Klodenes kamp

Språkvask: Trenger korrektur, norske anførselstegn, oversettelse fra engelsk og konsekvent historisk presens i innholdsgjengivelsen

Klodenes kamp
orig. The War of the Worlds
Forfatter(e)		Herbert George Wells
Språk		Engelsk
Sjanger		Apokalypseroman, science fiction, krigsfiksjon, invasjonslitteratur
Utgitt		1898
Klodenes kamp på Commons

Klodenes kamp (originaltittel: The War of the Worlds) er en science-fiction roman, skrevet av den engelske forfatteren H.G Wells. Boken ble utgitt i 1898 av William Heinemann, og omhandler en utenomjordisk invasjon av jorden fra Mars. Boken ble skrevet mellom 1895 og 1897, og er en av de første historiene om en konflikt mellom mennesker og en utenomjordisk rase.^[1] Romanen utspiller seg rundt en navnløs protagonist fra Surrey i England, og hans yngre bror fra London når det sørlige England blir invadert av marsboere.

Handlingen i boken har blitt relatert til invasjonslitteraturen som var populær rundt tiden boken ble utgitt. Romanen har blant annet blitt sett på som en kommentar til evolusjonsteorien, britisk imperialisme og generell viktoriansk overtro, frykt og fordommer. Wells skal ha fortalt at ideen om boken kom fra en samtale han hadde med sin bror Frank. Samtalen skal ha handlet om den katastrofale effekten europeisk imperialisme hadde på den tasmanske urbefolkningen. Når boken ble utgitt ble den klassifisert som vitenskapelig romantisk, akkurat som Wells' tidligere roman, Tidsmaskinen.

Klodens kamp har vært veldig innflytelsesrik. Den har vært kilden for inspirasjon til skapelsen av flere filmer, TV-serier, radioshow, et musikk album, tegneserier, og lignende bøker skrevet av andre forfattere. Romanen skapte et radioshow i 1938, fortalt av Orson Wells, som er minneverdig for å ha angivelig skapt panikk hos lyttere som mistolket programmet for en nyhetssending.

Fortellingen i boken begynner med å skildre menneskenes hverdag på 1890-tallet og marsboernes planer om en invasjon av jorden for å overta planeten. Wells er rask med å skrive at vi må ikke dømme marsboerne for deres forsøk på å erobre jorden. Han ønsker at vi skal reflektere over at menneskene har gjort lignende ting mot andre skapninger slik som drontene. Han drøfter også rundt marsboernes behov og hvorfor de tyr til invasjon. Fortelleren (som er navnløs gjennom romanen) blir invitert til et observatorium av en astronom kalt Ogilvy. Der blir eksplosjoner på Mars sin overflate observert. Disse eksplosjonene blir skapt av en enorm kanon som marsboerne bruker til å avfyre styrkene sine mot jorden. Astronomene vet ikke dette selvsagt, og eksplosjonene skaper stor interesse blant de. Der blir observert totalt 10 slike eksplosjoner før de stilnet uten forklaring.

Noen måneder senere blir det observert et sterkt grønt lys på himmelen, og det mange tror er en meteor krasjer på Horsell-allmenningen, ikke langt fra Woking der fortelleren bor. Nedslagsområdet tiltrekker et stort antall mennesker, blant annet fortelleren og Ogilvy. De oppdager at meteoren er av metall og i realiteten, en kunstig sylinder som faktisk er hul. Sylinderen åpner seg ved at enden skrur seg av, og marsboerne blir observert i åpningen. Stemningen rundt sylindren var så kaotisk at en mann ble dyttet ned i krateret og strevde med å komme seg ut. I det marsboerne blir observert, sprer folkemassen seg. Marsboerne blir beskrevet som blekkspruter på størrelsen med en bjørn, med våt læraktig hud, og kullsvarte øyne. En marsboer faller ned i krateret og fortelleren kan høre et kort hyl, antageligvis fra marsboeren. Han kunne se at mannen som falt nedi prøvede å komme seg ut, og i det han fikk benet sitt opp ble han dratt ned igjen etterfulgt av et dempet skrik og stillhet.

En gruppe mennesker bestemmer seg for å forsøke å kommunisere med marsboerne, med tanken på muligheten om at de kan være intelligente. De bærer et hvitt flagg i håp om at marsboerne vil forstå at de er vennlige. Men når de nærmer seg sylindren, utsletter marsboerne delegasjonen med en ildstråle og brenner nesten alle i nærheten. Fortelleren som var gjemt bak en stein, forvridd av sin egen nysgjerrighet og frykt blir vitne til dette, han fikk også vite at astronomen Ogilvy ble drept. Han kommer seg unna og prøver å spre nyheten om hva som hadde skjedd, men blir avfeid og kalt gal. Han returnerer så hjem der han forteller om hendelsen til sin kone. I løpet av de neste dagene spredde nyheten seg hendelsen på Horsell-allmenningen. Ogilvy hadde sendt et telegram til militæret før han ble drept med en forespørsel om de kunne sende en vaktstyrke for å forhindre at marsboerne ble skadet. Militæret kom til å omringe marsboerne i løpet av de neste få dagene. Fortelleren prøver å fortelle en gruppe soldater om sin opplevelse, men soldatene tar ikke han seriøst, og begynner å diskutere blant seg selv. Senere på kvelden blir ildstrålen avfyrt og militæret åpner ild mot marsboerne.

Fortelleren innser at det ikke lenger er trygt å oppholde seg så nært kampene, og etter at ildstrålen begynte å treffe ulike deler av Woking, bestemmer han seg for å leie en hestevogn og evakuere sin kone til Leatherhead, der fetteren hans bor. Når han skal returnere vognen til Woking blåser det opp en kraftig storm, og han får se marsboernes krigsmaskin for første gang. Han beskriver den som en vandrende maskin av glitrende metall, som feide trær til siden i farten. Opplyst av lynet, beskriver han gangen til maskinen som en melkekrakk, gynget voldsomt fra side til side.

Først tenkte jeg ikke på særlig annet enn veien foran meg, men så ble jeg plutselig oppmerksom på noe som var på vei nedover Maybury-åsen i stor fart. Først trodde jeg det var ett vått hustak, men to tett påfølgende lyn viste at det kom rullende i høy hastighet. Det var et flyktig syn. Et øyeblikk, forvirrende mørke. Og i neste nå, et lynblink klart som dagen, som viste de røde husene til barnehjemmet nær åstoppen. De grønne furukronene og denne mystiske gjenstanden klart og tydelig. Og denne gjenstanden som jeg så! Hvordan kan jeg beskrive den? En gigantisk trefot, høyere enn de fleste hus, som skred over unge furutrær som den feide til side i farten. Det var en vandrende maskin av glitrende metall som trampet gjennom lyngen med ledd-delte rep av stål, dinglende fra toppen. Metallklangen og de tunge stegene blandet seg med tordenbrakene. Et lyn viste tydelig at den lente seg til den ene siden med to av føttene i luften, så forsvant den og kom til syne nesten i det samme ved det neste lynet nesten hundre meter nærmere. Kan leseren forestille seg en melkekrakk som hinker og svinger seg i vill fart bortover bakken, det var det inntrykket jeg fikk av disse korte lynglimtene; men istedet for en melkekrakk må man forestille seg et digert maskineri montert på et trebent stativ.

H.G Wells (1898) "Klodenes Kamp"

Etter at maskinen hadde passert ham, kom det enda en, denne gangen rett mot han. Fortelleren krasjer vognen og klarer å unngå å bli trampet i hæl. Når maskinene strider over han hører han øredøvende sirener fra de; "Allooo Allooo", mens de avanserer mot Guildford. Fortelleren fortsetter så veien hjem til fots. På veien kommer han over en rekke lik, et av dem var mannen han leide vognen fra. Fortelleren kommer seg hjem og drikker litt. Senere ser han en soldat som løper gjennom hagen hans. Fortelleren inviterer han inn og gir han noe å drikke og spise. Fortelleren får vite at han er artillerist. Artilleristen forteller om hva han hadde opplevd. Marsboerne brukte noe som lignet et digert skjold til å beskytte seg mot granatene fra kanonene. Dette skjoldet reiste seg så seg opp på tre føtter, trampet over soldatene og utslettet skytset med ildstrålen. Artilleristen satt på en hest som slepte en ammunisjonsvogn når ildstrålen streifet over området. Strålen detonerte ammunisjonen, og artilleristen ble liggende i et krater i flere timer før han turte å bevege seg. Han forteller også at en meteor skal ha krasjet mellom Leatherhead og Woking, noe som forhindret fortelleren i å returnere til sin kone.

Artilleristen ville til London for å rapportere det han hadde sett til hovedkvarteret, og fortelleren ville komme seg så raskt som mulig tilbake til sin kone i Leatherhead, men artilleristen sier at det er mer sannsynlig at hun har flyktet til London. Fortelleren sier seg enig, og slår følge med artilleristen mot Byfleet. Rett før soloppgang møter de på en gruppe kavalerister utenfor Woking. Artilleristen prøver å fortelle dem hva som hadde skjedd, men blir avfeid, og bedt om å rapportere seg til tjeneste i Shepperton. Når de ankommer Weybridge er byen i fullt kaos, militæret hadde bygd kanonstillinger og prøvde å evakuere innbyggerne. Marsboerne angriper så Weybridge med krigsmaskinene sine, og fortelleren og artilleristen blir fraskilt i angrepet. Fortelleren dukker under vann for å unngå den fryktelige ildstrålen og midt i kaoset avfyrer et par kanoner en skuddsalve mot en av krigsmaskinene. Granatene eksploderer rundt maskinen og den kollapser sammen i elven. Når ildstråleapparatet treffer vannet eksploderer det og luften blir fylt av damp. De gjenværende krigsmaskinene rykker aggressivt fremover. Fortelleren dukker stadig under vannet for å unngå strålen, og kjenner at vannet blir varmere i det marsboerne avanserer. Krigsmaskinene avbryter angrepet, og drar den ødelagte maskinen bort fra Weybridge når de trekker seg tilbake.

Fortelleren klarer å dra seg opp i en liten båt og drev nedover Themsen, han går i land ved Walton og legger seg i gresset før han blir bevisstløs. En stund senere våkner han og finner seg i selskapet til en kapellan som hadde passet på han. Kapellanen kom til å slå følge med fortelleren i løpet av de neste dagene.

Marsboerne avbrøt angrepet sitt etter slaget ved Weybridge, de hadde antageligvis undervurdert kraften til de menneskelige våpnene. Etter at nyheten om krigsmaskinen som ble ødelagt ved Weybridge nådde London, ble hundrevis av kanonstillinger etablert i utkanten av London, overalt hvor der fantes skjul, fantes der en kanon. Ut på kvelden formet marsboerne en lang linje med krigsmaskiner. De stod side mot side med litt over en kilometers avstand mellom seg, og med bruk av enorme kanonrør avfyrer de giftgass mot kanonstillinger mens de rykker fremover. Marsboerne kom ikke til å gi menneskene den minste sjanse. De avfyrte giftgass mot alt de hadde en mistanke mot. Kapellanen og fortelleren sto på en høyde når de så en marsboer avfyre denne gassen mot en bygd. Der var ingen detonasjon. Alt de så var et par svarte hauger som slukte gatene, og alt de hørte var et par hyl, deretter stillhet. Med bruk av denne kullsvarte giftgassen, kunne marsboerne rykke fremover nesten uhindret, noe som skapte panikk i storbyene.

Fortellerens bror som bodde i London ble vekket midt på natten av at folk løp gjennom gatene og skrek at marsboerne var på vei. Han fyller lommene sine med alt av verdisaker han kan finne og prøver å komme seg ut av London. Han beveger seg sørover i håp om å nå en båt til fastlandet. På veien møter han to kvinner som er i ferd med å bli ranet, han bryter inn og redder dagen, og de bestemmer seg for å slå følge med han. De når en havn der det ligger et stort antall båter. Han klarer å komme seg om bord i en hjuldamper sammen med kvinnene, til tross for at en av dem var skeptisk med å forlate landet. Kapteinen ventet lenge for at flest mulig skulle komme seg om bord. Først når skipet var farlig fullt forlot det havnen. Resten av båtene forlot stedet i det marsboerne hadde ankommet. Krigsmaskinene vasset ut i vannet, så langt at de stativet var helt under vann. Et krigsskip ankommer så området og setter full fart mot en av krigsmaskinene. Det er torpedorammeren Thunderchild. Merkelig nok avfyrer ikke marsboerne ildstrålen mot henne, fortellerens bror drøfter rundt årsakene til dette, det kan hende de var forundret over hva for en ny motstander som kom plogende mot dem. En marsboer avfyrer giftgass mot henne, men det ga ingen effekt. Thunderchild rammer en av krigsmaskinene med baugen først, og avfyrer kanonene sine. Krigsmaskinene avfyrer stråler mot henne, og i en sky av damp og kanonrøyk forsvinner Thunderchild, og fortellerens bror spekulerer rundt skjebnen hennes. Trefningen oppholdt marsboerne lenge nok til at skipene som bar flyktninger, kom seg unna. Etter denne trefningen så har all organisert motstand gitt opp eller blitt utslettet.

I begynnelsen av Bok 2 leter fortelleren og kapellanen etter mat, i ruiner og hus. Fortelleren ønsker personlig at kapellanen skal dra, men kapellanen vil ikke skilles fra han. Mens de gjennomsøker en bygning blir de vitne til at en krigsmaskin plukker opp mennesker, og legger dem i et slags bur den bærer med seg. Fortelleren innser at marsboerne kanskje har bruk for mennesker. Mens de gjennomsøker et forlatt hus finner fortelleren et spiskammer på kjøkkenet fylt med mat. Senere kollapser huset over dem. Den femte sylinderen hadde landet like i nærheten. Mens de er fanget i ruinene blir forholdet mellom de to verre ettersom at fortelleren blir irritert på kapellanen som ikke klarer å være stille. Kapellanen klager konstant over at han er sulten og i frykt for at kapellanen vil føre til at de spiser opp alt av mat de har, truer fortelleren han og bestemmer seg for å rasjonere maten. Siden landingsstedet til marsboerne er så nært, kan fortelleren studere marsboerne gjennom et hull fra kjøkkenet og han blir vitne til at marsboerne tapper blod fra menneskene de har fanget. Han legger også merke til at marsboerne ikke kommuniserer med lyder eller signaler, og siden han ser marsboerne utføre koordinert arbeid, så reflekterer han over om marsboerne bruker en form for telepati. Han undrer også om marsboerne bare er en hjerne med muligheten til å forflytte seg, med tanke på anatomien deres. Etter noen dager begynner en rød plante kalt «blodurten» å gro fra landingsstedet. Den gror raskt i vann og dekker til området, den viser seg å gjøre det enda vanskeligere for fortelleren og kapellanen å komme seg ut av huset.

Etter to uker klarer ikke fortelleren å holde styr på kapellanen. Han hører ikke etter og prøver konstant å få tak i maten. Kapellanen begynner å bli mer hensynsløs og bli mer og mer høylytt. Ut av frustrasjon, skriker kapellanen på sitt høyeste, og ut av frykt for at de kommer til å bli oppdaget, tar fortelleren en kjøttøks på kjøkkenet og svinger den i hodet på kapellanen. Den uslipte kanten treffer han i hodet og slår han bevisstløs uten å drepe han. Bråket tiltrekker marsboerne som begynner å undersøke huset med en metall-tentakkel. Fortelleren blir vitne til at den drar kapellanen ut av huset. Han gjemmer seg i kullkjelleren, men tentakelen returnerer for å gjennomsøke huset ytterligere. Den slår mot kull-kjellerdøren og finner ut hvordan den kan åpnes. Fortelleren var i ferd med å skrike når tentakelen kom borti støvelen hans, men den tok heller en kullbit og forlot huset.

Et par dager senere klarer fortelleren å forlate huset, og legger merke til at marsboerne har forlatt landingsstedet. Alt som er igjen er noen hauger med blått støv og skjeletter. Fortelleren leter en stund etter mat. Han gjennomsøker en hage der han finner løk og noen gulerøtter, men dette gjorde han bare mer sulten. Han prøvde å spise litt av den røde planten, men den hadde en bitter smak av metall. Han fortsatte så mot Putney Heath i sentrum av London, hvor han møtte artilleristen igjen. Artilleristen snakket stort om å grave tuneller og bo under bakken, og å prøve å ta kontroll over en krigsmaskin, og ta hevn. Fortelleren ble forhekset av denne fantasien om en storslått sivilisasjon under bakken og tanken på å kapre en krigsmaskin for å ta tilbake jorden med makt. Artilleristen fortalte om at noen hadde fått lyset til å fungere i ett av husene i sentrum, om at drikkingen var enorm. En krigsmaskin skal ha stått og studert dem en stund, før den plukket opp hundre mennesker som enten var for full eller redd til å flykte. Fortelleren og artilleristen gravde ut en tunell, men tok ofte pause for å dikke champagne, spise stort, røyke sigarer, og spille kort. Dette fikk fortelleren til å komme til seg selv igjen og han ble skamfull. Han forlater så artilleristen og fortsatte mot London.

Nå vandrer fortelleren i et øde og forlatt London. Gatene er dekket av svart støv, skjeletter og ruiner. Han begynner å bli gal. Han blir gal av tanken å ikke vite noe, og han har ikke sett en eneste krigsmaskin eller marsboer på dagevis. Han ante ikke om hans kone fortsatt var i live, og skjebnen til kapellanen hjemsøker han. Han hører krigsmarinenes sirener, bare denne gangen mye svakere og i en annen tone. Han sovner i en gammel lenestol, og neste morgen blir han vekket av den samme lyden. Han leter etter mat og finner en gammel ost. Etter å ha vandret en stund kommer han endelig over skikkelsen til en krigsmaskin. Han bestemmer seg for å konfrontere maskinen og få seg selv drept. Men når han går mot maskinen legger han merke til at krigsmaskinen er tom. Rundt den lå det flere døde marsboere. Marsboerne hadde blitt massakrert av bakterier som de ikke hadde immunitet mot.

Fortelleren får et nervesammenbrudd, noe som påvirker han i flere dager, men han blir behandlet av en vennlig familie. Noen dager senere reiste han tilbake til Woking med tog, siden jernbanesporet hadde blitt reparert. Når han kom hjem møtte han konen sin, som hadde overlevd invasjonen. Derfra blir den mislykkede invasjonen reflektert, og hvordan samfunnet ble påvirket av invasjonen.

Klodenes kamp har en rekke karakterer, der hovedkarakterene er navnløse. Hovedpersonen blir kalt Fortelleren. Man får vite svært lite om han bortsett fra at han er en forfatter av filosofiske stykker og at han er gift. Han har like karismatiske uttrykk som dr. Kemp fra Den usynlige mannen. Ogilvy er den eneste sentrale karakteren som blir nevnt med navn.

Marsboerne er utenomjordiske skapninger som kommer til jorden fra Mars med et mål om overta jorden, og fungerer som antagonisten i fortellingen. Marsboerne blir beskrevet av Wells i kapittel 4 i bok 1 når de kommer ut av sylindren og kapittel 2 i bok 2 mens fortelleren er i huset som ble truffet av en sylinder.

Marsboerne er på størrelse med en bjørn. De har rødbrun, læraktig hud og en lang nebb-aktig munn uten lepper. De har kullsvarte øyne og har tentakler. De spiser ikke kjøtt eller grønnsaker ettersom de ikke har noen form for fordøyelsessystem. I stedet lever de av å tappe blod fra levende skapninger og tilføre det i sine egne blodårer. Marsboere har ikke samleie på grunn av manglende kjønnsorgan. Det er uvisst hvordan de reproduserer seg, men det blir nevnt i boken at en marsboer ble født på jorden voksende ut av en annen marsboer, noe som kan tyde på at de reproduserer aseksuelt. Marsboerne kommuniserer ikke med lyder eller fysiske signaler. Fortelleren ser i bok 2 i kapittel 2 at marsboerne utførte kompliserte oppgaver som å bygge håndteringsmaskiner (En krigsmaskin uten våpen brukt til konstruksjon) uten en eneste lyd eller et fysisk signal. Dette får han til å spekulere i at marsboerne bruker en form for telepatisk kommunikasjon. Fortelleren reflekterer også at marsboerne mangler sympatiske følelser ettersom at de ødelegger og dreper det meste de ser på jorden. Han reflekterer også at marsboerne bare er en enorm hjerne med den egenskapen å kunne forflytte seg.

Strategien til marsboerne gikk ut på å ødelegge alt av infrastruktur slik som jernbaner, telefonlinjer og telegrafstasjoner. Det virker som at marsboerne hadde et mål for å få en psykisk overmannelse over menneskene og vise dem at motstand var nytteløst ved å knuse alt av organisert militær motstand, kutte kommunikasjon og ødelegge sivile mål. Denne type krigføring ble mer og mer vanlig mens det tjuende århundre gjorde fremskritt (spesielt i 1930-årene) med militær teknologi slik som pansrede kjøretøy og våpen som kan utføre kirurgiske treff slik som artilleri og missiler.

Wells' syn av en krig som fører total ødeleggelse uten noen som helst form for sympati i Klodenes kamp ble ikke sett på som et seriøst tema av lesere på den tiden boken ble utgitt, siden de var vant til å se militæret krige på tradisjonelt vis med marsjering i formasjon på slagmarken uten at det ville føre til store ødeleggelser. Denne type «total krig» ble ikke virkelig før under andre verdenskrig, da motpartene bombet hverandre nådeløst - noe som gjorde enorm skade på sivile og militære bygninger.

Blodurten eller Red weed også refert som red creeper/red swamp i boken, er den røde planten som blir tatt med til jorden av marsboerne. Det er uvisst om planten ble fraktet med et uhell eller med vilje. Mot slutten av 1800-tallet spekulerte mennesker om grunnen til at Mars var rød skyldtes rød vegetasjon, og denne teorien inspirerte Wells. I boken sies det at planten er rød og sprer seg raskt i vann. Den gror over nesten alle overflater og dekker til innsjøer og tetter elver, vannledninger og dekker hele landskap. Fortelleren prøver å spise den, men den har en bitter metall smak.

H.G Wells søkte etter kunstnere som kunne tegne illustrasjoner til boken hans i 1906. Den brasilianske tegneren Henrique Alvim Corrêa, som bodde i Belgia, trådde frem og reiste til London for å vise Wells tegningene sine. Wells ble så imponert at han ansatte ham til å tegne illustrasjoner for et begrenset opplag av boken. Bare 500 kopier ble laget, hver bok ble signert av Wells og Corrêa. Han fortsatte å tegne illustrasjoner for andre bøker, spesielt bøker relatert til krig. Han var svært dyktig til å tegne effekter som eksplosjoner, lys og røyk.^[2] Han døde i 1910 av tuberkulose i en alder av bare 34 år. Etter hans død skal Wells ha sagt; "Alvim Corrêa gjorde mer for mitt arbeid med sin pensel, enn jeg gjorde med min penn"^[3]

En annen tegner med navnet Warwick Goble tegnet også illustrasjoner for en illustrert versjon publisert av Pearson's Magazine i 1898. Warwick var mest kjent for å tegne illustrasjoner for barnebøker og illustrasjonene hans var for det meste fargerike. Klodenes kamp-illustrasjonene hans er dramatiske og skremmende, og de mangler også farge. Arthur Pearson, Pearson's Magazines utgiver, bestemte at Warwick skulle illustrere Wells' roman. Klodenes kamp viste seg å bli en utfordring å illustrere for Warwick. I motsetning til andre tegnere, som Henrique Alvim Correa og Edward Gorey, illustrerte Warwick Klodenes kamp nesten etter eksakte beskrivelser fra boken, med lite kreativ frihet.^[4] Wells beskriver krigsmaskinene til marsboerne som store kolossale maskiner som går på tre stativlignende bein, og når de beveger seg, ser det ut som en krakk som blir veltet voldelig fram og tilbake. Henrique Alvim Correa og Edward Gorey illustrerer krigsmaskinene sine som biologiske, til dømes så er Henrique sine krigsmaskiner en blanding av mekanisk og biologisk og Edward Gorey sine krigsmaskiner kan minnes om svært biologiske. Warwick sine krigsmaskiner på den andre siden følger beskrivelsene fra boken nesten nøyaktig, bena er stativlignende og stive, krigsmaskinen viser ingen biologiske trekk utenom tentaklene.

• 
  En av mange krigsmaskiner som avfyrer varmestrålen sin mot en bygning. Tegnet av henrique alvim corrêa
• 
  HMS Thunderchild går til fullt angrep mot krigsmaskinene. Tegnet av henrique alvim corrêa
• 
  En krigsmaskin blir skutt av en kanon og mister balansen. tegnet av henrique alvim corrêa
• 
  En krigsmaskin i utkanten av en skog. tegnet av henrique alvim corrêa
• 
  Døde marsboere tegnet av Henrique alvim correa
• 
  Marsboer graver ut et landingssted tegnet av Henrique Alvim Correa
• 
  «Wiped out!» tegnet av Warwick Goble
• 
  En krigsmaskin avfyrer varmestrålen sin, tegnet av Warwick Goble.
• 
  Thunderchild krasjer rett inn i en krigsmaskin og får den til å kollapse i havet. Tegnet av Warwick Goble.

I 1895 var Wells en skribent og han var gift med sin andre kone, Catherine Robbinson og bodde i Woking i Surrey. Her brukte Wells å gå turer eller sykle om rundt i landskapet rundt Woking om morgenen, mens han brukte ettermiddagene til å skrive. Den opprinnelige ideen til Klodenes kamp kom til han mens han og broren hans gikk på en slik tur. Broren hans begynte å lure på hva som hadde skjedd hvis utenomjordiske plutselig skulle lande på jorden og begynne å angripe menneskene.

En god del av boken tar plass både rundt og i Woking. Det første landingsstedet for marsboerne var i Horsell Common som er et åpent område veldig nært Woking. Wells skrev at han likte å sykle rundt i området og forestille seg marsboernes varmestråler ødelegge husene han så og det røde ugresset dekke til landskapet. Wells pleide ofte å avsløre deler av boken til noen av vennene sine, og hvordan han brakte total ødeleggelse over områder som de kjente til. Slike «spoilere» viste seg å ha hjulpet boken å bli populær. Karakter slik som artillerioffiseren, presten og Ogilvy var basert på virkelige personer som bodde i Surrey.

Ved den lokale togstasjonen i Woking står det en syv meter høy skulptur som skal forestille en av marsboerens krigsmaskiner. Skulpturen er designet etter beskrivelser fra boken og ble laget av Michael Condron. På bakken ved siden av skulpturen er det en sirkel som har en tilknytting til historien i boken. En av sirklene symboliserer sylindrene som marsboerne ankommer jorden i, mens en annen symboliserer bakteriene som drepte marsboerne.

«The War of the Worlds» er en episode av den amerikanske radio-hørespillserien The Mercury Theatre on the Air. Episoden ble sendt halloween, den 30. oktober 1938, med regi av Orson Welles, og beskrev en romskipslanding i Central Park i New York som direktesendt reportasje. Mange av publikum trodde det var en nyhetssending og det oppstod derfor kaos og panikkstemning i byen.

Utdypet artikkel: Klodenes Kamp (1953)

I 1953 ble det spilt inn en film om romanen til H.G Wells, produsert av Paramount Pictures. Det var den første filmatiseringen av boken. Filmen hadde et budsjett på to millioner dollar og var løst basert på boken. I filmen angriper marsboerne i svanelignende maskiner som svever på magnetisk kraft. Maskinene deres er utstyrt med en ildstråle, men de erstattet giftgassen med en annen type stråle som kan minnes om en radioaktiv stråle. Ifølge dr. Clayton Forrester nøytraliserer denne strålen opp Meson noe som fører til at det strålen treffer slutter simpelt nok å eksistere. En detalj som ikke blir vist i filmen er blodurten. Marsboerne er annerledes, der de har to armer med fingrer, men ett øye med tre linser. Invasjonen blir brått stanset mens marsboerne ødelegger Los Angeles, når de blir drept av sykdom som i boken.

Utdypet artikkel: Klodenes kamp (2005)

I 2005 ble boken filmatisert på nytt, denne gangen av regissøren Steven Spielberg. Filmens hovedperson ble spilt av Tom Cruise. Filmen har større likhetstrekk til romanen enn filmen fra 1953, der krigsmaskinene er montert på trefot, bruker tentakler til å plukke opp folk og har ildstråler som våpen. I tillegg, er en karakter kalt Ogilvy, men karakteren fungerer som kapellanen i filmen, der han utstår som en trussel for hovedkarakterene. Slutten av filmen viser en gjenforening hvor besteforeldrene spilles av skuespillerne som var hovedkarakterer i 1953 filmen. Filmen er kjent for Spielberg sine forsøk på å skjule så mye av innspillingen.

I 2019 laget Mammoth Screen en tredelt TV-serie for BBC. Serien ble også sendt på NRK. Serien ble møtt av skuffelse etter forventning om en adapsjon lik romanen, og ble kritisert for å endre detaljer fra romanen og være underliggende politisk.

I 1978 ble det gitt ut et dobbelt konseptalbum av Jeff Wayne. Albumet Jeff Wayne’s Musical Version of The War of the Worlds er en slags musikal-versjon og kan betegnes som progressiv rock. I rollene finner vi en rekke kjente musikk-artister.

• (en) The War of the Worlds (1898) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• https://web.archive.org/web/20180505070039/http://waroftheworlds.wikia.com/wiki/Main_Page
• http://waroftheworlds.wikia.com/wiki/Red_weed