlain måtte gå av. Her stemte 40 konservative parlamentsmedlemmer mot sin egen statsminister, og disse ble møtt med «quislings!»-tilrop av statsministerens støttespillere.^[166] Via British Broadcasting Corporation (BBC) ble uttrykket snart spredt til resten av verden.
Ordet «quisling» ble under krigen også brukt som skjellsord om folk som var medlemmer av Nasjonal Samling (NS), eller som på annet vis samarbeidet med okkupasjonsmakten. En som var «god nordmann» kunne bli kalt en «jøssing». I 1940–41 ble den negative betydningen av ordet forsøkt snudd, og ordet ble forsøkt brukt som hedersbetegnelse av NS selv. Blant annet brukte forsyningsminister Albert Viljam Hagelin begrepet under en tale i Colosseum kino i Oslo i mars 1941: «Ja, jeg er en quisling, og jeg er stolt over å være en quisling!». Forsøket mislyktes.
29. januar 1944 hadde Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning en karikaturtegning av Quisling på trykk, utført av den norske avistegneren Ragnvald Blix. Tegningen, som senere er blitt klassisk, viser Quisling på vei til audiens hos Hitler i Berlin. Quisling strekker ut armen til Hitlerhilsen og sier: «Jeg er Quisling», hvorpå vaktsoldaten svarer: «Og navnet?». Da tegningen ble bedre kjent i Norge etter krigen, bidro den til å forsterke ordet «quisling» som ensbetydende med «forræder».
En «quisling» kunne på folkemunne dessuten bety en tokroneseddel. Det ble sagt at det gikk to uslinger på en quisling. En «usling» var da en énkroneseddel.

Filmer om Quisling

I 1988 ble den fire-episoders dokumentariske TV-serien Vidkun Quisling et liv - en rettssak sendt. Serien hadde Finn Kvalem i rollen som Quisling, og var biografisk gjenfortelling av Quislings liv ved dramatisere forsvarstalen basert på rettsreferater.
Erik Poppe laget i 2024 dokudramafilmen Quislings siste dager med Gard B. Eidsvold i hovedrollen. Filmen tok utgangspunkt i historien til Quislings sjelesørger ^[167]
I filmen Hamsun fra 1996 var Quisling en bifigur spilt av Sverre Anker Ousdal.^[168]

Bibliografi

Av han

Russland og vi,1930 (Opprinnelig utgitt som artikler i Oslo-avisen Tidens tegn i perioden 15.9.–3.12.1930)

Quisling i skjønnlitteraturen

Kolbjørn Brekstad, Heroisme og svik, roman (2009): Vidkun Quisling er hovedperson i Heroisme og svik.
Helge Kåre Fauskanger, Skarlagenssalen, kriminalroman (2013): Den ti år gamle Vidkun Quisling er til stede når hans åndeinteresserte far Jon Lauritz Qvisling deltar i en paranormal etterforskning på en angivelig hjemsøkt herregård. I det klimatiske kapitlet er gutten nær ved å omkomme, men det antydes at mørke krefter ville barnet skulle overleve.
Erik Foynland, Kranium & sand, roman (2010): Vidkun Quisling er biperson; broren Jørgen Quisling og faren Jon Lauritz Qvisling spiller mer fremtredende roller.
Cecilie Løveid, Maria Q, skuespill 1993, drama om Maria Quislings liv.

Noter

^ uttales IPA: /ˈkʋɪʃlɪŋ/

Referanser

^ ^a ^b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Vidkun-Abraham-Lauritz-Jonsson-Quisling, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 51316, oppført som Vidkun Abraham Quisling^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Gran Enciclopèdia Catalana, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0053788^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Stortinget og statsrådet : 1915–1945. B. 1 : Biografier, side(r) 588^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Vidkun_Quisling^{[Hentet fra Wikidata]}
^ side(r) 53, urn.nb.no, besøkt 19. september 2024^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Quisling - En fører blir til, «Quisling - En fører blir til», side(r) 158, besøkt 22. februar 2024^{[Hentet fra Wikidata]}
^ «Esther Jonsdotter Quisling». geni_family_tree (på engelsk). 7. desember 2020. Besøkt 21. september 2024.
^ Dahl (1991) s. 48
^ https://www.digitalarkivet.no/view/8/pe00000000036458
^ Dahl (1991), side 40–41
^ Dahl (1991), side 44–46
^ Dahl (1991)
^ Dahl (1991), side 23–25
^ Dahl (1991), side 25–26
^ Dahl (1991), side 59
^ Dahl (1991), side 60–62
^ Dahl (1991), side 66–67
^ Dahl (1991), side 76–77
^ ^a ^b Dahl (1991), side 81–89
^ Høidal (1988), side 20
^ Dahl (1991), side 90–92
^ ^a ^b Høidal (1988), side 21
^ Yourieff, Alexandra Andreevna Voronine (1999). Alexandra Voronine : Quislings unge hustru (på norsk). Oslo: Gyldendal. ISBN 8205257450.
^ Dahl (1991), side 94–96
^ Høidal (1988), side 22–23
^ Dahl (1991), side 124–125
^ Lied, Jonas (1958). En sjøvei blir til: Det sibiriske kompanis historie. Oslo: Mortensen.
^ Nansen: ved to århundreskifter. [Oslo]: I kommisjon hos Aschehoug. 1996. s. 120. ISBN 8203221815.
^ Werenskiold, Marit: «Introduction». Kapittel 1 i Marit Werenskiold (red.): Consul Jonas Lied and Russia. Collector, Diplomat, Industrial Explorer. 1910–1931. Oslo: Unipub, 2008.
^ Dahl, Hans Fredrik (25. februar 2020). «Frederik Prytz». Norsk biografisk leksikon. Besøkt 23. april 2020.
^ Dahl, Hans Fredrik (1991). En fører blir til. Oslo: Aschehoug. ISBN 8257409049.
^ Vogt, Benjamin (1965). Mennesket Vidkun og forræderen Quisling. Oslo: Aschehoug.
^ Dahl (1991), side 132–138
^ Dahl (1991), side 126–130
^ ^a ^b ^c ^d ^e Dahl (1996)
^ Midgaard (1960), side 39
^ Hartmann (1970), side 54
^ Dahl (1991), side 159
^ Høidal (1988), side 56
^ Høidal (1988), side 58
^ Høidal (1988), side 59–60
^ Dahl (1991), side 165–168
^ Dahl (1991), side 166
^ Høidal (1988), side 67
^ Dahl (1991), side 169–172
^ Dahl (1991), side 178
^ Arbeiderbladet, 5. februar 1932, side 4. «Faren er statsråd Quisling. Å sette en politisk utilregnelig mann til forsvarsminister er en hasardiøs, en ansvarsløs handling. Han har jo i hele sommer mens den langvarige lockout pågikk, båret sig ad som en gal mann. […] Gale folk kan jo også foranledige ulykker på sine arbeidssteder og kontorer. Men at man av den grunn skal øke militærbudgettet, tyder på at galskapen har spredt sig. Da lå det vel nærmere å utvide Gaustad?»
^ Hartmann (1970), side 83
^ Hartmann (1970), side 85
^ Dahl (1991), side 194
^ Hartmann (1970), side 86–87
^ Dahl (1991), side 195–199
^ Gjengitt etter Stortingets trykte referat, Dokument nr. 8–1932
^ Dahl (1991), side 200
^ Hartmann (1970), side 104–105
^ Dahl (1991), side 205
^ Dahl (1991), side 206
^ Dahl (1991), side 208–213
^ Dahl (1991), side 215–216
^ Brevig (1970), side 18
^ Brevig (1970), side 27
^ Om NS' landstevner på Stiklestad i Verdalsboka : Verdal 1940–1945 side 197–205
^ Dahl (1991), side 234–235
^ Dahl (1991), side 247
^ Dahl (1991), side 252
^ Høidal (1988), side 101–104
^ Høidal (1988), side 106–108
^ Brevig (1970), side 34–37
^ Dahl (1991), side 265–267
^ Dahl (1991), side 270–271
^ Dahl (1991), side 282–283
^ Dahl (1991), side 288–289
^ ^a ^b Høidal (1971), side 447
^ ^a ^b «Orden, Rettferd og Fred Arkivert 28. desember 2014 hos Wayback Machine.: Program For Nasjonal Samling (NS)». 15. februar 1934. Gjengitt på nettstedet til Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste.
^ Program for NS. Oslo: Thule-selskapet. 1940.
^ Høidal (1971), side 448
^ Høidal (1971), side 448–450
^ Høidal (1971), side 450–451
^ Høidal (1971), side 451–453
^ Høidal (1971), side 457–459
^ Høidal (1971), side 460–466
^ Høidal (1971), side 466
^ Høidal (1988), side 245
^ Dahl (1992), side 59–60
^ Dahl (1992), side 67–69
^ Dahl (1992), side 69–70
^ Quisling, Vidkun. Den nasjonale regjering har overtatt makten Arkivert 29. april 2013 hos Wayback Machine.. Tale i NRK radio, 9. april 1940. Gjengitt på nettstedet virksommeord.uib.no.
^ Flygeblad distribuert av Nasjonal Samling 8. april 1940
^ Dahl (1992), side 73–74
^ Dahl (1992), side 78–79
^ Dahl (1992), side 81–87
^ Dahl (1992), side 87–88
^ Dahl (1992), side 91–95
^ Dahl (1992), side 98–99
^ Dahl (1992), side 102
^ Dahl (1992), side 110–116
^ Dahl (1992), side 139
^ Høidal (1988), side 319–321
^ Høidal (1988), side 327–329
^ Høidal (1988), side 332
^ Dahl (1992), side 135–138
^ Dahl (1992), side 147–149
^ Dahl (1992), side 213
^ Høidal (1988), side 363–364
^ Høidal (1988), side 368–371
^ Høidal (1988), side 372–373
^ Høidal (1988), side 374–375
^ Quisling, Vidkun. Den avgjørende verdenskamp Arkivert 29. april 2013 hos Wayback Machine.. Tale i Colosseum kino, 5. september 1941. Gjengitt på nettstedet virksommeord.uib.no.
^ Dahl (1992), side 221–224
^ Dahl (1992), side 239–241
^ Dahl (1992), side 275
^ Dahl (1992), side 280–281
^ Dahl (1992), side 284
^ Dahl (1992), side 289–290
^ «Arresterte lærere i Vest-Agder 1942». Riksarkivets nettutilling Lærernes holdning.
^ Høidal (1988), side 439
^ Høidal (1988), side 440–441
^ Høidal (1988), side 442
^ Høidal (1988), side 443–446
^ Dahl (1992), side 322–324
^ Dahl (1992), side 314–319
^ Dahl (1992), side 328–329
^ Dahl (1992), side 329–330
^ ^a ^b Dahl (1992), side 384–385
^ Dahl (1992), side 369
^ Dahl (1992), side 369–372
^ Dahl (1992), side 372–380
^ Dahl (1992) s. 377–380.
^ Hetland (2012) s.35.
^ Mendelsohn (1987b) s.219.
^ «Ny bok: – Quisling plyndret norske jødiske familier». NRK (på norsk). 20.10.2017. Besøkt 21. oktober 2017.
^ Quislings ran av et jødisk hjem. Aftenposten, 21. oktober 2017, s. 14–18.
^ Vogt, Carl Emil. «Forsker: «Selvsagt visste Quisling om jødeutryddelsene»». Aftenposten. Besøkt 18. september 2019.
^ Vogt, Carl Emil (11. september 2019). «Hva visste Quisling om jødeutryddelsene?». Nytt Norsk Tidsskrift. 03 (på norsk). 36: 175–191. ISSN 1504-3053. doi:10.18261/issn.1504-3053-2019-03-02. Besøkt 18. september 2019. «Funnet av Nasjonal Samlings (NS) klipparkiv (emneord «Jødeproblemet»), opprettet for NS’ fører, viser for første gang med sikkerhet hvilken informasjon som tilfløt Quisling. Svenske presseklipp ga ham troverdig informasjon: blant annet om massakrer på jøder i Ukraina alt i juli 1941; i oktober 1942 om at 700 000 kunne være drept, i januar 1943 om anslag på to millioner drepte. Sommeren 1943 ble bruk av giftgass nevnt. Flere artikler slo fast at nazistenes mål var å utrydde alle jøder. Funnet er betydningsfullt, først og fremst fordi det dokumenterer Quislings, og sannsynligvis hele NS-regjeringens, kjennskap til jødeutryddelsen, og understreker dermed alvoret i Quislings ansvar.»
^ «- En ikke-nyhet». Klassekampen. 14. september 2019. s. 54. «At Vidkun Quisling ble forelagt avisutklipp fra Sverige på pulten sin, er heller ikke et godt bevis for at han var klar over hva som ventet jødene, mener Tangestuen. Det finnes bedre bevis som viser at han var i besittelse av denne kunnskapen, forklarer Tangestuen, og trekker fram korrespondansen Quisling hadde med antisemitten Halldis Neegaard Østbye høsten 1942. – Her viser Østbye til samtalene de har hatt, og skriver videre at «den endelige ordningen må selvsagt bli radikal og usentimental». Hun skriver også at unge nordmenn ikke må brukes til å skyte kvinner, barn og oldinger. Det bør overlates til russerne eller «asiatiske folkeslag». Quisling var sikkert opptatt av hvordan svensk presse framstilte det som skjedde i Norge, men trengte ikke disse for å holde seg oppdatert. Han hadde bedre kilder, sier Tangestuen.»
^ Hetland (2012) s.35.
^ Hetland (2012) s.18–22.
^ Hetland (2012) s. 10.
^ Mendelsohn (1987b) s. 308.
^ Bergfald (1978) s. 92
^ Dahl (1992) s. 377–380.
^ Mendelsohn (1987b) s. 132.
^ Harper (2012) s. 7.
^ Søbye (1998) s.2.
^ Hetland (2012) s. 31–32.
^ Hetland (2012) s. 33–34.
^ Dahl (1992), side 389
^ Dahl (1992), side 390–392
^ Høidal (1971), side 478–480
^ Høidal (1971), side 481–482
^ «Lagmannsrettens dom i Quislingsaken». Gjengitt på Wikikilden.
^ Høidal (1971), side 482–484
^ Dahl (1992), side 416–422
^ Høidal (1971), side 487–490
^ ^a ^b Høidal (1971), side 491–497
^ Høidal (1971), side 498–502
^ Høidal (1971), side 525–526
^ Høidal (1971), side 526–528
^ Dag og Tid, 24. oktober 2014.
^ (PDF) http://www.sno.no/files/documents/109337.pdf. Manglende eller tom |tittel= (hjelp)
^ «Chicago Tribune: Chicago news, sports, weather, entertainment». chicagotribune.com. Besøkt 30. januar 2022.
^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 10. mars 2012. Besøkt 21. februar 2013.
^ Om intervjuet med Bjørn Østring i radiodokumentaren «Vidkun Quisling – edleste mennesket jeg har kjent» fra 2006
^ Jefferys (1995), side 24
^ Poppe, Erik; Lie, Anders Danielsen; Carlehed, Lisa (13. september 2024). «Quislings siste dager». Paradox. Besøkt 11. september 2024.
^ Troell, Jan; Nørby, Ghita; Hoff, Anette (6. august 1997). «Hamsun». Nordisk Film, Merkur Film, Svensk Filmindustri (SF). Besøkt 11. september 2024.

Litteratur

Brevig, Hans Olaf (1970). NS – fra parti til sekt 1933–37. Pax.
Dahl, Hans Fredrik (1991). Vidkun Quisling : En fører blir til. Aschehoug. ISBN 8257409049.
Dahl, Hans Fredrik (1992). Vidkun Quisling : En fører for fall. Aschehoug. ISBN 8257409782.
Dahl, Hans Fredrik (1996). «Forord til nyutgivelsen 1996». Quisling, Vidkun: Russland og vi. Leseselskapet. ISBN 8274430581.
Haffner, Vilhelm (1949). Stortinget og statsrådet. no: [Aschehoug]. s. 588–590.
Harper, Christopher S. (2012). Rettsoppgjørets behandling av deportasjonen av jødene fra Norge under krigen 1940–1945 (PDF). HL-senteret. ISBN 978-82-92988-36-7. Arkivert fra originalen (PDF) 22. juni 2015. Besøkt 18. september 2019.
Hetland, Øystein (2012). Kva visste Nasjonal Samling om Holocaust? (PDF). Oslo: HL-senteret. ISBN 978-82-92988-42-8. Arkivert fra originalen (PDF) 27. september 2016. Besøkt 20. oktober 2017.
Høidal, Oddvar (1988). Quisling : en studie i landssvik. Universitetsforlaget. ISBN 8200184013.
Høidal, Oddvar Karsten (1971). «Vidkun Quisling's Decline as a Political Figure in Prewar Norway, 1933–1937». The Journal of Modern History. 43 (3): 440–467.
Jefferys, Kevin (1995). The Churchill Coalition and Wartime Politics, 1940–1945. Manchester University Press. ISBN 9780719025600.
Mendelsohn, Oskar (1987b). Jødenes historie i Norge gjennom 300 år. 2. Oslo: Universitetsforl. ISBN 8200025241.
Midgaard, John (1960). 9. april 1940 : dagen og forspillet. Aschehoug.
Hartmann, Sverre (1970). Fører uten folk : forsvarsminister Quisling : hans bakgrunn og vei inn i norsk politikk. Tiden.
Søbye, Espen (1998). «Jødeforfølgelsene under andre verdenskrig: Et mørkt kapittel statistikkens historie?». Samfunnsspeilet (nr 4): 2–17.
Borgen, Per Otto: Norges statsministre, Oslo 1999, Aschehoug ((no) BIBSYS)
Borgersrud, Lars: Vi er jo et militært parti – Den norske militærfascismens historie I, Oslo 2010, Scandinavian Academic Press / Spartacus forlag AS. ISBN 978-82-304-0059-3
Dahl, Hans Fredrik: Quisling – En norsk tragedie, Oslo 2004, Aschehoug ((no) BIBSYS)
Dahl, Hans Fredrik: Quisling – En fører blir til, Oslo 1991, Aschehoug ((no) BIBSYS)
Dahl, Hans Fredrik: Quisling – En fører for fall, Oslo 1992, Aschehoug ((no) BIBSYS)
Hartmann, Sverre: Fører uten folk. Forsvarsminister Quisling – hans bakgrunn og vei inn i norsk politikk, Oslo 1959, Tiden Norsk Forlag
Hewins, Ralph: Profet uten ære (Store Bjørn 1966)
Høidal, Oddvar: Quisling: En studie i landssvik, Oslo 1988, Universitetsforlaget ((no) BIBSYS)
Quisling, Vidkun: Vidkun Quislings forsvarstale i lagmannsretten 1945, Oslo 1987, Historisk Forlag ((no) BIBSYS)
Straffesak mot Vidkun Abraham Lauritz Jonssøn Quisling, Oslo 1946 ((no) BIBSYS)
Tidsskrift for Den norske legeforening: «Undersøkelsen av Quislings hjerne», «Quislings hjerne», «Quisling»

Eksterne lenker

(en) Vidkun Quisling – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Vidkun Quisling på Internet Movie Database
(no) Vidkun Quisling hos Virksomme ord
(no) Vidkun Quisling i PolSys hos Sikt – Kunnskapssektorens tjenesteleverandør
(no) Digitalt fortalt: «Vidkun Quislings 7.sans»
(no) Digitalt fortalt: «Vidkun Quislings 7.sans» (skrevet av Jørgen Engestøl, Riksarkivet) (besøkt 30. mars 2012)
(no) Riksarkivet: Familiebrev og karakterbøker, 7. sanser, Rettssaken mot Vidkun Quisling og Quisling-fotografier

[9] uttales IPA: /ˈkʋɪʃlɪŋ/

[hash-5de0e7d79705173562eedc5043a0726df1b18ee5-1] Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Vidkun-Abraham-Lauritz-Jonsson-Quisling, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-af77dda4099f6e6266cf1c8af8da6f4b4469a5d3-2] Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 51316, oppført som Vidkun Abraham Quisling^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-7792d131a2e9112ac85415d93569cfca80357bc7-3] Gran Enciclopèdia Catalana, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0053788^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-b194a3641ff27f6b617577844d3a631385a16b48-4] Stortinget og statsrådet : 1915–1945. B. 1 : Biografier, side(r) 588^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-274565d7568c32a4ecb6b04d940e94ee9bcb90b8-5] Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-457f0fd5a3e18e9f6e9d1862327c83e6ca50084b-6] Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Vidkun_Quisling^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-073e08b7a72a686dae70ad72e8f57a1f90502301-7] side(r) 53, urn.nb.no, besøkt 19. september 2024^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-26deb5f5e55fc47812074202db4d7d2b6daf0d59-8] Quisling - En fører blir til, «Quisling - En fører blir til», side(r) 158, besøkt 22. februar 2024^{[Hentet fra Wikidata]}

[10] «Esther Jonsdotter Quisling». geni_family_tree (på engelsk). 7. desember 2020. Besøkt 21. september 2024.

[11] Dahl (1991) s. 48

[12] ttps://www.digitalarkivet.no/view/8/pe00000000036458

[Dahl(1991)-40-41-13] Dahl (1991), side 40–41

[Dahl(1991)-44-46-14] Dahl (1991), side 44–46

[15] Dahl (1991)

[Dahl(1991)-23-25-16] Dahl (1991), side 23–25

[Dahl(1991)-25-26-17] Dahl (1991), side 25–26

[Dahl(1991)-59-18] Dahl (1991), side 59

[Dahl(1991)-60-62-19] Dahl (1991), side 60–62

[Dahl(1991)-66-67-20] Dahl (1991), side 66–67

[Dahl(1991)-76-77-21] Dahl (1991), side 76–77

[Dahl(1991)-81-89-22] Dahl (1991), side 81–89

[Høidal(1988)-20-23] Høidal (1988), side 20

[Dahl(1991)-90-92-24] Dahl (1991), side 90–92

[Høidal(1988)-21-25] Høidal (1988), side 21

[26] Yourieff, Alexandra Andreevna Voronine (1999). Alexandra Voronine : Quislings unge hustru (på norsk). Oslo: Gyldendal. ISBN 8205257450.

[Dahl(1991)-94-96-27] Dahl (1991), side 94–96

[Høidal(1988)-22-23-28] Høidal (1988), side 22–23

[Dahl(1991)-124-125-29] Dahl (1991), side 124–125

[30] Lied, Jonas (1958). En sjøvei blir til: Det sibiriske kompanis historie. Oslo: Mortensen.

[31] Nansen: ved to århundreskifter. [Oslo]: I kommisjon hos Aschehoug. 1996. s. 120. ISBN 8203221815.

[Werenskiold-32] Werenskiold, Marit: «Introduction». Kapittel 1 i Marit Werenskiold (red.): Consul Jonas Lied and Russia. Collector, Diplomat, Industrial Explorer. 1910–1931. Oslo: Unipub, 2008.

[33] Dahl, Hans Fredrik (25. februar 2020). «Frederik Prytz». Norsk biografisk leksikon. Besøkt 23. april 2020.

[34] Dahl, Hans Fredrik (1991). En fører blir til. Oslo: Aschehoug. ISBN 8257409049.

[35] Vogt, Benjamin (1965). Mennesket Vidkun og forræderen Quisling. Oslo: Aschehoug.

[Dahl(1991)-132-138-36] Dahl (1991), side 132–138

[Dahl(1991)-126-130-37] Dahl (1991), side 126–130

[Dahl(1996)-38] Dahl (1996)

[Midgaard-39-39] Midgaard (1960), side 39

[Hartmann(1970)-54-40] Hartmann (1970), side 54

[Dahl(1991)-159-41] Dahl (1991), side 159

[Høidal(1988)-56-42] Høidal (1988), side 56

[Høidal(1988)-58-43] Høidal (1988), side 58

[Høidal(1988)-59-60-44] Høidal (1988), side 59–60

[Dahl(1991)-165-168-45] Dahl (1991), side 165–168

[Dahl(1991)-166-46] Dahl (1991), side 166

[Høidal(1988)-67-47] Høidal (1988), side 67

[Dahl(1991)-169-172-48] Dahl (1991), side 169–172

[Dahl(1991)-178-49] Dahl (1991), side 178

[utvide-Gaustad-50] Arbeiderbladet, 5. februar 1932, side 4. «Faren er statsråd Quisling. Å sette en politisk utilregnelig mann til forsvarsminister er en hasardiøs, en ansvarsløs handling. Han har jo i hele sommer mens den langvarige lockout pågikk, båret sig ad som en gal mann. […] Gale folk kan jo også foranledige ulykker på sine arbeidssteder og kontorer. Men at man av den grunn skal øke militærbudgettet, tyder på at galskapen har spredt sig. Da lå det vel nærmere å utvide Gaustad?»

[Hartmann(1970)-83-51] Hartmann (1970), side 83

[Hartmann(1970)-85-52] Hartmann (1970), side 85

[Dahl(1991)-194-53] Dahl (1991), side 194

[Hartmann(1970)-86-87-54] Hartmann (1970), side 86–87

[Dahl(1991)-195-199-55] Dahl (1991), side 195–199

[Stortingsreferat8-1932-56] Gjengitt etter Stortingets trykte referat, Dokument nr. 8–1932

[Dahl(1991)-200-57] Dahl (1991), side 200

[Hartmann(1970)-104-105-58] Hartmann (1970), side 104–105

[Dahl(1991)-205-59] Dahl (1991), side 205

[Dahl(1991)-206-60] Dahl (1991), side 206

[Dahl(1991)-208-213-61] Dahl (1991), side 208–213

[Dahl(1991)-215-216-62] Dahl (1991), side 215–216

[Brevig-18-63] Brevig (1970), side 18

[Brevig-27-64] Brevig (1970), side 27

[65] Om NS' landstevner på Stiklestad i Verdalsboka : Verdal 1940–1945 side 197–205

[Dahl(1991)-234-235-66] Dahl (1991), side 234–235

[Dahl(1991)-247-67] Dahl (1991), side 247

[Dahl(1991)-252-68] Dahl (1991), side 252

[Høidal(1988)-101-104-69] Høidal (1988), side 101–104

[Høidal(1988)-106-108-70] Høidal (1988), side 106–108

[Brevig(1970)-34-37-71] Brevig (1970), side 34–37

[Dahl(1991)-265-267-72] Dahl (1991), side 265–267

[Dahl(1991)-270-271-73] Dahl (1991), side 270–271

[Dahl(1991)-282-283-74] Dahl (1991), side 282–283

[Dahl(1991)-288-289-75] Dahl (1991), side 288–289

[Høidal(1971)-447-76] Høidal (1971), side 447

[partiprogram1934-77] «Orden, Rettferd og Fred Arkivert 28. desember 2014 hos Wayback Machine.: Program For Nasjonal Samling (NS)». 15. februar 1934. Gjengitt på nettstedet til Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste.

[78] Program for NS. Oslo: Thule-selskapet. 1940.

[Høidal(1971)-448-79] Høidal (1971), side 448

[Høidal(1971)-448-450-80] Høidal (1971), side 448–450

[Høidal(1971)-450-451-81] Høidal (1971), side 450–451

[Høidal(1971)-451-453-82] Høidal (1971), side 451–453

[Høidal(1971)-457-459-83] Høidal (1971), side 457–459

[Høidal(1971)-460-466-84] Høidal (1971), side 460–466

[Høidal(1971)-466-85] Høidal (1971), side 466

[Høidal(1988)-245-86] Høidal (1988), side 245

[Dahl(1992)-59-60-87] Dahl (1992), side 59–60

[Dahl(1992)-67-69-88] Dahl (1992), side 67–69

[Dahl(1992)-69-70-89] Dahl (1992), side 69–70

[virsommeord108-90] Quisling, Vidkun. Den nasjonale regjering har overtatt makten Arkivert 29. april 2013 hos Wayback Machine.. Tale i NRK radio, 9. april 1940. Gjengitt på nettstedet virksommeord.uib.no.

[flygeblad-8-april-91] Flygeblad distribuert av Nasjonal Samling 8. april 1940

[Dahl(1992)-73-74-92] Dahl (1992), side 73–74

[Dahl(1992)-78-79-93] Dahl (1992), side 78–79

[Dahl(1992)-81-87-94] Dahl (1992), side 81–87

[Dahl(1992)-87-88-95] Dahl (1992), side 87–88

[Dahl(1992)-91-95-96] Dahl (1992), side 91–95

[Dahl(1992)-98-99-97] Dahl (1992), side 98–99

[Dahl(1992)-102-98] Dahl (1992), side 102

[Dahl(1992)-110-116-99] Dahl (1992), side 110–116

[Dahl(1992)-139-100] Dahl (1992), side 139

[Høidal(1988)-319-321-101] Høidal (1988), side 319–321

[Høidal(1988)-327-329-102] Høidal (1988), side 327–329

[Høidal(1988)-332-103] Høidal (1988), side 332

[Dahl(1992)-135-138-104] Dahl (1992), side 135–138

[Dahl(1992)-147-149-105] Dahl (1992), side 147–149

[Dahl(1992)-213-106] Dahl (1992), side 213

[Høidal(1988)-363-364-107] Høidal (1988), side 363–364

[Høidal(1988)-368-371-108] Høidal (1988), side 368–371

[Høidal(1988)-372-373-109] Høidal (1988), side 372–373

[Høidal(1988)-374-375-110] Høidal (1988), side 374–375

[tale-210-111] Quisling, Vidkun. Den avgjørende verdenskamp Arkivert 29. april 2013 hos Wayback Machine.. Tale i Colosseum kino, 5. september 1941. Gjengitt på nettstedet virksommeord.uib.no.

[Dahl(1992)-221-224-112] Dahl (1992), side 221–224

[Dahl(1992)-239-241-113] Dahl (1992), side 239–241

[Dahl(1992)-275-114] Dahl (1992), side 275

[Dahl(1992)-280-281-115] Dahl (1992), side 280–281

[Dahl(1992)-284-116] Dahl (1992), side 284

[Dahl(1992)-289-290-117] Dahl (1992), side 289–290

[Vest-Agder-118] «Arresterte lærere i Vest-Agder 1942». Riksarkivets nettutilling Lærernes holdning.

[Høidal(1988)-439-119] Høidal (1988), side 439

[Høidal(1988)-440-441-120] Høidal (1988), side 440–441

[Høidal(1988)-442-121] Høidal (1988), side 442

[Høidal(1988)-443-446-122] Høidal (1988), side 443–446

[Dahl(1992)-322-324-123] Dahl (1992), side 322–324

[Dahl(1992)-314-319-124] Dahl (1992), side 314–319

[Dahl(1992)-328-329-125] Dahl (1992), side 328–329

[Dahl(1992)-329-330-126] Dahl (1992), side 329–330

[Dahl(1992)-384-385-127] Dahl (1992), side 384–385

[Dahl(1992)-369-128] Dahl (1992), side 369

[Dahl(1992)-369-372-129] Dahl (1992), side 369–372

[Dahl(1992)-372-380-130] Dahl (1992), side 372–380

[131] Dahl (1992) s. 377–380.

[132] Hetland (2012) s.35.

[133] Mendelsohn (1987b) s.219.

[134] «Ny bok: – Quisling plyndret norske jødiske familier». NRK (på norsk). 20.10.2017. Besøkt 21. oktober 2017.

[135] Quislings ran av et jødisk hjem. Aftenposten, 21. oktober 2017, s. 14–18.

[136] Vogt, Carl Emil. «Forsker: «Selvsagt visste Quisling om jødeutryddelsene»». Aftenposten. Besøkt 18. september 2019.

[137] Vogt, Carl Emil (11. september 2019). «Hva visste Quisling om jødeutryddelsene?». Nytt Norsk Tidsskrift. 03 (på norsk). 36: 175–191. ISSN 1504-3053. doi:10.18261/issn.1504-3053-2019-03-02. Besøkt 18. september 2019. «Funnet av Nasjonal Samlings (NS) klipparkiv (emneord «Jødeproblemet»), opprettet for NS’ fører, viser for første gang med sikkerhet hvilken informasjon som tilfløt Quisling. Svenske presseklipp ga ham troverdig informasjon: blant annet om massakrer på jøder i Ukraina alt i juli 1941; i oktober 1942 om at 700 000 kunne være drept, i januar 1943 om anslag på to millioner drepte. Sommeren 1943 ble bruk av giftgass nevnt. Flere artikler slo fast at nazistenes mål var å utrydde alle jøder. Funnet er betydningsfullt, først og fremst fordi det dokumenterer Quislings, og sannsynligvis hele NS-regjeringens, kjennskap til jødeutryddelsen, og understreker dermed alvoret i Quislings ansvar.»

[138] «- En ikke-nyhet». Klassekampen. 14. september 2019. s. 54. «At Vidkun Quisling ble forelagt avisutklipp fra Sverige på pulten sin, er heller ikke et godt bevis for at han var klar over hva som ventet jødene, mener Tangestuen. Det finnes bedre bevis som viser at han var i besittelse av denne kunnskapen, forklarer Tangestuen, og trekker fram korrespondansen Quisling hadde med antisemitten Halldis Neegaard Østbye høsten 1942. – Her viser Østbye til samtalene de har hatt, og skriver videre at «den endelige ordningen må selvsagt bli radikal og usentimental». Hun skriver også at unge nordmenn ikke må brukes til å skyte kvinner, barn og oldinger. Det bør overlates til russerne eller «asiatiske folkeslag». Quisling var sikkert opptatt av hvordan svensk presse framstilte det som skjedde i Norge, men trengte ikke disse for å holde seg oppdatert. Han hadde bedre kilder, sier Tangestuen.»

[139] Hetland (2012) s.35.

[140] Hetland (2012) s.18–22.

[141] Hetland (2012) s. 10.

[142] Mendelsohn (1987b) s. 308.

[143] Bergfald (1978) s. 92

[144] Dahl (1992) s. 377–380.

[145] Mendelsohn (1987b) s. 132.

[146] Harper (2012) s. 7.

[147] Søbye (1998) s.2.

[148] Hetland (2012) s. 31–32.

[149] Hetland (2012) s. 33–34.

[Dahl(1992)-389-150] Dahl (1992), side 389

[Dahl(1992)-390-392-151] Dahl (1992), side 390–392

[Høidal(1988)-478-480-152] Høidal (1971), side 478–480

[Høidal(1988)-481-482-153] Høidal (1971), side 481–482

[lagmannsrett-154] «Lagmannsrettens dom i Quislingsaken». Gjengitt på Wikikilden.

[Høidal(1988)-482-484-155] Høidal (1971), side 482–484

[Dahl(1992)-416-422-156] Dahl (1992), side 416–422

[Høidal(1988)-487-490-157] Høidal (1971), side 487–490

[Høidal(1988)-491-497-158] Høidal (1971), side 491–497

[Høidal(1988)-498-502-159] Høidal (1971), side 498–502

[Høidal(1988)-525-526-160] Høidal (1971), side 525–526

[Høidal(1988)-526-528-161] Høidal (1971), side 526–528

[162] Dag og Tid, 24. oktober 2014.

[163] (PDF) http://www.sno.no/files/documents/109337.pdf. Manglende eller tom |tittel= (hjelp)

[164] «Chicago Tribune: Chicago news, sports, weather, entertainment». chicagotribune.com. Besøkt 30. januar 2022.

[165] «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 10. mars 2012. Besøkt 21. februar 2013.

[166] Om intervjuet med Bjørn Østring i radiodokumentaren «Vidkun Quisling – edleste mennesket jeg har kjent» fra 2006

[Norway_Debate-167] Jefferys (1995), side 24

[168] Poppe, Erik; Lie, Anders Danielsen; Carlehed, Lisa (13. september 2024). «Quislings siste dager». Paradox. Besøkt 11. september 2024.

[169] Troell, Jan; Nørby, Ghita; Hoff, Anette (6. august 1997). «Hamsun». Nordisk Film, Merkur Film, Svensk Filmindustri (SF). Besøkt 11. september 2024.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[a]

[9]

[10]

[11]

[12]

[13]

[14]

[15]

[16]

[17]

[18]

[19]

[20]

[21]

[22]

[23]

[24]

[25]

[26]

[27]

[28]

[29]

[30]

[31]

[32]

[33]

[34]

[35]

[36]

[37]

[38]

[39]

[40]

[41]

[42]

[43]

[44]

[45]

[46]

[47]

[48]

[49]

[50]

[51]

[52]

[53]

[54]

[55]

[56]

[57]

[58]

[59]

[60]

[61]

[62]

[63]

[64]

[65]

[66]

[67]

[68]

[69]

[70]

[71]

[72]

[73]

[74]

[75]

[76]

[77]

[78]

[79]

[80]

[81]

[82]

[83]

[84]

[85]

[86]

[87]

[88]

[89]

[90]

[91]

[92]

[93]

[94]

[95]

[96]

[97]

[98]

[99]

v d r Nasjonal Samling
Ledelse	Fører Vidkun Quisling Første regjering Annen regjering	Solkorset
Organisasjon	Ungdomsfylking Arbeidstjeneste Faggruppeorganisasjon Kamporganisasjon Kvinneorganisasjon Hjelpeorganisasjon Statistisk kontor Kristen Samling Førergarden Fylkesfører Hirden Guttehirden Rikshirden Småhirden Hirdmarinen Jentehirden Kvinnehirden Unghirden Hirdvaktbataljonen Sveit
Historie	Quislings radiotale Statsakten Landssvikoppgjøret
Politikk og ideologi	Arbeidets lov Austrveg 'Åndelig jøde' Kommunalforordningen Rettskrivning
Presse	Folk og Land Fritt Folk Blix forlag Kamban forlag Hirdmannen
Relaterte organer	Norges SS Norges Lærersamband Norges Bondesamband SS-Vaktbataljon Norsk-Tysk Selskap Fedrelandslaget Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti Administrasjonsrådet Rikskommissariatet statsråder
Symboler og utmerkelser	Frontkjempermerke Medalje for redningsdåd NS-monumentet Solkorset
Annet	Frontkjemper I solkorsets tegn NS-barn
Kategori:Nasjonal Samling

Vidkun Quisling

Født		18. juli 1887^[1]^[2]^[3]^[4] Fyresdal kommune (Bratsberg amt)
Død		24. okt. 1945^[1]^[5]^[2]^[3] (58 år) Akershus slott og festning (Oslo)^[6]
Beskjeftigelse		Politiker, offiser, kollaboratør
Utdannet ved		Krigsskolen Den militære høyskole
Ektefelle		Alexandra Voronin (1922–1924) Maria Quisling (1923–1945)
Far		Jon Lauritz Qvisling
Mor		Anna Qvisling
Søsken		Jørgen Quisling
Parti		Senterpartiet Nasjonal Samling (1933–1945)
Nasjonalitet		Norge
Medlem av		Fedrelandslaget (ukjent–1933)^[7] Norske Selskab^[8]
Utmerkelser		Sankt Savas orden Kommandør av Order of the British Empire
Norges ministerpresident
1. februar 1942–8. mai 1945
Forgjenger		Stilling opprettet
Etterfølger		Stilling avviklet
Norges forsvarsminister
1931–1933
Regjering		Kolstad Hundseid
Forgjenger		Torgeir Anderssen-Rysst
Etterfølger		Jens Isak Kobro
Leder av Nasjonal Samling
13. mai 1933–8. mai 1945
Forgjenger		Stilling opprettet
Etterfølger		Stilling avviklet
Signatur

Vidkun Quisling på Commons

Vidkun Quisling

Familie og oppvekst

Studier og tidlig militærkarriere

De første utenlandsopphold

Nødhjelpsarbeid i Sovjetunionen sammen med Fridtjof Nansen

Quislings to ekteskap

Videre arbeid i utlandet

Russland og vi

«Nordisk Folkereisning»

Forsvarsminister 1931–1933

Menstadslaget og ishavsimperialisme

Pepperoverfallet, Quislings Stortingstale og maktkampen med Hundseid

Dannelsen av Nasjonal Samling og valget i 1933

NS blir et mini-parti

De første krigsårene

Krigen nærmer seg Norge

Kuppforsøket april 1940

Maktkampen med Terboven

De kommissariske statsråder

Quisling som ministerpresident

Statsakten

Folkelig motstand mot Quislings korporative Norge

Hitler avslår Quislings krav om suverenitet

Quislings rolle i jødeforfølgelsene

Ettårsfeiringen av statsakten

Arbeidsinnsatsen og Eilifsen-saken

Tysklandsbesøk og forsøk på nazifisering av Universitetet

Mislykket mobilisering av militærstyrker og arbeidskraft

Evakueringen av Nord-Troms og Finnmark

Frigjøringsdagene og arrestasjon

Landssvikoppgjør og dødsstraff

Dommen

Utmerkelser

Ettermæle

«Quisling» som skjellsord

Filmer om Quisling

Bibliografi

Quisling i skjønnlitteraturen

Noter

Referanser

Litteratur

Eksterne lenker

€4.95