Pleiadene (gresk mytologi)

Pleiadene (gresk: Πλειάδες /pleiˈades/, moderne /pliˈaðes/), følgesvenner til Artemis, var ifølge gresk mytologi de syv døtrene av titanen Atlas og havnymfen Pleione, som ble født på fjellet Kyllene i Arkadia på den greske halvøya Peloponnes. De var søstrene til Kalypso, Hyas, Hyadene og Hesperidene. Pleiadene var nymfer i omgangskretsen til Artemis, og sammen med de fem Hyadene ble de kalt Atlantider, Dodonider og Nysiader, jomfruelige barnepassere av og lærere til den unge Dionysos.

Antikkens grekere trodde at disse syv nymfene hadde omdannet seg til de syv klareste stjernene i stjernehopen Pleiadene; herav navnet på den sistnevnte. I sitt episke verk om astronomi skrev poeten Hesiod mellom 700 f.Kr. og 600 f.Kr. at «stjernene til Pleiadene er som følger: Den henrivende Teygata, Electra med sitt mørke ansikt, Alcyone, den lyse Asterope, Kelaino (Celaeno), Maia og Merope, som ble født av den storslagne Atlas.»^[1]

Hesiod omtaler også Pleiadene i sin episke diktsamling Verker og dager. De er likeledes beskrevet av Homer i Iliaden og Odysseen (9.-8. århundre f.Kr.). Andre tidlige greske kilder om pleiadene er de greske lyrikerne Alkman, Simonides, Pindar og Lamprokles, såvel som den greske tragikeren Aiskhylos.

Pleiadene omtales også i astronomen Aratus' Phaenomena (3. århundre f.Kr.), i geografen Strabos Geografika (1. århundre f.Kr. – 1. århundre e. Kr.), i mytografen Apollodoros Bibliotheke (2. århundre), i retorikeren Philostratus' Imagines (3. århundre), i det episke diktet Troyas Fall av Quintus Smyrnaeus (4. århundre), og i det episke diktet Dionysiaca av Nonnos (5. århundre).

Fra Hellas kom mytene om Pleiadene inn i romersk mytologi, hvor de er beskrevet av Publius Vergilius Maro (Vergil), Ovid, Seneca den yngre, Gaius Valerius Flaccus, Publius Papinius Statius og Gaius Julius Hyginus.

Etymologien til det greske navnet Pleiade er usikker. Navnet ble tidligere tolket som «døtre av Pleione». En annen tolkning er en avledning av plein (πλεῖν), «å seile», ettersom stjernehopen Pleiadene er synlig i middelhavet om natten sommerstid, fra midten av mai frem til begynnelsen av november. Denne perioden faller sammen med seile-sesongen i antikken. Under denne betydningen ble ordet brukt av Publius Vergilius Maro (Virgil) i året 29 f.Kr.^[2]

En tredje tolkning er pleos – «full» eller «mange». Endelig er navnet blitt knyttet til peleiades som betyr «en flokk duer». I verket Historier, skrevet av Herodot mellom 431 og 425 f.Kr., forekommer denne tolkningen,^[3] selv om Herodot samtidig begikk den feiltagelse å forveksle Pleiadene med Peleiadene, et orakel i Dodona.

Tolkningen «duer» er gammel blant de antikke forfatterne. Hesiods episke verk om astronomi bruker navneformen Peleiades konsekvent: «men dødelige kaller dem Peleiader», «de stormfulle Peleiadene går ned» og «deretter gjemte Peleiadene seg».^[4] I det 7. århundre f.Kr. skrev Alkman: «For Peleiadene (duene) stiger opp gjennom Ambrosias natt liksom stjernen Seirios, når vi drar plogen til Orthria [Eos eller Artemis, daggryet].»^[5] I det 6. århundre f. Kr. skrev Simonides: «Fjellet (oureias) Maia... Atlas fostret henne, enestående i skjønnhet blant hennes syv fiolett-hårede døtre, som er kalt de himmelske Peleiader (duer)»,^[6] I det 4. århundre f.Kr. ble navneformen peleiades også benyttet av Lamprokles: «dere som er plassert på himmelen, bærer samme navn som de vingede duer.»^[7] og av Aiskhylos: «Og de som bærer navnet Atlas' syv døtre klaget ofte over deres majestetlige overordnede arbeide med å holde himmelen oppe, hvor de som vingeløse duer (peleiades) har antatt formen til spøkelser i natten.»^[8]

Flere av de mannlige olympiske gudene, deriblant Zevs, Poseidon og Ares, var involvert i kjærlighetsforhold med de syv himmelske søstre.

1. Maia, den eldste av de syv pleiadene, fikk sønnen til Hermes sammen med Zevs.
2. Elektra fikk sønnene Dardanos og Iason sammen med Zevs, og datteren Iris sammen med Thaumas.
3. Taygete fikk sønnen Lakedaimon sammen med Zevs.
4. Alkyone fikk syv barn sammen med Poseidon
5. Kelaino fikk fire barn med Poseidon
6. Sterope fikk sønnen Oinomaos med Ares
7. Merope var den yngste av de syv Pleiadene. Det heter seg at Orion fridde til henne. I andre mytiske sammenhenger fikk hun flere barn Sisyfos, ble dødelig og visnet hen.

Navneformen Peleiades («duer») er knyttet til et gresk sagn om syv jomfruer som lekte i skogen. Etter at Atlas ble tvunget til å bære himmelen på sine skuldre, ble de en dag forsøkt voldtatt av Orion, og måtte flykte. Under flukten fikk de hjelp av Zevs, som forvandlet dem til syv duer som fløy til himmelen med Orion i hælene. På himmelen ble de syv jomfruene omdannet til syv stjerner, hvor man hver natt ser hvordan Orion fortsetter å forfølge dem.

I stjernehopen Pleiadene skinner kun seks stjerner sterkt. Ifølge myten er den syvende, Merope, matt skinnende i en evig skam over å ha hatt et kjærlighetsforhold med en dødelig. Noen myter forteller også at stjernen som ikke skinner er Electra. Hun sier å ha forlatt sitt sted, slik at hun ikke behøver å se ned på ruinene av Troja som ble grunnlagt av hennes sønn Dardanus.

• Hugh Gerhard Evelyn-White: Hesiod: The Homeric Hymns and Homerica, Loeb Classical Library, revidert utgave 1. januar 1914, ISBN 0674990633, ISBN 978-0674990630
• David A. Campell: Greek Lyric Poetry, Duckwort Publishing, juni 1982, ISBN 0862920086, ISBN 978-0862920081