Sverre Riisnæs

Sverre Riisnæs
Sverre Riisnæs, en gang i løpet av krigsårene
Født		6. nov. 1897[1] Vik kommune[1]
Død		21. juni 1988[2] (90 år) Oslo[2]
Beskjeftigelse		Politijurist, jurist, politiker
Parti		Nasjonal Samling (1940–1945)
Nasjonalitet		Norge
Medlem av		Germanske-SS Norge
Justisminister
25. september 1940–1. februar 1942
Regjering		Josef Terbovens kommissariske statsråder
Forgjenger		Ole F. Harbek
Justisminister
1. februar 1942–8. mai 1945
Regjering		Vidkun Quislings andre regjering
Etterfølger		Johan Cappelen
Sverre Riisnæs på Commons

Sverre Parelius Riisnæs (født 6. november 1897 i Vik i Sogn, død 21. juni 1988 i Oslo^[3]) var en norsk jurist og statsadvokat, og var justisminister i Vidkun Quislings regjering i Norge under andre verdenskrig. Som justisminister var Riisnæs ansvarlig for tilpasningen av de norske domstolene og det norske lovverket som ga rettsgrunnlaget for de ulike tiltakene under NS-styret og forfølgelsen av dem som ikke ville innordne seg disse og de tyske okkupantene.

Landssviksaken mot ham ble stanset på grunn av at han var angivelig psykisk syk. Riisnæs var innlagt på Reitgjerdet sykehus fra 1948 til 1960. I 1974 var han i Sicilia i Italia en lengre periode, før han emigrerte til Wien. Han kom tilbake til Oslo i 1985, der han bodde på aldershjem til sin død tre år etter.

Riisnæs var født inn i en vestnorsk nasjonalistisk familie, hvor «norskhetsbevegelsen» stod sterkt og det rene norske flagg uten «sildesalaten» tidlig ble heist. Riisnæs' far, politimester Harald Johan Riisnæs^[3] holdt også 17. mai-taler. Den germanske orienteringen førte også til en tyskorientering, mot «frendefolket i sør». Sverre ønsket å melde seg til krigstjeneste i den keiserlige tyske hær for Tyskland under den første verdenskrig, men ble avvist av formelle grunner.

Faren var først sakfører, og fra 1918 politimester. Etter middelskole i Bergen og landsgymnas i Volda tok Riisnæs en laudabel juridicum i Kristiania høsten 1919, giftet seg i 1920 og fikk en sønn i 1927. Etter eksamen fikk han jobb som fullmektig for sorenskriveren i Luster og meldte seg inn og ble aktivt medlem av Arbeiderpartiet.^[3] Riisnæs gjorde seg positivt bemerket i jobben som politifullmektig i Kristiansund i perioden 1922 til 1931, hvor kampen mot spritsmuglingen i forbudstiden var intens. Han skrev også en rekke fagartikler.

Ifølge Nils Johan Ringdal var Riisnæs hele sitt voksne liv en overbevist rasist. Antisemittismen hadde han trolig med seg fra ungdomsårene.^[4]

I 1931 fikk han et vikariat som statsadvokat i Telemark og var da landets yngste statsadvokat. Han hadde i en alder av 34 år nådd lengre karrieremessig enn faren. Som statsadvokat var Riisnæs aktor i rettssaken etter Menstadslaget.

En av hans advokatmotstandere i både denne og senere rettssaker var Viggo Hansteen, en annen var Trygve Lie. Forsvarsminister Vidkun Quisling viste stor interesse for saken og merket seg Riisnæs' innsats. Både denne og andre saker Riisnæs arbeidet med på denne tiden, var politisk betent.

Fra 1934 var han statsadvokat i Buskerud og Oppland, utnevnt fast i embetet i 1936.^[3] Her fikk han blant annet i oppgave å være aktor i saken mot Per Imerslund og de andre unge nasjonalsosialistene som hadde begått innbrudd hos Trotskij høsten 1936, og i en sak hvor en gruppe sosialister hadde angrepet et torgmøte arrangert av Nasjonal Samling på Gjøvik i valgkampen samme år.

I hele denne perioden viste Riisnæs stor faglig interesse, produserte stadig nye artikler og opparbeidet seg god kompetanse i forholdet mellom jus og rettsmedisin. Blant annet var han i faglige diskusjoner med den rettsmedisinske kapasiteten Gabriel Langfeldt, som i forordet til en av sine bøker før krigen takket ham for verdifulle innspill. I et nytt opplag etter krigen var denne takken fjernet.^{[trenger referanse]}

Etter det tyske overfallet på Norge 9. april 1940 var Riisnæs lettet da Administrasjonsrådet overtok etter Quislings kuppregjering fra aprildagene, siden han mistenkte at han fortsatt hadde mange fiender i NS-miljøet etter at han hadde vært aktor i Trotskij-saken og «torvslaget på Gjøvik». Etter inspirasjon fra tyske og norske venner, blant dem barndomsvennen Gulbrand Lunde, meldte han seg 6. juli inn i Nasjonal Samling.

Belønningen kom allerede samme høst da rikskommissær Josef Terboven utnevnte sin regjering med såkalte kommissariske statsråder, hvor Riisnæs ble justisminister. Da Vidkun Quisling etter «statsakten» 1. februar 1942 overtok regjeringen og ledet den med tittelen ministerpresident, var Riisnæs blant dem som fikk fortsette som minister.

Som justisminister var Riisnæs ansvarlig for tilpasningen av de norske domstolene og det norske lovverket som ga rettsgrunnlaget for de ulike NS-tiltakene og forfølgelsen av dem som ikke ville underordne seg dem eller de tyske okkupantene.

Han var i 1941 blant pådriverne bak opprettelsen av først Norges SS og året etter Germanske-SS Norge som en del av Waffen-SS sammen med sin kollega, politiminister Jonas Lie. Riisnæs møtte eksempelvis personlig opp ved Per Imerslunds sykeseng da han kom skadet hjem fra Finland, og de ble forsonet etter sine ulike roller i Trotskij-saken. Imerslund ble innlagt to ganger, men døde av andre diverse skader. Han skrev flere avisinnlegg om sine nye desillusjoner over NS. Da NS prøvde å fortie hans navn, deltok Riisnæs i hans begravelse.^{[trenger referanse]}

Sammen med Jonas Lie var han en periode med Waffen-SS i Leibstandarte SS Adolf Hitler på Balkan, hvor Riisnæs arbeidet som krigskorrespondent for NRK radio og avisen Fritt Folk.^[3] Riisnæs var også i Finland en periode, sammen med bl.a Karl Marthinsen.

Riisnæs møtte flere ganger Haj Amin al-Husseini i Tyskland. ^[6]

For sin innsats som SS-Sturmmann (visekorporal) i Waffen-SS, og for sin politiske innsats, fikk den militært uskolerte Riisnæs æresgraden SS-Standartenführer,^[3] som tilsvarer oberst i Allgemeine SS. Det var uvanlig å tildele så høye grader til ikke-militært personell;^[3] han hadde avtjent verneplikten i Norge kun som menig. Men dette kan forstås dit at SS-Hauptamt, SS' hovedkontor, hadde stor tillit til Riisnæs. Han ble også tildelt krigsfortjenestekorset med sverd^[3]. Riisnæs gikk under krigen ofte i uniform med tilhørende høye lærstøvler, enkelte ganger i hirduniform, men som regel i Germanske-SS Norge-uniformen.^[3] Blant enkelte hirdmedlemmer kunne dette vekke en viss irritasjon, da Riisnæs før krigen var kjent som en NS-skeptiker, men fra 1941 hadde Riisnæs også oppgaven med å være hirdens juridiske rådgiver, og slik sett hadde han en rolle også i hirden.

Riisnæs engasjerte seg i saken etter drapet på politimannen Arne Hvam på Halden-toget i oktober 1942. Han argumenterte for at grenselosen Karsten Løvestad, tiltalt for drapet, skulle dømmes til døden, men han stolte ikke på Folkedomstolen og sørget derfor for at saken gikk for en tysk domstol. Riisnæs prøvde, etter initativ fra Erling Bjørnson, å hindre at Eileen Cohn, Bjørn Bjørnsons kone, skulle være berettiget til opphavsretter etter Bjørnstjerne Bjørnson.^[7]

Riisnæs viste hele livet enkelte tegn på psykisk ubalanse. Det er også flere tilfeller av psykiatriske lidelser og eksentrisk oppførsel tidligere i familien. Hans kone sa i ettertid at dette var en grunn til at hun ikke ønsket å få flere barn med ham. Riisnæs viste også mange tilfeller av uvanlig oppførsel og fascinasjoner, både før og under krigen, og han var plaget av paranoide drømmer og forestillinger. I tillegg hadde han et betydelig alkoholkonsum i årene før og under krigen.

Blant episoder som blir trukket fram, var hans rolle ved represaliene etter at vennen, statspolitisjef Karl Marthinsen, var drept av motstandsbevegelsen 8. februar 1945. I tråd med hva tyskerne gjorde i andre okkuperte områder, skulle motstandere henrettes. Disse ble plukket ut blant arresterte som hadde en tiltale som ville kunne føre til dødsdom, og allerede dødsdømte som satt på Akershus. I tillegg ble fire nordmenn som var mistenkt for motstandsvirksomhet arrestert. Riisnæs troppet selv opp under henrettelsen av de ti som ble skutt og var angivelig opphisset. Ifølge Helge Nyfeldt Wiig, løytnant i Statspolitiet, skjøt han på de ti fangene med sin tjenesterevolver sammen med eksekusjonspelotongen.^[8] Riisnæs har selv bekreftet overfor politiet at han var tilstede og skjøt, men bommet med hensikt.^[3] Han vedgikk også senere at han var sterkt beruset ved denne anledningen.^[3]

Riisnæs ventet i sitt hjem i St. Edmunds vei 49 på Abbediengen i Aker da sammenbruddet kom, mens kone og sønn evakuerte til slektninger. 7. mai ble han hentet av SS-Hauptsturmführer Olaf T. Lindvig og kjørt til Skallum gård i Bærum. Lindvig forsvant for å hente et kompani fra SS-skijegerbataljon Norge for å styrke posisjonen ved Skallum, men disse var allerede dimittert, og Lindvig ble arrestert. De øvrige på Skallum gård, inkludert Egil Reichborn-Kjennerud som disponerte denne, kledde seg i sivil og reiste natten til 8. mai med buss og ni personbiler forbi hjemmefrontsmennene som hadde forskanset seg rundt gården, mens Henrik Rogstad, Jonas Lie og Riisnæs ble igjen. 11. mai 1945, etter tre dager med forsøk på forhandlinger om overgivelse, skjøt Rogstad seg selv, mens Lie døde uten ytre skader, antakelig av stress og stort alkoholkonsum. Da Riisnæs oppdaget at han var alene, gikk han ut med et hvitt tøystykke i hendene til hjemmefrontsoldatene^[3] og ble kjørt til fengselet i Møllergata 19. Han satt også på Ilebu og var til observasjon på Gaustad sykehus. Det er grunn til å tro at han her spilte ut all sin virkelige eller simulerte galskap til legene Ørnulv Ødegård og Jon Leikvam.^{[trenger referanse]}

Riisnæs ga et intervju til NRK mot slutten av livet, det ble frigitt i 2020 etter å ha vært båndlagt i 35 år. Riisnæs var 7. mai hjemme hos familien på Abbediengen i Oslo, og på formiddagen skulle han ta sitt liv med gift etter at kone og barn var ute av huset. Ifølge intervjuet hadde han fått giften av legen Hans Eng, og han satt med giftpillene i hånden da det kom NS-folk på døren og han fikk skyss med lastebil til Skallum. Da de fikk beskjed om at Vidkun Quisling hadde overgitt seg, ble kompaniet med frontkjempere dimittert, noe som gjorde Jonas Lie rasende. Riisnæs fortalte at de var livredde i maidagene mens de satt omringet på Skallum gård. Til slutt var bare Riisnæs, Lie og Rogstad igjen på Skallum. Ifølge Riisnæs vurderte de å kjempe videre. Lie kastet på et tidspunkt i frustrasjon en håndgranat mellom dem, Riisnæs skal da ha avverget at den gikk av. Henrik Rogstad ville ikke gå i fengsel og skjøt seg. Riisnæs fortalte at han etter avtale avfyrte et skudd mot Rogstads hode for å være sikker på at han var død. Et avskjedsbrev funnet på Skallum tyder på at de tre hadde inngått en selvmordspakt.^[9]

Det ble åpnet landssviksak mot Riisnæs 3. juni 1947, men rettsforhandlingene måtte oppgis 9. juni på grunn av hans sinnstilstand. Han viste en bisarr oppførsel i fengselet og ikke minst i retten, med skriking, roping, latter, dyriske hyl, grimaser og høylytte kommentarer, særlig til dommeren, og han måtte iblant holdes fast av fire betjenter. Innimellom kunne han komme med relevante resonnementer og forsvar for etterhvert å gå over i skrik og roping. Fagkunnskapen var uenig og hadde vanskeligheter med å sette presise diagnoser på hva som plaget Riisnæs; en rekke diagnoser og kombinasjoner av disse ble lansert uten særlig overbevisning.

Milorg-sjef Jens Wulfsberg som arresterte Riisnæs på Skallum, var sikker på at han spilte sinnssyk og ikke hadde planer om å ta sitt eget liv. Historikeren Nils Johan Ringdal mener at Riisnæs spilte sinnssyk for å slippe dødsstraff. Riisnæs hadde vært statsadvokat og visste godt hva som skulle til for å bli regnet som strafferettslig utilregnelig.^[9]

Retten bestemte at Riisnæs skulle til ny psykiatrisk observasjon, og han ble derfor i august 1947 sendt til Reitgjerdet sykehus i Trondheim. Der var det fullt, slik at han ble sittende tre måneder på det gamle Kriminalasylet fra 1895 i Trondheim under svært enkle forhold og måtte sove i halm, uten sengetøy.

På Reitgjerdet utspilte Riisnæs' galskap seg videre. Han hevdet å være Hitlers lovmessige arvtaker og forlangte å bli tiltalt deretter av personalet og de andre pasientene. Han skrev i denne perioden uforståelige brev til familien. I juni 1948 uttalte legen på Reitgjerdet at han var sinnssyk og at straffesaken mot ham skulle stilles i bero i henhold til straffeprosesslovens §285. Etterhvert avtok den eksentriske oppførselen, Riisnæs ble friskere^[3] og skrøt etterhvert av at han hadde manipulert legene til å erklære ham syk.^{[trenger referanse]} Han fikk etterhvert kvalifisert arbeid som ansvarlig for sykehusets bibliotek.

I 1957 var de siste landssvikdømte løslatt på prøve, men Riisnæs satt fortsatt innesperret på Reitgjerdet. Etter ti år på Reitgjerdet ble Riisnæs forsommeren 1958 utplassert på et lite småbruk på Fosen i Trøndelag,^[3] hvor han bistod familien i det daglige virke. Han ble der i halvannet år. Etter det dro han tilbake til Reitgjerdet for formelt å bli utskrevet fra sykehuset i februar 1960. Han ble riktignok ikke friskmeldt. Han ble nå sendt til en gård i Solør, hvor broren hadde ordnet en plass til ham.^[9]

Etter flere mer eller mindre gode løsninger utover sommeren 1960 fikk Riisnæs lov til å flytte inn på et meget enkelt lite småbruk i Oppåsen i Hof-Åsa, tidligere Hof kommune, nåværende Åsnes kommune Solør. Han fikk materialer av skogeieren og pusset opp stedet, dyrket jorda og levde av avkastningen og det månedlige bidrag han fikk som psykiatrisk pasient.^[3] Småbruket ble kalt «Ørneredet», og det kom stadig tidligere frontkjempere på besøk.^[3]

Gjennom sønnen fikk Riisnæs kontakt med noen tidligere østerrikske venner fra før krigen, og han ønsket å reise for å besøke dem, men kunne ikke få pass før han ble friskmeldt. Da risikerte han samtidig at saken mot ham ble gjenopptatt. Etter en del byråkratisk fram og tilbake fikk den 76-årige Riisnæs melding 12. august 1973 om at saken mot ham var foreldet, og at han fikk tilbake sine statsborgerlige rettigheter, herunder pass.^[3] Han hadde hatt en viss kontakt med sin kone fram til dette.

Våren 1974 reiste Riisnæs til Italia, hvor han hadde fått plass i et kloster på Sicilia. Her konverterte han til katolisismen.^[3] Bare avbrutt av en liten tur tilbake til Norge, ble han her til sent på høsten 1975. Han dro til bekjente i Wien og bodde hos enken etter en venn. Oppholdet, som var tenkt å være et kort besøk, varte fram til februar 1985, da han brakk lårhalsen og måtte reise hjem til Norge. Han ble lagt inn på Hovseterhjemmet i Oslo og bodde her til sin død 21. juni 1988, 90 år gammel.^[3] Han ble bisatt på Ullern kirkegård i Oslo 24. august 1988.

Etter at Riisnæs ble utskrevet fra Reitgjerdet, ble han intervjuet av nyhetsjef i NRK, Per Bøhn, i 1982 og 1984, i Wien og i Oslo. Opptakene ble klausulert av hensyn til etterkommerne, men klausuleringen ble opphevet 10. mars 2020. Av intervjuet fremgår at Riisnæs ikke angret. Riisnæs beundret fortsatt Quisling, som han anså som en hederlig person, og han var sikker på at Quisling ville gå inn i historien på linje med de store sagakongene, som Olav den hellige.^[10]

• Ringdal, Nils Johan: Gal mann til rett tid, Aschehoug, ISBN 82-03-16110-3

• Krigsfortjenestekorset av andre klasse med sverd (1941)
• Frontkjempermerket

• (en) Sverre Riisnæs – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (no) Sverre Riisnæs i PolSys hos Sikt – Kunnskapssektorens tjenesteleverandør
• NorgesLexi om Riisnæs
• Nils Johan Ringdals «Gal mann til rett tid – NS-minister Sverre Riisnæs – en psykobiografi» (1991) i digital faksimileutgave
• nrk.no 9.4.2015: Ministeren som skaut under avrettingar
• nrk.no 8.5.2020: NS-ministeren sat med giftpillene i handa, men greidde ikkje å svelgje dei