Lysaker Kemiske Fabrik

Lysaker Kemiske Fabrik A/S ble grunnlagt i 1859 av Wilhelm Mathias Sinding.^[1] Det første anlegget besto av en svovelsyreavdeling med tilhørende gjødselfabrikk for produksjon av fosforsyre- og kvelstoffgjødning.

Etter at fabrikken ble gjenoppført etter brann i 1873 ble det også fremstilt salpetersyre og oppført ammoniakkanlegg. I 1890 ble bedriften utvidet med en ny superfosfatavdeling. Fabrikken eide Lysaker dam og den nedre fossen (Møllefossen) i Lysakerelven hvor det var oppført elektrisitetsverk. Fabrikken hadde egne kisgruver i Ølve i ytre del av Hardangerfjorden.^[2] Fabrikken var dermed selvforsynt med svovelkis. Til bedriften hørte losse- og lasterettigheter i munningen av Lysakerelven, og i 1916 fikk fabrikken eget jernbanespor fra Lysaker stasjon og inn på fabrikktomten. Svovelsyre var et krigsviktig produkt under andre verdenskrig og 28. juni 1944 ble de to svovelsyreovnene på fabrikken sprengt i en sabotasjeaksjon utført av Birger Rasmussen og Gunnar Sønsteby.^[3] I 1969 ble fabrikken overtatt av Borregaard. Produksjonen ble nedlagt i 1970 da Borregaard utvidet sin kjemiske fabrikk i Sarpsborg.

Wilhelm Mathias Sindings rolle var helt avgjørende. I 1845 hadde han ved hjelp av Røros kobberverk klart å utvikle en ekstraksjonsmetode for svovelutvinning av kismalm. Den tidligere verdiløse svovelkisen ble dermed en viktig råvare til svovelsyreproduksjon.

Advokatene Henrik og Jakob Homan forsto at Sinding var mannen som kunne  utvikle fabrikken på Lysaker og takket være nødvendig tilgang på kapital gjennom det etablerte interessentskapet, kom produksjonen i gang under navnet Lysaker Beenmølle og svovelsyrefabrikk. Sinding døde imidlertid i februar 1860 – bare 49 år gammel, like etter at man var kommet i gang på Lysaker.

Hele det opprinnelige anlegget var primitivt, og besto av to blykamre, inkludert to glassretorter, til produksjon og konsentrasjon av svovelsyre samt en benmølle.  Ved hjelp av svovelkis og ben – særlig gunstig var hvalben, kunne man produsere gjødsel som ville ha stor betydning for norsk landbruk. Produksjonen gikk ut på først å knuse bena ved hjelp av benknusevalser som veide 4,8 tonn. Deretter ble fettet trukket ut og massen behandlet med svovelsyre.

De første årene produserte man ca. 250 tonn svovelsyre og 500 tonn syrnet benmel. Direksjonen skjønte ganske raskt at man var avhengig av fagingeniører for å utvikle fabrikken videre. Den nødvendige kompetansen fant man ikke i Norge, og  i 1861 ble skotten John Cowan ansatt.  Etter fire år med ham som leder ble fabrikken et aksjeselskap.

I 1873 brant hele fabrikken ned med unntak av svovelkisovnene og kontorbygningen. Det som nå skjedde skulle innlede en helt ny æra for fabrikken. Inn på arenaen kom Aksel Ludvik Theodor Pettersson, en 27 år gammel svensk høyskole-ingeniør. Under hans ledelse ble en ny fabrikk bygget og betydelig utvidet og modernisert.  Bl.a. bygget han en ny superfosfatavdeling, som kom til å bli størst i landet på fosforgjødsel – som erstattet benmel. Fabrikken kjøpte nå opp råstoff-fabrikker flere steder i landet, som apatittgruve i Telemark og svovelkisgruver i Ølve i Kvinherad i Hardanger.

Virksomheten på Lysaker satte i økende grad sitt tydelige preg på stedet. I 1916 ble det bygget et 440 kvadratmeter stort kaianlegg ved Lysakerelvens munning og dermed kunne man laste og losse råvarer til og fra fabrikken til kaia ved hjelp av en ny 600 meter lang taubane. Men denne betydelige utvidelsen skapte også problemer med naboene.  Klagene på støy og forurensning strømmet på – og vedvarte omtrent helt til fabrikken ble nedlagt og solgt til Borregaard i 1969.

Lysaker Kemiske var ikke bare en forurenser til luft og vann (elven), men også en farlig arbeidsplass. Det var en rekke tilfelle av ulykker – også med dødelig utgang, og mange ble stygt forbrent av svovelsyre.

Området ble gjerne kalt Lysakers mørke hjørne. A.L.Th.Pettersson og hans etterfølger, sønnen Adam, som overtok roret i 1924 – forsøkte etter beste evne å roe de hissige gemyttene i boligområdene i nærheten.  Men produksjonen under Adam Pettersons ledelse gikk for fullt, og fabrikken var en lukrativ forretning. Adam ble en rik mann, og hadde bl.a. egen sjåfør som kjøre ham rundt i nødvendige ærender – ikledd uniform med tre stjerner fra KNA. I virkeligheten var han en lastebilsjåfør, men også privatsjåfør ved spesielle anledninger.

Adam Pettersson fremsto samtidig som en filantrop, og ga relativt rundelig av sin formue til veldedighet – både lokalt og nasjonalt..

Han virket som sjef i 40 år, helt til sin død i 1963. Den siste Pettersson på Lysaker Kemiske Fabrik var sønnesønnen Erik etter Adam og han ledet fabrikken etter sin far Per som var sønn av Adam. Erik ledet fabrikken også etter at Borregaard tok over og flyttet virksomheten til Sarpsborg.

Salget i 1969 kom sannsynligvis som et resultat av at familien Pettersson så at fabrikken var merket av tidens tann, og at det var behov for modernisering – noe som ville medføre betydelige investeringer. Et moment var nok også myndighetenes økte miljøkrav og dermed behov for tiltak mot forurensning, noe som også ville bety store kostnader.

Dermed ble konklusjonen at familien solgte til Borregaard. Fabrikken og store deler av området rundt ble solgt for ni millioner kroner – (83 millioner i 2018).^[4]