Kommunistisk Arbeiderforbund

Kommunistisk Arbeiderforbund (KA) var en marxist-leninistisk, partibyggende kommunistisk organisasjon som ble stiftet i 1972, og var aktiv inntil tidlig 1980-tall. KA ble formelt nedlagt i 2006.

KA ga ut tidsskriftet Røde Fane og avisa Den røde Arbeideren, som ble utgitt hver 14. dag, samt kulturtidsskriftet ArbeiderRevy. KA utga også serien Marxistiske Hefter, deriblant heftet «AKP i norsk politikk». Forbundet hadde en stund egen ungdomsorganisasjon, Marxist-Leninistisk Ungdom. MLU ga ut publikasjonen Ungkommunisten.

KA ble stiftet i oktober 1972. KA hadde bakgrunn i venstre-opposisjonen i NKP som fikk sitt organisatoriske uttrykk i gruppen Marxist-Leninistisk Front i NKP (MLF) som ble dannet i mai 1970. MLF ble ekskludert fra NKP i juli 1970. MLF samarbeidet først med SUF/MLG, men samarbeidet havarerte i 1972 og KA ble dannet. Et mindretall av MLF-medlemmene, blant disse AKMED-lederen Georg Vaagen, valgte å bryte ut og støtte MLG. Den viktigste grunnen til splittelsen mellom MLG/SUF og MLF var standpunktet om kommunistpartiet. MLF mente at et kommunistisk parti må ha sin sosiale basis i arbeiderklassen og være basert på grundig skolering. Hva SUF/MLG sto for, ble synliggjort gjennom stiftelsen av AKP i 1973. For AKP dreier det seg ikke om å sikre et kommunistisk parti forbindelseslinjer med arbeiderklassen, men å sikre arbeiderstøtte for en små­borgerlig og nasjonalistisk politikk.

KA sto til venstre for MLG (og MLGs etterfølger AKP(m-l)) og SUF (m-l).^[1] Ifølge Pax Leksikon var motsetninger innenfor Arbeiderkomiteen mot EEC og dyrtid (AKMED) «en medvirkende grunn - om ikke det formelle grunnlaget» til bruddet. I heftet «AKP i norsk politikk», kapittel 6, skriver KA: «Under EEC-kampen ble Mao Tse-tungs politikk for taktikken i den anti-japanske enhetsfronten, en anti-imperialistisk og borgerlig-demokratisk revolusjon, brukt til å «studere» hvorfor man burde gå inn i den borgerlig-nasjonalistiske Folkebevegelsen» - og lage borgerlig revolusjon i Norge også? KA holdt fast ved AKMEDs første plattform. KA mente at kampen mot EEC måtte føres på grunnlag av arbeidernes klasseinteresser, og ikke underordne seg «nasjonale» hensyn, altså borgerskapet^[2]. Mens KAs hovedparole var «Klasse mot klasse», hevdet MLG/AKP at hovedmotsigelsen i Norge sto mellom «folket og monopolkapitalen».

Da SUF i sin pure ungdom lot seg inspirere av Kulturrevolusjonen, var det Lin Piaos produkt, den berømmelige «Maos lille røde» som SUF-ledelsen anvendte på de forskjelligste norske situa­sjoner, fra fyllesjuke på SUF-møter til taktikken i EEC-kampen og til verdenskrig og atombomber. Bare ordene passet noenlunde, var alt i orden. Allmenne fraser av typen «det er rett å gjøre opprør» sendte SUF ut i flere års sitatbabling. Kina ble det samlende symbol for SUF - et eksempel for revolusjonære, det nytter «å gjøre opprør»! Ukritisk referering av revolusjonære synspunkter trenger slett ikke fungere revolusjonært.

Egil Engeland var formann i KA fra starten av, men Kjell Hovden med bakgrunn som fagforeningsleder var den reelle lederen.^{[trenger referanse]} Han hadde ledet NORGAS-streiken og var teoretisk skolert.^[klargjør] Hovden var lenge SUF-vennlig, men ble senere politisk uenig med SUF(m-l) og MLG/AKP(m-l). Hovdens mente at et kommunistisk parti måtte ha sin sosiale basis i arbeiderklassen og være basert på grundig skolering.^{[trenger referanse]} Kjell Hovden døde i desember 2008, 66 år gammel. ^[3]

Esther Bergerud var sentralstyremedlem i Norges Kommunistiske Parti og samtidig redaktør for venstreopposisjonens tidsskrift «Røde Fane», utgitt av NKPs opplysningsutvalg for Oslo og Akershus. Hun var den eneste kvinnen i sentralstyret av NKP da hun som ett av 27 medlemmer i kretsen rundt «Røde Fane» i 1970 ble ekskludert fra NKP. Gjennom bokhandelen Oslo Bok- og Papirhandel bidro hun til å spre Mao Zedongs skrifter.

I 1973 ble det etablert et samarbeid mellom KA og Kommunistisk Universitetslag (KUL), en gruppe konsentrert rundt Filosofisk institutt på Universitetet i Oslo, med den senere historikeren Harald Berntsen som formann. Grunnlaget for KUL var i likhet med KA en venstreopposisjon til AKP(m-l). Berntsen ble senere valgt til formann i KA^[4].

KUL ga ut avisa Gnisten i årene 1973-80.^[5]

KA argumenterte for "den ulovlige streikens metode, og utga heftet «Tvers igjennom lov til seier», som blant annet inneholder

«Strasbourger-tesene», vedtatt av Den røde fagforenings internasjonale i 1928. I forordet til heftet heter det at tesene analyserte erfaringer fra kampene arbeiderklassen førte i Europa fram til 1928, etter at sosialdemokratiet var trådt inn i sin rolle som administratorer av borgerstaten og av organisatorisk kontroll med arbeidskraften som kapitalens tjener.

Heftet inneholder også artikkelen «20 punkter om streikebevegelsen 1974» (opprinnelig trykt i Den røde Arbeideren nr. 11-12/1974), hvor KA oppsummerte sine erfaringer fra streikebevegelsen på 1970-tallet:

• "Å få fram klasseperspektivet på den økonomiske kampen er avgjørende viktig for å bedre arbeidernes økonomiske stilling og solidariteten mellom arbeiderne".
• "Enhver reell streikekamp får ikke bare kapitalistene selv som motpart, men også deres stat - og reiser dermed spørsmålet om statens klassekarakter".
• "De ulovlige streikene i 1970-71 viser  klart at det eneste språket som borgerskapet og borgerstaten forstår, og som fører fram, er en arbeiderklasse som utelukkende stoler på sin egen kampkraft, og ikke på den borgerlige staten og dens representanter".
• "Enhver reell streikekamp i dag må være illegal i innhold, selv om den kan anta en legal form. Bare viljen til å bryte med legaliteten kan sikre muligheten av å føre økonomisk kamp. Om kampen så får en legal form, er utelukkende et spørsmål om hvilken måte klassefienden i den enkelte situasjon velger å møte en slik vilje til illegal kamp på".
• "Streikebevegelsens reelt illegale innhold viser seg i den måten som de streikende har organisert årets streiker på. Uansett den legale formen har organiseringen i stor grad fulgt mønsteret fra de streikene som er illegale også i formen. Det eksisterende fagforeningsapparatet er satt til side, og erstattet av egne, særskilt valgte streikekomiteer".

KA utga avisa Den røde Arbeideren regelmessig i årene 1973–1981. Avisa ble først utgitt som månedsavis, men fra nr. 10-1976 utkom avisa hver 14. dag t.o.m. 1980. I 1981 utkom avisa månedlig, deretter mellom én og fire utgaver årlig fram til og med 2005.

Følgende var ansvarlig redaktør for Den røde Arbeideren i årene 1973–78:

• Kjell Hovden (nr. 1–7 1973)
• Eyvind Viken (fra nr. 8-1973 til nr. 3-1978)
• Harald Berntsen (fra nr. 4-1978)

Foruten de 3 redaktørene besto redaksjonen i disse årene av bl.a. av Einar Berg, Esther Bergerud, Line Dedichen, Egil Engeland, Gunvor Heggelund og Jan Erik Ryen. Torbjørn Hystad var redaktør de siste åra avisa kom ut.

Pdf-arkivet, et «sidespor» til AKPs arkivprosjekt, har publisert de fleste utgavene av Den røde Arbeideren^[6] utgitt i årene 1973–78.

KA utga serien Marxistiske Hefter, deriblant heftet «AKP i norsk politikk» fra 1976, forfattet av Stein Hoftvedt. Heftet kritiserer AKP (m-l) blant annet for nasjonalistiske avvik og en feilaktig forståelse av imperialismen og den norske staten. Heftet ble i 1978 utgitt i revidert og utvidet utgave i 1978. I denne utgaven blir også heftet «Oppgjør med AKP» omtalt. Det var utgitt av Sosialistisk Opplysningsforbund, redigert av Erik Solheim, daværende formann i Sosialistisk Ungdom, seinere partileder i SV 1987–1997.^[7]

KA utga i september 1977 en fullstendig oversettelse av «Revolusjonens teori og praksis» ^[8] , lederartikkelen i Zeri i Poppulit, organ for sentralkomiteen i Arbeidets Parti i Albania (APA), av 7. juli 1977. I denne artikkelen kritiserer APA «talsmennene for tre-verden-teorien», men uten å nevne Kina og KKP ved navn:

«Det er velkjent at i de land som utbyttes av imperialismen i Asia, Afrika og Latin-Amerika, fører de frihetselskende folk en hard kamp for frihet, uavhengighet og nasjonal suverenitet, mot gammel og ny kolonialisme. Dette er en rettferdig og revolusjonær frigjøringskrig, som nyter uforbeholden støtte fra marxist-leninistene i de sanne sosialistiske land, fra verdensproletarlatet og alle progressive krefter.

Denne kampen er og må nødvendigvis bli rettet mot en rekke fiender:

• mot de imperialistiske undertrykkerne, og først og fremst mot de to supermaktene som de største utbytterne og internasjonale gendarmer, de farligste fiendene av alle folk i verden,
• mot det lokale reaksjonære borgerskap, som er bundet med tusen og en tråder til de utenlandske imperialistene, til den ene eller den andre supermakt, til de internasjonale monopoler som er en fiende av nasjonal frihet og uavhengighet,
• mot de fortsatte levninger fra føydalismen, som støtter seg på de fremmede imperialistene og er forent med det reaksjonære borgerskap mot folkets revolusjon, og
• mot de reaksjonære og fascistiske regimene, som er representanter for og forsvarere av de tre nevnte fienders dominans.

Derfor er det absurd å late som om en bare må kjempe mot de ytre imperialistiske fiendene – uten på samme tid å bekjempe og angripe de indre fiender, imperialismens allierte og kollaboratører, samt alle de faktorer som hindrer denne kampen».

I forordet til utgivelsen KA hevdet at «APAs kritikk av Kinas utenrikspolitikk var et utvetydig signal til KKP om at det tok avstand fra utviklingen i Kina etter Maos død». APAs kritikk ble først lagt frem etter at Hua Kuo-feng tok makten og skjøv KKPs tidligere kampanje for å styrke proletardiktaturet til side til fordel for en økonomistisk politikk som prioriterer arbeiderklassens økonomiske interesser fremfor klassens politiske interesser».^{[trenger referanse]}

Etter bruddet mellom Kina og Albania i 1978 støttet KA den politiske linja til Arbeidets parti i Albania. KAs stalinisme førte til brudd med KUL, som var kritisk til Stalin. En gruppe ungdommer brøt ut og dannet den proalbanske organisasjonen Marxist-leninistisk forbund.

I 1978 var KA/KUL en reell utfordrer til AKP-gruppen. KAs avis, Den røde Arbeideren, utkom hver 14. dag. KA samlet 240 deltakere i eget 1. mai tog i Oslo 1978, Proletarisk 1.mai, støttet av KUL, EPLF (Eritrean People's Liberation Front) og PAU (Palestinske Arbeiderunion). KA/KUL støttet den palestinske frigjøringsbevegelsen PFLP og var drivkraften i Eritreafronten, som støttet EPLF. KUL var etablert på alle universitetene, og i Oslo stilte KUL til valg i DNS.

På KAs landsmøte 26-27 januar 1980 ble organisasjonen splittet, og i 1980 opphørte det som en gang var KA/KUL som en politisk bevegelse av betydning.^{[trenger referanse]} Mindretallet som brøt ut av KA stiftet Kommunist-forbundet. Kommunistisk Universitetslag vedtok deretter å nedlegge laget og tilsluttet seg Kommunistforbundet, som ble nedlagt på midten av 1980-tallet.

Tidsskriftet Røde Fane ble utgitt av KA. Publikasjonen må ikke forveksles med AKP(m-l)s tidsskrift med samme navn.

AKPs Røde Fane ble av KA stemplet som et pirat-tidsskrift og omtalt som Pirat «Røde Fane»^[9].^{[trenger referanse]} Følgende var redaktør for Røde Fane:

• 1969: Esther Bergerud
• 1969 – 1970: Hans Jebsen
• 1970 – 1972: Randi Heddeland
• 1972 – 1975: Esther Bergerud
• 1975: Egil Engeland
• 1975 – 1976: Esther Bergerud
• 1977: Harald Berntsen
• 1978: Stein Hoftvedt
• 1979: Truls Wyller

  

• 1979: Jørgen Sandemose

KA utga kulturtidsskriftet ArbeiderRevy - "Magasin for politikk - litteratur og historie", som utkom med et 1. mai nummer og et julenummer i årene 1977-79. Øystein Sjaastad var redaktør i årene 1977-78, mens forfatteren Øystein Hølleland var redaktør for siste utgave (nr. 1-2/1979) .

Motdagisten Liz Dediken sluttet seg til KA på sine eldre dager. Etter at hun døde viste det seg at hun hadde testamentert hele sin eiendom til KA. Dette inkluderte blant annet en bygård (Thorvald Meyers gate 15 i Oslo), som hun hadde arvet fra sin far. Bygården inneholdt et lite trykkeri der KA kunne trykke publikasjonene sine, blant annet bladet Den røde Arbeideren som var på gata hver 1. mai fram til 2005. I 2006 var avisa bare tilgjengelig i nettutgave.

Våren 2006 ble det kunngjort på organisasjonens hjemmeside at Kommunistisk Arbeiderforbund (KA) oppløses og Den røde Arbeideren legges ned.

KA samarbeidet i starten med en rekke marxist-leninistiske partier, deriblant:

• KFML(r) i Sverige, nåværende Kommunistiska Partiet, særlig hva gjelder faglig politikk. Fred Åkerstrøm hadde bl.a. støttekonsert for Den røde Arbeideren i Oslo.
• DKP(m-l) i Danmark, nåværende Kommunistisk Parti, mest kjent (!) for støtten fra Savage Rose og Annisette.

• Røde Fane 1969-71
• AKP i norsk politikk (1978)/
• Fra MLF til Kommunistisk Arbeiderforbund og AKPs sjåvinisme
• Uttalelser fra den røde linja i NKP (1970)
• Rød 8. mars: Heder og ære til Esther Bergerud
• Esther Bergerud og den røde linja i “NKP”

• (no) Publikasjoner av Kommunistisk Arbeiderforbund i BIBSYS