Krambugata

Krambugata
Nordre del av Krambugata, sett fra Olav Tryggvasons gate; t.v.: Kleingården i Jugendkvartalet, t.h.: Olavskvartalet
Basisdata
Navn		Krambugata
Land		Norge
Strøk		Nerbyn (nordlig del)
Bydel		Midtbyen
Kommune		Trondheim
Kommunenr		1601
Navngivning		1868
Navnebakgrunn		Etter kjøpmenn som hadde sine kramboder langs gata
Tilstøtende		Schjoldagerveita Peter Egges plass Dronningens gate Cicignons plass Krambuveita Olav Tryggvasons gate Brattørgata Brattørveita Fjordgata
Krambugata 63°25′59″N 10°24′07″Ø
Krambugata på Commons

Krambugata er antagelig Trondheims eldste gate.^[1] Deler av gata sammenfaller med en av middelalderens hovedgater, det gamle «Kaupmannastretet», som begynte ved elvebredden sør for nåværende Kongens gate, svingte og gikk nordover til fjorden. Krambugatas nåværende løp går fra Schjoldagerveita nordover til Fjordgata.^[2] Gata var viktig for byliv og handel frem til slutten av 1600-tallet. Etter Cicignons omregulering i 1681, overtok Kjøpmannsgata rollen som handelsgate, og viktige byfunksjoner flyttet etterhvert vestover til Torvet og de nye hovedgatene.

Gata eksisterte i middelalderen, men gatenavnet er ikke belagt i skriftlige kilder fra den tiden. Navnet «Kaupmannastrete» er kjent, og dette stretet sammenfaller delvis med dagens Krambugata. Den nordligste delen av Kjøpmannsgata er Cicignons verk (se nedenfor i seksjonen Etter 1681), men fra dagens Kongens gate og sørover, er Kjøpmannsgata omtrent sammenfallende med middelalderens Kaupmannastrete. Nordover fra Kongens gate er det Krambugatas løp som omtrent følger Kaupmannastretets forløp.^[3]

Cicignon navnga ikke Krambugata på sin byplan i 1681, men Kjøpmannsgata var navngitt som «Kaufmans Strasse», og «Kiøbmands Gade» på en dansk versjon av kartet.

Ifølge Trondheim byleksikon var gata kjent som «Kremmerstredet» på 1700-tallet.^[4] I branntakster fra 1700-tallet er den kalt «Kramboedgaden» (se fig. 3). Gatas nåværende navn ble offisielt vedtatt i 1868, med datidens skrivemåte: «Krambodgaden».^[5] Meinckeveita var et navn på den delen av Krambugata mellom Cicignons plass og Dronningens gate. Navnet stammer fra handelshuset Meincke, som eide hjørnegården mot Krambuveita.^[6]

Kaupmannastretet var en av de tre hovedferdelsårene, langstretene, nord–sør i middelalderens Trondheim. Kaupmannastretet var det østligste stretet, og lå dermed nærmest elva og byens handelsvirksomhet.

Kaupmannastretet ble etterhvert del av en lengre nord–sørlig ferdselsåre langs den gamle elvebredden. Fra starten var den bare en enkel jordvei, men under arkeologiske utgravninger er det funnet deler av trebrolegning fra slutten av 1200- eller starten av 1300-tallet.^[7]

Tidligere var det antatt at veien gjorde en sving mot øst for å gå utenom den såkalte «Olavskirken», men senere er det klarlagt at stretet kom til lenge før kirken, og at det krokete forløpet skyldes at den fra kongsgårdanlegget nord på Nidarneset og sørover måtte gjøre en sving for å gå utenom en vik, «ei lon», elva hadde dannet. Byens handel utfoldet seg i stor grad bak bryggerekkene langs elva, så stretet hadde en viktig posisjon og funksjon, både sosialt og transportmessig.^[3]

På det eldste kjente kartet over Trondheim, Nauclérs kart fra 1658, vises det at sør for dagens Thomas Angells gate går eiendommene langs Krambugatas østside helt ned til Nidelven (fig. 1: gate nr. 43). I dokumentet Kommisjons Akt angående Grenser mellom Domsognet og Vår Frue Sogn 1694,^[8] står det blant annet: «De som før brannen bodde på den ene side av Krambugata, hadde sine gårder gående like ned til sine sjøbrygger og elven».^[9] Tomtene var inntil 130 m lange, og bebygget med både bolighus, ofte med kjeller, og ulike gårdsbygninger og uthus. (se eksempel i fig. 3).

Nord for nåværende Thomas Angells gate hadde Krambugata en annen karakter, og ikke så dype tomter. Her lå en gate mellom Krambugata og elva; Adelsgate (nr. 44 på fig. 1).

Arkeologiske utgravninger og eldre skriftlige kilder viser at det har ligget fire kirker inntil Kaupmannastretet. Lengst i nord lå Margaretakirken; videre sørover lå en kirke man ikke kjenner navnet på; Klemenskirken og Olavskirken (eventuelt Korskirken).^[1] Ruiner etter Olavskirken er avdekket og eksponert i Trondheim folkebiblioteks bygning, som ligger over området der den søndre del av Krambugata munnet ut i Kongens gate.^[10]

I NTNU Vitenskapsmuseets middelalderutstilling er deler av Kaupmannastretet gjenskapt med hus i tilnærmet full målestokk.^[11]

Etter den store bybrannen i 1681 ble general Johan Caspar de Cicignon sendt til Trondheim for å utforme en ny byplan. For å unngå fremtidige storbranner, ble byen regulert med rette, brede gater, som i hovedsak har ligget slik senere. Et unntak var Krambugata. Den var fortsatt ganske smal og krokete på Cicignons byplan.

Kjøpmannsgata, med sitt rette, brede forløp og nærheten til bryggene, som her var plassert på et lavere nivå enn kjøpmennenes bygårder, ble etterhvert sentral for byens handelspatrisiat, som ble kalt «Søgadepatrisiatet», etter «Søgaden», det folkelige navnet på Kjøpmannsgata. Krambugata, der de største handelshusene lå langs gatas østside ble etterhvert redusert til en ubetydelig bakgate.^[3]

Etter bybrannen i 1708 fikk generalløytnant Johan Vibe ansvaret for gjennoppbyggingen av byen. Bryggene i Kjøpmannsgata brant ikke ned, og Vibe ivret for en omregulering som skulle sikre bryggene i eventuelle, fremtidige branner. Dette ville han oppnå ved blant annet å rette ut Krambugata og gjøre denne og Kjøpmannsgata bredere, og i størst mulig grad bare tillate hus av stein i dette området. Til tross for Vibes bestrebelser, ble Krambugata beholdt omtrent som den var før brannen, i stor grad med bygninger av tre. Historikeren Henrik Mathiesen hadde en teori om at de mektige handels- og forretningsfolkene som bodde langs Krambugata ønsket å beholde bebyggelsen som den var, blant annet på grunn av sine store, brannsikre kjellere. Dette var byens handelspatrisiat, som hadde makt og midler til å motsette seg enhver omregulering, både i 1681 og i 1708.^[12]

På 1900-tallet foregikk det en omfattende sanering og nybygging, både nord og sør for Olav Tryggvasons gate, og flere hoteller, spisesteder og kulturinstitusjoner har nå (per 2019) hovedinngang fra Krambugata.

• Ruiner etter Klemenskirken
• Trondheim Metodistkirke
• Cicignons plass, også kalt «Lilletorvet»
• Folkets hus, med bl.a. Nova kino
• Jugendkvartalet, med bl.a. Kleingården, Krambua Bar & Kafé og lokaler for Institutt for musikk, NTNU
• Bakeriet Home Hotel, tidligere Halseths bakeri
• «Skipakrok», med Geir Stormoens skulptur
• Olavskvartalet, med Olavshallen og lokaler for Trondheim kulturskole og Institutt for musikk, NTNU

• Berg, Henry (1951). Trondheim før Cicignon. I kommisjon: A. Holbæk Eriksen.  [e-bok fra bokhylla.no]
• Bratberg, Terje T.V. (1996). Trondheim byleksikon. Kunnskapsforl. s. 306. ISBN 8257306428.  [e-bok fra bokhylla.no]
• Christophersen, Axel (1992). «Folk og bebyggelse i middelalderens Trondheim» (PDF). Spor (2): 5–11. 
• Christophersen, Axel (red.) (1992). I kongers kaupang og bispers by. Strindheim trykkeris forl. ISBN 8290551568.  [e-bok fra bokhylla.no]
• Mathiesen, Henrik (1890). Throndhjems ældre topografi. Kra.  [e-bok fra bokhylla.no]

• Trondheim kommunes gatenavnbase. Viser både gatenes plassering i byen; gatenavn og bakgrunn for navnene. Besøkt 24. februar 2019