Kjeld Stub Irgens

Kjeld Stub Irgens
Kjeld Stub Irgens om bord i Stavangerfjord.
Født23. mai 1879Rediger på Wikidata
Kvinesdal
Død26. aug. 1963Rediger på Wikidata (84 år)
BeskjeftigelseOffentlig tjenesteperson Rediger på Wikidata
SøskenMarie Stub Irgens
Haakon Irgens
PartiNasjonal Samling (19401945*)
NasjonalitetNorge
Norges sjøfartsminister
1940–1944
RegjeringTerbovens kommissariske statsråder,
Quislings NS-regjering

Kjeld Stub Irgens (1879–1963) var en norsk sjøoffiser og NS-politiker fra Kvinesdal. Han var sjef for Sjøfartsdepartementet som kommissarisk statsråd og senere i Quislings NS-regjering under Tysklands okkupasjon av Norge.

Kjeld Stub Irgens var sønn av sognepresten Jens Stub Irgens og hans kone Sophie Cathinka. Irgens var i fjern familie med biskopen Ole Irgens, politikeren Ole Irgens og politikeren Johannes Irgens.

Sjøfartskarriere

[rediger | rediger kilde]

Irgens var sjøkaptein og fikk sin i sjøforsvaret og gikk ut som premierløytnant i 1903. Fra 1913 var han ansatt i Den Norske Amerikalinje. I 1918 fikk Irgens kommando over passasjerskipet DS «Stavangerfjord»[1] og i 1921 kjøpte han på vegne av mannskapet på DS «Stavangerfjord» øya Ravnøy i Vestfold[2] som skulle gi skipsmannskapet og deres familier mulighet til å slappe av etter lange tider på havet. Den 270-dekar store øya som ligger mellom Nøtterøy og Stokke på fastlandet, ble kjøpt for 10 000 kroner og senere donert til Den Norske Amerikalinje. Rederiet eide øya til 1983 da den ble solgt til Stiftelsen Feriestedet Ravnøy.[3]

Andre verdenskrig

[rediger | rediger kilde]
Kjeld Stub Irgens i 1939.

Forhandlinger under den tyske invasjon

[rediger | rediger kilde]

Irgens var gift med søsteren til Albert Viljam Hagelin, et annet sentralt medlem av Nasjonal Samling. Etter den tyske invasjonen ble Irgens innkalt av Hagelin og Vidkun Quisling til Hagelins suiteHotel Continental i Oslo. Der ble han spurt om han var villig til å overtale kong Haakon VII til å frasi seg tronen og utpeke Quisling til statsminister. Irgens traff kongen ved Nybergsund 11. april, men måtte reise tilbake med uforrettet sak.[4]

Ministeren Irgens

[rediger | rediger kilde]
Vidkun Quisling og de fleste av ministrene i hans andre regjering.
Første rekke fra venstre: Quisling, Albert Viljam Hagelin, Irgens, Ragnar Skancke og Tormod Hustad.
Bakre rekke fra venstre: Sverre Riisnæs, Jonas Lie, Axel Stang, Johan Andreas Lippestad og Eivind Blehr.

Da rikskommissæren Josef Terboven dannet et kabinett den 25. september 1940, sa Irgens ja til å bli sjøfartsminister. Sjøfartsdepartementet ble opprettet spesielt for Irgens da tyskerne så på han som en som sto kong Haakon VII nær. På grunn av denne formodede nærhet til kongen ville Terboven gjerne ha ham med som en del av administrasjonen.[5] På samme tid ble han også medlem av Nasjonal Samling.

Den 12. juni 1944 ble Irgens avsatt fordi han var mer opptatt av å fremheve norsk nasjonalisme enn pangermanismen. På samme tiden ble Sjøfartsdepartementet nedlagt.

Etter andre verdenskrig

[rediger | rediger kilde]

I det norske landssvikoppgjøret i 1945 ble Irgens dømt til syv år tvangsarbeid. Saken ble anket til Høyesterett som økte straffen til 15 år. Han ble benådet i 1949.

Irgens døde 26. august 1963.[6]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «informasjonside om DS Stavangerfjord». Arkivert fra originalen 5. juli 2008. Besøkt 5. januar 2009. 
  2. ^ informasjonside om DS Stavangerfjord
  3. ^ «informasjonside om Ravnøy». Arkivert fra originalen 27. august 2009. Besøkt 5. januar 2009. 
  4. ^ Isaksen, Trond Norén (10. april 2021). «Kongens nei – med hans egne ord». Aftenposten. «Tidlig neste morgen fikk kongen besøk av Kjeld Stub Irgens, som var kaptein på amerikabåten «Stavangerfjord» og en kjenning av kongefamilien. Nå kom han som utsending fra Quisling og ba kong Haakon komme tilbake til Oslo. Quisling ville at kongen skulle gå med på en tilsvarende ordning som i Danmark, som var blitt angrepet samme dag som Norge. Danskene måtte raskt legge ned våpnene og aksepterte en samarbeidsordning med okkupantene, som innebar at de demokratiske institusjonene fikk bestå under tysk okkupasjon.» 
  5. ^ Informasjon om sjøfartsdepartementet Arkivert 29. september 2009 hos Wayback Machine.
  6. ^ Kjeld Stub Irgens - digitalarkivet.no

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]