Honorius III

St. Honorius III Honorius III
Født		Cencio 1148 Roma
Død		18. mars 1227 Roma
Beskjeftigelse		Katolsk prest
Embete		Pave (1216–1227) Chamberlain of the Apostolic Chamber (1188–1198) Camerlengo of the Sacred College of Cardinals (1198–1216)
Far		Aimerico Savelli[1]
Gravlagt		Roma
Dåpsnavn		Cencio Savelli
Valgt		18. juli 1216
Innsatt		24. juli 1216
Saligkåret		Ikke saligkåret
Helligkåret		Ikke helligkåret
Festdag		Ingen
Forgjenger		Innocens III
Etterfølger		Gregor IX
Våpenskjold
Honorius III på Commons Se også liste over paver

Honorius III (Cencio Savelli) (født 1148, død 18. mars 1227) var pave fra juli 1216 til sin død. Hans familienavn kom fra festningen Sabellum nær Albano.

Det er kjent at Savelli en tid var kannik i Santa Maria Maggiore i Roma. I 1188 ble han pavelig camerlengo, og under pavene Klemens III og Celestin III var han skattmester for Den hellige stol. I 1193 ble han utnevnt til kardinal av Celestin III. Han ble forfremmet til kardinalprest av pave Innocens III i 1198, med Santi Giovanni e Paolo som tittelkirke.

I 1197 ble han lærer for den framtidige tysk-romerske keiser Fredrik II.

18. juli 1216 ble han valgt til pave av 19 kardinaler som var samlet i Perugia, hvor pave Innocens hadde dødd to dager tidligere. På grunn av den usikre situasjonen i Italia og frykt for skisma ble valget gjennomført på en spesiell måte. Kardinalene Ugolino av Ostia (senere Gregor IX) og Guido av Praeneste fikk fullmakt til å peke ut den nye paven, og deres valg falt på Savelli. Han var selv skeptisk, men aksepterte valget og tok navnet Honorius. 24. juli ble han innsatt i embetet i Perugia. Kroningen fant sted i Roma 31. august, og 3. september tok han Laterankirken, Romas katedral, i besittelse. Romas befolkning var svært fornøyd med valget, ettersom Honorius selv var fra Roma og hadde oppført seg meget godt overfor folket mens han hadde vært kardinal.

Som sin forgjenger hadde han to hovedmål: Gjenerobringen av Det hellige land gjennom det femte korstog og reform av kirken. Der stopper likheten, for Honorius forsøkte å oppnå sine mål gjennom å være smidig og forståelsesfull, mens Innocens hadde forsøkt å tvinge gjennom sine meninger med makt.

Det femte korstog var blitt godkjent av Laterankonsilet i 1215, og i 1217 satte Honorius igang de praktiske forberedelser. For å finansiere det ba han om at paven og kardinalene skulle gi en tiendedel av sine inntekter de neste tre år, mens andre geistlige skulle gi en tyvendedel. Dette brakte inn mye penger, men ikke på langt nær nok.

I april 1217 kronet han Peter II av Courtenay som latinsk keiser av Konstantinopel. Dette ga Honorius økt håp om et vellykket korstog, men keiseren ble tatt til fange under reisen østover og døde i fangenskap.

Honorius måtte finne en person som kunne lede korstoget, og valget falt på hans tidligere elev Fredrik II. Han hadde, i likhet med flere andre herskere, avlagt en ed om å bli med på korstoget. Men da tiden nærmet seg utsatte han gjentatte ganger sin avreise. I april 1220 ble han valgt til keiser, og 22. november samme år ble han kronet av paven i Roma.

Fredrik fortsatte å utsette avreisen, og et felttog i Egypt slo fullstendig feil da Damietta falt 8. september 1221. De fleste herskere i Europa var innblandet i andre kriger, og kunne ikke forlate sine land i lengre perioder. Andreas II av Ungarn, og senere en gruppe korsfarere fra området ved den nedre Rhinen, reiste mot Det hellige land og hadde noe suksess i Egypt. De tok blant annet tilbake Damietta. Men uenighet blant korsfarerne, og spesielt rivaliseringen mellom lederne og den pavelige legaten Pelagius, førte til at de mislyktes.

Det ble bestemt at Fredrik II skulle reise 24. juni 1225. Honorius arrangerte det slik at Fredrik giftet seg med Isabella, som var arving til kongedømmet Jerusalem. Dette ville binde ham enda sterkere til planen. Men arbeidet med San Germanotraktaten førte til nok en utsettelse, og da traktaten var klar i juli 1225 ga denne mulighet til å utsette hele prosjektet i to år til.

Fredrik II så nå ut til å endelig gjøre alvor av sine forberedelser. Honorius fikk ikke oppleve dette, ettersom han døde før avreisen. Det ble dermed opp til Gregor IX å følge opp planen.

Honorius godkjente Dominikanerordenen i bullen Religiosam vitam av 22. desember 1216 og Fransiskanerordenen i bullen Solet annuere av 29. november 1223. Han opprettet også flere nye grener av eksisterende ordener, og 30. januar 1226 godkjente han Karmelittordenen i bullen Ut vivendi normam. Han approberte også Den tyske orden, og i 1224 la han den under pavelig kontroll.

Høsten 2022 ble det på Sortebrødre Plads i Roskilde ved hjelp av metalldetektor funnet en kassert pavebulle fra Honorius. I Vatikanets arkiver finnes fire brev fra Honorius III til biskopen i Roskilde, men dette blyseglet var kastet i søppelet.^[2]

Honorius hadde selv god utdanning og insisterte på at presteskapet skulle være skikkelig utdannet, spesielt i teologi. I et tilfelle holdt han igjen godkjenningen av en biskop valgt av kapitlet i Chartres fordi kandidaten ikke hadde gode nok kunnskaper. En annen biskop ble avsatt på grunn av analfabetisme.

Universitetene i Paris og Bologna fikk forskjellige privilegier, og han beordret av bispedømmer som lå langt unna gode læresteder skulle sende unge menn med talent til et anerkjent universitet, slik at de senere kunne virke som lærere på sitt hjemsted.

Forgjenger: Innocens III

Pave (liste over paver)

Etterfølger: Gregor IX