Henri d’Orléans (1908–1999)

Henri d’Orléans
Født		5. juli 1908[1][2][3][4] Le Nouvion-en-Thiérache
Død		19. juni 1999[1][2][3][5] (90 år) Cherisy
Beskjeftigelse		Militært personell
Embete		Tronpretendent (Frankrike)
Utdannet ved		Det katolske universitetet i Leuven
Ektefelle		Isabelle d'Orléans-Bragance (1931–)[6]
Far		Jean d'Orléans
Mor		Isabelle d'Orléans
Søsken		Isabelle d'Orléans (familierelasjon: eldre søster) Françoise d'Orléans (familierelasjon: eldre søster) Anne d’Orléans (familierelasjon: eldre søster)
Barn		11 oppføringer Isabelle d'Orléans Henri d'Orléans[7] Hélène de France[7] François d'Orléans[7] Thibaut d'Orléans Diane Herzogin von Württemberg Anne d'Orléans[7] Michel d'Orléans[7] Jacques d'Orléans[7] Chantal d'Orleans, Princesse de France[7] Claude d'Orléans
Nasjonalitet		Frankrike
Gravlagt		Chapelle Royale de Dreux
Våpenskjold
Henri d’Orléans på Commons

Henri Robert Ferdinand Marie d'Orléans^[a] (født 5. juli 1908 i Le Nouvion-en-Thiérache, død 19. juni 1999 i Cherisy) var direkte etterkommer av Frankrikes siste konge Ludvig Filip av Orléans og var mellom 1940 og 1999 overhodet for huset Orléans, huset Bourbons yngre linje. Han var som sådan orléanistenes pretendent til den franske tronen, under kongenavnet «Henri VI».^[b]

I perioden 1924–1950 forbød den franske eksilloven ham å oppholde seg på fransk jord og å engasjere seg militært. Til tross for dette var han flere ganger ulovlig i Frankrike og innrullert i Fremmedlegionen da krigen brøt ut. Både Pierre Laval og Charles de Gaulle skal da ha tilbudt ham en stilling, men han valgte å bli på familiens plantasjer i Marokko. Flere av hans tilhengere var aktive i motstandsbevegelsen, og i 1942 var han innblandet i et kuppforsøk i Algerie.

Han var politisk engasjert og redaktør for en rekke aviser, nyhetsbrev og dagblad og inspirerte slik en ny generasjon rojalister, som Nouvelle Action Royaliste, til å ta avstand fra rasisme og vold og omfavne de demokratiske verdiene. Han hadde også personlig kontakt med en rekke statsledere og politikere, men det er først og fremst hans forhold til den franske presidenten Charles de Gaulle som er kjent og omdiskutert.

Hans ukonvensjonelle forvaltning av familiens historiske arv og stadige endringer i arverekkefølgen førte til at han gjentatte ganger havnet i konflikt med flere av sine elleve barn, noe som skapte overskrifter i franske media lenge etter hans død i 1999.

Henri ble født på slottet Le Nouvion-en-Thiérache i Aisne i Frankrike den 5. juli 1908, som den yngste, og eneste gutten, i en søskenfolk på fire. Foreldrene var hertug Jean av Guise og hans ektefelle og tremenning Isabelle. Isabelle var søsteren til overhodet for huset Orléans, Philippe d'Orléans, «hertugen av Orléans» eller «Philippe VIII» ifølge orléanistene. Navnet Henri, som fram til da var lite brukt i huset Orléans, arvet han fra sin onkel, oppdageren Henri d'Orléans, som hadde gått bort noen år tidligere. Året etter at Henri ble født, flyttet familien til Larache i Marokko, hvor de kjøpte plantasjen Maarif, som lå i den spanske sektoren. Etter at Marokko ble et fransk protektorat i 1912, kjøpte hans far også plantasjen Sid Mohammed ben Lahsen i den franske sektoren.^[8]

Det var ikke forventet at Henri skulle bli overhode i huset Orléans og orléanistenes leder, så i stedet for å gå på skolen fulgte Henri sin far i hans daglige gjøremål i jordbruket. Han stod opp klokka 4 hver dag, for senere på dagen å bli undervist av sin mor og europeiske guvernanter. Slik ble han flytende i fransk, arabisk, engelsk, tysk, italiensk og spansk.^[8] Dette kom godt med da familien reiste hyppig på familiebesøk rundt om i Europa. De befant seg i Paris ved utbruddet av første verdenskrig, hvor faren forsøkte å verve seg til hæren og kjempe for Frankrike. Etter at han var blitt avvist av Frankrike, Belgia og Storbritannia, vendte familien tilbake til Marokko.^[8][9]

Etter første verdenskrig ble guvernantene avløst av teologer, og spesielt én av dem, abbed Thomas, vekket Henris lyst til å lære.^[8] I forbindelse med bryllupet til Henris eldre søster i Frankrike, fikk abbed Thomas lov til å ta Henri med til «forstedene» Meudon og Issy-les-Moulineaux, som den gangen var arbeiderklasseslummer. Møtet med slumkvarterene og fattigdommen ble en øyeåpner for Henri og gav han en forståelse av verdens ulikheter.^[8] Etter et år ble Thomas erstattet som Henris veileder, og abbed Dartein tok over. Han fulgte familien tilbake til Paris i 1924, for å forberede Henri på immatrikulering ved universitetet.^[8]

Eksilloven av 22. juni 1886 forbød overhodet for de konge- eller keiserhus som har regjert i Frankrike (deres etterkommer inkludert) opphold på fransk jord.^[10] Ettersom Henris far stod langt nede på arvelisten hadde de likevel kunnet oppholde seg i Frankrike. Da Henris onkel Ferdinand d’Orléans (hertugen av Montpensier) døde av en overdose heroin i 1924, ble Henris far arving til den franske tronen huset Orléans gjorde krav på.^[11] Han og hans 18-årige sønn ble derfor tvunget i eksil.^[c]

Familien flyttet dermed for godt tilbake til Europa, og bosatte seg på Manoir d'Anjou, en herregård på 15 hektar i Sint-Pieters-Woluwe nær Brussel, som de hadde kjøpt allerede i 1923 for 75 000 franc.^[8] Her begynte Henri å studere matematikk og naturvitenskap ved Universitetet i Leuven, fulgt opp av noen år med jusstudier. I tillegg ble det hentet forskjellige lærere fra Frankrike for å undervise Henri, som en dag skulle overta sin fars rolle som tronpretendent. Blant lærerne var juristen Ernest Perrot, generalen de Gondrecourt og Charles Benoist, medlem av Académie des Sciences Morales et Politiques, som var hans rådgiver fra 1930.^[8]

Hans morfar Ludvig Filip døde 28. mars 1926 av lungebetennelse, og Jean d'Orléans ble den nye orléanistiske tronpretendenten. Henri fikk tittelen le dauphin de France som Frankrikes nye kronprins. I tillegg utnevnte hans far han i 1929 til «greve av Paris», en tittel båret av hans morfar.^[12][d] Blant franskmenn er han kjent under denne tittelen. Som pretendent til den franske tronen var Jean d'Orléans rojalistenes leder. Et flertall av disse hadde siden starten av 1900-tallet vært organisert i den høyreekstreme og antisemittiske bevegelsen Action française (AF), leste bevegelsens avis med samme navn og/eller dens voldelige avlegger Camelots du roi med Charles Maurras som ideologisk leder.

Ettersom paven hadde bannlyst AF, måtte han gi erkebiskopen av Palermo dispensasjon for å vie Henri d'Orléans og hans søskenbarn «prinsesse» Isabelle d'Orléans-Braganza (1911–2003) i Palermo på Sicilia 8. april 1931. Bryllupet, som stod på samme sted som parets felles forfedre var blitt gift i 1809,^[14] ble avholdt på den betingelse at det ikke skulle være noen demonstrasjon av politisk natur under seremonien. Allikevel deltok Maurras og en stor gruppe AF-ere og Camelots du roi, sammen med flere medlemmer av europeiske kongehus.^[15][16]

Med sine ekstreme holdninger og voldelige aksjoner skulle AF ende opp i sentrum av tumultene i Paris utover i 1930-årene. Blant annet et mislykket kuppforsøk i 1934. Henri og Maurras hadde hatt et konfliktfylt forhold i flere år, men dette forverret seg betraktelig etter at Jean hadde gitt Henri i oppdrag å lansere sitt eget ukeblad kalt Courrier royal. I november 1937 brøt han med bevegelsen på vegne av sin far og huset Orléans. Han nølte heller ikke med å ta sterk avstand fra AF, noe som førte til at AF mistet en stor del av sine lesere.^[11][15][17]

Til tross for eksilloven oppholdt Henri seg ved flere anledninger ulovlig i Frankrike. Første gang i 21. oktober 1938, da han to dager før senatsvalget organiserte en hemmelig pressekonferanse i nærheten av Pontoise. Konferansen ble førstesideoppslag i flere aviser: I 22. oktober-utgaven av Le Populaire forteller journalisten hvordan han ble «kidnappet» av «greven av Paris» som om hendelsen var en kriminalroman i tre episoder:

«Tjue journalister ble fordelt mellom seks eller syv biler. Hver av dem tok en annen rute og forlot Paris via en utvalgt vei. Etter å ha kjørt rundt på måfå "for å fjerne alle spor", befant de seg en time senere i en liten landsby nær Pontoise. [...] En herregård i rød murstein, midt i en stor park. Alle gikk ut. En mann kom oss ilende i møte. Det var broren til François de La Rocque, [konge]husets representant.»^[18]

Både Le Figaro^[19] og L'Ouest-Éclair slo opp denne hendelsen på forsiden 22. oktober. I L'Ouest-Éclair kan vi lese hvordan Henri overrasket journalistene ved å vende tilbake til Frankrike for å komme med en kunngjøring: «Etter å ha lest sin politiske uttalelse hadde greven av Paris et øyeblikk til sine tilhørere og for champagnen som var blitt brakt, han hevet sitt glass og utbrakte følgende skål: "Jeg drikker, mine herrer, på gjenopprettelsen av Frankrike, jeg sier ikke av monarkiet, fordi jeg først og fremst ønsker at Frankrike er lykkelig.»^[20] Henri som risikerte 2-5 år i fransk fengsel ved å krysse grensa^[21] var kommet flygende fra Brussel for å kommentere Münchenavtalen: «Den tyske dikteringen er en ydmykelse uten sidestykke i vår historie.» ^[22]

Loven om eksil forbød han også å engasjere seg militært og å tjene landet. Etter å ha blitt nektet opptak til både det franske og britiske forsvaret, ble han etter eget ønske 21. mars innrullert av Frankrikes statsminister Paul Reynaud i Fremmedlegionen, under dekknavnet Henri Robert Orliac.^[8][23] Dette etternavnet var allerede tatt i bruk i 1909 av hans far, da de flyttet til Marokko (Orliac var også et navn brukt av en annen Henri d'Orléans, bedre kjent under tittelen hertugen av Aumale).^[24] Allerede før han hadde fullført treningen, hadde Frankrike kapitulert, og han ble demobilisert bare dager før faren døde i Marokko 26. august 1940.^[25][26]

Noen dager etter begravelsen, skal Charles de Gaulle ha spurt Henri om å slutte seg til hans eksilregjering, det Frie Frankrike i London. René Cassin skal da ha tilbudt han sin plass i den Franske komiteen for nasjonal frigjørelse (fransk: Comité français de Libération nationale).^[e][27] Men, Henri valgte å forbli i Marokko, noe de Gaulle aldri tilga han for.^[28] I juli 1941 skrev Henri en «Beskjed til franske monarkister», hvor han bad sine tilhengere støtte opp om marskalk Pétain og hans Vichy-regime.^[29]

For de Gaulle var ikke den eneste som ønsket Henri på sin side av Den engelske kanal. I 1942 dro Henri til Vichy hvor marskalk Philippe Pétain hadde etablert «Den franske stat». Han møtte Pétains statsminister Pierre Laval, som tilbød han posisjonen som næringsminister.^[30] Hva Henri svarte er uvisst, men det som er sikkert, er at han aldri tiltrådte som næringsminister.

Til tross for sin tidlige støtte til Vichy-regimet, hadde han også tilhengere i motstandsbevegelsen, blant andre Jacques Renouvin og Henri d'Astier de la Vigerie.

Historikeren Hal Vaughan beskriver i sin bok FDR's 12 Apostles, hvordan d'Astier, som da hadde infiltrert Vichy-regimet og som hadde 400 motstandsfolk under seg, i midten av november 1942 forsøkte å fremme et rojalistisk kupp mot sin overordnede, admiral François Darlan. Darlan hadde inngått en våpenhvile med amerikanske og britiske styrker, noe som muliggjorde de alliertes invasjon av Nord-Afrika. Planen var å erstatte Darlan, som ble regnet for å ha for tette bånd til Hitler-Tyskland med Henri d'Orléans, for så å danne et unionsforbund hvor de Gaulle ville få det politiske ansvaret og Henri Giraud ansvaret for militæret.^[31] Henri d'Astier fikk i alle fall sin assistent abbed Cordier og master sergeant Sabatier (fransk instruktør ved en OSS-SOE-leir i Alger) til i all hemmelighet å bringe Henri d'Orléans fra Marokko til Alger. Men, Darlan og den amerikanske chargé d'affaires i Vichy-Frankrike Robert Daniel Murphy avslo ideen om Henri som øverste leder for Nord-Afrika.^[32]

Om ettermiddagen den 24. desember 1942 trengte en 20-årig fransk rojalist, Fernand Bonnier de La Chapelle, inn i Darlans hovedkvarter i Alger og traff han med to skudd. Darlan døde få timer senere. I etterkant er Henri d'Orléans, Henri d'Astier og SOE blitt anklaget for å ha bevæpnet Fernand.^[33]

Etter krigen flyttet familien til Pamplona i Spania, men fikk beskjed fra franske myndigheter via General Franco at deres opphold så nære grensen til Frankrike var uønsket. Henri bosatte seg derfor i Portugal juli 1946.^[34] Der valgte han å posisjonere seg i sentrum av det politiske spektrum, ikke langt fra de franske kristendemokratene, som med partiet Mouvement républicain populaire så ut til å ha vind i seilene. For å nå ut til sine tilhengere med sine nye ideer og å bli mer kjent blant den franske befolkningen, startet han i 1945 nyhetsbrevet Centre Études et de docu­mentation (C.E.D.) som senere ble Ici France og publiserte året etter boka Entre Français.^[35] Til jul ga han sine 10 barn en trykkpresse med alt de trengte for å starte sin egen avis. Det førte til lanseringen av Nous dix (Oss ti) i 1947 som ble Nous-onze (Oss elleve) da Thibaut ble født i 1948^[36]. 5. februar 1948 presenterte han også Esquisse d'une constitution monarchique et démocratique (Skisse til en monarkisk og demokratisk grunnlov), som inkluderte følgende tre hovedprinsipper:^[35]

1. En monarks plass som hevet over politiske partier.
2. Konsultasjon av folket gjennom bruk av folkeavstemninger.
3. Dannelsen av et organ bestående av «folkerepresentanter» – valgt ved bruk av allmenn stemmerett i en enkelt valgrunde – som aldri ville bli samlet i en nasjonalforsamling, men ville bli konsultert fortløpende ved lovvedtak.

Paul Hutin-Desgrées, MRP-folkevalgt og grunnlegger av avisa Ouest-France, møtte i 1948 en av Henris medarbeidere og fikk vite om eksilloven. Han syntes den var skandaløs og satte i gang en kampanje for å få den avskaffet, noe som førte til loven av 24. juni 1950, som tillot Henri d'Orléans å vende tilbake til Frankrike.^[35] Det første han gjorde i Paris var å besøke republikkens president Vincent Auriol, som hadde støttet opphevelsen av eksilloven, deretter dro han videre for å se ilandsettingsstedene i Normandie.^[35]

Samme år flyttet d'Orléans-familien tilbake til Frankrike og inn i herskapshuset «Le Cœur Volant» i Louveciennes i nærheten av Paris. I «Le Cœur Volant» levde Henri og familien et liv i rampelyset. De som hadde noe å si i hovedstaden kom og gikk: Antoine Pinay, Pierre Mendès-France, Maurice Schumann og Jacques Soustelle var blant stamgjestene.^[35] Men selv om han var omgitt av republikkens maktelite, var Henri heller fiendtlig innstilt til det han så på som den maktesløse Fjerde republikk og ga uttrykk for det i sitt firesiders politiske nyhetsbrev Bulletin d’information (startet i 1951). Bulletin hadde et opplag på 75 000, som den gang var et durabelig antall lesere.^[37] Der kommenterte han aktuelle saker og forsøkte å kombinere den monarkiske streben etter stabil langsiktighet med respekt for de demokratiske spillereglene.^[38] I mer enn ti år dro han rundt i Frankrike og fransk Afrika, hvor han fordømte regimets mangel på politisk myndighet, som ifølge han forhindret dyktige menn fra å tjene fedrelandet.^[35]

Hans Bulletin ble etterhvert mer og mer politisk, og han ga sin støtte til Pierre Mendes-Frances politikk: Freden i Indokina og avvisning av Det europeiske forsvarsfellesskap (EEF), som for han ikke var annet et europeisk skalkeskjul for å legge den franske hæren under amerikansk kontroll. Han argumenterte også for flere afrikanske staters uavhengighet. Blant de mest kjente leserne var president de Gaulle, som syntes Henri var både intelligent og modig som turde å gå i mot opinionen.^[39] Henris familie hadde historiske bånd til Algerie (det var kong Ludvig Filip som koloniserte Algerie) og hans engasjement for Algeries selvstendighet var ikke uten risiko. November 1961 hadde den nasjonalistisk og militant undergrunnsorganisasjon mot et selvstendig Algerie Organisation de l'armée secrète plantet en bombe på «Le Cœur Volant». Den hadde gått av en halvtime etter at Henri hadde kjørt hjemme fra.^[40][41]

Hans nest eldste sønn François døde i Algeriekrigen i 1960 (posthumt «hertug av Orléans»).^[42] I den anledning sendte de Gaulle familien et følelsesladd kondolansetelegram.^[f] Mye tyder på at de Gaulle og Henri d'Orléans hadde et nært forhold, for to år senere presenterte de Gaulle Henri som Frankrikes kandidat for presidentskapet i Røde Kors.^[44]

I etterkrigsåra hadde flere av hans politiske tanker og ideer ført Henri nærmere general de Gaulle. De møttes for første gang i hemmelighet 13. juli 1954, hos tidligere generalsekretær for Fransk Marokko og motstandsmann, Emmanuel Monick, en venn av Michel Debré.^[35] Etter dette møttes de jevnlig og korresponderte regelmessig. Selv om Henri etter feiden med AF tok prinsipielt avstand fra å ta parti i politikken, så han på de Gaulle som den eneste politikeren i stand til å representere han selv.^[17] Forholdet mellom Henri d'Orléans og Charles de Gaulle er et omdiskutert tema, og republikanerne (Alain Peyrefitte, Georges Pompidou) og rojalistene (Bertrand Renouvin) er uenige om hvorvidt de Gaulle delte Henris syn på hvilken statsform Frankrike burde ha, og hvorvidt Generalen så Henri som sin åndelige arvtaker.

Det som er sikkert, er at de hadde et nært forhold. Deres korrespondanse og samtaler ble i 1994 gitt ut av d'Orléans i bokform med tittelen Dialogue sur la France, correspondance et entretiens avec le général De Gaulle – 1953–1970, presentert som et samarbeid mellom han og general de Gaulle. Her kan en blant annet lese hvordan han gratulerer de Gaulle da han kom til makten 2. juni 1958: «Deres tro på Gud, Deres enorme kjærlighet til Frankrike, og den visshet De har i dets oppdrag i verden, Deres erfaring, Deres refleksjoners slutninger, vil inspirere valgene som Deres høyere bevissthet vil pålegge Dem for å bevare Frankrike fra det anarki som landet hastet mot i mangel på ledelse».^[35] I disse brevene og møtene diskuterte de også muligheten for en gjenopprettelse av monarkiet i Frankrike.^[45]

Respekten for Henri og tanken om en gjenopprettelse var ikke fremmed for generalen, som kom fra en rojalistisk familie. Før andre verdenskrig skal de Gaulle ha hatt sympati for den rojalistiske bevegelsen Action française ledet av Charles Maurras, før Maurras stilte seg positiv til Münchenavtalen. Paul Reynaud som hadde vervet Henri i fremmedlegionen, satt under krigen i tysk fangenskap. Der møtte han søsteren til general de Gaulle, Marie-Agnès Caillau. Han skrev følgende om henne i sin fengselsdagbok: «Veldig ærlig, intelligent og god, [hun] fortalte oss at Charles var en monarkist, at han i en diskusjon forsvarte Maurras overfor deres bror Pierre, til han hadde tårer i øynene. Men da München ble et faktum, tok han total avstand fra Maurras' standpunkt.»^[46]

Denne monarkismen kom også til uttrykk senere. de Gaulle hevdet overfor sin assistent kaptein Claude Guy at: «Skal man tro republikanerne, begynte Frankrike å bygge seg et rykte i 1789! For en hån: Det er tvert imot etter 1789 at vi begynte på nedturen.»^[47] Dette ble bekreftet i 1962 da han i et «initiative pour assurer la continuité de l'État» («Initiativ for å sikre statens kontinuitet») kunngjorde at: «Det Frankrike trenger, er en konge.»^[48] De Gaulle skal heller ikke ha vært noen stor tilhenger av republikken han selv grunnla: «Jeg liker ikke republikken for republikkens skyld. Men fordi franskmennene er knyttet til den, har jeg alltid tenkt at det ikke var noe annet valg.»^[49][50] At de Gaulle ga den femte franske republikken en president med betydelig utøvende makt, så mange på som et steg i retning av en gjenopprettelse av monarkiet.^[28] Henri skal ha sagt til Alain Peyrefitte, en av de Gaulles ministere, at gjenopprettelsen av monarkiet nå var fullbyrdet, de Gaulle måtte bare velge en åndelig arvtaker.^[28]

Men om han så på Henri som en åndelig arvtaker, er omstridt. Hans republikanske tilhengere hevder at dette kun er rojalistisk ønsketenkning; Georges Pompidou mente at presidentens forhold til Henri kun var pragmatisk, og kun for å holde seg inne med han.^[28] Men, ifølge rojalistene skal de Gaulle i 1962 ha betrodd d'Orléans at han ikke ville stille som presidentkandidat i 1965, og at Henri derfor hadde tre år å forberede seg på, ettersom en gjenopprettelse av monarkiet ville skje via et presidentvalg. Henri d'Orléans samlet derfor en gruppe utvalgte medievitere rundt seg slik at han kunne følge det som hendte i politikken og få medietrening.^[51] Henris tilhengere argumenterte videre med at de Gaulle skal ha kommet med noen kryptiske kommentarer angående sin arvtaker, noe som førte til at Jean Ferniot den 23. mai 1963 publiserte artikkelen: «Arvtakeren. Hvorfor de Gaulle valgte «Greven av Paris»» i avisa Express.^[35] Philippe de Saint-Robert, som ofte møtte generalen, bekreftet at han hadde erklært overfor d'Orléans at: «Hvis det skjer en nasjonal tragedie, vil De være den som etterfølger meg».^[52]

Men, de Gaulle bekreftet i 1963 overfor Peyrefitte at han ikke trodde d'Orléans hadde noen sjanse i presidentvalget, og at han selv aldri hadde vurdert å gjenopprette monarkiet. Henri hadde forspilt sin sjanse i 1940.^[28] Ikke desto mindre medga han at han verdsatte Henri, ikke bare for det han representerte som etterkommer av Frankrikes konger, men også for det han var som person: «Fordi han er veldig gjennomsyret av en generell interesse, av en kjærlighet for fedrelandet. Han ønsker, hver gang det er nødvendig, at en støtter folket mot føydalismen. Han har Huset Capets ånd. Og så kan jeg verdsette det han er som person: han har en fantastisk familie, han mistet en sønn i Algerie. Han fortjener intet annet enn aktelse. Men han er ikke en [president]kandidat. Han stemmer ikke lenger overens med dette århundret.»^[44][50]

Alain Peyrefitte syntes å se en skaprojalist i republikkens president. Og han mente at det var «smertefullt» for de Gaulle å måtte innse at hans dypeste drøm om den ««umulige» Prinsen», var og ble uoppnåelig.^[28]

Charles de Gaulle stilte til gjenvalg i 1967, og skuffet bestemte Henri d'Orléans seg for å legge politikken på hylla og legge ned Bulletin, som inntil da var blitt sendt gratis til flere tusen journalister, politikere og bedriftsledere.^[g] I stedet valgte han å fokusere på restaurering og forvaltning av familiens slott og geriatrisenteret i Chantilly.^[17]

I 1975 opprettet Henri Saint-Louis-stiftelsen for å ta vare på det som var igjen av den en gang så enorme formuen til Huset Orléans. Han var også forvalter av Condé-stiftelsen, geriatrisenteret i Chantilly sammen med Monique Friesz, hans sekretær og kvinnelige følgesvenn livet ut.^[53] De traff hverandre i 1974 på en lunsj i regi av Condé-stiftelsen i Chantilly, i nærvær av hans datter Chantal og hennes mann Arsen Gedik baron de Sambucy de Sorgue.

Våren 1968 skylte en protestbevegelse over Frankrike. Den traff rojalistene hardt. Som følge av de nye tankene, bestemte blant andre Bertrand Renouvin seg for å bryte med Maurras og dannet en utbrytergruppe, Nouvelle Action Française.^[54] Henri fulgte bevegelsen fra avstand, og det var ikke før Renouvin stilte som kandidat for partiet i presidentvalget i 1974, at de tok kontakt. Å stille en presidentkandidat var et stort steg, spesielt med tanke på at ingen rojalist hadde gjort dette før, og de ønsket derfor pretendentens godkjennelse av kandidaturet. Som svar understreket Henri at han kun var rojalistenes åndelige leder, og at disse selv var frie i, og ansvarlige for, sine egne (politiske) valg. Han godtok derfor Renouvins og NAFs kandidatur på den betingelse at de ikke skulle føre en kampanje som rojalister, men som NAF. Flere av partiets medlemmer var skuffet og frustrerte over svaret, og Renouvin fikk ikke mer enn 0,17 % (43 722) av stemmene i første valgomgang.^[55][56] Men utover på 1970-tallet utviklet forholdet deres seg til et nært samarbeid, og NAF (som ble NAR i 1978) ble Henris politiske rådgivere.^[11][57]

1980-årene ble preget av konflikter innad i familien. Henri fratok sine sønner Thibaut og Michel retten til tronen fordi den ene hadde giftet seg med en ikke-adelig og den andre med en adelig hvis far hadde blitt kompromittert under Vichy-regimet.^[8] Henris yngste sønn, Thibaut, var kjent som en rebell og hadde deltatt aktivt i protestaksjonene våren 1968. Han ble involvert i en sak angående et væpnet kunsttyveri i 1981, og ble dømt til 1 års fengsel, men selve saken ble aldri fullstendig oppklart. Han døde i Bamingui i 1983, av ukjente årsaker.^[58][59][60] Henri nektet å la Thibaut bli gravlagt i familiens gravkapell i Dreux, som han hadde nektet Thibaut å gravlegge sønnen samme sted i 1979.^[60] Året etter erklærte Henri sin eldste sønn Henri d'Orléans arveløs, fordi han hadde skilt seg fra sin første kone og giftet seg på nytt, utenfor den katolske kirke. Han ga han også den mindre verdige tittelen «greve av Mortain» i stedet for «greve av Clermont». Selv ble han og Isabelle separert i 1986.^[61]

Mellom 1986 og 1988 uttalte Henri seg flere ganger til fordel for den sosialistiske presidenten Mitterrand. Dette var ikke av politiske årsaker, men fordi Mitterrand var en gammel bekjent av d'Orléans (som ung student hadde Mitterrand tatt turen til herskapshuset d'Anjou, i utkanten av Brussel, Orléans' familiebolig i eksil i 1930-årene). Mitterrand på sin side var ikke like begeistret for familien d'Orléans, og skal ha spurt Bertrand Renouvin om å forklare: «[...] hvorfor denne store familien, som jeg husker som så forent og så populær i 1950, da de kom tilbake fra eksil, er i en så begredelig tilstand.»^[11]

Henri d'Orléans var takknemlig for det hensyn republikkens president hadde utvist under de rojalistiske seremoniene i anledning 1000-årsjubileet for Huset Capet i september 1987. Med full mediedekning foran tusenvis av lojale tilhengere ga Henri barnebarna Jean og Eudes henholdsvis titlene «hertug av Vendôme» og «hertug av Angoulême», under en stor og høytidelig seremoni på Amboise slott. Der presenterte Henri også barnebarnet Jean d'Orléans som sin åndelige etterfølger som overhode av huset av Orléans.^[13] Mange av Henris tilhengere (blant annet Stéphane Bern) hadde håpet på at seremonien skulle bringe far og sønn sammen igjen, men ble skuffet da han presenterte Jean som etterfølger.^[62] Først i 1991 ombestemte han seg og ga sin sønn tilbake hans tidligere titler, gjeninnsatte han som arving og ga hans nye kone, Micaela Cousiño Quinones de Leon, tittelen «prinsesse av Joinville.»^[63]

Henri var invitert av Mitterrand til å stå sammen med han på ærestribunen ved markeringen av den franske revolusjonens 200-årsjubileum i 1989, som representant for kongehuset. Henri avslo tilbudet. Ikke fordi han var i mot å feire den franske nasjonaldagen 14. juli eller republikken, men fordi han mente de burde feire Fête de la Fédération, 14. juli 1790 og ikke Bastillens fall i 1789.^[64]

I 1992 feiret Henri og Isabelle offentlig, noe forsinket, sitt diamantbryllup på Chapelle Royale de Dreux i Dreux, til tross for at de hadde vært separert siden 1986.

5. juli 1998 feiret Henri d'Orléans sin 90-årsdag på slottet i Amboise, omgitt av kjendiser (som Albert av Monaco, som representerte sin far fyrst Rainier III av Monaco) og familie, til tross for stridighetene som hadde preget familien og lekket ut i fransk og internasjonal presse.^[65] Dette skulle bli hans siste familiefest, for han kom aldri på bryllupsfesten til barnebarnet Eudes d'Orléans og Marie-Liesse de Rohan-Chabot 19. juni 1999. Han døde samme dato hjemme hos Monique Friesz i Cherisy i Eure-et-Loir.^[66]

En samling av Europas fyrstehus var til stede eller representert ved begravelsen 21. juni i Chapelle Royale de Dreux i Dreux, hvor han ble sted til hvile i den midtre krypten ved siden av sønnen François. Bertrand Renouvin minnes begravelsen som eksepsjonelt kald: «Om du hadde kommet i Greven av Paris' begravelse, ville du ikke ha sett oss [rojalistene] gråte. Jeg har aldri sett en så iskald begravelse, kanskje med unntak av én eller to personer. Jeg følte ingenting fordi hele fortiden kom tilbake til meg den dagen, alle fortidens vansker, kamper, skuffelser …»^[11]

Isabelle d'Orléans-Bragance, «grevinnen av Paris», ble gravlagt i den samme krypten juli 2003.

Da Henri overtok tittelen som tronpretendent ved sin fars død i 1940, arvet han også en formue estimert til 400 millioner franc i slott, kunstgjenstander, smykker og verdipapirer.^[67] Store deler av formuen bestod av slottene Amboise, Bourbon-l'Archambault og Dreux, flere gods, kapell og et skogareal på rundt 300 hektar på grensen mellom Frankrike og Belgia (arvet av Hertugen av Aumale) i Thiérache.^[68]

For å unngå at arven skulle bli solgt stykkevis og delt, hadde Henri allerede i 1975 opprettet Saint-Louis-stiftelsen med sine søsken. Den delen av Orléans-familiens formue som ble donert var Slottet i Amboise, Slottet i Bourbon-l'Archambault, Slottet i Dreux og Chapelle royale de Dreux, Notre Dame de la Compassion i Paris, en kunstsamling og familiearkivene deponert ved Nasjonalarkivet.^[69][70] Henri brukte en god del av sin tid og penger på politikk, og dette ble, sammen med den etter hvert store familien, svært kostbart. At slottene og kunstsamlingene var bundet opp i en stiftelse, hjalp lite. Det som var igjen av møbler og kunstsamlinger, ble solgt eller auksjonert:

Et antall objekter solgt på auksjon, «Palass Orléans» i Palermo og slottet han ble født på i Nouvion-en-Thiérache solgte han for tilsammen 60 millioner franc. I 1983 solgte han «Cœur-Volant» herskapshuset i Louveciennes for 10 millioner og i 1988 gikk «La Quinta do Anjinho» i Portugal for samme pris.^[71] I 1986 ble et portrett av arveprinsen hertugen av Orléans (Henri og Isabelles felles oldefar), malt av Ingres, solgt for 15 millioner franc. Den estimerte verdien var på 50 millioner.^[72]

Et safir- og diamantsett bestående av et diadem, et smykke, et par øredobber, to små og en stor brosje som skal ha tilhørt Marie-Antoinette ([1] Arkivert 23. august 2018 hos Wayback Machine.), skulle Henri selge i Sveits, men ble stoppet i tollen. Bare hans gode vennskap med president Mitterrand gjorde at han slapp straff, men ble pålagt å selge settet til den franske staten (Louvre) til en veldig fordelaktig pris.^[73] Til slutt solgte han ved Sotheby's i Monaco i 1996, et antall møbler og malerier, inkludert en krystallkaraffel med servise som stammet fra hertug av Aumales portugisiske residens, som alene gikk for mer enn 15 millioner franc.^[74]

Henri hadde gjennom årene en rekke konflikter med flere av sine barn, blant annet på grunn av økonomi. Barna Michel, Diane, Isabelle Hélène og Jacques (innad i familien kalt «konspiratørene fra Amboise» etter protestantenes komplott mot Frans II i 1560), motsatte seg sin fars forvaltning av formuen i 1993^[75], og både i 1999 og videre utover 2000-tallet prøvde de å få forhandlet tilbake sin andel av arven som var donert av faren til Saint-Louis-stiftelse.^[67][76]

I 2000 var det ved oppgjøret etter Henri «kun» igjen 40 millioner franc. De 250 millionene som var estimert til å komme fra hans salg av arvegods, så ut til å ha forsvunnet.^[77] Ingen vet med sikkerhet hvor formuen tok veien, og hvorfor han solgte unna store deler av familiearven. Jacques ga etter farens død i 1999 ut boka Les Ténébreuses affaires du comte de Paris (Greven av Paris' mørke affærer), hvor han blant annet kritiserte farens formueforvaltning. Jacques så sin fars handlinger som et uttrykk for den skuffelsen han følte ved tre anledninger å forbli den evige pretendent: i 1934, i 1942 og for siste gang i 1965. Noe som førte han inn i en selvdestruktiv spiral, som han også ville gjøre til deres skjebne. Andre så det som et ønske om å være den siste Capet ved å selge det som knyttet familien til historien.^[77] Han skal blant annet ha sagt at: «Jeg etterlater dere intet annet enn hat og tårer å gråte.»^[78]

Barna fikk endelig medhold i sin sak mot stiftelsen, og de siste stykkene av den enorme formuen ble solgt i 2008 og i 2014: Et salg av noen møbler ble organisert av auksjonshuset Christie's i 2008 og et antall maleri og tegninger i 2014.^[79][80]

Henri d’Orléans var Jean d’Orléans' eneste sønn. Jean var orléanistenes tronpretendent under kongenavnet «Jean III» og var gift med tremenningen sin, «prinsesse» Isabelle d'Orléans. Henri d’Orléans giftet seg med «prinsesse» Isabelle d'Orléans-Bragance i Palermo i 1931 og fikk 11 barn, senere 40 barnebarn, og paret har per 2018 111 oldebarn.

Titlene som bæres av medlemmene av huset d’Orléans (eller andre adelige familier), eksisterer juridisk sett ikke i Frankrike; de blir tolerert av Republikken og sees på som høflighetstitler, som forvaltes av husets overhode. Tiltaleformen S.A.R. (Son Altesse Royale) (H.K.H. (Hans Kongelige Høyhet)) er ingen adelig tittel, men er tiltatt brukt i pass og id-papirer av medlemmer av tidligere franske dynastier (Bourbon, Orléans og Bonaparte).^[84] Som sin far før han, bar Henri d’Orléans følgende titler:

• 5. juli 1908–28. mars 1926: «Son Altesse Royale prince» Henri d'Orléans
• 28. mars 1926–5. juli 1929: «Son Altesse Royale le dauphin de France»
• 5. juli 1929–25. august 1940: «Son Altesse Royale le dauphin de France, comte de Paris ^[85]»
• 25. august 1940–19. juni 1999: «Monseigneur comte de Paris»

I egenskap av å være overhode for det franske kongehuset og orléanistenes tronpretendent, regner tilhengerne hans han som stormester av alle de tradisjonelle dynastiske ordener.^[86]

	Ordensherre og stormester av Den Hellige Ånds orden (1940–1999), Frankrike (omstridt)
	Ordensherre og stormester av Sankt Mikaels orden (1940–1999), Frankrike (omstridt)
	Ordensherre og stormester av Den militære Sankt Ludvigs orden (1940–1999), Frankrike (omstridt)

Storkorset av Frelserens orden, Hellas[87]

Ridder av Annunziataordenen, huset Savoia, Italia (1948)

Storkorset av Malteserordenen (1953)

Storkorset av Kroneordenen, Württemberg

• Den lille plassen mellom Saint-Florentin-kirka og rådhuset i Amboise fikk i 1998 navnet «Espace Henri d'Orléans, comte de Paris».^[88]
• Prominaden, «Promenade Henri d’Orléans, comte de Paris», rundt innsjøen i Nouvion-en-Thiérache ble i 1994 oppkalt etter han.^[89]
• I 1928 laget Philippe Besnard, to byster av Henri, en i bronse og en i marmor.^[90][91] Den i marmor ble året etter utstilt på Salon des Tuileries.

• I storstrategi krigsspillet Hearts of Iron IV er en av de mange mulige stien en kan følge i spillet, reatablering av monarkiet i Frankrike under Jean III og etter hans død i 1940 Henri VI.^[92]

• 1933: La maîtrise de l'Air (i La Revue universelle, Plon)
• 1936: Essai sur le gouvernement de demain (Flammarion)
• 1937: Le Prolétariat (Œuvres Françaises, 1937)
• 1938: Programme 38, (2. opplag ved Nouvelle Action française i 1972)
• 1947: Entre Français (Lefevbre)
• 1948: Textes - 1934-1948, (publisert i «Royaliste» igjen fra 1987 og utover)
• 1951: Raison garder (Éditions internationales - 2. opplag ved Nouvelle Action française i 1974)
• 1973: Mémoires du roi Louis-Philippe (Perrin - forord)
• 1979: Au service de la France : Mémoires d'exil et de combats (Atelier Marcel Jullian, 2. opplag: Le Livre de poche i 1981)
• 1983: Lettre aux Français (Fayard)
• 1987: L'avenir dure longtemps (éditions Grasset)
• 1994: Dialogue sur la France, correspondance et entretiens avec le général De Gaulle - 1953-1970 (Fayard)
• 1996: Les rois de France et le Sacré (éditions du Rocher)
• 1996: Mon album de famille tekst ved Michel de Grèce (Perrin)

• 1934–1936: Questions du jour^[93]
• 1938–1939: Carrefour. A la croisée des aspirations françaises...^[94][95][96]
• 1934–1940: Courrier royal^[97][h]
• 1945–1947: Centre Études et de docu­mentation (C.E.D.) (ble Ici France. Bulletin intérieur du Centre d'études et de documentation i 1946)^[101]
• 1947–19??: Nous dix (ble Nous-onze i 1948)^[102]
• 1951–1967: Bulletin mensuel d'information du Bureau politique de Mgr le Comte de Paris (forkortet Bulletin)^[103]

• Huset Bourbon
• Frankrikes historie
• Action française og Nouvelle Action Royaliste

• 2012 : Cyrille Schott, La rose et le lys, François Mitterrand et le comte de Paris, Plon
• 2007 : Vincent Meylan, Contre-enquête sur le comte et la comtesse de Paris, Pygmalion ;
• 2006 : Philippe Delorme, L'Homme qui rêvait d'être roi, entretiens avec Henri, comte de Paris, Buchet-Chastel ;
• 2005 : Franck Hériot, Laurent Chabrun, La fortune engloutie des Orléans, Plon ;
• 2002 : Xavier Walter, Un roi pour la France : Henri, comte de Paris 1908-1999, François-Xavier de Guibert ;
• 2002: Alexandre Garcia, «La grande aristocratie française règle ses comptes devant la justice». Le Monde 21. og 22. april 2002 ; og «Henri d'Orléans, les Poussin du carrosse et la citrouille». Le Monde 30. juni og 1. oktober 2002.
• 2001 : François Broche, Le comte de Paris, l'ultime prétendant, Perrin ;
• 2001 : Bruno Goyet, Henri d'Orléans, comte de Paris (1908-1999) : le Prins impossible, Odile Jacob ;
• 1999 : Jacques d'Orléans, Les Ténébreuses affaires du comte de Paris, Albin Michel ;
• 1998 : Philippe de Montjouvent, Le comte de Paris et sa descendance, édition du Chaney, ISBN 2-913211-00-3
• 1993 : Chantal de Badts de Cugnac og Guy Coutant de Saisseval, Le Petit Gotha (første utgave 1993), nouvelle édition augmentée et mise à jour 2002, éditeur : Le Petit Gotha, ISBN 2-9507974-3-1
• 1959 : Marianne Andrau, Famille Royale à la mode de France, éditions France-Empire.
• 1956 : Merry Bromberger, Le comte de Paris et La Maison De France, Plon ;
• 1945 : Renée Pierre Gosset, Expédients provisoires, Fasquelle ;
• 1931 : Collectif, Le Mariage du Dauphin, Librairie de l'Action Française ;
• Bottin mondain

• (en) Prince Henri, Count of Paris – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Film fra Henri d'Orléans' bryllup i 1931 (engelsk)
• Une manifeste de Comte de Paris. Henris manifest gjengitt i Le Figaro i 1937, hvor han tar avstand fra Action Francaise (fransk)
• Film fra Henris hemmelige pressekonferanse i nærheten av Pontoise i 1938 (engelsk)
• Intervju med Henri, greven av Paris, på France Inter 23. april 1979 (fransk)
• «Greven» feirer sin 90-årsdag i 1998 (fransk)
• Engelsk nekrolog fra 1999 i The Guardian
• Engelsk nekrolog fra 1999 i Independent