Juan de la Cosa

Juan de la Cosa (født 1460 i Santoña, Cantabria^[1], død 28. februar 1510 i Cartagena, Colombia), var en spansk kartograf, conquistador og oppdager. Han laget det tidligste kjente verdenskart der deler av Amerika er inntegnet. Han deltok i tre av Christofer Columbus' ekspedisjoner til Den nye verden, og var eier av og kaptein på Santa Maria. Fra 1499 deltok han i flere private ekspedisjoner, inntil han på den siste ble drept av indianerne i 1510.

Han startet tidlig sin karriere som sjømann. Den første kjente referansen til ham er fra 1488, da han var i Lisboa i Portugal, og skal ha møtt Bartolomeu Dias, kapteinen som akkurat hadde vendt tilbake etter å ha seilt rundt sørspissen av Afrika.

Juan de la Cosa befant seg tilfeldig i Palos med sin skute «Galante» da Columbus var i byen for å skaffe seg skuter til sin første reise mot vest. Columbus fikk leie de la Cosas skute, som ble omdøpt til «Santa Maria». De la Cosa ble med som kaptein på ferden mot vest høsten 1492, da De vestindiske øyer ble oppdaget. Natt til 25. desember gikk «Santa Maria» på grunn utenfor kysten av Hispaniola. Columbus anklaget de la Cosa for selv å ha forårsaket havari, ettersom han hadde søkt tilflukt ombord i skuta «Niña» framfor å trekke «Santa Maria» av grunn før sjøen brøt skuta ned. Likevel ble han fortsatt respektert som kaptein, og også på Columbus´ andre ekspedisjon i 1493 var de la Cosa kaptein på admiralens eget skip «Marigalante». I 1495 deltok de la Cosa på en ekspedisjon videre vestover fra Hispaniola til Jamaica og sørkysten av Cuba. Her måtte han sammen med resten av mannskapet avlegge ed overfor admiralen på at de var enige i at Cuba var en halvøy! Etter Columbus´ mening var de kommet til Malakka-halvøya. På Columbus´ tredje ekspedisjon i 1498 fulgte de la Cosa med som kaptein på «Niña», men allerede samme år vendte han tilbake til Spania, bare for straks å bli engasjert av Alonso de Ojeda til å delta som pilot (kjentmann) på en privat ekspedisjon vestover igjen i 1499.

På ekspedisjonen som seilte ut i 1499 deltok også Amerigo Vespucci. Ekspedisjonen nådde med hjelp av Juan de la Cosa Paria-bukta, som første gang var blitt besøkt av Columbus på hans tredje ekspedisjon året før. Columbus hadde en svevende forestilling om at han hadde kommet til Paradis i sine dagbøker, og han trakk ingen konklusjoner av at de krysset store mengder med utstrømmende ferskvann fra munningen av elva som senere fikk navnet Orinoco. De la Cosa, som hadde deltatt på denne ekspedisjonen, ante nok at det var noe mer håndfast som lå og ventet på å bli oppdaget, og ledet derfor ekspedisjonen dit. Han fikk rett. Ekspedisjonen utforsket nye kyster både øst og vest for munningen av Orinoco, langs kysten av Guyana og vest for Paria. Videre vestover oppdaget de en stor bukt som de gav navnet Venezuela, ettersom flere landsbyer langs kysten i bukta sto på påler ut i vannet, slik at det minnet om bebyggelsen i Venezia. Fortsatt heter bukta Venezuela-bukta, og har siden gitt navn til landet Venezuela. Deretter oppdaget de Guajirahalvøya, og rundet den, før de seilte nord til Santo Domingo. Ekspedisjonen fant lite av verdier, men kompenserte med å fange indianere de senere solgte som slaver på Hispaniola. I Santo Domingo møtte de en svært misfornøyd Columbus,som ikke aksepterte at hans monopol på ekspedisjoner til Den Nye Verden var opphevet. Det sies det kom til direkte håndgemeng på havna.

Straks Juan de la Cosa var tilbake i Spania ble han igjen spurt om han ville bli med som pilot og kjentmann på en ny ekspedisjon vestover. Denne gangen var det rikmannen Rodrigo de Bastidas som tilbød ham oppdraget. Selv om de la Cosa nettopp var vendt hjem, aksepterte han tilbudet, og krysset nok en gang Atlanterhavet vestover. Blant mannskapet var også Vasco Núñez de Balboa. Bastidas hadde på samme måte som Ojeda fått lisens på å utforske nytt land og skaffe seg rikdommer. De la Cosa førte Bastidas ekspedisjon rundt Guajira-halvøya, der de fulgte kysten videre vestover forbi det punktet Ojedas ekspedisjon hadde avsluttet et halvt år tidligere. De utforsket hele kysten av dagens Colombia like til Urabá-bukta og videre langs Dariénkysten av dagens Panama. De oppdaget munningen av Magdalena-elva, og handlet med indianerne, som bodde i store landsbyer. Av mangel på forsyninger og begrenset med fortjeneste, snudde også denne ekspedisjonen og seilte til Santo Domingo. Her var Columbus blitt arrestert og lagt i lenker av den nylig ankomne nye guvernøren Francisco de Bobadilla og sendt tilbake til Spania. Samme skjebne led også Bastidas, da Bobadilla ikke kjente til Bastidas' avtale med kongeparet av Spania, og mente han hadde tatt seg til rette i Den Nye Verden. Vel tilbake i Spania ble misforståelsen oppklart og Bastidas løslatt. Juan de la Cosa kom imidlertid velberget tilbake til Spania, og var klar for nye oppdrag.

På ny seilte de la Cosa ut med Ojeda i 1502. Denne gangen var de begge blitt utnevnt til guvernører av hvert sitt område av de kystene de tidligere hadde utforsket. De la Cosa hadde fått tildelt Urabá-bukta og Darién, der han forsøkte å opprette en koloni. Begge måtte etter kort tid gi opp hvert sitt prosjekt. Mens Ojeda ble sendt i unåde tilbake til Spania, fortsatte de la Cosa sine seilaser i De vestindiske øyer, bl.a. til Jamaica, og oppholdt seg en stund i Santo Domingo. Her ble han i 1504 oppsøkt av Ojeda, som hadde lyktes med å komme seg over Atlanteren igjen. Sammen la de nye planer om å vende tilbake til kystene i sør, og returnerte til Spania for på ny å be om privilegier.

I 1509 seilte de la Cosa for siste gang over Atlanteren, også denne gang i kompaniskap med Ojeda. De hadde lyktes med å få nye privilegier for å kolonisere Darién-bukta sammen. Denne gangen hadde de to vennene organisert seg godt. På fire skip bragte de 300 mann, deriblant Francisco Pizarro. Mot de la Cosas advarsler insisterte Ojeda på å gå i land i nærheten av der Cartagena ligger i dag for å angripe en stor indianerby ved navn Turbaco som lå et stykke inn i landet. Det var spanjolene som selv ble overrumplet av indianerne, og under en kaotisk tilbaketrekning ble mange av spanjolene drept. De la Cosa ble senere funnet bundet til et tre, gjennomboret av piler. Ojeda reddet seg mirakuløst tilbake til skipene, og fortsatte sin ferd vestover med et kraftig redusert mannskap. Senere, etter at Ojedas ekspedisjon hadde mottatt forsterkninger, vendte spanjolene tilbake for å ta hevn. Byen Turbaco ble utslettet, og innbyggerne ble drept eller tatt som slaver.

Juan de la Cosa laget flere kart. Det eneste som har overlevd fram til i dag er et berømte verdenskartet fra 1500. Spesielt interessant er at Cuba er tegnet som en øy, på tross av de la Cosas edsavleggelse i 1495 om at Cuba var en halvøy!

Alexander von Humboldt var den første som påpekte kartets historiske betydning. Det befinner seg nå i Museo naval i Madrid.^[2]