Laozi

Laozi
Født		6. århundre f.Kr.[1] Chu
Død		5. århundre f.Kr.[1]
Beskjeftigelse		Filosof, arkivar, skribent, Taoist
Far		Li Jing
Mor		Xiantian (kildekvalitet: påstått)
Barn		Li Zong[2]
Nasjonalitet		Zhou-dynastiet
Laozi på Commons

Laozǐ (kinesisk: 老子, pinyin: Lǎozǐ, «Den gamle mester», romaniseres også Lao Zi, Laozi, Lao-Zi, Lao Tzu, Lao Tsu eller Lao Tse) var en legendarisk kinesisk tenker og vismann som skal ha levd omkring det 6. århundre f.Kr.

Hans berømmelse har som utgangspunkt at han anses som forfatter av verket Tao Te Ching (som ofte rett og slett kalles Laozi). Det er hans tilknytning til Tao Te Ching som har ført til at han tradisjonelt regnes som den filosofiske taoismes grunnlegger. Han æres også som guddom i de mest religiøse deler av filosofisk taoisme, som gjerne betrakter ham som Taishang Laojun, eller «en av de fire rene».

Historikerne er ikke innbyrdes enige om Laozi. Noen mener at han er en syntese av en rekke historiske personer, andre at han er en mytisk skikkelse, og atter andre at han faktisk levde under 5. til det 4. århundre f.Kr., altså på tiden for De hundre skoleretninger og De stridende stater.

Laozi er en sentral skikkelse i kinesisk kultur, og både høy og lav hevder å nedstamme fra ham. Han ble æret som urfar for Tangdynastiets keiserslekt, og ble tildelt tittelen Taishang xuanyuan huangdi, som betyr «Høyeste mystiske og opprinnelige keiser». Xuanyuan og Huangdi er også tilnavn til Den gule keiser.

Navnet betyr ordrett «den gamle mester», og er altså et tilnavn. Han betraktes som grunnleggeren av taoismen og er, ifølge taoistisk tradisjon, forfatteren av verket Dàodéjīng (i Vesten bedre kjent under den gamle og innarbeidede transkripsjonsmåten Tao Te Ching), en tekst som også til tider omtales rett og slett som «Lǎozǐ». Teksten er i som nåværende form fra det 4. århundre f.Kr., og det er uvisst om når den oppstod i sin grunnform. Meget tyder på at teksten har fått tillegg underveis.

Historisk sikre fakta om Lǎozǐ er nærmest ikke å oppdrive. Om situasjonen hadde vært vesentlig bedre hadde det ikke vært for Qin-dynastiets beryktede bokbrenninger, er ikke godt å si. De eldste kilder er anekdoter og legender som f.eks. de man finner i Zhuāngzǐs bok Zhuangzi. Den første historiske eller biografiske kilde befinner seg i verket Shǐjì (Shi chi) av Sīmǎ Qiān (eller Ssu-ma Ch'ien): «Kronikørenes nedtegnelser» fra det 1. århundre f.Kr. Men Sīmǎ Qiān skriver selv at han har et usikkert kildeunderlag for sine opplysninger, at han har funnet selvmotsigelder i sine kilder, – og at han slett ikke er sikker på at Lǎozǐ virkelig har levd.

Denne skepsisen deles også av mange forskere i dag, og de støtter seg på filologiske undersøkelser og eksegese av de tidlige kilder. De mener at Tao Te Ching tilkom som en nedtegnelse av muntlige overleveringer fra forskjellige steder og av forskjellig alder, og at det først i ettertid ble tillagt en bestemt forfatter. De mener at behovet for å knytte et forfatternavn til disse tekster også hang sammen med at taouismen var blitt til en filosofisk skoleretning i konkurranse med en rekke andre, og at en forfatterskikkelse ville bidra til å gi verket mer av en «personlighet».

Det kan også hende at Lǎozǐ faktisk representerer en av flere reelle opphavsskikkelser til teksten. Det forhold at så lite er kjent om ham, kan i og for seg harmonere godt med at det både den gang og senere i Kina har vært mang en vismann som dro seg fullstendig tilbake fra verden; det er også godt i pakt med elementer av de idealer som taoismen forfektet.

Ifølge overleveringene ble Lǎozǐ født i prefekturet Kǔ (苦县/苦縣 Kǔ Xiàn) i staten Chǔ, noe som tilsvarer dagens kommune Lùyì (鹿邑) i provinsen Hénán. Hans slektsnavn var Lǐ (李), fornavnet Ěr (耳= øre), og selskapsnavnet (字 zì) var Bóyáng (伯阳/伯陽). Et annet navn er Lǎo Dān (老 聃 = gamle langøre; dān = øre uten rand').

Mange legender vokste frem om Lǎozǐs fødsel. Én relativt sen legende bærer preg av inspirasjon fra legendene om Buddhas fødsel. Lǎozǐs mor skal ha båret ham i sitt skjød i 72 år, og til slutt skal han ha blitt født gjennom hennes side.

En legende vil forklare Lǎozǐs slektsnavn Li. Han skal ha blitt født under et plommetre (li), og han bestemte seg derfor å ta ordet «plomme» (li) som slektsnavn.

En godt kjent beretning dreier seg om et møte mellom den da gamle Lǎozǐ og Konfutse (551-479). Under deres angivelige møte skal Lǎozǐ ha refset Konfutse for hans stolthet og ærgjerrighet, og Konfutse skal ha blitt så imponert av Lǎozǐ at han sammenlighet ham med drage som farer opp til himmelen og de rir på vinden og på skyene.

Lǎozǐ skal ifølge legendene ha vært arkivar i Zhou-dynastiets bibliotek. Da han skjønte at Zhou-riket gikk mot kaos og forfall, forlot han landet og red vestover på en svart okse.

Ca. 70 km vest for Xi'an, ved Louguantai og Shan-Gu-passet, befant det seg et tempel der vismannen Yin Xi (også kalt Yin Wenshi, fra Vår- og høstannalenes tid) hadde satt opp et tårn for vær- og stjerneobservasjoner. Her ble Laozi ifølge lregenden oppfordret av selvsamme Yin Xi til å delgi andre sin visdom. Det gjorde han, og samlingen av hans lære det før omtalte verket Dàodéjīng. I Shǐjì fortelles det at så snart Lǎozǐ hadde nedtegnet dette, forsvant han for godt mot vest og ut av Kina. (Den senere taoistiske patriarken Zhuangzi sier likevel at Lǎozǐ levde og døde i selve Kina.)

Yin Wenshi, som også kalles ved sitt taoistiske navn Guanling trug, var kronprinsens rådgiver. Han nedla alle sine embeder^[klargjør] etter sitt møte med Laozi, og begynte å leve etter den tidlige taoismes leveregler. I dag er det som er igjen av klostertårnets fundament, og de omliggende taoistiske temper, viktige helligdommer for taoistene.

Ifølge legenden var han en eldre samtidig med Konfutse og embetsmann ved det keiserlige hoffet. Da han på eldre dager vemmet seg ved intrigene der brøt han opp og red vestover på en svart okse. Da han passerte rikets vestre grense skal en grensevakt ha bedt ham nedtegne sin visdom, og resultatet ble Tao Te Ching.

Lǎozǐ og Buddha: Én legende utbroderer Lǎozǐs reise mot vest. I denne legenden gjøres det gjeldende at Buddha ikke var noen annen enn selve Lǎozǐ. På 200-tallet ble det forfattet en bok med dette tema, i den hensikt å bekjempe buddhistisk propaganda i Kina. Denne boken, Lǎozǐ huahu jing (Lǎozǐs omvendelse av barbarerne), presenterer buddhismen som en mindreverdig versjon av taoismen. Den ble gjentatte ganger fordømt av keiserne.

Ifølge legendene ble Lǎozǐ over 160 år gammel; noen kilder taler til og med om en alder av 200 år. Denne høye alder nådde han på grunn av sin fullkommenhet i dào (tao). Men på dette punkt er det skepsis også innen taoistisk littaratur. Det anføres at det rett og slett er unaturlig at man skulle kunne vite noe slikt om en man som ikke bare forsøkte, men også lyktes i, å etterleve taoismens idealer om tilbaketrekning og anonymitet.

Innen den eldste kinesiske litteratur er det forøvrig ikke uvanlig at de eldste mestere eller herskere tillegges en svært høy alder.

Fra det annet århundre ble Lǎozǐ fremhevet som en høygud innen taoismen. Dette henger sammen med den medvind fikk under Han-dynastiet. Han ble på denne tid opptatt som en av «de tre rene» i det kinesiske pantheon. Han legemliggjorde Den hellige slik han ble beskrevet av Zhuangzi og i Huainanzi, og hans trekk blendet seg med guddommene Taiyis og Huang Dis trekk. Han ble selve legemliggjørelsen av dao og hans skikkelse ble gjort kosmisk ved at han hvilte i et av stjernebildene (Store bjørn, Karlsvogna) og derfra av og til stiger som formidler mellom den himmelske og den jordiske verden. Hans åsete er stjernehimmelens og himmelretningenes midtpunkt, og i ikonografien omgis ham av de fire heraldiske dyr som symboliserer himmelretningene. Lǎozǐ forvandler seg gjennom tidssyklene og er likesom dao i stand til å utvide seg til det uendelige eller bli likeså uendelig liten.

Under Tang-dynastiet ble Lǎozǐ dyrket som keiserslektens stamfar: Tang-herskerne kom alle fra slekten Li, som også var Lǎozǐs slektsnavn.

Innen noen taoistiske skoleretninger anses Lǎozǐ som identisk med dao. Ifølge disse skoler har han eksistert før universet ble til, og var han den som gestaltet den kosmiske orden. Ifølge en legende som har stor betydning blant taoistene er han kommet til jorden under en rekke manifestasjoner opp gjennom historien som rådgiver og lærer.

Blant konfucianerne er ikke Lǎozǐ guddommelig, men han respekteres som en ærverdig vismann. I kinesisk folkereligion anses han enten som en helgen eller som en gud.

• Carmelo Elorduy: Lao Tse / Chuang Tzu: Dos grandes maestros del taoísmo, Editora Nacional, Madrid, 1977
• Livia Kohn: God of the Dao: Lord Lao in History and Myth, Ann Arbor, Univ. of Michigan 1998 ISBN 0-89264-133-9
• Viktor Kalinke, Studien zu Laozi, Daodejing Bd. 1: Text u. Übersetzung / Zeichenlexikon, Leipzig 2000, ISBN 3-934015-15-8
• Viktor Kalinke, Studien zu Laozi, Daodejing Bd. 2: Anmerkungen und Kommentare, Leipzig 2000, ISBN 3-934015-18-2
• Hans-Georg Möller: Laozi – Meister der Spiritualität, Freiburg 2003, ISBN 3-451-05080-3
• Isabelle Robinet: Lao Zi et le Tao, Le Centurion, 1996.
• 老子 Lǎozĭ 道德經 Dàodéjīng Chinese+English+German

• (en) Laozi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Laozi på Internet Movie Database