Lou Reed

Lou Reed
Født		2. mars 1942[1][2][3][4] Brookdale University Hospital and Medical Center New York[5]
Død		27. okt. 2013[1][2][6][3] (71 år) Southampton[7] East Hampton[8] New York[9]
Beskjeftigelse		Sanger, sanger og låtskriver, gitarist, fotograf, komponist, låtskriver, lyriker, skuespiller, plateprodusent, filmregissør, musiker, platebransjesjef
Utdannet ved		Syracuse University (1960–2013) Freeport High School
Ektefelle		Betty Reed (1973–1973) Silvia Morales (1980–1990) Laurie Anderson (2008–2013) (bryllupssted: Boulder)
Nasjonalitet		USA[10]
Medlem av		The Velvet Underground (1965–1970)
Utmerkelser		Steiger Award Rock and Roll Hall of Fame (2015)[11] Grammy Award
Musikalsk karriere
Sjanger		Rock, urpunk, alternativ rock,[12] støyrock, eksperimentell rock, glamrock, folkrock, psykedelisk rock, blue-eyed soul, kunstrock, det talte ord, drone
Instrument		Gitar,[13] vokal[13]
Stemmetype		Baryton
Aktive år		1964–2013
Plateselskap		Warner Bros. Records, Metro-Goldwyn-Mayer, RCA, Pickwick Records, Verve Records, MGM Records, RCA Records, Arista Records, Sire Records, Warner Records
Nettsted		http://www.loureed.com
IMDb		IMDb
Notable verk
Walk on the Wild Side, Transformer
Lou Reed på Commons

Lewis Allen «Lou» Reed (født 2. mars 1942, død 27. oktober 2013^[14]) var en amerikansk rockemusiker og låtskriver. Etter å ha vært gitarist, vokalist og fremste komponist i Velvet Underground hadde han en solokarriere som strakte seg over flere tiår og fram til sin død. Velvet Underground var en kommersiell fiasko i slutten av 1960-årene, men gruppa har siden fått en betydelig hengiven tilhengerskare i årene etter gruppas oppløsning og har blitt en av de mest siterte og innflytelsesrike band fra tidsepoken^[15] – derav Brian Enos berømte sitat angående Velvet Undergrounds debutalbum kun solgt 30 000 kopier, «alle som kjøpte én av de 30 000 kopiene startet et band.»^[16]

Etter Reeds avgang fra gruppa begynte han en solokarriere i 1972. Han hadde en hit det påfølgende året med «Walk on the Wild Side», men manglet siden den store kommersielle suksessen som denne ene listetoppen synes å indikere.^[17] I 1975 utga Reed et dobbeltalbum med repeterende feedback-sløyfer, Metal Machine Music, noe han senere kommenterte; «Ingen er antatt å gjøre en greie som det og overleve.»^[18] Reed var kjent for sin særskilte uttrykksløse stemme, poetiske sangtekster og for nyskapende bruk av gitaren som han selv karakteriserte som «strutsegitar» eller triviell gitarstemming, det vil si å stemme gitaren til en tone på alle strengene; C-C-C-C-C-C.^[19]

Reed ble født ved Beth El Hospital (i dag Brookdales universitetssykehus) i Brooklyn og vokste opp i Freeport på Long Island. I motsetning til en del kilder var hans fødenavn Lewis Allan Reed, ikke Louis Firbanks, et navn som ble nevnt som en spøk av Lester Bangs i magasinet Creem.^[20] Reed var sønn av Toby (dåpsnavn Futterman) og Sidney Joseph Reed, en regnskapsfører.^[21] Hans familie var jødisk,^[22] og selv om han sa at han var jødisk, la han til at «Min gud er rock 'n' roll. Den viktigste delen av min religion er å spille gitar.»^[23]

Etter å ha lært å spille gitar ved å høre på radioen utviklet han en tidlig interesse for rock & roll og rhythm and blues, og mens han gikk på videregående skole spilte han i en rekke band.^[24] Hans første innspilling var som medlem av en doo-wop-gruppe som ble kalt for The Jades. I 1956 fikk Reed, som var bifil,^[25] elektrokonvulsiv terapi som tenåring, noe som var ment å kurere hans bifili; han skrev om denne erfaringen i sangen «Kill Your Sons» (1974).^[26]

«De stakk ting ned strupen slik at du ikke skulle svelge tungen, og de plasserte elektroder på hodet ditt. Det var hva som ble anbefalt i Rockland County for å avskrekke homoseksuelle følelser. Effekten er at du mister minnet ditt og blir en grønnsak. Du kan ikke lese en bok, for når du kommer til side 17 må du gå tilbake til første side igjen.»

—Lou Reed sitert i Please Kill Me (1996)^[27]

Reed begynte på Syracuse University i 1960, studerte journalistikk, filmregi og kreativ skriving. Han begynte å lede en rekke radioprogram i 1961 seint på kvelden på WAER som ble kalt for «Excursions On A Wobbly Rail».^[24] Programmet, oppkalt etter en sang av pianisten Cecil Taylor, spilte vanligvis sanger bestående av doo-wop, rhythm and blues og jazz, særlig frijazz som ble utviklet i midten av 1950-årene.^[28] Mange av Reeds gitarteknikker, slik som guitar-drum roll, var inspirert av jazzsaksofonister, slike som Ornette Coleman. Reed tok eksamen ved universitetet i 1964 med en BA.^[26]

Poeten Delmore Schwartz underviste ved Syracuse og ble en venn av Reed, som i 1966 dediserte sangen «European Son» fra Velvet Undergrounds debutalbum The Velvet Underground & Nico, til Schwartz.^[29] I 1982 spilte Reed inn «My House» som en hyllest til sin mentor. Han uttalte senere hans mål som forfatter var «å bringe romanens følsomhet til rockemusikken» eller å skrive «den store amerikanske romanen» med et musikkalbum.^[30]

I 1964 flyttet Reed til New York City og begynte å arbeide som en intern låtskribent for plateselskapet Pickwick Records. Samme år fikk han en liten hit med singelen «The Ostrich» («Strutsen»), en parodi på populære dansesanger på den tiden som hadde tekstliner som «put your head on the floor and have somebody step on it.» Hans arbeidsgivere følte at sangen hadde hitpotensial og satte sammen en gruppe musikere rundt Reed for å promotere innspillingen. Gruppa for dette formålet ble kalt for «The Primitives» og besto av den walisiske musikeren John Cale som nettopp hadde flyttet til New York for å studere musikk og spilte bratsj i komponisten La Monte Youngs Theater of Eternal Music, sammen med Tony Conrad. Cale og Conrad var begge overrasket og oppdaget at for «The Ostrich» hadde Reed stemt hver streng på gitaren til samme tone. Denne teknikken skapte en borduneffekt tilsvarende til deres eksperimentering i Youngs avantgardistske ensemble. Skuffet over Reeds framføring var Cale uansett imponert over Reeds tidlige sanger, inkludert låten «Heroin», og et partnerskap begynte å utvikle seg.

Reed og Cale bodde sammen på Lower East Side, og etter å ha invitert Reeds kompis fra college, gitaristen Sterling Morrison, og trommeslageren Maureen Tucker til å bli med i gruppa, dannet de Velvet Underground. Om enn internt ustabile (Cale dro i 1968, Reed i 1970), og uten kommersiell suksess, hadde bandet et mangeårig omdømme som et av de mest innflytelsesrike i rockehistorien.^[31]

Gruppa fikk snart oppmerksomheten til kunstneren Andy Warhol. Et av Warhols første bidrag var å integrere dem inn i multimediaopplegget Exploding Plastic Inevitable. Warhols underlige medarbeidere inspirerte mange av Reeds sanger da de ramlet inn i denne driftige, mangefasetterte scenen. Reed ga sjelden intervju uten gi hyllest til Warhol som en mentor. Konflikt oppsto da Warhol fikk ideen for gruppa å ta med en sangerinne, den europeiske, tidligere modellen og sangeren Nico (egentlig Christa Päffgen; 1938–1988) fra Tyskland. Reed og de andre markerte sin motstand ved å titulere deres debutalbum for The Velvet Underground & Nico for å innebære at Nico ikke var akseptert som et medlem av bandet. Til tross for sin innledende motstand skrev Reed uansett flere sanger for Nico å synge, og de to var kortvarig også sengekamerater, noe også Nico og Cale senere ble. Albumet nådde plass 171 på platelistene,^[32] hvilket ikke var stort.

I dag er imidlertid platen betraktet som en av de mest innflytelsesrike rockealbum som har blitt produsert. Magasinet Rolling Stone har listet det som det 13. mest innflytelsesrike album gjennom alle tider. Brian Eno uttalte at selv om svært få kjøpte albumet, ble de fleste som gjorde det, inspirert til å opprette sine egne band.

På den tiden da banet spilte inn White Light/White Heat hadde Nico forlatt gruppa, og Warhol gitt sparken, begge deler mot Cales ønsker. Warhols erstatning som manager, Steve Sesnick, overbeviste Reed om å fordrive Cale fra gruppa. Morrison og Tucker var forlegne over Reeds taktikker, men fortsatte likevel i gruppa. Cales erstatning var Doug Yule, som Reed ofte med flau humor introduserte som sin yngre bror. Bandet tok nå en mer pop-orientert retning og fungerte mer som formidler av Reed slik at han kunne utvikle sitt håndverk som låtskriver. Velvet Underground utga to album med denne sammensetningen: 1969s The Velvet Underground og 1970s Loaded. Sistnevnte hadde to av gruppas mest kommersielle vellykte sanger, «Rock and Roll» og «Sweet Jane». Reed forlot Velvet Underground i august 1970. Resten av gruppa forvitret da kjernemedlemmene Sterling Morrison og Maureen Tucker forlot den i henholdsvis 1971 og 1972. Yule fortsatte fram til tidlig i 1973, og bandet utga ytterligere et studioalbum, Squeeze, under navnet Velvet Underground.

Etter at bandet byttet plateselskap til Atlantic Records etikett og underbruk Cotillion Records, presset deres nye manager Reed til endre emnet og temaene i sangene sine til lettere innhold i håp om kommersiell suksess. Det ble brukt mer tid på å spille inn albumet Loaded enn på de tre tidligere albumene til sammen, men det førte ikke til at de fikk et større publikum. Reed trakk seg midlertidig tilbake til sine foreldres hus på Long Island.

Etter å ha sluttet i Velvet Underground i august 1970 jobbet Reed i sin fars regnskapsfirma som skrivemaskinhjelp, og i henhold til ham selv tjente han 40 dollar i uka. Han signerte en platekontrakt med plateselskapet RCA Records i 1971 og spilte inn sitt første soloalbum i London med de fremste studiomusikerne, inkludert Steve Howe og Rick Wakeman, medlemmer av den progressive rockegruppa Yes. Albumet, som ganske enkelt ble titulert Lou Reed, inneholdt glatt produserte versjoner av ikke utgitt Velvet Underground-sanger, en del som opprinnelig hadde blitt innspilt for albumet Loaded, men lagt på. Dette første soloalbumet ble oversett av de fleste musikkanmelderne, skjønt Stephen Holden i Rolling Stone kalt det for et «bortimot perfekt album... som legemliggjorde ånden til Velvets.» ^[34] Holden beskrev Reeds unike kvaliteter, både hans stemme og poesi, i albumet:

Reeds stemme har ikke endret seg mye siden de tidligste dagene. Opprørende umusikalsk, den kombinerer frekkheten til Jagger og håningen til en tidlig Dylan, men er tonesatt lavere enn begge. Det er en stemme så fullstendig ute av stand til tullprat at den omvandler selv et kunstferdig arrangement til en frydefull parodi. Like påtagelig som Reeds stemme er hans lyrikk, som kombinerer en pønkete gatefølsomhet fra New York og rockeklisjer med en kraftfull poetisk gave.^[34]

I desember 1972 utga Reed det neste soloalbumet Transformer. David Bowie og Mick Ronson produserte det og introduserte Reed til et bredere publikum, særlig i Storbritannia. Hitsingelen «Walk on the Wild Side» ble en ironisk, dog hengiven hyllest til de mistilpassende, mannlige prostituerte og transvestittene som en gang sirklet om Andy Warhol. Da Bowie første gang ble presentert for Reeds musikk, uttalte han at «Jeg hadde aldri hørt noe som det. Det var en åpenbaring for meg.»^[35]

Hver av de fem versene i sangen beskrev på trist vis en person som hadde vært en fikstur ved The Factory i midten og slutten av 1960-årene: (1) Holly Woodlawn, (2) Candy Darling, (3) «Little Joe» Dallesandro, (4) «Sugar Plum Fairy» Joe Campbell og (5) Jackie Curtis. Sangens sosialt og kjønnsmessig grensesprengende lyrikk omgikk radiosensuren. Med jazzarrangementet (utviklet av bassisten Herbie Flowers og saksofonisten Ronnie Ross) var musikalsk atypisk for Reed, men ble samtidig hans kjenningssang. Sangen oppsto som et resultat av at han hadde tatt imot oppdraget å komponere et lydspor til en teateroppsetning av Nelson Algrens roman av samme tittel, skjønt det ble aldri noe av teateroppsetningen. Ronsons arrangementer brakte fram nye aspekter av Reeds sanger; eksempelvis har «Perfect Day» delikate strykere og høytflygende dynamikk. Den ble gjenoppdaget i 1990-årene og førte til at Reed kunne ta en pause med å spille «Walk on the Wild Side» på sine konserter.

Transformer var Reeds kommersielle og kritiske pinakkel, og han ble fornærmet over den skygge som albumet kastet over hans øvrige karriere. En diskusjon mellom Reed og Bowie førte til at deres samarbeid ble avsluttet og ikke gjenopptatt på flere år, men emnet for uenigheten er ikke kjent. De to ble forsont flere år senere, og Reed spilte med Bowie på sistnevntes konsert på 50-årsdagen ved Madison Square Garden i 1997.^[36] De kom ikke formelt til samarbeide igjen før på albumet The Raven i 2003. Turneringen for å promotere Transformer skapte en utfordring i å danne et band for første gang siden Reed hadde blitt i Velvets. Han hyrte inn et uerfarent bar-band, The Tots, og tilbrakte det meste av 1972 og de første månedene 1973 å spille konserter med dem. De ble langsomt bedre i løpet av denne tiden, men kritikken over deres fortsatt manglende dyktighet førte til at Reed ga dem sparken midtveis i turneen. Deretter valgte han tangentspilleren Moogy Klingman til å sette sammen et nytt band på fem musikere på kun en ukes varsel. Således fortsatte turnen med en mer tettere og mer bluesorientert lyd som påbudet de meget vellykte konsertalbumene som Reed innspilte med ulike musikere i desember.^[37]

Reed fulgte opp Transformer med det langt mørkere albumet Berlin, et konseptalbum om to forelskede rusmiddelavhengige sprøytebrukere i byen.^[38] Sangene handlet ulikt om mishandling («Caroline Says I», «Caroline Says II»), avhengighet («How Do You Think It Feels»), utroskap og prostitusjon («The Kids») og selvmord («The Bed»). På Reeds europeiske konsertturne sent i 1973, da med to gitarister, Steve Hunter og Dick Wagner, spilte han sanger fra Berlin foruten også eldre sanger.

Etter Berlin kom to album i 1974, Sally Can't Dance, og et konsertalbum kalt for Rock 'n' Roll Animal, som inneholdt framføringer av sanger tidligere gjort med Velvet Underground som «Sweet Jane» og «Heroin», og ble hans mestselgende album. En oppfølger kom tidlig i 1975 i samme spor, Lou Reed Live, hvor han hovedsakelig framførte materiale fra Transformer, og solgte bra. Begge albumene inneholdt innspillinger fra samme konsert ved Academy Of Music i New York den 21. desember 1973. Den senere utvidede CD-versjon av Rock 'n' Roll Animal satt sammen med Lou Reed Live er hele konserten den kvelden, skjønt ikke i samme rekkefølge som den opprinnelig ble framført.

Som han hadde gjort med Berlin etter Transformer, svarte Reed i 1975 en kommersiell suksess med kommersiell fiasko. Han kom med et dobbeltalbum bestående av elektronisk lyd og repeterende feedback-sløyfer, Metal Machine Music. Hver side hadde et enkelt spor på nøyaktig 16 minutter og et sekund. Det var ingen trommer, ingen synging og ingen sanger; kun bølger av skrikende elektrisk gitar. Musikkanmelderne tolket det som forakt, et forsøk på å bryte kontrakten med plateselskapet eller for å støte fra seg sin mindre sofistikerte tilhengere. Reed hevdet derimot at albumet var et ekte kunstnerisk forsøk, faktisk antydet han at sitater fra klassisk musikk kunne bli funnet begravd i lyden. Lester Bangs erklærte at det var «genialt», men også psykologisk forstyrrende. Albumet ble rapportert levert tilbake til butikkene i tusenvis etter noen få uker.^[39] Selv om han senere innrømmet at teksten på albumomslaget med lister over instrumenter var fiktivt og ment som en parodi, opprettholdt Reed at MMM var og er et seriøst album. Det ble forsøkt framført med orkester av tyske Zeitkratzer i 2000-årene.^[40][41]

I kontrast var albumet Coney Island Baby fra 1975 hovedsakelig et varmt og fyldig, skjønt for sine figurer tegnet Reed fortsatt fra byens underliv. På denne tiden var hans kjæreste en transkvinne ved navn Rachel som er nevnt i dedikasjonen av albumet, og som opptrer i fotoene på Reeds samlealbum fra 1977, Walk on the Wild Side: The Best of Lou Reed. Mens Rock and Roll Heart, hans debutalbum fra 1976 på hans ny plateselskap Arista, ikke greide å leve opp til forventningene, var derimot Street Hassle (1978) en tilbakevending til midten av den pønkescenen som han selv han bidratt til å inspirere. Reed selv var avvisende til punk og avviste enhver form for tilknytning: «Jeg er altfor litterær til å være en del av pønkrock... Hele CBGB-klubben, den nye Max-greia som alle er opptatt av, og hva som skjer i London — du tror ikke alvorlig at jeg er ansvarlig for hva som er hovedsakelig søppel?»^[42]

I 1978 utga Reed sitt tredje livealbum, Live: Take No Prisoners, som en del musikkanmeldere mente var hans «modigste verk så langt», mens andre betraktet det som hans «tåpeligste».^[43] Rolling Stone beskrev det som «et av de morsomte livealbum noen gang innspilt [med] Lous mørke, humoristiske, Lenny Bruce-lignende monologer.» Reed selv følte at det var hans beste album:

Du må gjerne mene det er morsomt, men jeg tenker på det som et samtidsalbum med urban blues. Tross alt, det er vha jeg skriver — fortellinger fra byen. Og om jeg faller død om i morgen, dette er det album jeg velger for ettertiden. Det er ikke bare det smarteste jeg har gjort, det er også så nært til Lou Reed som du antagelig noen gang kommer.^[43]

På albumet The Bells (1979) spilte jazzmusikeren Don Cherry, og det ble fulgt opp året etter med Growing Up in Public hvor gitaristen Chuck Hammer spilte. På denne tiden opptrådte han også som en slesk plateprodusent i Paul Simons spillefilm One Trick Pony. Reed spilte også flere uannonserte enkeltkonserter i små klubber i sentrum av Manhattan sammen med andre musikere som Cale, Patti Smith og David Byrne i samme periode. Reed og Patti Smith arbeidet begge ved Record Plant i 1977, og begge arbeidet med å fullføre sine album. Bruce Springsteen var også i innspillingsstudioet og arbeidet med å fullføre sitt album Darkness on the Edge of Town.^[44]

I 1980 giftet Reed seg med den britiske designeren Sylvia Morales,^[45] og de ble skilt mer enn et tiår senere. Mens de var sammen inspirerte Morales ham til å skrive flere sanger, særlig «Think It Over» fra albumet Growing Up in Public (1980) og «Havenly Arms» på The Blue Mask (1982). Etter at Legendary Hearts (1983) og New Sensations (1984) forsvant ut av platelistene, var Reed nok etablert som offentlig person til at han kunne bli talsmann for Honda motorsykler.

Tidlig i 1980-årene arbeidet Reed med en rekke innovative gitarister, inkludert Chuck Hammer og Robert Quine. Hammer deltok på Growing Up in Public (1980), Quine på The Blue Mask (1982) og Legendary Hearts (1983).

Den 22. september 1985 spilte Reed på den første Farm Aid-konserten i Champaign i Illinois. Han framførte «Doin' The Things That We Want To», «I Love You, Suzanne», «New Sensations» og «Walk on The Wild Side» på sin solodel og spilte deretter bass for Roy Orbison under hans del. I juni 1986 utga Reed albumet Mistrial, samprodusert med Fernando Saunders, et mer kommersielt anlagt album enn hans tidligere. For å promotere utgivelsen utga han to musikkvideoer, «No Money Down» and «The Original Wrapper».

På samme tid som Mistrial kom ut, ble han medlem av Amnestys konsertturne A Conspiracy of Hope Tour og uttalte seg åpenhjertet og direkte om New Yorks politisk saker og personligheter. Han benyttet seg senere av denne erfaringen på albumet New York (1989) som kommenterte kriminalitet, aids, Jesse Jackson, Kurt Waldheim og pave Johannes Paul II.

Som følge av Andy Warhols død etter en rutineoperasjon i 1987 begynte Reed igjen å samarbeide med John Cale på den biografiske Songs for Drella, «Drella» var en henvisning til Warhols kallenavn. Albumet markerte en slutt på et 22 år langt kjølig forhold fra Cales side. På albumet synger Reed om sin kjærlighet for sin døde venn, men kritiserer også både legene som ikke greide å redde Warholes liv, og Warhols morder, Valerie Solanas.^[46]

I 1990, etter en tyveåring pause, kom Velvet Underground sammen igjen for museet for samtidskunst i Frankrike, Fondation Cartier. Reed utga sitt 16. soloalbum, Magic and Loss, i 1992, et album om dødelighet, inspirert av at to nære venner døde av kreft. I 1993 ble Velvet Underground gjenforent på nytt og turnerte over hele Europa, men planene for en nordamerikansk turne ble kansellert da Cale og Reed atter en gang greide å bli uvenner. I 1994 opptrådte Reed i A Celebration: The Music of Pete Townshend and The Who. Det var en konsert over to kvelder i Carnegie Hall, produsert av Roger Daltrey i forbindelse med feiringen av hans femtiårsdag. I 1994 ble en CD og VHS-kassett utgitt og i 1998 en DVD fra konsertene. Reed framførte en radikalt annerledes versjon av sangen «Now And Then».

I 1996 ble Velvet Underground innsatt i Rock and Roll Hall of Fame. Ved innvielseseremonien framførte Reed en sang kalt «Last Night I Said Goodbye to My Friend» sammen med tidligere bandmedlemmer John Cale og Maureen Tucker i dedikasjon til Velvet-gitaristen Sterling Morrison som hadde dødd tidligere i august. Reed har siden blitt nominert for æresgalleriet som soloartist to ganger, både i 2000 og 2001, men ble da ikke valgt.

Hans album Set the Twilight Reeling (1996) fikk lunken mottagelse, men Ecstasy (2000) fikk lovord fra musikkanmelderne. I 1996 bidro Reed med sanger og musikk til Time Rocker, et avantgardistisk, teatralsk fortolkning av H.G. Wells' roman Tidsmaskinen, satt opp av teatermannen Robert Wilson. Stykket hadde premiere i tyske Thalia Theater i Hamburg og ble senere også vist ved Brooklyn Academy of Music i New York.^[47]

I 1998 viste PBS TV-showet American Masters dokumentaren Lou Reed: Rock and Roll Heart av Timothy Greenfield-Sanders. Filmen, som hadde premiere ved filmfestivalen Sundance i USA og ved filmfestivalen i Berlin, ble siden vist ved over 50 festivaler verden over. I 1999 fikk filmen og Reed som dens objekt, en grammypris.

Siden slutten av 1990-årene har Reed blitt romantisk knyttet til musikeren, multimedia- og performance-kunstneren Laurie Anderson, og de to har samarbeidet på en rekke innspillinger sammen. Anderson bidratt fra «Call On Me» fra Reeds prosjekt The Raven og til sporene «Baton Rouge» og «Rock Minuet» fra Ecstasy og til «Hang On To Your Emotions» fra Reeds Set the Twilight Reeling. Reed bidro i «In Our Selleo» fra Andersons Bright Red og på «One Beautiful Evening» fra hennes Life on a String. De giftet seg den 12. april 2008.^[48]

I mai 2000 spilte Reed foran pave Johannes Paul II ved den store jubileumskonserten i Roma. Samme år begynte han et nytt samarbeide med Robert Wilson kalt for «POEtry» som ble satt opp på Thalia Theater i Hamburg. Som med det tidligere samarbeidet, var «POEtry» også inspirert av verkene til en forfatter fra 1800-tallet: Edgar Allan Poe. Reed ble interessert i Poe etter at produsent Hal Willner foreslo at han burde lese en del av Poes tekster ved en halloween-forestilling på et sykehus i Brooklyn.^[49] For dette nye samarbeidet omarbeidet Reed en del av Poes tekster og inkluderte en del nye sanger basert på temaene fra tekstene. Reed gjorde i 2001 en cameo i filmutgaven Prozac Nation. Den 6. oktober 2001 publiserte New York Times et dikt av Reed kalt for Laurie Sadly Listening, hvor han reflekterte overterrorangrepet 11. september 2001.

Det samme året ble det rapportert over flere amerikanske radiostasjoner at Reed hadde dødd av en overdose. Dette åpenbart feilaktige dødsbudskapet ble utløst av en falsk e-post som forestilte å komme fra Reuters.^[50] I 2003 utga han et dobbelt CD-sett med The Raven basert på «POEtry». Foruten Reed og hans band hadde albumet også skuespillere og musikere, inkludert David Bowie, Laurie Anderson, Anna og Kate McGarrigle, The Blind Boys of Alabama og Antony Hegarty, saksofonisten Ornette Coleman og skuespillerne Elizabeth Ashley, Christopher Walken, Steve Buscemi, Willem Dafoe, Amanda Plummer, Fisher Stevens og Kate Valk. Albumet besto av sanger som var skrevet av Reed, og høytlesninger av bearbeidede tekster av Poe ved skuespillerne og til elektronisk musikk komponert av Reed. På samme tid ble en enkelt CD-versjon av dobbelt-CD-en utgitt, som fokuserte kun på musikken.

Noen få måneder etter utgivelsen av The Raven ble et samleutgivelse av hans fremste sanger utgitt på to CD-er, NYC Man (The Ultimate Collection 1967-2003), og som i tillegg til tidligere sanger også en ikke tidligere utgitt sang, «Who am I». De tidligere sangene hadde blitt utvalgt, remasteret og ordnet av Reed selv. I april 2003 satte Reed ut på en ny verdensturne for å spille både gamle som nye sanger. Bandet omfattet også cellisten Jane Scarpantoni og sangeren Antony Hegarty. I løpet av en del av konsertene deltok også Master Ren Guangyi, Reeds personlige instruktør i kampsporten tai chi chuan. Turneen ble dokumentert i et livealbum på to CD-er kalt for Animal Serenade, innspilt fra konserten ved The Wiltern i Los Angeles.

Reed utga i 2003 sin første bokutgivelse med fotografier, Emotions in Action. Dette verket besto av to bøker, en større i formatet A4 kalt for Emotions og en mindre kalt for Actions som ble plassert i den innbundne utgaven av førstnevnte. After Hours: a Tribute to the Music of Lou Reed ble utgitt av Wampus Multimedia i 2003. Det var en plate sammensatt av yngre musikere som Johnny J Blair and the Cellarbirds, Kowtow Popof, Brook Pridemore og andre som gjorde egne versjoner av hans sanger. Reed var også dommer i den tredje årlige prisutgivelsen for uavhengig musikk for å støtte karriere til uavhengige musikere.^[51]

I 2004 remikset Groovefinder Reeds sang «Satellite of Love» (da kalt for «Satellite of Love '04») og den nådde tiendeplassen på de britiske hitlistene. Også i 2004 bidro Reed med gitar og ang på sangen «Fistful of Love» på albumet I Am a Bird Now av Antony and the Johnsons. Reed spilte i 2005 inn en talt tekst på det danske rockebandet Kashmirs album No Balance Palace.

I januar 2006 utga Reed sin andre bok med fotografier, Lou Reed's New York. Ved utdelingen av MTVs priser for musikkvideoer i januar 2006, framførte Reed «White Light/White Heat» sammen med The Raconteurs. Senere på kvelden, da han sammen med Pink presenterte prisen for beste rockevideo med, utbrøt han, åpenbart utenfor hva som var avtalt, at «MTV burde spille mer rock n' roll!».

I oktober samme år deltok Reed ved Hal Willners show som hyllet Leonard Cohen i Dublin, Came So Far For Beauty, da sammen med andre som Laurie Anderson, Nick Cave, Antony, Jarvis Cocker, Beth Orton, med flere. I henhold til rapportene spilte han han heavy metall-utgave av Cohens «The Stranger Song».^[52] han framførte også «One Of Us Cannot Be Wrong» og to duetter — «Joan of Arc», sammen med Cohens tidligere backup-sanger Julie Christensen, og «Memories» — i en duett med Anjani Thomas.

I desember 2006 spilte Reed en første rekke av konserter ved St. Ann's Warehouse i Brooklyn. Det var basert på hans sangsyklus fra albumet Berlin. Reed ble forent på scenen med gitaristen Steve Hunter, som spilte på det opprinnelige albumet i 1973, foruten også på Rock 'n' Roll Animal, og dessuten sangerne Antony Hegarty og Sharon Jones, pianisten Rupert Christie, et ensemble med blåsere og strykere og koret Brooklyn Youth Chorus. Showet var produsert av Bob Ezrin, som også produserte det opprinnelige albumet, og Hal Willner. Scenen var designet av maleren Julian Schnabel, og en film om figuren «Caroline», som er figurert i Reeds sanger, som var regissert av hans datter Lola Schnabel, ble vist på scenen. En innspilling av disse konsertene ble utgitt som film i 2008, regissert av Schnabel. Konsertshowet ble også framført ved Sydney Festival i januar 2007 og gjennom hele Europa i løpet av juni og juli 2007. Albumversjonen av konserten, kalt for Berlin: Live At St. Ann's Warehouse, ble utgitt i 2008.

I april 2007 utga Reed Hudson River Wind Meditations, hans første album med ambient meditasjonsmusikk. Innspillingen ble utgitt på platemerket Sounds True og inneholdt fire spor som det ble hevdet hadde blitt komponert kun for ham selv som veiledning for øvelser og meditasjon med tai chi chuan. I mai 2007 framførte Reed en fortelling for en visning av Guy Maddins moderne stumfilm The Brand Upon the Brain (2006). I juni 2007 spilte han en konsert ved Traffic Festival 2007 i Turino i Italia, en fem dagers gratis begivenhet som var organisert av byen.

I august 2007 gikk Reed inn i studio med The Killers i New York for å spille inn «Tranquilize», en duett med Brandon Flowers for The Killers' B-side/rarities-album titulert Sawdust. I løpet av denne måneden spilte han også inn gitar for Lucibel Crater-sangen «Threadbare Funeral» som kom på deres album The Family Album. I oktober 2007 ga Reed en spesiell framføring i Recitement-sangen «Passengers». Albumet kombinerte musikk med framført tale. Albumet ble komponert av Stephen Emmer og produsert av Tony Visconti. Hollandcentraal var inspirert av dette stykket musikk og litteratur som melket en konsept for en musikkvideo. Den 1. oktober 2008 ble Reed med Richard Barone via en prosjektert video med framført tale og sang av Reeds «I'll Be Your Mirror», da sammen med cellisten Jane Scarpantoni, i Barones Frontman: A Musical Reading ved Carnegie Hall.

Den 2. og 3. oktober 2008 hadde han premiere for sin nye musikkgruppe, senere kalt for Metal Machine Trio, på REDCAT (Walt Disney Concert Hall Complex, Los Angeles). Konsertene ble innspilt og utgitt under tittelen The Creation of the Universe. Trioen besto av Ulrich Krieger (saksofon) og Sarth Calhoun (elektroniske instrumenter) og spilte en fritt improvisert instrumentalmusikk inspirert av Reeds album Metal Machine Music (1975). Musikken strekker seg fra klangbaserte lydlandskaper til frirock til samtidsstøy. Trioen spilte ytterligere ved New York's Gramercy Theater i april 2009 og opptrådte som en del av Reeds band ved Lollapalooza 2009, inkludert en ti minutters fri trioimprovisasjon.^[53] Ved Lollapalooza, holdt i Chicagos Grant Park, spilte Reed «Sweet Jane» og «White Light/White Heat» sammen med tungmetallbandet Metallica ved Madison Square Garden som en del av 25-årsjubileumet for Rock and Roll Hall of Fame den 30. oktober 2009.^[54][55]

Reed var stemmen til «Maltazard», skurken i Luc Bessons animerte film fra 2009, Arthur and the Vengeance of Maltazard, og spilte seg selv i Wim Wenders' film Palermo Shooting (2008).

I 2009 ble Reed et aktiv medlem av Jazz Foundation of America (JFA).^[56] Han opptrådte også ved JFAs årlige veldedighetskonsert «A Great Night in Harlem» i mai 2009.

Reed forble aktiv med å gjøre veldedigheter og komponere musikk. Han bidro med vokaler på Plastic Beach, det tredje albumet til Gorillaz, på sangen «Some Kind Of Nature»,^[57] og var sammen med å skrive og framførte bakgrunnsmusikk for en Chen-stil Tai chi chuan instruksjons-DVD.^[58] Han var også medprodusent på Laurie Andersons Homeland. Reed gjorde også sin utgave av Buddy Holly-sangen «Peggy Sue» som ble utgitt på hyllestalbumet Rave On Buddy Holly

I 2010 gjorde den fransk-amerikanske elektronikkartisten Uffie en instrumental sampling av Velvet Undergrounds sang «Rock & Roll» for tittelsporet på hennes debutalbum Sex Dreams and Denim Jeans. Før dette albumet ble utgitt var det en konflikt mellom Uffie og Reed om hvem av dem som burde bli kreditert som komponist av sporet. Reed ville kun tillate at hun brukte samplingen om sporet ble karakteriserte som en «adapsjon», og ble kreditert som komponist for sporet. Denne striden forsinket utgivelsen med seks måneder, og Uffie karakteriserte Reed som «fucking difficult».^[59][60]

Reed begynte å turnere med Metal Machine Trio som ble betraktet som en tilbakevending til hans musikalske undersøkelse av lyd og støy. I 2011 innspilte tungmetallbandet Metallica i likeverdig samarbeid med Reed et album som ble titulert Lulu. Det ble utgitt den 1. november i USA og 31. oktober alle andre steder.^[61]

I januar 2012 gikk Reed inn i en ny krangel da han og John Cale saksøkte Andy Warhol Foundation for lisensen til å bruke bildet med den gule bananen fra Warhols design på det første Velvet Underground-albumet.^[62]

Reed bidro med vokaler til sporet «The Wanderlust» på Metrics album Synthetica (2012). Boken Lou Reed: Rimes/Rhymes ble utgitt i 2012 både på fransk og engelsk i samme bind med en samling på mer enn 300 fotografier av Reed og med tekstkommentarer fra medforfatter Bernard Comment.^[63]

I mai 2013 måtte Reed gjennom en levertransplantasjon i Cleveland.^[64] Etterpå hevdet han på sitt nettsted at han var «større og sterkere» enn noensinne. Den 27. oktober 2013 døde Lou Reed 71 år gammel fra leversykdom ^[65] i sitt hjem i Southampton på Long Island i New York.^[66][67]

David Byrne,^[68] Patti Smith,^[69] David Bowie, Morrissey, Iggy Pop, Samuel L. Jackson, Lenny Kravitz, Ricky Gervais, Ryan Adams, Elijah Wood og mange andre uttrykte sin hyllest til Reed.^[70][71] Pearl Jam dediserte sin sang «Man of the Hour» til Reed ved deres konsert i Baltimore, og deretter framførte Velvet Undergrounds sang «I'm Waiting for the Man».^[72]

Tidligere medlemmer av Velvet Underground, Moe Tucker^[73] og John Cale, kom med uttalelser ved Reeds død,^[74] og andre utenfor musikkindustrien uttrykte også deres respekt, inkludert kardinal Gianfranco Ravasi og Salman Rushdie.^[75]

• The Velvet Underground & Nico (1967)
• White Light/White Heat (1968)
• The Velvet Underground (1969)
• Loaded (1970)
• Live at Max's Kansas City (1972)
• 1969: The Velvet Underground Live (1974)
• VU (1985, innspilt 1968-69)
• Another View (1986)
• Live MCMXCIII (1993)
• Peel Slowly and See (1995)
• Fully Loaded (1997)
• Bootleg Series Volume 1: The Quine Tapes (2001)

• Lou Reed (1972)
• Transformer (1972)
• Berlin (1973)
• Sally Can't Dance (1974)
• Metal Machine Music (1975)
• Coney Island Baby (1975)
• Rock and Roll Heart (1976)
• Street Hassle (1978)
• Live: Take No Prisoners (1978)
• The Bells (1979)
• Growing Up in Public (1980)
• The Blue Mask (1982)
• Legendary Hearts (1983)
• New Sensations (1984)
• Mistrial (1986)
• New York (1989)
• Songs for Drella (med John Cale) (1990)
• Magic and Loss (1992)
• Set the Twilight Reeling (1996)
• Ecstasy (2000)
• The Raven (2003)
• Hudson River Wind Meditations (2007)
• The Stone: Issue Three (med John Zorn og Laurie Anderson) (2008)
• The Creation of the Universe (med the Metal Machine Trio) (2008)
• Lulu (med Metallica) (2011)

• One Trick Pony (1980) som «Steve Kunelian»
• Get Crazy (1983) som «Auden»
• Rock & Rule (1983) som «Moks syngende stemme»
• Permanent Record (1988) som seg selv
• Faraway, So Close! (1993) som seg selv
• Blue in the Face (1995) som «Mannen med de merkelige briller»
• Closure (1997) som seg selv
• Lulu on the Bridge (1998) som «Ikke Lou Reed»
• Prozac Nation (2001) som seg selv
• Berlin: Live At St. Ann's Warehouse (2008)
• Palermo Shooting (2008) som seg selv

Loureedia er en art araneomorphae (edderkopper) i slekten eresidae, bestående av en art funnet i middelhavsområdet. Loureedia er oppkalt etter Lou Reed.

Wikiquote: Lou Reed – sitater

• Offisielt nettsted
• (en) Lou Reed – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Lou Reed på Internet Movie Database
• (sv) Lou Reed i Svensk Filmdatabas
• (da) Lou Reed på Filmdatabasen
• (da) Lou Reed på Scope
• (fr) Lou Reed på Allociné
• (en) Lou Reed på AllMovie
• (en) Lou Reed hos The Movie Database
• (en) Lou Reed hos Internet Broadway Database
• (en) Lou Reed hos Behind The Voice Actors
• (en) Lou Reed på Discogs
• (en) Lou Reed på MusicBrainz
• (en) Lou Reed på Encyclopaedia Metallum
• (en) Lou Reed på Spotify
• (en) Lou Reed på Songkick
• (en) Lou Reed på Last.fm
• (en) Lou Reed på Genius — sangtekster
• (en) Lou Reed på AllMusic
• Lou Reed på Facebook
• Lou Reed på Myspace
• Lou Reed på YouTube
• (en) Omfattende musikkbiografi av Lou Reed ved Allmusic
• Mal:Sråkikon Minneord hos BBC