Marie-Thérèse-Charlotte av Frankrike

Marie-Thérèse-Charlotte av Frankrike
Født		19. des. 1778[1][2][3][4] Versailles[5]
Død		19. okt. 1851[1][2][6][4] (72 år) Lanzenkirchen
Beskjeftigelse		Aristokrat
Ektefelle		Ludvig XIX av Frankrike (1799–) (bryllupssted: Jelgava)[7][8]
Far		Ludvig XVI av Frankrike
Mor		Marie Antoinette av Frankrike
Søsken		Marie Sophie Hélène Béatrice av Frankrike Ludvig XVII av Frankrike Louis Joseph Xavier François av Bourbon
Nasjonalitet		6 oppføringer Kongeriket Frankrike (1778–1792) Restaurasjonen i Frankrike (1815–1830) Den andre franske republikk (1848–) Julimonarkiet (1830–1848) Det første franske keiserdømme (1804–1815) Den første franske republikk (1792–1804)
Gravlagt		Annunciation Parish Church (Nova Gorica)
Signatur
Våpenskjold
Marie-Thérèse-Charlotte av Frankrike på Commons

Marie Thérèse Charlotte de France (født 19. desember 1778, død 19. oktober 1851) var eldste datter av Ludvig XVI av Frankrike og Marie Antoinette av Frankrike. Marie Thérèse ble gitt den tradisjonelle tittelen Madame Royale ved fødselen.

Hun ble gift med sin fetter, Ludvig XIX av Frankrike, dauphin (arveprins) av Frankrike og hertug av Angoulême. Straks hun ble gift tok hun sin ektemanns tittel og ble kjent som hertuginne av Angoulême. Hun ble dauphine av Frankrike i forbindelse med sin svigerfars tiltredelse til Frankrikes trone i 1824 og var dronning i tyve minutter i 1830 – fra den tiden hennes svigerfar signerte dokumentet om abdikasjon og den tiden hennes ektemann, motvillig, signerte det samme dokumentet, tyve minutter senere.

Marie Thérèse Charlotte ble født i Versailles, første barn og eldste datter av Ludvig XVI av Frankrike og Marie-Antoinette av Østerrike, konge og dronning av Frankrike. Etter bortimot syv år med forventning, var det stor nysgjerrighet og spenning knyttet til det kongelige svangerskapet. Da tiden var inne, var det tradisjon ved Versailles at dronningen fødte med både den kongelige familie og hele hoffet til stede. Etter en særdeles vanskelig fødsel 19. desember 1778, hvor dronningen bokstavelig besvimte fra kvelning og blødning, ble Madame Royale født. Dronningen soverom var fylt opp med tilskuere, og legen som støttet henne skal angivelig ha vært årsak til blødningen ved et uhell. Som resultat av denne opprivende opplevelsen bannlyste kongen og dronningen de fleste i hoffet fra å være til stede ved dronningens senere fødsler.

Selv om kongen antagelig var skuffet over en prinsesse framfor en mannlig tronarving, skal dronningen ha tatt imot sin datter med glede:

«Stakkars lille ting; du er ikke hva de forventet, men vi elsker deg uansett. En sønn ville ha tilhørt staten; du skal være min, og skal få all min omsorg; du skal dele min glede og dempe min sorg.»

Prinsessen ble oppkalt etter dronningens mor, den østerrikske keiserinne Maria Theresa. Som eldste datter av kongen fikk hun tittelen Madame Royale. Morens kjælenavn på henne var Mousseline.^[9]

Madame Royales husholdning var ledet av hennes guvernante princesse de Guéméné, som senere ble tvunget til å gå av på grunn av en skandale som involverte hennes ektemanns gjeld. Madame Royale ble deretter tatt hånd om av en av dronningens nærmeste venninner, hertuginne de Polignac. Ludvig XVI var en hengiven far som skjemte bort datteren, og ga henne alt hun ønsket seg. Marie-Thérèse satte større pris på ham enn sin mor, som var strengere og bestemt på at datteren ikke skulle vokse opp og bli like hovmodig som kongens ugifte tanter. Hun inviterte ofte barn fra lavere klasser for å spise med henne, og oppmuntret henne til å gi lekene sine til fattige barn.

I kontrast til sitt rykte som en materialistisk dronning som overså de fattiges behov, forsøkte Marie Antoinette flere ganger å belære sin datter om andres lidelser. Marie-Thérèse fikk senere to brødre, Louis Joseph Xavier François i 1781 og Ludvig-Karl i 1785, og en yngre søster, Sophie-Hélène-Béatrix i 1786.

Mens Marie-Thérèse vokste opp utviklet kreftene som førte til den franske revolusjonen. Sosial misnøye blandet med et forkrøplet statsbudsjett førte til utbrudd av raseri mot monarkiet. Ved 1789 bevegde Frankrike seg mot opprør som et resultat av konkursen som fulgte landets støtte til den amerikanske revolusjon og de høye prisene på matvarer grunnet tørken, alt dette ble forstørret og overdrevet av propaganda hvor det felles målet for hån og latterliggjørelse var dronning Marie Antoinette.

Etterhvert som angrepene på dronningen vokste i styrke dalte monarkiets popularitet. Ved hoffet i Versailles var sjalusi og fremmedhat de viktigste grunnene til krenkelsene og raseriet overfor dronningen. Hennes upopularitet var delt av mektige medlemmer av hoffet, inkludert hertugen av Orléans, førte til trykking og spredning av grove pamfletter som anklaget dronningen for en rekke av seksuelle avskyeligheter foruten å var ansvarlig for presse Frankrike mot finansielt ruin. Mens det i dag er generell enighet om at dronningens oppførsel gjorde lite til å fremme en slik fiendskap var den skaden som disse pamflettene påførte monarkiet en katalysator for de hendelser som kom.

Den politiske forverringen hadde derimot liten innflytelse på Marie-Thérèse. Langt mer alvorlig var den tragedie som da hennes yngste søster Sophie døde i 1787. Dette dødsfallet ble fulgt to år senere av dauphin, Ludvig-Karl, som døde av lungetuberkulose på høyden av den politiske krisen i juni 1789.

Da Bastillen ble stormet av en bevæpnet mobb den 14. juli 1789 nådde den spente situasjonen sitt kritiske klimaks. Den unge prinsessens liv begynte å bli påvirket da flere medlemmer av den kongelige husholdning ble sent utenlands for sin egen sikkerhets skyld. Marie-Thérèses onkel, comte d'Artois, emigrerte på ordre av Ludvig XVI. Grunnet hennes mor upopularitet var de som var assosiert med henne også ansett for å være i fare. Dette omfettet også Marie-Thérèses guvernante, hertuginne de Polignac, som dro til Sveits for å slippe unna et mulig attentat.

Hertuginne de Polignac ble erstattet av den strenge markise de Tourzel. Dennes datter skulle derimot bli en livslang venninne av prinsessen.

Den 5. oktober marsjerte arbeiderkvinner i Paris inn i palasset med den hensikt å ta fra den maten som man mente måtte være lagret ved Versailles. Mens den kongelige familie ikke ble skadet omringet menneskemassen palasset og forlangte at kongen og den kongelige familie flyttet til Paris. Underlegen og usikker på hærens lojalitet og redd for vold om han nektet, aksepterte kongen. Marie-Thérèse og familien ble tatt med til palasset i Tuileriene.

Da den politiske situasjonen forverret seg ytterligere ble kongen og dronningen stadig mer redd for at deres liv var i fare. De gikk med på fluktplaner organisert ved hjelp av grev Axel von Fersen, og håpet å kunne nå fram til det nordøstlige festningen i Montmédy som var en sikker borg for rojalistene. Deres forsøk på å rømme fra Paris ble stoppet i Varennes hvor de ble arrestert og eskortert tilbake til hovedstaden.

Den 10. august 1792, etter at den kongelige familie hadde tilflukt i den lovgivende forsamling, ble monarkiet forbudt og hele familien fengslet i Tour du Temple, levningene av tidligere borg fra middelalderen. Den 21. januar 1793 ble kongen henrettet med giljotin. Hans død var et sjokk for hele familien.

Om kvelden den 3. juli 1793^[10] kom vakter inn i familiens leilighet og tok med tvang Marie-Thérèses yngre bror Ludvig-Karl, som for rojalistene var kong Ludvig XVII av Frankrike. Etterlatt i leiligheten var Marie Antoinette, Marie-Thérèse og Ludvig XVIs yngste søster Madame Élisabeth. Det lille barnet ble torturert og tvunget til vitne mot sin mor, søster og tante, og anklaget også moren for incest. Da Marie Antoinette ble ført bort i begynnelsen av august var Marie Thérèse etterlatt kun i omsorgen til tanten Élisabeth.

Den 1. august 1793 ble Marie Antoinette tatt med til fengselet i Conciergerie og ført for retten, anklaget for forræderi og incest med sin sønn. Mens det var ingen bevis for å støtte den sistnevnte anklagen er det velkjent at dronningen brevvekslet med utenlandske makter, som også var hennes egne slektninger. Hun ble uansett funnet skyldig og henrettet av Charles Henri Sanson, den tidligere kongelige bøddel, den 16. oktober. Om kvelden den 9. mai 1794 ble Élisabeth tatt fra fangenskapet og henrettet den påfølgende dagen. Marie-Thérèse Charlotte var den eneste igjen av familien og som overlevde det som ble kalt for skrekkregimet.

I løpet av resten av hennes fengsling i tårnet i Tour du Temple fikk Marie-Thérèse aldri vite hva som hadde skjedd med hennes familie. Det eneste hun viste var at hennes far var død. De følgende ordene var risset inn i muren i hennes rom i tårnet:

«Marie-Thérèse er den mest ulykkelige i verden. Hun kan ikke få vite noe om sin mor, heller ikke bli forent med henne, skjønt hun har bedt om det tusenvis av ganger. Lev, min gde mor! Som jeg elsker mye, men som jeg ikke får høre noe tidender om. Å min far! Vokt over meg fra himmelen over, livet var så grusom mot henne. Å min Gud! Tilgi de som har drept min familie.»^[11]

Den 11. mai besøkte Maximilien Robespierre den unge piken i fengselet, men det er ingen nedtegnelse av samtalen. Det var kun da skrekkregimet var over at Marie-Thérèse fikk lov til å forlate Frankrike. Hun ble frigitt den 18. desember 1795, strakt før hennes 17. fødselsdag,^[12] og hun ble fraktet til Wien, hovedstaden til sin fetter, den tysk-romerske keiser Frans II, foruten også hennes mors fødeby. Hun kom til Wien den 9. januar 1796 om kvelden, 22 dager etter at hun slapp ut av fengselet.^[13]

Noe senere reiste Marie-Thérèse fra Wien og da til Mitau i Kurland (i dag Jelgava i Latvia) hvor hennes fars eldste overlevende bror, comte de Provence, levde som gjest hos tsar Paul I av Russland. Han hadde erklært seg selv som konge av Frankrike som Ludvig XVIII av Frankrike etter at Marie-Thérèses bror var død. Da han selv ikke hadde noen egne (legitime) barn, ønsket han at hans niese Marie-Thérèse giftet seg med hans nevø og hennes fetter, Louis-Antoine, hertug av Angoulême, som da ville bli den eventuelle arvingen til Frankrikes trone. Marie-Thérèse aksepterte uten spørsmål, lykkelig over å kunne tilhøre en familie igjen.

Louis-Antoine var en sky og stammende ung mann. Hans far, comte d'Artois, som betraktet sin sønn som en større forlegenhet, forsøkte å overtale Louis-Antoine fra å inngå ekteskapet. Bryllupet fant uansett sted den 10. juni 1799 ved Jelgavapalasset i dagens Latvia. Ekteparet forble barnløse.

Den kongelige familie flyttet til Storbritannia hvor de bosatte seg i Hartwell House i Buckinghamshire. Marie Thérèses svigerfar, comte d'Artois, tilbrakte det meste av sin tid Edinburgh hvor han hadde leiligheter i Holyrood House.

De lange årene i landflyktighet tok slutt da Napoléon Bonaparte abdiserte i 1814, og den første gjenreising av Huset Bourbon skjedde da comte de Provence overtok den franske trone som Ludvig XVIII av Frankrike, 21 år siden hans bror Ludvig XVI ble henrettet.

Ludvig XVIII forsøkte å holde en gyllen middelveg mellom de liberale og de ekstreme rojalistene (ledet av comte d'Artois). Han måtte også slå ned på de mange menn som dukket opp og hevdet at de var Marie Thérèses lenge tapte yngre bror Ludvig XVII. For prinsessen var påstandene fra disse svindlerne belastende.

For Marie-Thérèse var hjemkomsten følelsesmessigst tungt og hun hadde ikke tillit til de mange franskmenn som enten hadde støttet republikken eller Napoléon. Hun besøkte stedet hvor hennes bror hadde død, og gravlund Madeleine hvor hennes foreldre og tante Élisabeth var gravlagt. Levningene ble gravd opp den 18. januar 1815 og gravlagt på nytt i det tradisjonelle kongelige gravsted i klosterkirken Saint-Denis den 21. januar 1815, 22. Årsdagen for Ludvig XVIs henrettelse.

I mars 1815 kom Napoléon tilbake til Frankrike og ganske raskt fikk han tilhengere som samlet seg om ham. Han fikk igjen satt sammen en hær i den perioden som huskes som De hundre dagene. Ludvig XVIII flyktet fra Frankrike, men Marie-Thérèse som var i Bordeaux på denne tiden forsøkte selv å samle de lokale troppene. Disse bekreftet at de ville beskytte henne, men ville ikke delta i en borgerkrig med Napoléons soldater. Marie-Thérèse ble i Bordeaux til tross for Napoléons ordre om at hun skulle arresteres da hans soldater kom til byen. I den tro at hennes sak var tapt og for å spare Bordeaux for meningsløs ødeleggelse aksepterte hun å reise. Hennes handling fikk Napoléon til å uttale at hun var «det eneste mannfolket i hennes familie».^[14]

Etter at Napoléon ble beseiret ved Waterloo den 18. juni 1815 ble Huset Bourbon gjenreist på den franske tronen for andre gang, og Ludvig XVIII kom tilbake til Frankrike.

Den 13. februar 1820 rammet tragedien familien da comte d'Artois' yngre sønn, Karl Ferdinand, hertug av Berry, ble snikmyrdet av antirojalisten og bonapartetilhengeren Pierre Louvel, en salmaker. Selv hans far aldri kom seg fra tapet kunne den kongelige familie glede seg av nyheten av at hertuginne de Berry var gravid ved hennes ektemanns død. Den 29. september 1820 fødte hun en sønn, Henrik, hertug av Bordeaux, den såkalte «mirakelbarnet» og som senere ble Huset Bourbons kongsemne til den franske trone.

Ludvig XVIII døde den 16. september 1824 og ble etterfulgt av sin yngre bror, comte d'Artois, som Karl X av Frankrike. Marie-Thérèses ektemann ble da tronarving, og hun ble adressert som Madame la Dauphine. Imidlertid var antimonarkistiske stemninger igjen økende i Frankrike. Karls ultrarojalistiske sympatier støtte mange fra arbeider- og middelklassen fra seg.

Den 2. august 1830, etter Les Trois Glorieuses, julirevolusjonen i juli 1830 som varte i tre dager, hadde Karl X som hadde reist sammen med familien til slottet château de Rambouillet, abdisert til fordel for sin nevø, den unge hertug av Bordeaux. Til tross for at Karl X hadde bedt Louis-Philippe om være regent for den unge kongen aksepterte Louis-Philippe kronen da Chambre des Députés navnga ham som konge av Frankrike. Han ble da kong Ludvig XIX av Frankrike.^[15]

Den 4. august forlot Marie-Thérèse Rambouillet i en lang kortesje for ny landflyktighet sammen med sin onkel, ektemann, hennes unge nevø, hans mor, hertuginne de Berry, og hans søster, prinsesse Louise Marie Thérèse av Frankrike. Den 16. august nådde familien havnen i Cherbourg hvor de gikk ombord i et skip med kurs for Storbritannia. Kong Ludvig XIX hadde sørget for avgangen og reisen til sin søskenbarn.^[16]

Den kongelige familien levde i 21 Regent Terrace (i dag nummer 22) i Edinburgh.^[17][18] fram til 1833 da den tidligere kongen valgte å flytte til Praha som gjest av Marie-Thérèses fetter, keiser Frans II av Østerrike. Det flyttet in det luksuriøse slottet Schloss-Hradschin. Senere forlot familien Praha og flyttet til eiendommen til greve Coronini i nærheten av Gorizia i Italia. Marie-Thérèse henga seg til å pleie sin onkel gjennom hans siste sykdom der i 1836 da han døde av kolera.

Marie-Thérèses ektemann døde i 1844, og han ble gravlagt ved siden av sin far. Hun flyttet deretter til Schloss Frohsdorf, en borg i barokkstil utenfor Wien. Hun tilbrakte sine siste dager med å spasere, lese, sy og be. Hennes nevø som titulerte seg selv som comte de Chambord, og hans søster bodde sammen med henne. I 1848, etter at Louis-Philippes regime endte i ytterligere en revolusjon, ble Frankrike en republikk.

Marie-Thérèse døde av lungebetennelse den 19. oktober 1851, tre dager etter 58. årsdagen for henrettelsen av sin mor, dronning Marie Antoinette. Hun ble gravlagt ved siden av sin onkel Karl X og sin ektemann Ludvig XIX, i krypten til fransikanerklosterets kirke i Kostanjevica i Görz, den gang i Østerrike, i dag den slovenske byen Nova Gorica. Som sin avdøde onkel forble Marie-Thérèse en hengiven katolikk.

Senere ble hennes nevø, comte de Chambord, den siste arving av Huset Bourbon; hans hustru, comtesse de Chambord (tidligere erkehertuginne Marie-Thérèse de Modène av Østerrike-Este, datter av hertug Frans IV av Modena og hans hustru prinsesse Maria Beatrice av Savoia) og hans eneste søster, Louise Marie Thérèse d'Artois, hertuginne av Parma, også begravd her. En annen avdød som ble gravlagt i krypten var den berømte fortidsminnegranskeren, hertug Pierre Louis Jean Casimir de Blacas, som ble gitt tillatelse til å bli gravlagt her grunnet hans fortjenestefulle år som minister for kongene Ludvig XVIII og Karl X.

Marie-Thérèses gravstein er inngravert med beskrivelsen Enkedronning av Frankrike, en referanse til hennes ektemanns regime på tyve minutter som kong Ludvig XIX av Frankrike.

Marie-Thérèse har blitt portrettert i flere filmer, hovedsakelig i forbindelse med hennes mors liv og død.

• I 1938 ble hun spilt av Marilyn Knowlden i Marie-Antoinette, i motsatt rolle var Norma Shearer som dronningen.
• I det franske fjernsynsdramaet Marie-Antoinette ble hun framstilt av Anne-Laura Meury.
• I 1989 ble hun spilt av Katherine Flynn i filmen The French Revolution. Katherine Flynns mor i filmen, Marie Antoinette, ble spilt av hennes mor i virkeligheten, Jane Seymour.
• I 2001 hadde Daisy Bevan rollen som Marie-Thérèse i en ørliten rolle i kostymedramaet The Affair of the Necklace og hvor Joely Richardson hadde rollen som Marie Antoinette.
• I 2006 kom filmen Marie Antoinette ut, regissert av Sofia Coppola. Marie-Thérèse ble spilt av to forskjellige barneskuespillere; som toåring av Lauriane Mascaro, og som seksåring av Florrie Betts. Kirsten Dunst hadde rollen som hennes mor Marie Antoinette.

Marie-Thérèses figur har også en rolle i det nordirske skuespillet om mysteriet rundt Ludvig XVII. Figurene Lidvig XVII, Karl X og prinsessens guvernante, marquise de Tourzel, var også en del av stykket. Gareth Russell, den selverklærte monarkistiske forfatteren av stykket All Those Who Suffered, har forklart at han var bestemt på å skrive et drama som ikke bare fortalte historien til den kongelige familie, men også som overførte rojalismens erfaringer til publikum.^[19]

Marie-Thérèses liv har gitt inspirasjon til romanen Madame Royale (2000) av Elena Maria Vidal. Den var en oppfølger til Vidals roman Trianon (1997) som så tilbake på Versailles før den franske revolusjonen.

Forfatteren Sharon Stewart har skrevet en historisk roman basert på de etterlatte skriftene til Marie-Thérèse, Dagboken til Madame Royale. Hennes første bok hadde tittelen The Dark Tower, etter fengselscellen hvor prinsessen og familien ble oppbevart, men etter at romanen ble en del av en serie som ble kalt Beneath the Crown, ble tittelen senere endret til The Princess in the Tower.

• (en) Marie Thérèse Charlotte of France, Madame Royale – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

• (fr) Duchess of Angoulême's Memoirs on the Captivity in the Temple (fra autograf)
• (en) Duchess of Angoulême's Memoir on the Flight to Varennes, (1823 i engelsk oversettelse ved John Wilson Croker, av en noe redigert fransk utgave)
• (en) Duchess of Angoulême's Memoirs on the Captivity in the Temple, (også 1823, engelske oversettelse)

• Desmond, Alice Curtis: Marie Antoinette's Daughter. NY: Dodd, Mead & Company, 1967. ISBN 0396056415.
• Nagel, Susan: Marie-Therese, Child of Terror: The Fate of Marie Antoinette's Daughter. NY: Bloomsbury, 2008. ISBN 1-59691-057-7

• Et engelskspråklig nettsted for klosteret i Kostanjevica i Slovenia, hvor Marie Thérèse Charlotte er gravlagt, sammen med de resten
• Engelsk og tyskspråklig nettsted om stedfortreder-teorien Madame Royale og "Den mørke grevinne av Hildburghausen"
• The Ruin of a Princess, fortalt av Madame Élisabeth, og Cléry, kongens Valet de Chambre, oversatt av Katharine Prescott Wormeley. New York: The Lamb Publishing Co., 1912.