Sør-Dakota

Sør-Dakota
Basisdata
Hovedstad		Pierre
Største by		Sioux Falls
Areal - Totalt - Land - Vann		199 730,79 km² 196 540,32 km² 3 190,47 km²
Befolkning - Tetthet		814 180 (2010) 4,08 innb./km²
Innlemmet		nr: 40 år: 1889
Høyeste fjell		Black Elk Peak (2 208 moh.)
Forkortelse		SD
Tidssone		UTC −7/−5
Politikk
Guvernør		Kristi Noem
Beliggenhet
Sør-Dakota (rødt) i USA
Sør-Dakota på Commons

Sør-Dakota (engelsk: South Dakota) er en delstat i Midtvesten i USA. Den grenser til Nord-Dakota i nord, Minnesota i øst, Iowa i sørøst, Nebraska i sør, Wyoming i vest og Montana i nordvest. Sør-Dakota er med cirka 200 000 km² den 17. største av USAs delstater etter areal, men blant de tynnest befolkede med sine 886 000 innbyggere (2020). Hovedstaden i Sør-Dakota er Pierre, mens den største byen er Sioux Falls.

Området har vært bosatt av mennesker i tusenvis av år. Dakotaterritoriet ble opprettet i 1861 og navngitt etter indianerstammen dakota. I siste halvdel av 1800-tallet tiltok den europeisk-amerikanske innvandringen til Dakotaterritoriet som følge av et gullrush i Black Hills og jernbaneforbindelse østfra. I 1889 ble både Nord- og Sør-Dakota innlemmet som amerikanske delstater. Året etter ble indianerkrigene avsluttet med massakren ved Wounded Knee. Befolkningen i Sør-Dakota er overveiende av tysk, skandinavisk, irsk, engelsk og indiansk herkomst. En sjettedel av befolkningen regner seg selv som norskamerikanere.

Sør-Dakota er delt topografisk og kulturelt av elven Missouri. Delstaten har et typisk innlandsklima. Mesteparten av befolkningen bor i den østlige halvdelen av delstaten, der det fruktbare jordsmonnet blir utnyttet til å dyrke i første rekke hvete, mais og soyabønner. I den vestlige halvdelen er landbruket dominert av store kvegfarmer. Sør-Dakota har en av de største kjøttproduksjonene i USA. I vest har også turisme og forsvarets aktivitet stor betydning. Store turistattraksjoner er skulpturene i Mount Rushmore i Black Hills, verneområdene Badlands, Wind Cave og Custer og den gamle gullgraverlandsbyen Deadwood.

Sør-Dakota har det offisielle kallenavnet Mount Rushmore State. Noen andre kallenavn er Coyote State, Sunshine State, Blizzard State og Artesian State, som henspiller på prærieulver, solskinn, snøstormer og artesiske brønner.^[1]

Sør-Dakota ligger nord i det sentrale USA, og regnes som en del av Midtvesten av United States Census Bureau.^[2] Delstaten regnes også til De store slettene (Great Plains). Når det gjelder topografi, næringsveier og kultur, så har den vestlige delen av Sør-Dakota mer til felles med det vestlige USA enn med Midtvesten.^[3][4] Sør-Dakota har et samlet flateinnhold på cirka 199 730 km², noe som gjør den til USAs 17. største delstat.

Black Elk Peak (2 208 moh.) er det høyeste punktet i delstaten, mens innsjøen Big Stone (294 moh.), som er resten av et gammelt elveløp, danner det laveste.^[5] Sør-Dakota grenser til Nord-Dakota i nord, Minnesota i øst, Iowa i sørøst, Nebraska i sør, Wyoming i vest og Montana i nordvest. USAs geografiske sentrum ligger 27 km vest for Castle Rock i Butte County.^[5] Nord-Amerikas utilgjengelighetspol ligger mellom Allen og Kyle, 1 648 km fra nærmeste kyst.^[6]

Missouri er delstatens største og lengste elv. Blant andre større elver i Sør-Dakota er Cheyenne, James, Big Sioux og White River. Det østlige Sør-Dakota har mange naturlige innsjøer, hvorav de fleste ble dannet under perioder med bredannelser.^[7] I tillegg danner oppdemninger av Missouri fire større reservoarer: Oahesjøen (av Oahedemningen), Sharpesjøen (av Big Bend-demningen), Francis Case-sjøen (av Fort Randall-demningen) og Lewis og Clark-sjøen (av Gavins Point-demningen).

Generelt kan Sør-Dakota deles inn i tre landskap: Det østlige Sør-Dakota, det vestlige Sør-Dakota og Black Hills.^[8] Skillet mellom øst og vest går ved elven Missouri. Topografien i Black Hills, som lenge ble holdt for å være hellig av indianerne, er så forskjellig fra resten av det vestlige Sør-Dakota at området ofte regnes for seg selv. Når Black Hills regnes sammen med resten av det vestlige Sør-Dakota, kalles de to landskapene vest og øst for Missouri ofte for «West River» og «East River».^[3][4]

Det østlige Sør-Dakota har generelt mer nedbør og lavereliggende terreng enn den vestlige delen av delstaten. Noen mindre og egenartede landskap innenfor dette området er Coteau des Prairies, Dissected Till Plains og James River Valley. Coteau des Prairies er et platå som avgrenses i øst av dalføret langs elven Minnesota og i vest av nedbørsfeltet til elven James (også kalt Dakota).^[9] Nedbørsfeltet til elven James er for det meste et lavtliggende, flatt og sterkt erodert landskap som krysser delstaten fra nord til sør.^[10] Dissected Till Plains er et landskap med rolige åser og svært fruktbart jordsmonn som dekker store deler av nabostatene Iowa og Nebraska, og strekker seg inn i den sørøstligste delen av Sør-Dakota. Over det meste av det østlige Sør-Dakota finnes løsmasser som ble avsatt i løpet av pleistocentiden. Dette er de yngste berg- og sedimentlagene i delstaten, dannet av en rekke istider med bredannelser, som ellers har etterlatt seg mange morener.^[11][12]

De store slettene dekker mesteparten av det vestlige Sør-Dakota. Vest for elven Missouri blir landskapet mer ulendt og tørrere med bratte åser, sletter, raviner og små platåfjell, såkalte butter.^[13] I sør, øst for Black Hills, ligger Badlands med skarpt eroderte platåfjell, pinnakler og spir, blandet med en stor blandingsgressprærie. Geologien i dette området er skapt av erosjon fra Black Hills, en stor, grunn sjø som en gang dekket området, og vulkansk materiale.^[11][14]

Black Hills ligger sørvest i Sør-Dakota og strekker seg inn i nabostaten Wyoming. Denne forholdsvis lave fjellkjeden dekker et område på 16 000 km² med fjell som stiger med mellom 600 og 1 200 m. Det høyeste fjellet i Black Hills er Black Elk Peak (2 207 moh.), som er det høyeste punktet i Sør-Dakota og det høyeste i USA øst for Rocky Mountains.^[5] De indre delene av Black Hills ble dannet allerede i prekambrium, noe som gjør dem til de eldste berglagene i delstaten.^[11] De ytre delene ble dannet i paleozoisk tid. I dette området finnes bergarter som kalkstein, som ble avsatt her mens området lå ved randen av en oldtidsinnsjø.^[15]

Det biomet som dekker det meste av Sør-Dakota, unntatt Black Hills, er temperert steppe, kalt prærien. Gress og nyttevekster dekker det meste av dette området, men løvfellende trær som popler, almer og piletrær er vanlige langs elver og som vindfang.^[16] Noen utbredte pattedyr i dette området er bison, hjortedyr, gaffelbukk, prærieulv og præriehunder.^[17] Fasanen, som også er den offisielle delstatsfuglen, har tilpasset seg godt etter å ha blitt innført fra Kina.^[18] I delstaten finnes det også voksende bestander av hvithodehavørn, især langs elven Missouri. I elver og innsjøer på prærien finnes det bestander av gjørs, karpe, gjedde, abbor og andre fiskeslag.^[17] I Missouri lever også en forhistorisk stør.^[19]

Ettersom Black Hills har et høyereliggende terreng og større nedbør, er økologien der vesensforskjellig fra prærien. Fjellene er dekket av tett furuskog, som gullfuru, vrifuru og grantrær.^[20][21] I Black Hills finnes pattedyr som hjort, wapiti, tykkhornsau, snøgeit, amerikansk mår og puma, mens bekkene og innsjøene er habitat for flere ørretslag.^[20]

Sør-Dakota har et typisk innlandsklima med fire forskjellige årstider, som spenner fra kalde, tørre vintre til varme, halvfuktige somre. Om sommeren er den normale maksimaltemperaturen ofte opptil 32 °C, men kjøles ned til rundt 16 °C om natten. Det er ikke uvanlig med svært varme perioder om sommeren med temperaturer på over 38 °C flere ganger i året.^[22] Vintrene er kalde, og den normale maksimaltemperaturen i januar ligger under frysepunktet, mens minimumstemperaturen ligger under −12 °C over det meste av delstaten. Den høyeste temperaturen som er målt, er 49 °C i Usta i Perkins County den 15. juli 2006,^[23] og den laveste er −50 °C i McIntosh i Corson County den 17. februar 1936.^[24]

Den normale årsnedbøren varierer fra 380 mm i det halvtørre klimaet i nordvest til 640 mm i det halvfuktige klimaet i sørøst.^[22] Den største årsnedbøren finnes i et lite område rundt Lead i Black Hills, hvor nedbørsnormalen er 760 mm i året.^[25]

Sommeren bringer ofte med seg kraftig tordenvær med haglbyger. Den østlige delen av delstaten regnes til det mest utsatte tornadoområdet i USA, den såkalte Tornado Alley,^[26] og Sør-Dakota opplever i gjennomsnitt 30 tornadoer hvert år.^[27] Om vinteren opplever delstaten ofte kraftige snøstormer eller underkjølt regn.

Sør-Dakota har flere steder som er administrert av nasjonalparkvesenet. Det finnes to nasjonalparker, som begge ligger sørvest i delstaten. Wind Cave nasjonalpark, opprettet i 1903 i Black Hills, har et stort grottesystem med spektakulære kalsittformasjoner, i tillegg til et stort prærieområde med en av de siste viltlevende bisonstammene i USA.^[28][29] Badlands nasjonalpark ble opprettet i 1978. Her finnes et erodert, fargerikt landskap omgitt av halvtørre gressletter. Mount Rushmore ble et nasjonalt minnesmerke i 1925. Granittskulpturene av fire av USAs presidenter ble hugget ut i fjellsiden av skulptøren Gutzon Borglum.^[28]

Et annet sted med status som nasjonalt minnesmerke under nasjonalparkvesenet, er Jewel Cave i Black Hills, som med sine 332,4 km med kartlagte passasjer er verdens tredje lengste grotte. Turstien som følger ruten til Lewis og Clarks ekspedisjon, krysser også Sør-Dakota. Vest i Sør-Dakota står en utrangert rakettsilo og et rakettkontrollområde til minne om atomvåpenkappløpet under den kalde krigen. Mot grensen til Nebraska er det opparbeidede friluftsområder langs elven Missouri, som også er administrert av nasjonalparkvesenet.^[28] Minnesmerket over Crazy Horse er en stor granittskulptur i nærheten av Mount Rushmore som bygges med private bidrag. Ved Hot Springs i Black Hills finnes et utgravingsfelt med et av verdens største funn av mammutrester.^[30]

Den 1. juli 2018 ble folketallet i Sør-Dakota anslått til å være 882 235, en økning på 8,4 % siden folketellingen i 2010.^[31] Av USAs 50 delstater er Sør-Dakota den 46. største i folketall og den 46. tettest befolkede. De tettest befolkede områdene finnes lengst vest og øst i delstaten, de tynnest befolkede i nordvest. De største befolkningssentrene er Sioux Falls med 181 883 innbyggere i selve byen og 265 653 i hele storbyområdet i 2018, og Rapid City med 75 443 innbyggere i selve byen og 148 749 i hele storbyområdet.^[32]

Sør-Dakota har fødselsoverskudd. I 2017 hadde Sør-Dakota et samlet fruktbarhetstall på 2,2 barn per kvinne, det høyeste blant alle amerikanske delstater.^[33]

Ved folketellingen i 2010 var 65,5 % av befolkningen født i Sør-Dakota, 32 % var født på annet amerikansk territorium eller i utlandet av amerikanske foreldre, mens 2,3 % var født i utlandet. 24 % av delstatens befolkning var under 18 år, mens 14,3 % var 65 år eller eldre.^[34]

I perioden 2013–2017 bestod anslagsvis 63,7 % av delstatens husholdninger av familier, hvorav 27,9 % hadde barn under 18 år. De fleste familier, om lag halvparten av alle husholdninger, var ektepar med eller uten barn under 18 år. Noe over en tredjedel av alle husholdninger bestod av enslige.^[35]

Befolkningstyngdepunktet i Sør-Dakota ligger i landsbyen Gann Valley i Buffalo County.^[36]

Av befolkningen på 882 235 den 1. juli 2018 var 84,4 % hvite (81,4 % unntatt latinamerikanere), 9 % indianere, 2,4 % svarte eller afroamerikanere og 1,7 % asiater. 0,1 % hadde en annen etnisitet, mens 2,1 % hadde blandet etnisitet. Latinamerikanere utgjorde 4,1 % av befolkningen.^[31] I 2017 tilhørte 29 % av alle fødende i Sør-Dakota etniske minoriteter.^[33]

I perioden 2013–2017 var anslagsvis 38,4 % av Sør-Dakotas befolkning av i hovedsak tysk avstamning. Tilsvarende var 13,8 % av norsk, 10,4 % av irsk, 5,7 % av engelsk, og 4,5 % av nederlandsk avstamning.^[35] De tyskættede er den største gruppen i mesteparten av delstaten, særlig i øst. De nedstammer for en stor del fra volgatyskere.^[37][38] Det er også en stor skandinaviskættet befolkning i noen fylker. Sør-Dakota er den delstaten med tredje størst andel både skandinaviskamerikanere og norskamerikanere i befolkningen, etter Nord-Dakota og Minnesota.^[39]

Indianere, i første rekke siouxstammene lakota, dakota og nakota, er den største etniske gruppen i flere fylker og utgjør 20 % av befolkningen vest i delstaten. Sør-Dakota er den delstaten med tredje størst andel av indianere, etter Alaska og New Mexico.^[40] Fem av fylkene i delstaten ligger i sin helhet innenfor indianerreservater.^[41] Reservatene ligger spredt og er svært mye mindre enn det opprinnelige Siouxreservatet, som ble opprettet av myndighetene i 1868, og som den gangen innbefattet hele det vestlige Sør-Dakota. Reservatene er avsidesliggende og mangler naturgitte forutsetninger for næringsutvikling, noe som gjør at levestandarden i mange av reservatene er blant de laveste i hele USA.^[42][43] Så sent som i 1995 manglet 58 % av husstandene i Pine Ridge-reservatet telefon.^[44] I 2002 var arbeidsledigheten i Fort Thompson i Crow Creek-reservatet 70 %, og 21 % av husstandene hadde ikke innlagt vann eller grunnleggende kjøkkenfasiliteter.^[45] Skadelig bruk av rusmidler er langt mer utbredt enn i befolkningen ellers.^[46][47]

I 2010 hadde over 93 % av befolkningen over 5 år engelsk som hjemmespråk. Mellom 2000 og 2010 ble tysk passert av spansk som det nest mest brukte hjemmespråket, som følge av latinamerikansk innvandring. I 2010 hadde rundt 2 % spansk, 1,4 % siouxspråk og 1,4 % tysk som hjemmespråk.^[48] De skandinaviskættede er for lengst språklig assimilert. Et svært lite antall snakker fortsatt norsk som hjemmespråk, og samtlige av disse er eldre mennesker. Det er samlet et talespråkkorpus av norsktalende i Midtvesten, deriblant fra Sør-Dakota, og påvist stor likhet i uttale og ordforråd dem imellom.^[49][50]

De fleste i Sør-Dakota oppgir å ha en gudstro, og nesten alle som bekjenner seg til en religion, er kristne.^[51] I 2010 mente flest av disse, 196 001 personer, å tilhøre hovedretningen innen amerikansk protestantisme, etterfulgt av katolisisme og evangelikalsk protestantisme, mens 337 348 personer ikke tilhørte noen bestemt trosretning. De største kirkesamfunnene var Den katolske kirke med 148 883 medlemmer, Den evangelisk-lutherske kirke i Amerika med 112 649, Metodistkirken med 36 020 og Missourisynoden med 30 487 medlemmer. Det er bare et lite antall som tilhører ikke-kristne trossamfunn.^[52]

Det er en viss sammenheng mellom etniske grupper og religiøs tilknytning, men de skiller seg ikke lenger fra hverandre med bruk av forskjellige kirkespråk. Både protestanter og katolikker er sterkt representert i den store, tyskættede delen av befolkningen. Noen av de første tyskerne som kom til Dakota-territoret, var mennonitter og hutteritter, som begge var protestantisk-anabaptistiske minoriteter som flyktet fra forfølgelse i Tsar-Russland i 1870-årene.^[38][53] Sør-Dakota har fortsatt USAs største gruppe av hutteritter.^[54] De skandinaviskættede er for det meste protestanter. Opprinnelig etablerte de mange egne kirkesamfunn. De fleste forble små, og særlig blant nordmennene var det mange splittelser. Mange stod opprinnelig i en haugiansk, lavkirkelig tradisjon i Eielsen- og Haugesynodene. Allerede tidlig på 1900-tallet begynte nordmenn å slutte seg til større kirkesamfunn som følge av språklig assimilering.^[38] Noen gamle, norske kirkebygninger og gravlunder er vernet som kulturminner.

Store deler av landsbygda i Sør-Dakota opplever befolkningsnedgang. Mønsteret er det samme i de andre delstatene på De store slettene. Dette har blitt kalt «flukten fra landsbygda». Familiejordbruket har gått tilbake, og ungdom har flyttet inn til byene for å søke annet arbeid. Mellom 1990 og 2000 var det befolkningsnedgang i 30 fylker i Sør-Dakota; i ni av dem var nedgangen på over 10 %, og i Harding County, lengst nordvest i delstaten, så mye som 19 %.^[55][56] Lave fødselstall og netto fraflytting gjør at disse fylkene har en aldrende befolkning. I 24 fylker er minst 20 % av befolkningen over 65 år.^[55]

Ikke hele delstaten opplever befolkningsnedgang. Delstatens største by, Sioux Falls, vokste med 23 % mellom 1990 og 2000. Det var også befolkningsvekst i de store fylkene langs hovedveien Interstate 29, deriblant Lincoln County, i Black Hills og i mange indianerreservater. Veksten i disse områdene har kompensert for nedgangen i resten av delstaten.^[55][56] Sør-Dakotas samlede befolkning vokser jevnt, men saktere enn landsgjennomsnittet.^[55]

Det har vært menneskelig bosetning i det som nå er Sør-Dakota i flere tusen år. De første innvånerne var paleo-indianere som levde som jegere og sankere. De forsvant fra området rundt 5000 år før Kristus. Mellom 500 og 800 år etter Kristus levde et nomadefolk i sentrale og østlige deler av Sør-Dakota. De regnes til de førkolumbiske kulturene som kalles «haugbyggere», etter de mange gravhaugene som de har etterlatt seg i det amerikanske landskapet.^[57] Midt på 1300-tallet ble hundrevis av menn, kvinner og barn massakrert i Crow Creek ved elven Missouri, noe som senere er avdekket ved arkeologiske utgravninger.^[58]

På 1500-tallet hadde arikaraene slått seg ned over store deler av nedbørsfeltet til elven Missouri.^[59] De første europeerne som kom til området, var franske pelsjegere og oppdagelsesreisende fra slutten av 1600-tallet. Franske kart viser at de besøkte dalføret ved elven Big Sioux flere ganger.^[60] La Vérendrye-brødrene og deres reisefølge gjorde krav på området på vegne av Frankrike som en del av Fransk Louisiana i 1743.^[61] Fra 1762 til 1802 var hele området en del av Spansk Louisiana (Ny-Spania). Tidlig på 1800-tallet hadde siouxstammene for det meste fortrengt arikaraene som den dominerende indianerstammen i området.^[62]

Ved Louisiana-kjøpet i 1803 ble det meste av Sør-Dakota kjøpt av USA fra Frankrike. Amerikanerne utrustet Lewis og Clarks ekspedisjon for å utforske området.^[63] I 1817 ble det etablert et amerikansk handelsfaktori for pels ved det som nå er Fort Pierre. Det ble begynnelsen på den varige amerikanske bosettingen i området. Det amerikanske forsvaret kjøpte Fort Pierre i 1855, men flyttet allerede i 1857 til Fort Randall lengre sør.^[64] Den amerikanske og europeiske bosettingen økte raskt, og i 1858 inngikk USA en avtale med indianerne om å overta kontrollen over det meste av det østlige Sør-Dakota.^[65]

To av de største byene i det østlige Sør-Dakota, Sioux Falls og Yankton, ble grunnlagt av eiendomsspekulanter i 1856 og 1859.^[66] I 1861 etablerte de føderale myndighetene Dakota-territoriet, som omfattet dagens Nord- og Sør-Dakota og deler av Montana og Wyoming. Nybyggere kom raskt til området fra østkysten og Vest- og Nord-Europa,^[67] særlig etter at Yankton ble tilknyttet jernbanenettet østover i 1873.^[68] Den økonomiske krisen i 1870-årene tvang også mange på østkysten til å søke annet arbeid, og siden mye av jordbruksarealet allerede var i drift, søkte mange vestover som nybyggere.^[69] Sør-Dakota lå på den nordlige ruten for norske utvandrere til USA. De fleste som utvandret før 1890, fulgte denne ruten.^[70]

Under en militær ekspedisjon ledet av George Armstrong Custer i 1874, ble det oppdaget gullforekomster i Black Hills.^[71] Gullgravere og oppdagelsesreisende begynte å trenge inn i området som var lovet lakotastammen. I en avtale med siouxindianerne av 1868 var hele det vestlige Sør-Dakota forbeholdt et indianerreservat.^[72] Siouxindianerne tillot hverken gruvedrift eller salg av eiendom i Black Hills. Da USA ikke stanset gullgravere eller nybyggere i området, brøt Black Hills-krigen ut.^[73] Slaget ved Little Bighorn er for ettertiden det mest kjente, fordi indianerne under ledelse av høvdingene Crazy Horse og Sitting Bull vant. USA overvant til slutt indianerne, og det store reservatet ble redusert til fem mindre reservater, hvor lakotastammen også ble henvist.^[64] USAs høyesterett og USAs kongress vedtok i 1980 å utbetale erstatning til lakotastammen for den ulovlige ervervelsen av Black Hills. Tvisten er fortsatt ikke løst, ettersom lakotastammen nektet å motta erstatningen, og i stedet opprettholdt kravet på området.^[74]

Det var hensynet både til en voksende befolkning og til politisk taktikk som førte til at Sør-Dakota ble en egen delstat.^[75][76] I februar 1889 underskrev den avtroppende president Grover Cleveland et forslag om å dele Dakotaterritoriet og innlemme Montana og Washington som delstater innen ni måneder. Republikanerne i Kongressen innså at de sannsynligvis ville tjene på at Dakota ble delt, og holde New Mexico utenfor unionen, og overså at en stor del av den kommende delstaten Sør-Dakota tilhørte siouxindianerne.^[77] President Benjamin Harrison underskrev erklæringene som opptok Nord- og Sør-Dakota som delstater i november 1889. Harrison fikk seg forelagt papirene i tilfeldig rekkefølge, dermed visste han ikke hvilket domument som ble underskrevet først. Presidentens ordre ble heller ikke protokollført.^[76][77]

I 1890 ble minst 146 siouxindianere, mange av dem kvinner og barn, drept i massakren ved Wounded Knee på Pine Ridge-reservatet. 31 amerikanske soldater ble også drept i sammenstøtet. Massakren ved Wounded Knee regnes som det siste væpnede sammenstøtet mellom den innfødte lakotanasjonen og USA, og som avslutningen på indianerkrigene.^[78][79] Etter 1890 fantes det ikke lenger noe klart grenseland mellom de fremrykkende nybyggerne og indianerne. Historiker Frederick Jackson Turner mente at dette avsluttet en periode der fremrykningen i grenselandet definerte den amerikanske folkekarakteren.

Fra slutten av 1800-tallet og frem til 1930-årene, da veinettet ikke var konkurransedyktig og ikke hadde helårs bilveier, ble mye av den økonomiske aktiviteten og bosetningen styrt av jernbaneutbyggingen. I denne perioden bygget ulike jernbaneselskaper over 7 000 km jernbanespor i Sør-Dakota; under 3 000 km av disse var trafikkert i 2007.^[80] Jernbaneselskapene spekulerte i fremtidig inntjening fra godstransport, solgte jord langs jernbanen til nybyggere og etablerte små stasjonsbyer for å tiltrekke seg handel og fungere som trafikale knutepunkt.^[69][81][82] Jernbanetelegrafen og postgangen var også viktig.^[69] Det var for det meste godstrafikk på jernbanen. Etter at den store innvandringen fra Europa avtok, ble passasjertrafikken enda mindre i omfang og lønnsomhet. I 1969 opphørte den siste regulære passasjertrafikken på jernbanen i delstaten.^[83][84]

Jordbruket gikk inn i en krisetid i 1920- og 1930-årene, da de høye matvareprisene fra den første verdenskrigen normaliserte seg og eiendomsprisene falt. Sør-Dakota og de andre præriestatene gikk inn i en økonomisk depresjon flere år før resten av landet. I 1924 hadde 175 banker i Sør-Dakota gått konkurs. Svært mange ble tvunget til å forlate gårdene sine.^[85] Børskrakket i 1929 og den store depresjonen forverret situasjonen. Årelang tørke og dårlige jordbruksmetoder kom til å forårsake Dust Bowl, som ødela jordsmonnet og hele avlinger. Antallet gårdsbruk ble redusert med nesten en tredjedel mellom 1915 og 1940.^[83]

Da USA gikk inn i andre verdenskrig i 1941, økte etterspørselen etter jordbruks- og industriprodukter, dermed fikk økonomien i Sør-Dakota et oppsving.^[86] Utbyggingen av radio- og telefonnettet økte kraftig. I 1944 vedtok Kongressen en plan for vannkraftutbygging, som resulterte i bygging av seks vannkraftverk i elven Missouri, hvorav fire helt eller delvis i Sør-Dakota. Delstatens tilgang på rimelig og sikker energi økte. I tillegg fungerte vassdragsreguleringen som flomsikring.^[87]

I etterkrigstiden ble jordbruket preget av sterk mekanisering og strukturrasjonalisering.^[88] I 1974 var antallet gårdsbruk redusert til 43 500.^[89] Utbyggingen av det delstatseide hovedveinettet fra og med 1950-årene effektiviserte veitransporten og førte til stor vekst i lastebilnæringen.^[83] Veiutbyggingen la også grunnlaget for vekst i reiselivsnæringen, særlig i Black Hills. Finansnæringen begynte særlig å vokste idet Citibank flyttet sine kredittkorttjenester fra New York til Sioux Falls i 1981. Sør-Dakota var den første delstaten som fjernet rentetaket. Citibank har siden fått følge av flere andre virksomheter innen bank, forsikring og kapitalforvaltning i Sioux Falls og Rapid City.^[90]

Delstatsmyndighetene i Sør-Dakota følger den samme maktfordelingen som på føderalt nivå med en utøvende, lovgivende og dømmende makt. Oppbygningen og maktfordelingen er bestemt av Sør-Dakotas grunnlov. Grunnloven kan endres av et flertall i begge kamrene i delstatsforsamlingen, eller ved borgerinitiativ.^[91]

Sør-Dakotas guvernør har den utøvende makten. Guvernøren har myndighet å utnevne en regjering, til å sanksjonere eller nedlegge veto mot lovgivning som delstatsforsamlingen har vedtatt, til å være øverstkommanderende for nasjonalgarden (reservestyrkene), og til å forkorte straffer eller benåde straffedømte. Guvernøren velges for en fireårsperiode ved direkte valg, og kan ikke sitte lengre enn to sammenhengende perioder.^[91]

Delstatsforsamlingen består av to kamre; Senatet med 35 medlemmer og Representantenes hus med 70 medlemmer. Sør-Dakota er inndelt i 35 valgkretser, som hver velger én senator og to representanter ved direkte valg.^[91]

Sør-Dakotas høyesterett har fire høyesterettsdommere og en høyesterettsjustitiarius. Under høyesterett finnes det 7 distriktsdomstoler med 41 distriktsdommere. Under distriktsdomstolene finnes magistratdomstoler, som dømmer i mindre straffesaker og sivile saker.^[92]

Sør-Dakota er representert i Kongressen på føderalt nivå med to medlemmer av Senatet, som alle delstater, og ett medlem av Representantenes hus. Sør-Dakota er én av syv delstater med bare ett sete i Representantenes hus, hvor representasjonen fordeles etter folketall.^[93]

Sør-Dakota er dominert av Det republikanske parti, som har vunnet delstatens valgmannsstemmer ved alle presidentvalg unntatt i 1896, 1932, 1936 og 1964, da Det demokratiske parti vant, og i 1912, da Theodore Roosevelts progressive parti vant. Ikke engang George McGovern, som var demokratenes presidentkandidat i 1972 og kom fra Sør-Dakota, vant hjemstaten.^[94] Bare Alaska har blitt vunnet færre ganger av demokratene.^[95] Ingen demokrat har blitt valgt til guvernør i Sør-Dakota siden 1974. Demokratene har derimot vunnet flere valg til Kongressen. Tom Daschle fra Sør-Dakota var også leder for Det demokratiske parti i Senatet fra 1995 til 2005.

Sør-Dakota står for en liten andel av den amerikanske økonomien. I 2018 hadde Sør-Dakota et BNP på 52,5 milliarder amerikanske dollar. I BNP per innbygger lå Sør-Dakota omtrent på landsgjennomsnittet. Inntektene er størst i byene. Sioux Falls hadde det 30. høyeste BNP per innbygger blant storbyområdene i USA i 2017.^[96] Arbeidsledigheten er stabilt lav; mellom 2008 og 2018 varierte ledigheten mellom 2,5 og 5 %.^[97]

Sør-Dakota er en utpreget jordbruksstat med det sjette største jordbruksarealet i USA. Gårdsbrukene er relativt store. Med 3,7 millioner storfe er staten blant de største kjøttprodusentene i USA, svineproduksjonen er også stor, i tillegg dyrkes betydelig hvete, mais og soyabønner.^[98] Sør-Dakota har også en stor næringsmiddelindustri med blant annet matvareforedling og fremstilling av bioetanol til innblanding i drivstoff.

Tjenesteytende næringer er svært viktige for Sør-Dakotas økonomi. Noen viktige bransjer er handel, finans og helsetjenester. Militær virksomhet er også viktig for økonomien, spesielt vest i delstaten. Ellsworth Air Force Base ved Rapid City er en av de største arbeidsgiverne i delstaten. Reiselivsnæringen er også viktig, spesielt er det naturopplevelsene i Black Hills som tiltrekker besøkende.^[99] I 2018 hadde Sør-Dakota over 14 millioner besøkende som kjøpte varer og tjenster for nesten 4 milliarder dollar.^[100] I 2017 ble friluftsaktiviteter som jakt, fiske, camping, padling, sykling, vinteridretter, turmarsj, klatring og villmarksafari anslått til å bidra direkte eller indirekte til 1,9 milliarder dollar i Sør-Dakotas økonomi, noe som gir 18 000 arbeidsplasser, heltid eller deltid.^[101]

Vei- og gatenettet i Sør-Dakota har en samlet lengde på 134 556 km, i tillegg til 1 093 km med delstatseide hovedveier (Interstate Highway). En stor del av veinettet eies og vedlikeholdes av lokale myndigheter, men de delstatseide hovedveiene står for nesten halvparten av veitrafikken i delstaten.^[102] Især to av disse er viktige i Sør-Dakota: Interstate 90, som går fra øst til vest i den sørlige delen av delstaten, og Interstate 29, som går fra nord til sør i den østlige delen av delstaten. Det går flere føderale hovedveier gjennom Sør-Dakota. U.S. Route 12, 14, 16, 18 og 212 går fra øst til vest, og U.S. Route 81, 83, 85 og 281 går fra nord til sør.

Sør-Dakota hadde 2 960 km med jernbanespor som ble trafikkert i 2007.^[80] All jernbanetrafikk i Sør-Dakota er godstrafikk, unntatt to museumsjernbaner i Black Hills. Det største jernbaneselskapet i Sør-Dakota er BNSF Railway, etterfulgt av Rapid City, Pierre and Eastern Railroad (tidligere Dakota, Minnesota and Eastern Railroad). I 2014 eide de til sammen 80 % av jernbanenettet.^[103] Sør-Dakota og Wyoming er de eneste delstatene i det kontinentale USA som ikke betjenes av Amtrak.^[104]

Sør-Dakotas største kommersielle lufthavner etter passasjertall er Sioux Falls regionale lufthavn og Rapid City regionale lufthavn. Flere andre byer betjenes også av mindre regionale lufthavner. Noen av disse støttes økonomisk av føderale myndigheter.

De fleste barn i skolepliktig alder i Sør-Dakota går på offentlige grunnskoler.^[105][106] De offentlige skolene drives innen skoledistrikter med hvert sitt skolestyre som øverste myndighet. I 2017/2018 var det 149 skoledistrikter.^[107] På landsbygda er det mange små skoler. Ingen delstat har flere skoler i forhold til folketallet enn Sør-Dakota,^[108] noe som gir høy lærertetthet.^[107] Likevel var lærerlønningene og skolebevilgningene per elev blant de laveste i USA i 2017/2018.^[107] På de nasjonale utvalgsprøvene (ACT) i 2013 og 2017 scoret elevene i Sør-Dakota noe over gjennomsnittet for hele USA.^[109] I perioden 2013–2017 hadde 91,4 % av befolkningen i Sør-Dakota over 25 år fullført high school, og 27,8 % hadde en collegeutdannelse eller høyere grad.^[31]

Sør-Dakota har seks offentlige universiteter med et felles universitetsstyre, oppnevnt av guvernøren. Det største universitetet er South Dakota State University i Brookings med over 12 000 studenter i 2018.^[110] University of South Dakota i Vermillion er delstatens eldste universitet, og det eneste med fakulteter for jus og medisin. Det finnes også flere private universiteter, hvorav det største er Augustana University i Sioux Falls, som har en luthersk tradisjon og ble grunnlagt av skandinaviske innvandrere.

Sør-Dakotas første avis, Dakota Democrat, ble utgitt i Yankton i 1858.^[111] Mellom 1880 og 1930 ble det utgitt flere norskspråklige aviser i Sør-Dakota, deriblant Fremad og Sioux Falls Posten i Sioux Falls, Syd Dakota Ekko i Brookings, For Fattig og Rig i Madison og Almuevennen i Pierre.^[112][113]

I 2018 var den største dagsavisen Argus Leader i Sioux Falls med et opplag på 20 513, etterfulgt av Rapid City Journal i Rapid City med et opplag på 15 834.^[114] Argus Leader eies av mediekonsernet Gannett, som eier USA Today og en mengde lokalaviser i USA.^[115] De fire neste avisene i Sør-Dakota etter opplagstall i 2018 var The American News i Aberdeen, Mitchell Daily Republic i Mitchell i Davison County, Watertown Public Opinion i Watertown og Yankton Daily Press & Dakotan i Yankton.^[114] I 1981 grunnla Tim Giago en avis for indianersamfunnet i Pine Ridge-reservatet, Lakota Times, som nå utgis i New York og distribueres over hele USA som Indian Country Today.^[116] Sioux City Journal, som utgis i Sioux City i Iowa, dekker også deler av Sør-Dakota.

Det finnes en rekke TV- og radiostasjoner i Sør-Dakota. South Dakota Public Broadcasting (SDPB), som eies av delstaten, begynte med radiosendinger i 1922 og TV-sendinger i 1961. SDPB sender fra flere steder i delstaten.^[117] KELO-TV sender fra Sioux Falls og dekker hele Sør-Dakota og store deler av Iowa, Minnesota, Nord-Dakota og Wyoming. KELO-TV har det største dekningsområdet av alle TV-stasjoner i USA.^[118]

Sør-Dakotas kultur preges av både indianske og europeiske røtter, westernkultur og landsbygdkultur. Det finner sted en rekke feiringer og markeringer av ulike sider ved delstatens kulturarv, for eksempel rodeo i Deadwood, tsjekkiske dager i Tabor,^[119] og de årlige feiringene av St. Patricks dag og Cinco de Mayo i Sioux Falls. Indianerstammene har sine årlige dansefester på reservatene i delstaten, og noen inviterer også ikke-indianere til å delta.^[120] Custer State Park arrangerer sin årlige Buffalo Roundup, hvor frivillige ryttere samler nasjonalparkens bisonbestand på rundt 1 500 dyr.^[121]

Lakotaindianeren Black Elk var medisinmann og spirituell leder. Han opplevde overgangen fra et tradisjonelt levevis til å leve i et indianerreservat. Hans skildringer av indianerkrigene og åndedansbevegelsen på 1800-tallet, og hans dype tanker om egne syner og naturreligion, er utgangspunkt for boken Black Elk Speaks, som først ble utgitt i 1932.^[122]

Laura Ingalls Wilder er en av Sør-Dakotas mest kjente forfattere. Hennes bøker er «en krønike om en nybyggerfamilies skjebne, konsekvent sett med et barns øyne av en stor forfatter», basert på hennes egen barndom og tidlige voksenliv.^[123] Hun brukte minner fra oppveksten ved De Smet i Sør-Dakota i fem av sine romaner: Det vesle huset langt mot vest og Det vesle huset og den lange vinteren, som begge er oversatt til norsk, og Little Town on the Prairie, These Happy Golden Years og The First Four Years.^[124] Wilders bøker ble igjen meget populære i USA og flere andre land idet Huset på prærien ble en TV-serie i 1974.

En annen forfatter som skildret nybyggersamfunnet, var norskamerikaneren Ole Rølvåg, som kom til Sør-Dakota som gårdsarbeider i 1896. Som hans mest betydelige verk regnes de fire innvandrerromanene I de dage, Riket grundlægges, Peder Seier og Den signede dag, som alle ble oversatt til engelsk og fikk en større leserkrets blant amerikanere.^[125]

Sør-Dakota har også fostret kjente kunstnere. Harvey Dunn vokste opp på en gård på prærien, ikke langt fra Laura Ingalls Wilder, på slutten av 1800-tallet. Selv om Dunn arbeidet det meste av sin karriere som reklametegner, er hans mest kjente verker med motiver fra nybyggersamfunnet.^[126] Oscar Howe var dakotaindianer, født på Crow Creek-reservatet, og kjent for sine kaseintemperamalerier med abstrakte motiver.^[127] Terry Redlin, opprinnelig fra Watertown, ble kjent som figurativ maler med motiver fra landsbygd og villmark. Mange av hans verker er utstilt på kunstgalleriet i Watertown.^[128]

Ingen lag fra Sør-Dakota spiller i de øverste divisjonene på profesjonelt nivå innen de store publikumsidrettene i USA, men delstaten har flere lag på et semiprofesjonelt mellomnivå. Sioux Falls har baseballklubben Sioux Falls Canaries, basketballklubben Sioux Falls Skyforce, ishockeyklubben Sioux Falls Stampede, samt Sioux Falls Storm, som spiller innendørs amerikansk fotball.^[129] Rapid City har ishockeyklubben Rapid City Rush.

Universitetene i Sør-Dakota stiller lag innen en rekke idretter. Både South Dakota State University og University of South Dakota har baseballag og amerikanske fotballag som spiller i førstedivisjon innen National Collegiate Athletic Association.^[130][131]

Noen kjente idrettsutøvere fra Sør-Dakota er friidrettsutøveren Billy Mills, basketballspillerne Mike Miller og Becky Hammon, fribryter og MMA-utøver Brock Lesnar, baseballspilleren Mark Ellis og de amerikanske fotballspillerne Chad Greenway og Adam Vinatieri. Billy Mills fra Pine Ridge ble den første amerikanske indianeren noensinne som tok et OL-gull; han ble olympisk mester på 10 000 meter under de olympiske sommerlekene i 1964.^[132] Mike Miller er to ganger mesterskapsvinner i National Basketball Association. Brock Lesnar er tidligere mester i tungvektklassen innen både Ultimate Fighting Championship og World Wrestling Entertainment.

Jakt og fiske er populære friluftsaktiviteter i Sør-Dakota. I 2007 ble det solgt over 275 000 jaktlisenser og 175 000 fiskekort i delstaten, hvorav halvparten og mer enn to tredjedeler til fastboende.^[133] Fasanjakt på prærien er populært. Årlig blir det skutt rundt en 1 million fasaner i Sør-Dakota.^[134] Det jaktes også på småvilt som skoghøns og andre hønsefugler, vaktel, sørgedue, kanin og kråke, og på sjøfugler som stokkand, kanadagås, snøgås, trane og svane. Storviltjakt foregår på hvithalehjort, mulhjort, elg, gaffelbukk, kalkun, tykkhornsau og puma. Fiskere trakter gjerne etter gjørs i innsjøene i øst og i reservoarene i Missouri-elven, kongelaks i Oahesjøen, og ørret i Black Hills.

Ellers er det godt tilrettelagt for telting, padling, sykling, vinteridretter, turmarsj, klatring og villmarksafari. I 1991 åpnet delstaten en 175 km lang tursti i Black Hills, George S. Mickelson Trail.^[135] Et årlig halvmaratonløp, Mount Rushmore Marathon, går delvis langs sti, i terreng som ligger over 1 200 moh.^[136] Andre kjente begivenheter er sykkelrittet Ride Across South Dakota (RASDak) og motorsykkeltreffet Sturgis Motorcycle Rally.

• Hasselstrom, Linda M. (1994). Roadside History of South Dakota (på engelsk). Missoula: Mountain Press Publishing Company. ISBN 0-87842-262-5. 
• Lauck, Jon K. (2010). Prairie Republic: The Political Culture of Dakota Territory, 1879–1889 (på engelsk). University of Oklahoma Press. 
• Schell, Herbert S. (2004). History of South Dakota (på engelsk). Pierre: South Dakota State Historical Society Press. ISBN 0-9715171-3-4. 
• Thompson, Harry F. (red.) (2009). A New South Dakota History (på engelsk) (2 utg.). Sioux Falls: Center for Western Studies, Augustana College. ISBN 978-0-931170-00-3. 
• Wishart, David J. (red.) (2004). Encyclopedia of the Great Plains (på engelsk). University of Nebraska Press. ISBN 0-8032-4787-7. 

• (en) Offisielt nettsted
• (en) South Dakota – kategori av bilder, video eller lyd på Commons