Kathrine Lie

Kathrine Lie
Født		Kathrine Elisabeth Dons 2. apr. 1876[1] Tromsø[2]
Død		5. nov. 1947[3] (71 år) Asker
Beskjeftigelse		Forfatter,[4] redaktør,[4] lærer[5]
Ektefelle		Erik Lie (1897–ukjent)[6]
Søsken		Vilhelm Dons Margrete Kjær Ragna Thiis
Barn		Jonas Lie[7]
Nasjonalitet		Norge
Pseudonym		Benny Brat, Grete Meyer
Kathrine Lie på Commons

Kathrine Elisabeth Lie (født 2. april 1876, død 5. november 1947) var en norsk forfatter, lærer og tidsskriftredaktør. Hun skrev for det meste barne- og ungdomslitteratur og arbeidet i perioder som lærer ved Ragna Nielsens skole. I tillegg var hun aktiv i Hjemmenes Vel (forløperen til Norges Husmorforbund) og redaktør for bladet med samme navn.

Kathrine Lie var gift med forfatteren Erik Lie og mor til forfatter og NS-politiker Jonas Lie.

Kathrine Lie ble født 2. april 1876 i Tromsø som Kathrine Elisabeth Dons. Hun var datter av Fredrik Christian Dons (1836-1885) og Ebba Johanne Dons (1843-1908), født Ullmann. Faren Fredrik Christian var stiftsprost i Tromsø i årene 1875–1881. Han var også sekretær for Det Norske Misjonsselskap (NMS) og redaktør for dets organ Misjonstidende fra 1865 til 1875.^[8] Moren Ebba Johanne var søster av Viggo Ullmann og Ragna Nielsen, og datter av Vilhelmine Ullmann.

Lie var yngst av fem søsken. De eldre søsknene var Johan Henrik Dons (1866-1944), Vilhelm Dons (1868-1908) Ragna Vilhelmine Thiis (1870–1939) og Margrete Kjær (1872-1956).

Interessen for litteratur var noe som stod sentralt i Lies oppvekst. I 1885, da hun var 9 år gammel, døde faren, og familien flyttet fra Tromsø til Kristiania. Moren Ebba Johanne tok seg jobb i Statistisk sentralbyrå, i tillegg til at hun startet en litterær salong i Rosenborggate 2, der familien bodde.^[9] I dette huset hadde Peter Christen Asbjørnsen tidligere bodd, og i 1890-årene ble huset et samlingssted for unge forfattere, blant andre Vilhelm Krag, Jens Thiis, Tryggve Andersen, Carl Nærup, Nils Kjær, Sigbjørn Obstfelder, Nils Collett Vogt, Sigurd Bødtker, Andreas Jynge og Bernt Lie (fetter av Lies kommende ektemann Erik). Lies bror Vilhelm, som studerte jus, var også aktiv i forfatterkretsen, og fikk selv utgitt noen dikt.^[10] Lies søstre Ragna og Margrete ble senere gift med henholdsvis Jens Thiis og Nils Kjær.

Ikke bare omgikkes Lie flere store forfattere i barne- og ungdomsårene, hun fikk også tidlig kjennskap til kvinnesaken og viktigheten av utdanning for kvinner. Både oldemoren Conradine Dunker, mormoren Vilhelmine Ullmann og tanten Ragna Nielsen var lærere og kvinnelige pionerer, de to sistnevnte var også kvinnesaksforkjempere. Mormoren var dessuten kusine av Aasta Hansteen, så det var flere kvinnesakskvinner i Lies slekt. Oldemoren Conradine var forfatter og drev en privat pikeskole i familiens hjem, først i Slesvig, der hennes manns familie var fra, og deretter i Trondheim.^[11] Mormoren Vilhelmine var lærer og bestyrer av Vaterland barneasyl i over 30 år, i tillegg til at hun i perioden 1853–1858 drev en pikeskole hjemme, slik som hennes mor Conradine hadde gjort. Vilhelmine Ullmann var også medlem av Norsk Kvinnesaksforening og Læseforeningen for Kvinder.^[12] Tanten Ragna drev Ragna Nielsens skole, den første fellesskolen for gutter og jenter i Kristiania, og var leder av Norsk kvinnesaksforening i periodene 1886–1888 og 1889–1895.^[13] Lie arbeidet ved tantens skole i perioder før hun giftet seg, og hun arbeidet også et år på en vevskole i Slesvig.^[14]

16. desember 1897 giftet Lie seg med forfatteren Erik Lie. Han var sønn av Jonas Lie, kjent som en av de fire store i norsk litteraturhistorie, så hun ble dermed medlem av enda en forfatterfamilie. Paret fikk to barn, Jonas Lie og Vilhelm Lie (1908-1935). Sistnevnte døde i en ulykke, bare 26 år gammel.^[15] Den eldste sønnen Jonas sluttet seg til familietradisjonen og ble forfatter, i tillegg til politimann. Han er likevel mest kjent som politiker for Nasjonal Samling og den rollen han spilte som politiminister både blant Josef Terbovens kommissariske statsråder og i Vidkun Quislings andre regjering.^[16]

De første årene etter at de giftet seg bodde ekteparet Lie i Paris. I 1905 flyttet de tilbake til Norge. Lie viet antakelig seg først og fremst til morsrollen mens barna var små, for hun debuterte som forfatter først i 1920. I 1918 ble hun redaksjonssekretær for bladet Hjemmenes Vel, og fra 1923 til 1928 var hun redaktør. I bladet skrev hun om varierte tema som litteratur, matlaging og mote.^[17]

Som forfatter skrev Kathrine Lie i hovedsak barne- og ungdomsromaner, særlig såkalte «ungpikebøker». Denne typen bøker var svært vanlige i mellomkrigstiden. Ungpikebøkene hadde alltid en kvinnelig hovedperson og gjerne også mange andre kvinnelige karakterer. Sjangeren har tradisjonelt vært ansett for å ha lav litterær verdi og blitt kritisert for å være myteskapende, tilslørende og kvinneundertrykkende; ekteskapet ble gjerne fremstilt som kvinnenes endelige mål. På en annen side ble ofte tidens rådende idéer, i bøkene representert ved foreldregenerasjonen, tatt opp til debatt og kritisert. På mange måter kan disse bøkene ses på som en utforskning av kvinnerollen og den stillingen kvinner hadde og skulle komme til å få i samfunnet de kommende tiårene.^[18]

Lie debuterte i 1920 med Prinsessen paa ærten, utgitt på Aschehoug forlag. På de første bøkene hennes ble omslagene illustrert av den anerkjente tegneren Gerhard Gjerding. Lies romaner handler om unge jenter i borgerlige miljøer. Kvinneskikkelsene er mange og sterke, mens mennene gjerne er tildelt en birolle som fraværende fedre og ektemenn. Kvinner i alle andre og med ulike sosioøkonomiske bakgrunner er inkludert i fortellingene, og sosiale og økonomiske skiller er et mye omtalt tema. Selv om kvinnene i Lies bøker stort sett har tradisjonelle kvinneroller der ekteskapet står sentralt, vektlegger hun også verdien av kvinners arbeid og selvstendighet, og kvinner med glede og stolthet over eget arbeid er et gjennomgående tema i forfatterskapet. Flere av de kvinnelige hovedpersonene fremstår også som forholdsvis frigjorte og selvstendige sett med datidens øyne. Selv om yrkeslivet i bøkene gjerne blir sett på som en midlertidig periode før ekteskapet, er det også karakterer som er yrkeskvinner, og problemstillinger knyttet til kvinner i arbeidslivet tas opp. I boken De tre i paradiset (1928) arbeider en av de kvinnelige hovedpersonene som lærer (riktignok fordi hun er tykk og lite attraktiv), og advarer sine to gifteklare venninner om at de kommer til å savne arbeidslivet og ikke vil passe til å gå hjemme. Denne passasjen må sies å peke fremover mot en vanlig problemstilling for kvinner flere tiår senere.^[19]

Lies bøker er underholdende og rike på handling, men forutsigbare. Hovedpersonene mangler ofte kompleksitet og troverdighet, men dette gjelder i mindre grad bipersonene. Hovedinnvendingen mot forfatterskapet er mangelen på kritisk distanse fra forfatteren selv. Lie kritiserer, både i rollen som redaktør for Hjemmenes vel og i sine egne bøker, de såkalte «misseromanene»; forutsigbare dameromaner om en mann og en kvinne som alltid fikk hverandre til slutt, samtidig som hennes egne romaner til en viss grad kan kritiseres for det samme. Det blir tidlig klart hvem som skal få hverandre. Imidlertid er kjærlighet sjelden hovedtema i Lies bøker; det er de kvinnelige hovedpersonene og deres personlige utfordringer, som ensomhet og økonomiske problemer, som står i fokus, og de får prøve ut en rekke forskjellige roller. Man kan derfor si at Lies romaner både bygger oppunder og bryter med den tradisjonelle oppfatningen av ungpikeromaner.^[20]

Samfunnsaktuelle temaer som klasseskiller og fattigdom tas ofte opp hos Lie, men bøkene er i mindre grad samfunnskritiske. Overklassen fremstilles som overklasse fordi de har arbeidet hardt og har høy moral; de fortjener å være overklasse. Når det gjelder kvinners posisjon i samfunnet utfordrer Lie den tradisjonelle kvinnerollen ved å forsøke å utvide grensene for hva kvinner kan gjøre, spesielt i arbeidslivet. I kjærlighetslivet innehar de fleste av karakterene hennes den tradisjonelle, passive rollen.^[21]

Språket i Lies bøker er varierende. Bøkene er velskrevne i den forstand at de er underholdende, spennende og ofte morsomme, men det er utstrakt bruk av klisjéer. Noen steder er språket likevel også friskt og nyansert, med detaljerte beskrivelser. Vekten på person- og miljøskildringer plasserer Lie i den realistiske litteraturtradisjonen.^[22]

Lie utgav to av bøkene sine under pseudonym, henholdsvis «Benny Brat» og «Grete Meyer».

Ettersom sønnen Jonas ble nazist og NS-medlem, er det naturlig å spørre seg hvorvidt dette var overbevisninger han hadde med seg hjemmefra. Det er ingenting i Kathrine Lies forfatterskap som tyder på en klar nazistisk eller fascistisk overbevisning. I det hele tatt er de skjønnlitterære bøkene hennes svært upolitiske, selv om det finnes noen få eksempler på rasisme i et par av dem. Imidlertid er det tydelig at Lie var antikommunist og at hun, og familien Lie generelt, var tyskvennlige i tiden rundt første verdenskrig – uten at dette i seg selv tyder på nazisme eller fascisme.

I Frøken Hushjælp (1921) reiser hovedpersonen rundt i Europa og Amerika mens hun arbeider som hushjelp, og møter mennesker fra mange ulike land og kulturer. Her blir slavere og jøder fremstilt på en nokså rasistiske måte. Amerikanere blir også negativt fremstilt, mens tyskere skildres på en positiv måte. Alt dette er svært vanlige trekk ved forfatterskapene til mellomkrigstidsforfattere som senere stod frem som nazister, men det er for lite til å kunne si at Lie av den grunn var nazist – i hennes samtid var skillet mellom politisk konservatisme og høyreradikalisme mindre klart enn i dag.^[23]

I 1924 utgav Lie Vore hjem, vore barn og kommunismen, en politisk pamflett, åpenbart utgitt i forkant av stortingsvalget i 1924, som handler om forholdene i Sovjet-Russland i tiden etter den russiske revolusjon og om hvordan norske kommunister arbeider for å infiltrere det norske samfunnet og innføre revolusjon og kommunisme i Norge. Om forholdene i Russland går det frem av pamfletten at Lie støtter seg på informasjon fra en Tatjana Warscher, en formodentlig russisk kvinne som hadde delt sin dagbok fra revolusjonstiden med Hjemmenes Vel.^[24] I teksten legger Lie stor vekt på hvordan revolusjonen har påvirket familier og hjemlige forhold, og kampen mot kommunismen blir av Lie fremstilt som i tråd med kvinners interesser.^[25] Blant annet skriver hun «at kommunismens gyldne løfter kan virke betagende på mændene og deres arbeide, kan tildels forstaaes, men at vi kvinder, som har vort arbeide i de tusen hjem, skal la os blænde av disse løfter og tro på dem, når vi hører og læser om tilstandene i den nye Sovjetrepublikk, kan vel neppe forlanges.»^[26] Et av kapitlene handler spesielt om forholdene for russiske barn etter revolusjonen, og det er tydelig at Lie er opptatt av barns velferd. Hun uttrykker også bekymring for barn som vokser opp i kommunistiske arbeiderhjem i Norge, fordi hun mener disse oppdras til å bli harde og kalde mennesker.^[27] Pamfletten avsluttes med en oppfordring til norske kvinner om å stemme borgerlig for å være en motvekt mot arbeiderbevegelsens og kommunismens innflytelse i det norske samfunnet.^[28]

Det er åpenbart at Lie tilhørte politikkens høyreside, men det finnes altså ikke noe som konkret tyder på at hun var overbevist nazist eller fascist. I 1933, da Adolf Hitler kom til makten i Tyskland og den nazistiske propagandaen for alvor satte inn over Europa, sluttet Lie å skrive.^[29]

• Prinsessen paa ærten, Aschehoug, 1920
• Frøken Hushjælp, Aschehoug, 1921 (utgitt under pseudonymet Benny Brat)
• Veninder, Aschehoug, 1921
• Gyllemburgslottet, Aschehoug, 1922
• Klasskamraterna, Wahlström & Widstrand, 1924 (utgitt på svensk)
• Den vemmelige lange gutten, Aschehoug, 1925
• Moster Saras skyddsling, 1926 (utgitt på svensk)
• Brit den vidunderlige, Aschehoug, 1927
• De tre i paradiset, Aschehoug, 1928
• Den franske datter, Some, 1929 (utgitt under pseudonymet Grete Meyer)
• Vår nye far, Aschehoug, 1929
• Lilla fröken Dorit, Wahlström, 1930 (utgitt på svensk)
• Munkegårdsdøtrene, Gyldendal, 1931
• På egen hand, Wahlström, 1931 (utgitt på svensk)
• Den hvite dame, Gyldendal, 1932
• Dina söker plats, Wahlström, 1933 (utgitt på svensk)

• Praktiske oppskrifter for anvendelse av Liebig kjøttekstrakt [og] Oxo buljongterninger, 1936
• Praktiske oppskrifter, 1938

• Vore hjem, vore barn og kommunismen, Aschehoug, 1924

• Christine Chaundler, Den trettende, Aschehoug, 1925 (oversatt fra engelsk)
• Sophie Kloerss, Paa nerveklinikken, Gyldendal, 1928 (oversatt fra tysk)
• Jenny Åkerstrøm, Prinsessenes kokebok, Gyldendal, 1937 (oversatt fra svensk)