Pompeius

Gnaeus Pompeius Magnus Politiker og hærfører av Den romerske republikk
Født		29. sep. 106 f.Kr.[1][2] Picenum
Død		28. sep. 48 f.Kr.[1] (57 år) Alexandria
Beskjeftigelse		Romersk oldtidspolitiker, romersk oldtidsmilitær, politiker
Embete		Pretor kvestor romersk senator (ukjent–ukjent) romersk konsul (70 f.Kr. – 70 f.Kr.) moneyer (71 f.Kr. – 71 f.Kr.) moneyer (49 f.Kr. – 49 f.Kr.)
Ektefelle		1) Antistia ?-82 f.Kr. 2) Aemilia Scaura 82–79 f.Kr. 3) Mucia Tertia 79–61 f.Kr. 4) Julia 59-54 f.Kr. 5) Cornelia Metella 52-48 f.Kr.
Far		Gnaeus Pompeius Strabo[3]
Mor		Lucilia[3]
Søsken		Pompeia[3] Pompeia[3]
Barn		Gnaeus Pompeius Pompeia Magna Sextus Pompeius
Parti		optimatene
Nasjonalitet		Romerriket[4][5][6]
Medlem av		Det første triumvirat
Annet navn		CN•POMPEIVS•CN•F•SEX•N•MAGNVS
Regjeringstid		52–51 f.Kr.; 55–54 f.Kr.; 70–69 f.Kr. (konsul) 58–55 f.Kr. (guvernør Hispania)
Pompeius på Commons

Gnaeus Pompeius Magnus (Latin: CN•POMPEIVS•CN•F•SEX•N•MAGNVS ) (født 29. september 106 f.Kr., død 28. september 48 f.Kr.) var en fremstående og ambisiøs romersk militær leder, provinsguvernør og politiker i det 100-tallet f.Kr.. Han kom fra en rik italiensk provinsiell bakgrunn og hans far hadde vært den første som etablerte familien blant den romerske adelen. Pompeius' umiddelbare suksess som general mens han fortsatt var svært ung gjorde det mulig å avansere direkte til hans første konsulskap uten å møte de normale kravene for posisjonen. Pompeius utmerket seg første gang som militær leder under Sullas diktatorstyre. For sine militære triumfer fikk han tilnavnet «Magnus» («den store»). Han var konsul tre ganger og feiret tre triumfer.

Pompeius bidro deretter til å slå ned Spartacus' slaveopprør. For å styrke sin stilling ytterligere allierte Pompeius seg med Julius Cæsar og Marcus Crassus i det første triumvirat. Avtalen ble forseglet da Pompeius giftet seg med Cæsars eneste datter, Julia. Triumviratet ble imidlertid kortvarig; etter at Crassus ble drept i slag i 53 f.Kr., prøvde Pompeius å utmanøvrere Cæsar for å få kontroll over republikken. Dette utløste en borgerkrig mellom Cæsar og Pompeius. Krigen endte i slaget ved Farsalos der Pompeius ble slått og måtte flykte til Egypt. Der ble Pompeius forrådt og drept av Ptolemaios XIII av Egypt.

Pompeius' far, Gnaeus Pompeius Strabo, var en rik landeier fra Firmum Picenum (dagens Fermo), et av homines novi, «nye menn». Pompeius Strabon hadde steget opp fra de tradisjonelle cursus honorum, ble kvestor i 104 f.Kr., pretor i 92 f.Kr. og konsul i 89 f.Kr., og fikk et omdømme for grådighet, politisk dobbeltspill og militær hensynsløshet. Han støttet Sullas tradisjonelle optimatene, den aristokratiske fraksjonen, mot den populistiske general Gaius Marius i Sullas første borgerkrig.^[7]

Pompeius Strabo døde under Marius' beleiring av Roma i 87 f.Kr., enten som et offer for en epidemisk pest, eller rammet av lynet, eller muligens begge deler.^[7] I Plutarks redegjørelse ble hans legeme dratt fra dens likvogn av mobben.^[8] Hans da tyveårige sønn Pompeius arvet hans eiendommer, hans politiske lære og lojaliteten til hans legioner.

Pompeius hadde tjenestegjort i to år under sin fars kommando og hadde deltatt i de siste delene av Marius' sosiale krig mot italienerne. Han vendte tilbake til Roma og ble anklaget for urettmessig tilegnelse ved plyndring: hans forlovelse med dommerens datter Antistia sikret en rask frifinnelse.^[9]

I de neste få årene hadde Gaius Marius Italia under sin besittelse.^[10] Da Sulla kom tilbake fra krigføring mot Mitridates VI av Pontos i 83 f.Kr., samlet Pompeius tre legioner for å gi ham støtte mot Marius' styre ved Gnaeus Papirus Carbo.^[11]

Sulla og hans allierte fortrengte Marius' styrker i Italia og i Roma: Sulla, nå diktator av Roma, var imponert av den unge Pompeius' selvsikre framtoning. Han adresserte ham som imperator (tilnærmet kommandant) og tilbød ham sin stedatter Aemilia Scaura som giftmål. At Pompeius allerede var gift og det samme var Aemilia, og dessuten gravid, var en mindre detalj. Begge ble skilt hver på sin kant og gift på nytt.^[12] Selv om Aemilia døde i barsel kort tid etter, bekreftet ekteskapet Pompeius' lojalitet og var en enorm dytt framover for hans karriere.^[13]

Da krigen i Italia var over, ble Pompeius sendt av Sulla til å kjempe Marius' styrker på Sicilia og i Afrika.^[14] I 82 f.Kr. hadde Pompeius sikret Sicilia og således garantert kornforsyningene til Roma. Han henrettet Gnaeus Papirius Carbo og hans tilhengere på stedet, noe som ga ham omtalen som adulescens carnifex («ungdomsslakter»).^[15] I 81 f.Kr. flyttet han over til den romerske provinsen i Afrika hvor han beseiret Gnaeus Domitius Ahenobarbus og den numidiske kong Hiarbas etter et langvarig og innbitt slag.^[16]

Etter denne rekken med seirer ble Pompeius proklamert imperator av sin hær i Afrika; straks han var tilbake i Roma ble han gitt en entusiastisk folkelig mottagelse og hyllet av Sulla som Magnus, «den store», – åpenbart i anerkjennelse av Pompeius militære seirer og popularitet, men muligens også med en undertone av sarkasme. Den unge generalen var fortsatt offisielt en privatus (privat borger) som ikke hadde noen posisjon i cursus honorum. Tittelen kan ha hatt til hensikt å kappe Pompeius ned i størrelse; han benyttet seg aldri selv av denne tittelen senere i sin karriere.^[17]

Da Pompeius krevde et triumftog for sine seirer i Afrika, nektet Sulla. Det ville være uten presedens, selv ulovlig, for en ung privatus – han måtte isteden oppløse sine legioner. Pompeius nektet, og presenterte seg selv ventende ved Romas port. Sulla ga seg.^[18] Imidlertid holdt Sulla sitt eget triumftog først, deretter holdt Metellus Pius sitt, noe som gjorde at Pompeius først kom på tredjeplass i raske rekkefølge av triumftog. Pompeius' alder, hans status som equites og hans seier over Romas fiender skulle ha diskvalifisert ham fra en triumf. Sullas samtykke, formalisert ved hans lydige senat som en republikansk tillatelse førte til en ikketradisjonell og strengt tatt ikke lovlig triumf, men dog en triumf uansett.^[19] På selve dagen forsøkte Pompeius å overgå sine eldre foran seg i triumftogene ved å ri inn i stridsvogn tauet av en elefant som et symbol på hans afrikanske erobringer. Elefanten var for stor for byporten og rask improvisering ble nødvendig, hvilket var meget pinlig for Pompeius og til stor fornøyelse for tilskuerne i Romas gater.^[20]

Pompeius' karriere synes å ha vært drevet av lengselen etter militær ære og forakt for tradisjonelle politiske begrensninger.^[21] I konsulvalgene for 78 f.Kr. støttet han Marcus Aemilius Lepidus imot ønskene til Sulla. I 78 f.Kr. døde Sulla. Da Lepidus gjorde opprør var det Pompeius som slo ned opprøret på vegne av senatet. Deretter ba han om imperium (kommando) som prokonsul i Hispania^[22] for å ta seg av popularenes general Quintus Sertorius som hadde holdt ut i de siste tre årene mot Quintus Caecilius Metellus Pius, en av Sullas dyktigste generaler.^[23] Det romerske aristokratiet avviste hans anmodning. De begynte å frykte den unge, populære og suksessfulle generalen. Pompeius tok til sin tidligere taktikk for overtalelse; han nektet å oppløse sine legioner inntil hans anmodning ble akseptert.^[23] Senatet etterkom ham, motvillig ga de ham tittelen som prokonsul og makt tilsvarende de til Metellus og sendte ham til Hispania.^[24]

Pompeius ble i Hispania fra 76 til 71 f.Kr. Lenge var han ikke i stand til å avgjøre krigen grunnet Sertorius' effektive geriljataktikk. Selv om han aldri greide å beseire Sertorius avgjørende (og han møtte nær sin egen undergang i slaget ved Sucro), vant han flere hærtokt mot Sertorius' underoffiserer i en utmattelseskrig. Sertorius var betydelig svekket og ved 74 f.Kr. vant Metellus og Pompeius by etter by.^[25]

Til sist greide Pompeius å knuse populares da Sertorius ble myrdet av sin egen offiser Marcus Perperna Vento, men denne ble beseiret av Pompeius i 72 f.Kr. i deres første slag. Tidlig i 71 f.Kr. var hele Hispania underkastet.^[25] Pompeius viste et talent for effektivt organisering og rettmessig administrasjon av den erobrede provinsen; dette økte hans styre over hele Hispania og helt inn i den sørlige delen av Gallia.^[26] En gang ut i 71 f.Kr. seilte han av sted til Italia med sin hær.

I mellomtiden sto Crassus overfor Spartacus' slaveopprør i den tredje slavekrigen. Crassus beseiret Spartacus, men i hans marsj mot Roma, møtte Pompeius restene av Spartacus' hær. Han tok fem tusen av de til fange og krevde like godt æren for å ha avgjort og avsluttet hele opprøret. Det gjorde Crassus rasende.^[27]

Tilbake i Roma var Pompeius blitt enormt populær. Den 31. desember 71 f.Kr. ble han gitt sitt andre triumftog for sine seire i Hispania. Som hans første ble det akseptert motvillig. For sine beundrere var han den meste briljante generalen i sin tidsalder, åpenbart favorisert av gudene og en mulig forkjemper for folkets rettigheter. Han hadde med hell stått opp imot Sulla og hans senat. Han hadde eller med sin innflytelse bidratt til å gjeninnføre de tradisjonelle plebeiiske rettighetene og privilegiene som hadde gått tapt under Sullas diktatur. Pompeius fikk lov til å gå forbi enda en gammel romersk tradisjon; kun 35 år gammel og enda ikke en senator ble han valgt til konsul av en overveldende flertall og ble innsatt som partner av Crassus i år 70 f.Kr. Pompeius' nærmest kometaktig stigning og forfremmelse til konsul var uten sidestykke. Hans taktikk fornærmet den tradisjonelle adelen og deres verdier som han hevdet at han delte og forsvarte. Men han ga dem intet annet valg enn å tillate at han ble konsul.

To år etter sin utnevnelse som konsul ble Pompeius tilbudt kommandoen over en marinestyrke for å ta seg av piratproblemet i Middelhavet. Den konservative fraksjonen i senatet forble mistenksom og på vakt mot ham. Det virket på dem som nok en ulovlig eller i det minste ekstraordinær utnevnelse.^[28] Pompeius' tilhengere som støttet denne kommando – deriblant Julius Cæsar – var i mindretall, men støtten økte etter at plebeiernes tribun, Aulus Gabinius, foreslo en lex Gabinia;^[29] egentlig lex de uno imperatore contra praedones instituendo («lov som utnevner en eneste øverstkommanderende mot røvere») eller lex de piratis persequendis («lov om forfølgelse av pirater»)^[30] som ga Pompeius kontroll over havet og kyststripen så langt som 80 km inn i landet. Med en slik imperium maius fikk han rang over alle andre romerske magistrater. Loven ble vedtatt med tre års varighet, og fikk gjennomslag til tross for heftig motstand. Pompeius' kamp mot piratene varte mindre enn ett år og beskrives som en strålende suksess av hans politiske allierte Cicero.^[31]

At Julius Cæsar ble tatt som gissel av pirater i 75 f.Kr.,^[32] sier noe om den faren sjøfarende var utsatt for. Likevel skrev Dio Cassius at romerne gjorde lite med saken. Iblant ble en flåte sendt ut for å rydde opp etter enkeltepisoder, men: «Lite ble oppnådd, bortsett fra at forbundsstatene led enda mer vondt enn før, inntil deres levekår var helt fortvilte.» Men gradvis var det ikke bare Romas allierte som ble plaget av piratene; noen tok seg helt inn til Romas havn, Ostia, og senket flere skip der. Plutark viste til trusselen mot Romas matforsyninger som det mest presserende problemet: «Sjørøvernes makt var følbar i alle deler av Middelhavet, slik at det var umulig å seile noe sted, og all handel lå nede. Det var dette som virkelig fikk romerne til å reagere. Med torgene tomme for matvarer, og truet av hungersnød, utnevnte de Pompeius til å rense havene for pirater.»^[33] Om trusselen var reell, er diskutabelt, men alt som truet korntilførselen til millionbyen Roma, ga grunn til panikk. Folkemeningen i Roma og Pompeius' tilhengere kan ha overdrevet trusselen. Ulike folkeslag og bystater rundt Middelhavet hadde sameksistert i århundrer, de fleste med festningsverk og krigsskip til å forsvare seg mot tilfeldig eller planlagt plyndring.^[34] Med Romas økende overherredømme vil uavhengige maritime økonomier i Middelhavet ha blitt marginalisert. Et økende antall kan ha slått seg på sjørøveri. Så lenge de oppfylte Romas økende behov for slaver, ikke forstyrret Romas allierte og områder, og ikke støttet Romas fiender, ble pirater tolerert. Men frykten for sjørøveri var reell, og en del pirater, ble det senere hevdet, hadde støttet Sertorius.

Ved slutten av vinteren var Pompeius' forberedelser fullført. Han delegerte ett av tretten områder til hver av sine legates, og sendte dem ut. I løpet av førti dager skal den vestlige delen av Middelhavet ha blitt renset.^[28] Først fokuserte han på kornproduserende områder på Sicilia, Sardinia, Korsika og Nord-Afrika, og da de var sikret, dro han østover og avsluttet i Kilikia, som ble ansett som piratenes hovedsete. Likevel er lite kjent om Pompeius' innsats her. Cicero summerer den i en eneste setning: «Han seilte ut fra Brundisium, og på 49 dager hadde han gjort Kilikia til del av Romerriket» - i kontrast til tidligere romerske hærføreres manglende suksess da de gikk til kamp mot piratene. Pompeius skal ha kunngjort at hvis piratene overga seg uten kamp, ville de bli mildt behandlet; en helt uvanlig fremgangsmåte for en romersk general, men slik overvant han Kilikia nesten uten våpenbruk. Ifølge Velleius Paterculus, Plutark, Appian og Dio Cassius fikk Pompeius flyttet kilikierne og pamfylierne som hadde overgitt seg til ham, til innlandsstrøk. Men dette stemmer ikke, for kilikerierne fortsatte å bo langs kysten. Forskjellen var at de ikke lenger ble omtalt som «pirater», men «Romas allierte». Noen av dem kjempet senere for ham i borgerkrigene. Satirikeren Lucan skrev ironisk om dette i et dikt: «...og kilikieren, ikke lenger en pirat, seiler ut i et lovlig fartøy». Men Pompeius hadde slett ikke renset havene for pirater i 67 f.Kr., tvert om forble piratvirksomhet en alvorlig trussel mot både romerne selv og deres allierte. Selv Cicero måtte innrømme at noen av dem Pompeius hadde flyttet til Dyme i Hellas, herjet på havet mellom Italia og Hellas i 44 f.Kr.^[35]

Dio Cassius rapporterte at forbindelsen ble gjenopprettet mellom Hispania, Afrika og Italia. Det menes trolig kornforsyningene, men i hvilken grad den var forstyrret før Pompeius' tokt, er ikke kjent. Referansen til Hispania kan være en henvisning til Sertorius' opprør og motstand, omtalt i rapporter om «pirater fra Kilikia», som skal ha dominert praksisen med sjørøveri i Middelhavet på 200- og 100-tallet f.Kr. Kilikia var et delvis uavhengig område, en gang provins under det nå svekkede Selevkideriket. Han forflyttet mange av dem til byen Soli der. Den ble deretter kalt for Pompeiopolis.^[36]

I Roma ble Pompeius hyllet som den fremste i Roma, primus inter pares, det vil si «den første blant like». Cicero klarte ikke motstå en panegyrisk hyllest: «Pompeius gjorde sine forberedelser til krig ved slutten av vinteren, gikk inn i den ved vårens begynnelse, og fullførte den midt på sommeren.»^[37] Denne militære suksessen sikret trolig Pompeius hans neste og enda mer imponerende kommando, i krigen mot Mitridates VI av Pontos, hersker av det lille riket Pontos ved kysten av Svartehavet, men med innflytelse på begge sider av Egeerhavet.

Pompeius tilbrakte deretter tid med å besøke byer i Kilikia og Pamfylia, og sørge for romersk myndighet for de nyerobrede områdene. I hans fravær fra Roma i 66 f.Kr. ble han nominert for å etterfølge Lucius Licinius Lucullus som kommandant i krigen mot Mitridates VI av Pontos i øst. Poppeius' befaling ble foreslått av tribun Gaius Manilius, støttet av Julius Cæsar og rettferdiggjort av Cicero i pro Lege Manilia.^[38] Hans svoger Quintus Metellus Celer tjenestegjorde under ham på denne tiden og fulgte ham på hans bedrifter i Østen. Denne befalingen ble også bestridt av det romerske aristokratiet, men gjennomført uansett.

Lucullus, en plebeiersk adelsmann, var fortørnet over at han skulle bli erstattet av en «ny mann» som Pompeius. Hans erstatning var en fornærmelse, og han karakteriserte Pompeius som en «gribb» som livnærte seg på andres arbeid. Han referert ikke bare til Pompeius' kommando mot Mithridates, men også at Pompeius hevdet at han hadde fullført krigen mot Spartacus.^[39]

Da Pompeius nærmet seg med sin hær trakk Mithridates seg strategisk tilbake med sine styrker. Den aldrende Tigranes av oldtidens kongedømme Armenia, hans allierte, nektet å gi ham tilfluktssted, og han trakk seg deretter tilbake til sine egne besittelser ved kimmeriske Bosporos. Pompeius sikret seg en avtale med Tigranes, og i 65 f.Kr. begynte han å forfølge Mithridates, men møtte motstand fra kaukiske iberere og albanere. Han avanserte fram til Fasis i Kolkis hvor han møtte Servilius, admiralen for hans flåte i Svartehavet. Han dro deretter til Pontos, erklærte at det ville bli en romersk provins og tilbrakte vinteren der.

Mithridates hadde ikke klart å skaffe seg en ny hær i Bosporos ved Kertsjstredet. I 63 f.Kr. trakk han seg tilbake til festningen i Pantikapaion. Hans sønn Makares ville ikke gi sin far støtte og Mithridates fikk ham myrdet. Hans yngre sønn Farnakes II, oppmuntret av misnøye og krigstretthet, ledet et opprør mot sin far. Dette forræderiet ble øyensynlig for mye for Mithridates og han begikk selvmord. Han ble gravlagt i Sinope, hovedstaden i Pontos, på ordre av Pompeius.

Pompeius marsjerte i 64 f.Kr. inn i Syria, restene av det en gang så mektige Selevkideriket, avsatte dets konge, Antiokos XIII Asiatikos, og omgjorde også det til en romersk provins.^[40] I 63 f.Kr. marsjerte han sørover og etablerte romerske overherredømme i Fønikia og Koilesyria. De hellenistiske byene i regionen, særlig byene i Dekapolis, gikk over til en kalender som begynte sin dato fra Pompeius' erobring (se Pompeisk tid).

I Judea blandet Pompeius seg inn i en lokal jødisk borgerkrig mellom to rivaliserende kandidater for å være yppersteprest, den ene var Johannes Hyrkanos II, som støttet fariseernes fraksjon, og Aristobulos II, som støttet saddukeerne. Første inviterte den ene kandidaten Pompeius til å hjelpe seg, deretter den andre. Han besluttet å støtte Hyrkanos II. Sammen gikk de i gang med å beleire tempelfjellet i Jerusalem. Etter tre måneder ble byen beseiret. Den jødiske historikeren Josefus skrev om Jerusalems fall i Ioudaike archaiologia (Jødisk forhistorie):^[41]

Av de jødene som falt der var det tolv tusen, men svært få av romerne... og ingen små uhyrligheter ble begått mot tempelet i seg selv, som i tidligere tider hadde vært utilnærmelig, og sett av ingen; for Pompeius gikk inn i det, og sammen med noen få av dem som var med ham, og de så alt som var ulovlig for alle andre menn å se unntatt for yppersteprestene...

At Pompeius gikk inn i selve tempelet, det helligste av det hellige, var en grov vanhelligelse og blasfemi i jødiske øyne.^[42] Han så menoráen, den syvarmet lysestaken, skattene og alle de hellige karene. Han hadde forventet å se den jødiske guden eller en representasjon av denne, men fant intet. Kanskje forvirret over dette beordret han dagen etter en renselse av tempelet og utpekte Hyrkanos II som yppersteprest.^[43] De jødiske områdene ble deretter redusert, skattlagt og ført besluttsomt inn under romersk styre.

Til sammen hadde Pompeius annektert fire nye provinser for den romerske republikken: Bithynia et Pontus (de tidligere kongerikene Bitynia, annektert i 74 f.Kr., og Pondos, annektert i 63 f.Kr.), Kilikia i 64 f.Kr., Syria også i 64 f.Kr. og Kreta som ble slått sammen med Kyrene i 20 f.Kr. til den felles provinsen Creta et Cyrenaica. Romas protektorater strakte seg nå så langt øst som til Svartehavet og Kaukasus. I Asia viste Pompeius et arrig øye for bestandig diplomati og for bøye lokale kongedømmer sin veg. Hans erobringer på midten av 60-tallet f.Kr. ble begynnelsen til romerske Midtøsten og som enda en gang forvandlet romernes offentlige finanser. Skatt mottatt fra utlandet ble bortimot doblet, og krigsbytte økte rikdommen for staten og enkeltpersoner. Kun Egypt gjensto for erobring. Pompeius militære seirer, politiske bosetninger og annekteringer i Asia skapte Romas ny grense i øst.^[42]

Nyhetene om Pompeius' seirer i øst – og antagelig om hans guddommelige æresbevisninger der – nådde Roma før han selv gjorde det. Han hadde en kult ved Delos og var «frelser» på Samos og Mytilene. Plutark siterte graffiti på en vegg i Athen som henviste til Pompeius: «Jo mer du vet du er en menneske, jo mer blir du en gud.» I Hellas var disse æresbevisningene vanlig smiger overfor velgjørere og herskere, men i Roma ble det bedømt som farlig monarkisk.^[45]

I Pompeius' fravær hadde hans gamle tilhenger Cicero blitt forfremmet til konsul. Hans gamle fiende og kollega Crassus støttet Cæsar. I senatet og bak dens scener var Pompeius antagelig både beundret og fryktet, mens han i gatene var like populær som tidligere. Hans østlige seirer skaffet ham en tredje triumf. På hans 45 års fødselsdag i 61 f.Kr. kjørte han inn i triumfvogn, storstilt gudekonge, men i en republikansk form, men ikke mer enn at han ble fulgt av et gigantisk portrett av seg selv, strødd med perler.^[46]

Hans tredje triumftog overgikk alle tidligere; uovertruffent var også de to dagene som var avsatt for dens prosesjoner og leker (ludi). Krigsbytte, fanger, soldater og banner som avbildet slagscener ble vist fram i triumfruten mellom Campus Martius og Jupitertemplet på Kapitolhøyden. Erobrete konger og krigsbytte ble ført i prosesjon foran Romas folkemengder, inkludert en tidligere yppersteprest fra Jerusalem. Det var også en gaupe og noen bavianer. Den andre dagen kom Pompeius selv i sin juvelbesatte stridsvogn med en av sine sønner ved siden av seg, og folket fikk inntrykk av at han bar Aleksander den stores kongelige purpurkappe. Han ankom på sin fødselsdag og han viste fram et symbol på verden, en globus, ved at han triumfert på tre ulike kontinenter; Afrika (79 f.Kr.), Spania (71 f.Kr.) og Asia (61 f.Kr.). Mynter preget av ham fortsatte å hevde dette globale budskapet.^[47] Plutark hevdet at denne triumfen representerte Pompeius', og dermed også Romas, herredømme over hele verden, en bedrift som overgikk selv Aleksander den store.^[48] Som avslutningen ga en han en overdådig triumfbankett og penger til folket, og lovte dem et nytt teater.^[49]

I mellomtiden hadde Pompeius lovt sine aldrende veteraner offentlig land som de kunne dyrke, deretter oppløste han sin hær. Det var en betryggende tradisjonell gest, men senatet var fortsatt mistenksom. De diskuterte og forsinket hans politiske bosetninger i øst,^[50] og de lovte bevilgningene av offentlige landeiendommer. Fra nå av synes det som om Pompeius måtte balansere på en vanskelig linje mellom hans entusiastiske folkelige tilhengere og de konservative som var motstrebende i å anerkjenne hans veldige bedrifter. Det kom til å føre ham inn i uventede politiske allianser.

Selv om Pompeius og Cæsar ikke stolte på hverandre, var Crassus' leiebønder avvist på samme tid som Pompeius' veteraner ble oversett, og ved 61 f.Kr. hadde deres klagemål presset dem begge inn i en allianse med Cæsar, seks år yngre enn Pompeius, tilbake fra tjeneste i Hispania og klar for å søke posisjon som konsul for 59 f.Kr. Deres politiske allianse, kjent som det første triumvirat, opererte ut fra fordeler til dem alle. Pompeius og Crassus skulle gjøre Cæsar til konsul, og Cæsar skulle da bruke sin posisjon som konsul til å fremme deres krav.

Cæsars konsulembete av 59 f.Kr. skaffet Pompeius jordeiendommer for hans veteraner, bekreftelse av hans asiatiske politiske bosetninger og en ny hustru. Hun var Cæsars datter, Julia Cæsaris. Det ble sagt at Pompeius var forgapt i henne.^[51] Julias personlige sjarm var bemerkelsesverdig; hun var svært vakker, og hele 23 år yngre enn sin ektemann, men til tross for det politisk motiverte ekteskapet, skal de begge ha vært henførte i hverandre.^[52] I det samme året forsaket Clodius sin status som patrisier, ble valgt inn i som tribun for plebeierne. Mot slutten av sin tid som konsul hadde Cæsar sikret seg prokonsulær kommando i Gallia. Pompeius var blitt gjort til guvernør av Hispania Ulterior, men ble værende i Roma for å sikre at kornforsyningen var curator annonae.^[53]

Til tross for hans opptatthet med sin nye hustru, håndterte Pompeius kornsituasjonen godt. Hans politiske skarpsindighet var mindre sikker. Da Clodius vendte seg mot ham i 57 f.Kr., forsvarte Pompeius seg selv ved å støtte at Cicero ble tilbakekalt fra sin landflyktighet. Tilbake i Roma gikk Cicero inn i rollen som Pompeius' forsvarer og Clodius' motstander, mens Pompeius trakk seg tilbake til kjærlige unge hustru og sin teaterplaner; slik oppførsel var ikke forventet av tidligere så imponerende ung general.^[53] Pompeius kan ha vært likeså besatt, utmattet og frustrert. Hans eget parti hadde ikke tilgitt ham for å tillate at Cicero kom tilbake. En del forsøkte å overbevise ham om at Crassius planla å få ham myrdet. I mellomtiden drev Cæsar på med å overgå sine kollegaer i militær dyktighet og popularitet.

Ved 56 f.Kr. var båndene mellom de tre mennene svært frynset.^[53] Cæsar tilkalte først Crassus, deretter Pompeius, til et hemmelig møte, Luccakonferansen i Gallia Cisalpina (nordlige Italia), for at de skulle gjennomtenke deres felles strategi. De ble enige om at Pompeius og Crassus igjen skulle gå for konsul i 55 f.Kr. Straks valgt skulle de forlenge Cæsars kommando i Gallia for ytterligere fem år. Mot slutten av deres felles konsulår skulle Crassus bli den lukrative og innflytelsesrike guvernørposisjonen i Syria, og bruke denne som utgangspunkt for erobre Partia. Pompeius ville beholde Hispania in absentia.

I 55 f.Kr. ble Pompeius og Crassus valgt som konsuler på bakgrunn av bestikkelser, sivil uro og ren vold for å få stemmene dit de ville.^[54] Curia Pompeia, Pompeius' nye teater i Roma ble innviet det samme året. Det var Romas første faste teater; en gigantisk, arkitektonisk dristig kompleks på Campus Martius, komplett med butikker, flerbruksbygninger, hageanlegg og et tempel for Venus Victrix («den seirende Venus»). Sistnevnte knyttet ham til Æneas, sønn av Venus og den mytiske grunnlegger av selve Roma. Bygningens søylerad, statuer, malerier og personlige rikdommer fra utenlandske konger var ment å bli beundret slik at Pompeius' triumfer levde videre. I tillegg var teateret et ideelt møtested for hans tilhengere.^[55]

I 54 f.Kr. døde Julia, Cæsars eneste datter og Pompeius' hustru, i barsel sammen med sitt barn. Pompeius og Cæsar delte sorg og kondolanser, men samtidig brøt hennes død deres familietilknytning.^[56] Det påfølgende året lot den aldrende hærføreren Crassus sammen med sin sønn Publius og det meste av hæren lurt i en felle av partiere ved Carrhæ, og det ble et av de mest knusende nederlag i romersk militærhistorie. Cæsar, ikke Pompeius, var nå Romas største nye general og den skrøpelige balansen mellom dem var truet. Offentlig engstelse flommet over; rykter sirkulerte at Pompeius ville bli tilbudt diktatur for å gjeninnføre lov og orden.

Cæsar søkte en ny ekteskapsallianse med Pompeius og tilbød sin grandniese Octavia Minor (søster av den framtidige enehersker Augustus). Denne gangen avviste Pompeius forslaget. I 52 f.Kr. giftet han seg med Cornelia Metella, den meget unge enken etter Crassus' sønn Publius, og datter av Caecilius Metellus Scipio, en av Cæsars fremste fiender. Pompeius var i drift tilbake til optimatene. Det kan bli antatt at de tenkte på ham som den minste av to onder.

I det samme året ble Publius Clodius myrdet. Da hans tilhengere brente ned senatshuset i hevn, appellerte senatet til Pompeius. Han reagerte som forventet med hensynsløs effektivitet. Cicero, som forsvarte den anklagede morderen Titus Annius Milo, ble så rystet av forumet fylt med bevæpnete soldater at han ikke var i stand til å fullføre sitt forsvar.

Straks orden var gjenopprettet unngikk senatet og Cato å tilby Pompeius diktaturet – det framkalte minner om Sulla og hans blodige proskripsjoner. Isteden gjorde de ham til enekonsul; det ga ham gjennomgripende, men dog begrenset makt. En diktator kunne ikke bli straffet etter loven for de tiltak han gjennomføre, men en enekonsul kunne.

Mens Cæsar bekjempet gallerhøvdingen Vercingetorix i Gallia, fortsatte Pompeius med lovgivende agenda for Roma. Dets detaljer antydet en skjult allianse med Cæsars fiender: blant hans ulike juridiske og militære reformer var en lov som tillot retrospektiv forfølgelse for valgbestikkelser. Cæsars allierte tolket ganske riktig dette som en trussel mot Cæsar straks hans kommando i Gallia var over. Pompeius forbød også Cæsar å inneha konsulembetet in absentia selv om det hadde vært tillatt under det tidligere lovverket.

Det synes å være en alvorlig trussel mot Cæsars planer straks hans tid i Gallia hadde gått ut. Til sist, i 51 f.Kr., var Pompeius mer likefrem; Cæsar ville ikke få tillatelse til å stille som konsul om han ikke først oppløste sin hær. Det ville naturligvis etterlate Cæsar forsvarsløs overfor sine fiender. Som Cicero med tristhet noterte, Pompeius hadde blitt svekket med alderen; usikkerhet, frykt for Cæsar og en kjede med valgte redskaper for et kranglende oligarki av optimater. Den kommende konflikten synes uunngåelig.^[57]

I begynnelsen hevdet Pompeius at han kunne beseire Cæsar og skaffe seg en hær bare ved å trampe med foten på Italias jord, men våren 49 f.Kr. da Cæsar krysset elven Rubikon og hans legioner marsjerte nedover Den italienske halvøya, beordret Pompeius å oppgi Roma. Hans legioner trakk seg sørover mot Brundisium hvor Pompeius hadde til hensikt å finne fornyet styrke til gå til krig mot Cæsar i øst. I prosessen tenkte verken senatet eller Pompeius på å ta de store rikdommene med seg, antagelig vurderte de det slik at Cæsar ikke våget å ta det. Det ble etterlatt bekvemt i Saturntempelet da Cæsar og hans styrker gikk inn i Roma.

Pompeius unngikk så vidt å møte Cæsar i Brundisium, men klarte krysset over til Epirus, hvor Pompeius under Cæsars spanske kampanje hadde samlet en stor styrke i Makedonia, bestående av ni legioner som ble forsterket med kontingenter fra romerske allierte i øst.^[58] Hans flåte, rekruttert fra de maritime byene i øst, kontrollerte Adriaterhavet. Likevel greide Cæsar å krysse over til Epirus i november 49 f.Kr og fortsatte med å erobre Apollonia.^[58]

Pompeius greide å kom tidsnok til å berge Dyrrhachium (i dagens Albania), og han hadde da til hensikt å vente ut Cæsar i løpet av beleiringen av Dyrrhachium i 48 f.Kr. hvor Cæsar tapte rundt tusen menn, men Pompeius tapte det dobbelt. Dog, ved ikke å forfølge Cæsar i det kritiske øyeblikket i hans nederlag, kastet Pompeius bort den sjansen hadde til å tilintetgjøre Cæsars langt mindre hær. Cæsar selv sa at «I dag ville fienden ha vunnet, om de hadde en kommandant som var en vinner!»^[59] I henhold til Suetonius var det ved dette tidspunkt at Cæsar uttalte at «den mannen (Pompeius) vet ikke hvordan man vinner en krig.»

Med Cæsar rett i hælene, flyktet de konservative, ledet av Pompeius, til Hellas. Cæsar og Pompeius hadde deres endelige oppgjør i slaget ved Farsalos i den 9. august 48 f.Kr. Pompeius og optimatene hadde en hær på mer enn 50 000 menn mot Cæsar og populatene på rundt 23 000 menn. Kampen var bitter på begge sider. Det var forventet at Pompeius ville vinne da han var overlegen i antall og materiell, men Cæsars geniale taktikk og den overlegne kampdyktigheten til hans veteraner førte til nederlag for Pompeius. Han flyktet fra stedet og fra sin menn uten utmerkelser og forkledd som en vanlig borger. Han møtte sin hustru Cornelia og sin sønn Sextus Pompeius på øya Mytilene. Der grublet han på hvor han skulle dra videre. Beslutningen om dra til et av de østlige kongedømmene ble nedstemt til fordel for Egypt.^[60]

Etter å ha ankommet Egypt, var Pompeius' skjebne besluttet av rådgiverne til den unge konge Ptolemaios XIII av Egypt. Mens Pompeius ventet i skipet nær kysten, argumenterte de over kostnadene over å gi ham beskyttelse da Cæsar allerede var på veg til Egypt. Kongen evnukk Potheinos vant beslutningen. I den siste dramatiske avsnittene av Plutarks biografi over Pompeius, vokter Cornelia nervøst fra skipet mens Pompeius drar i land i en liten båt sammen med noen få dystre og tause kamerater, og dro mot hva som synes å være en velkomst ved den egyptiske kysten. Da Pompeius reiste seg for å fra borde, ble stukket i hjel av de som forrådte ham: Achillas, Septimius og Salvius.^[61]

Plutark lar ham møte sin skjebne med verdighet, dagen etter at han fylte 59 år. Hans legeme ble værende ved kysten for å bli kremert av hans trofaste frimann Filip på råtne planker fra en fiskebåt. Hans hode og segl ble presentert for Cæsar som i henhold til Plutark raste over denne fornærmelsen overfor storheten til hans tidligere allierte og svigersønn, og han straffet de som hadde myrdet ham og deres egyptiske medsammensvorne, henrettet både Achillas og Potheinos. Pompeius aske ble til sist gitt til Cornelia som fraktet den til hans landsens hus i nærheten av Alba.^[61]

Dio Cassius beskrev Cæsars reaksjoner med skepsis, og betraktet Pompeius' egne politiske feilvurderinger fram forræderi som medvirkende til hans nederlag.^[62] I Appians redegjørelse av borgerkrigen lot Cæsars hodet til Pompeius nedlegge i Alexandria på en grunn reservert for et nytt tempel til gudinnen Nemesis. Hennes guddommelig funksjon var blant annet å straffe de hovmodige, hybris.^[63] For Plinius den eldre var ydmykelsen av Pompeius' ende forventet ved hans brautende framtoning i hans tredje og siste triumftog.^[64]

For historikere i hans samtid og senere romerske epoker, passet Pompeius uttrykket for den store mann som oppnådde ekstraordinære triumfer gjennom egne anstrengelser, dog falt ned fra makten og ble til sist myrdet ved forræderi.

Pompeius var ingen stor taler, hans begrensninger i på det området var åpenbart nok til at Cicero måtte tilbakekalles, men han var ikke helt uten utdannelse, selv om Varro måtte skrive en liten bok for ham de senatoriske prosedyrer. Han kunne gresk, hadde en interesse for latinsk ordforråd og grammatikk, og friga en gang en slave uten betaling grunnet mannens intelligens. Han var ikke altfor intelligent, i alle fall ikke målt mot Cæsar. Han ble gift fem ganger, en gang en politisk ekteskap med en allerede gravid kvinne, men han ble skilt kun to ganger. Hans siste unge hustru var kjær for ham, den bemerkelsesverdige Cornelia Metella som studerte matematikk og filosofi. Med sitt unge, gutteaktige utseende med tilbakestrøkent hår minnet han etter sigende om den store Aleksander, skjønt det var mest iøynefallende for hans egne tilhengere. To triumftog før fylte førti år var ille nok for misunnelige samtidige, og en tredje triumf var dog for mye. Han var «mer av en rev enn en løve» i den politiske jungelen, slo Cicero fast, hadde en tendens «å si en ting, men tenke noe annet, men han er vanligvis ikke smart nok til hindre sine virkelige mål å vise seg.»^[65]

Han var en helt av republikken som synes å holde den romerske verden i sine egne hender, kun for å bli dyttet overende av sin egen svake bedømmelse og av Julius Cæsar. Pompeius var idealisert som en tragisk helt bortimot umiddelbart etter sin død. Plutark framstilte ham som en romersk Aleksander den store, ren av hjerte og sinn, ødelagt av de kyniske ambisjonene til de rundt seg. Dette portrettet ble bevart inn i renessansen og barokken, eksempelvis i Pierre Corneilles skuespill La Mort de Pompée (Pompeius' død, 1642).

Pompeius har opptrådt som en figur i flere moderne romaner, skuespill, filmer og i andre media. Et dramaportrett var John Masefields The Tragedy of Pompey the Great (1910). Chris Noth framstilte Pompeius i TV-serien Julius Caesar fra 2002. Han var en betydelig figur som den aldrende Pompeius i TV-serien Rome hvor han ble framstilt av Kenneth Cranham.

I åpningsscenen av filmen King of Kings (1961) ble framstilt av Conrado San Martín.

• Første hustru, Antistia
• Andre hustru, Aemilia Scaura (Sullas stedatter)
• Tredje hustru, Mucia Tertia (som han skilte seg fra grunnet utroskap i henhold til Ciceros brev)
  • Gnaeus Pompeius, henrettet i 45 f.Kr. etter slaget ved Munda
  • Pompeia Magna, gift med Faustus Cornelius Sulla; stamfar til Gnaeus Pompeius Magnus
  • Sextus Pompeius, som gjorde opprør på Sicilia mot Augustus
• Fjerde hustru Julia Cæsaris (datter av Cæsar)
• Femte hustru, Cornelia Metella (datter av Metellus Scipio)

Klassisk litteratur

• Dio Cassius (1914): Roman History, bind 3, Loeb Classical Library
• Plutark (1917): Parallel Lives, Life of Pompey, Loeb Classical Library

Annen litteratur

• Abbott, Frank Frost (1901): A History and Description of Roman Political Institutions. Elibron Classics (ISBN 0-543-92749-0).
• Boak, Arthur E.R. (1922): A History of Rome to 565 A.D., MacMillan, New York
• De Souza, P. (2002): Piracy in the Graeco-Roman World, Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-01240-9
• Goldsworthy, Adrian (2004): In the name of Rome: The Men Who Won the Roman Empire. London: Weidenfeld & Nicolson, innb, ISBN 0-297-84666-3; New York: Phoenix Press, uinnb, ISBN 0-7538-1789-6
• Greenhalgh, Peter (1981): Pompey The Republican Prince, George Weidenfield and Nicolson Ltd, ISBN 0-297-77881-1
• Hillman, Thomas P. (1989): The Reputation of Cn. Pompeius Magnus among His Contemporaries from 83 to 59 B.C., Diss. New York.
• Holland, Tom (2004): Rubicon – The Triumph and Tragedy of the Roman Republic, Abacus, London, ISBN 0-349-11563-X
• Nicols, Marianne Schoenlin (1992): Appearance and Reality. A Study of the Clientele of Pompey the Great, Diss. Berkeley/Cal.
• Seager, Robin (2002): Pompey the Great: A Political Biography. Oxford: Blackwell Publishing, innb. ISBN 0-631-22720-2; uinnb. ISBN 0-631-22721-0.
• Southern, Pat (2002): Pompey the Great: Caesar's Friend and Foe. Stroud, Gloucestershire, UK: Tempus Publishing, innb. ISBN 0-7524-2521-8.
• Stockton, David (1973): «The First Consulship of Pompey» i: Historia 22, s. 205-218.
• Tröster, Manuel (2009): «Roman Hegemony and Non-State Violence. A Fresh Look at Pompey’s Campaign against the Pirates» i: Greece & Rome 56, s. 14-33.
• Van Ooteghem, J. (1954): Pompée le Grand. Bâtisseur d’Empire. Brussels.
• Wylie, Graham J. (1990): «Pompey Megalopsychos» i: Klio 72, s. 445-456.

• (en) Gnaeus Pompeius Magnus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Gnaeus Pompeius Magnus – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Sitater av Pompeius, Wikiquote
• «Pompey's War» Arkivert 17. juli 2006 hos Wayback Machine., Jona Lendering om Pompeius' erobring av Judea