Stiftsgården

Stiftsgården
Stiftsgården sett fra Munkegata
Beliggenhet
Adresse		Munkegata 23
Land		Norge
Strøk		Midtbyen
Sted		Trondheim
Historiske fakta
Formål		Kongelig residens i Trondheim
Eier(e)		Forvaltes av Statsbygg Midt-Norge, og Kongen har disposisjonsrett
Arkitekt		Christian Lerche
Stilretning		Barokken
Etablert		1778
Påbegynt		1774
Ferdigstilt		1778
Restaurert		Flere ganger, sist i perioden 1991-1997
Bygningsdata
Etasjer		To etasjer, samt kjeller og loft
Rom		140
Kart
Stiftsgården 63°25′54″N 10°23′42″Ø
Stiftsgården på Commons

Stiftsgården er Nordens største trepalé^[1] med tilhørende prydhave i Midtbyen i Trondheim, på hjørnet av Munkegata og Dronningens gate. Det var det største av de store trepaleene i byen fra siste del av 1700-årene og er også blant de største trebygningene i Norden. Bygningen er den offisielle kongelige residensen i Trondheim.

Paleet ble oppført i som privatbolig i 1774–1778 av geheimerådinne Cecilie Christine von Schøller i en stilart i overgangen mellom rokokko og klassisisme.

Fasaden er preget av en enkel og stram nyklassisisme, mens rokokkoen kommer til uttrykk i detaljene. Bygningen består av en hovedfløy på 58 meter med to sidefløyer som er oppført i laftet tømmer og kledd med vekselpanel. Interiøret er hovedsakelig fra kroningene på 1800-tallet og i 1906. Byggesummen utgjorde 7 400 riksdaler, noe som i 2010 tilsvarte ca. 78 millioner kroner^{[trenger referanse]}. I 1800 ble paleet solgt til staten og stiftsamtmannen og stiftsoverretten flyttet så inn.

Stiftsgården har vært sentrum ved en rekke kongelige begivenheter, blant dem fire kroninger, to kongevelsignelser og ett prinsessebryllup fra 1818 til 2002. Stiftsgården fungerer i dag som den offisielle kongeresidensen i byen, og Kongen har disposisjonsrett. Den er forvaltet av Statsbygg Midt-Norge. Når bygningen ikke benyttes av kongehuset, er selskapsværelsene åpne for publikum.

Stiftsgården ble reist i årene 1774–1778 av geheimerådinne, enkefru Cecilie Christine von Schøller. Hun var datter av kommanderende general nordenfjells, Johan Friedrich Frølich, og hans hustru Hilleborg von Wettberg, med et imponerende anegalleri i dansk høyadel.

Hun giftet seg i 1742 med etatsråd og kammerherre Stie Tønsberg Schøller, som tidligere hadde vært gift med en søster av den rike Thomas Angell. En del av Angell-formuen havnet dermed hos Schøllers. Da Cecilie selv ble enke i 1769, fikk hun en stor arv etter mannen. To år senere døde hennes mor generalinnen og etterlot henne sin store «Generalsgård» i Munkegaten, og enda flere penger. Få år senere kjøpte hun opp flere tilstøtende eiendommer for å få nok areal til sitt ambisiøse byggeprosjekt. Gården fikk i 1777 byens høyeste branntakst, 7 500 riksdaler.

Geheimerådinne Schøller fikk ikke mye glede av sitt bypalé. Fra 1779 til 1781 var hun i København for å pleie sine kontakter ved hoffet, og sin endelige reise til København foretok hun i 1783. Der forteller grunnboken at Frue Cecilia Christine von Schøller née de Frølich den 28. juni 1784 fikk skjøte på et fornemt byhus, Østergade 54, senere kjent som «Efterslægtens gård». Cecilie døde der i 1786 og ble gravlagt i København. Stiftsgården gikk til enearvingen, kammerjunker Stie Tønsberg Schøller von Krogh.

Svigersønnen, general von Krogh, fikk residere i huset i hennes fravær og etter Geheimerådinnens død. Arvingen Stie Tønsberg Schøller von Krogh bodde i Danmark og solgte i 1800 paleet til staten for 10 000 riksdaler. Paleet ble tatt i bruk som embetsbolig for stiftamtmannen og som residens for kongefamilien. Paleet ble kalt Stiftsgården og Det kongelige palé etter de ulike funksjonene. Når Kongen bodde i Stiftsgården måtte stiftamtmannen flytte ut. Norges Bank brukte kjelleren i Stiftsgården som hvelv i en periode på 1800-tallet. Da Banken ble vedtatt lagt til Trondheim i 1816 hadde staten ennå ikke noen egnet bygning til dette formålet i byen.^[2]

Da kong Karl Johan ble kronet i 1818, var Stiftsgården for første gang i bruk som kongebolig. De senere Bernadottekongene Karl IV og Oscar II brukte også Stiftsgården ved sine kroninger i 1860 og 1873, samt ved andre opphold i byen. Også kroningen av kong Oscar I ble planlagt holdt i 1844–45, men ble avlyst fordi biskop Riddervold nektet å krone Dronning Josefine, som var katolikk.^[3]

I forbindelse med den siste kroningen (av Haakon VII i 1906), ble Stiftsgården formelt gjort til kongebolig i Trondheim. Den gjorde tjeneste også under signingene av Olav V i 1958 og Harald V i 1991. Da Prinsesse Märtha Louise giftet seg i Nidarosdomen i 2002, var det i Stiftsgården festen ble avholdt.

• 1774 – Byggingen av paleet ble påbegynt
• 1777 – Gården fikk byens høyeste branntakst, 7 500 riksdaler
• 1778 – Paleet sto ferdig
• 1800 – Paleet ble solgt til staten for 10 000 riksdaler
• 1818 – Paleet ble for første gang tatt i bruk som kongebolig i forbindelse med kroningen av kong Karl Johan
• 1841 – Under bybrannen i april ble takkonstruksjonen antent, men man klarte å slukke brannen og redde bygningen.^[4]
• 1860 – Karl IV brukte Stiftsgården i forbindelse med kroningen
• 1873 – Oscar II brukte Stiftsgården i forbindelse med kroningen
• 1906 – Stiftsgården ble offisiell residens for kongefamilien i forbindelse med kroningen av Haakon VII
• 1958 – Olav V brukte Stiftsgården i forbindelse med signingen
• 1991 – Harald V brukte Stiftsgården i forbindelse med signingen
• 1997 – Omfattende renovering som ble påbegynt i 1991 ble avsluttet
• 2002 – Prinsesse Märtha Louise brukte Stiftsgården i forbindelse med bryllupet med Ari Behn

Paleet er oppført i overgangen mellom rokokko og klassisisme, og begge stilartene kommer til uttrykk i bygningen. Fasaden er preget av en enkel og stram klassisisme, mens rokokkoen kommer til uttrykk i detaljene^[3]. Anlegget består av en hovedfløy med to sidefløyer, hvor gårdssiden vender ut mot det opprinnelige hageanlegget, Stiftsgårdsparken, som ble laget i rokokkostil.

Hovedfløyen har to etasjer og høyt valmtak og mot Munkegaten er den strengt symmetrisk omkring en sentral hall med dører både til gaten og gården. I begge etasjer går dobbelte romrekker langs begge sider, med de bredeste rommene mot gaten. I hovedfløyens første etasje ligger 7 selskapsværelser på rad og i midtpartiet er det i begge etasjer en stor sal på 113 m². Trappene ligger asymmetrisk i hvert sitt trapperom i hjørnene mot sidefløyene. Bygningen har en grunnflate på ca. 1150 m², fordelt på om lag 140 rom på tilsammen 4 000 m²^[1]. Mange av dem er praktfullt utstyrt med brystningspaneler, høye tofløyede fyllingsdører og rikt dekorerte ovnsnisjer og himlinger med stukkatur i rokokkostil. Stukkaturer og en rekke tapeter fra 1700-tallet er bevart. Flere rom har malt dekor. Dørene i selskapsrommene er etter tidens skikk plassert «en enfilade», på rekke i samme akse, slik at det åpner seg perspektiver i hele husets lengde.

I trapperekkverket av smijern er Cecilie Schøllers kronede speilmonogram innarbeidet.

Stiftsgården er oppført i laftet tømmer og kledd med profilert vekselpanel. Interiøret er for en stor del resultat av kroningene på 1800-tallet og i 1906.

Planen har mye til felles med den som finnes på Lerchenborg på Sjælland i Danmark, som tilhørte familien Lerche, og med Lerche-familiens bypalé i København. Dette underbygger antagelsen om at arkitekten var den senere admiral Christian Lerche, som skal ha tegnet Lerchenborg.^[5] Lerche oppholdt seg som offiser i Trondheim på den tiden Stiftsgården ble planlagt, og han kjente Cecilie Schøller – han var hennes fetter. Lerche bygget samtidig lystgården Lerchendal i Strinda. Hans datter hadde da giftet seg med general von Krogh, som var fru Schøllers første svigersønn.

Paleet ble istandsatt og møblert som kongelig residens til den planlagte kroningen av kong Oscar I og dronning Josefine i 1844-45. Kroningen av kong Haakon VII og dronning Maud i 1906 har også satt spor etter seg i inventaret. En oppussing ble også foretatt til signingen av kong Olav V i 1958. Etter Kongeskiftet i 1991 ble det satt i verk en utviklingsplan for Stiftsgården og den totale renoveringen ble ferdigstilt til Trondheims 1000-årsfeiring i 1997^[3]. I perioden mellom 1958 og 1991 var det ingen oppusningsprosjekter og arbeidene utført før signingen i 1958 var svært omfattende. Mye av det opprinnelige interiøret ble fjernet og erstattet med moderne skandinavisk design. Utviklingsprosjekter ble gjort i samarbeid mellom Statsbygg, Riksantikvaren og Slottet, og omfattet blant annet oppussing av vaktmesterbolig og garderober og oppgradering av gjestesuiter, kongelige stuer og soveværelser. Det ble lagt vekt på å få tilbake det opprinnelige preget. I årene etter 1997 ble også kjøkkenet totalrenovert.^[2]

• 
  «Festsalen» på 1920-tallet

  Foto: Alf Schrøder, Mittet & Co./Nasjonalbibliotekets bildesamling
• 
  «Spisesalen»

  Foto: Alf Schrøder, 1920-tallet
• 
  «Audienssalen»

  Foto: Alf Schrøder, 1920-tallet
• 
  «Dronningens sal»

  Foto: Alf Schrøder, 1920-tallet

Stiftsgårdsparken er på 3 000 m² og var tidligere lukket. Under renoveringen av parken i perioden 1996 – 1997 ble parken åpnet og innarbeidet i et sammenhengende gangstrøk mellom Bispegata og Jomfrugata. Under renoveringen ble parken tilpasset de historiske elementene som opprinnelige akser, vegetasjon og gjerder. Utformingen består av en sirkulær plass med en fontene med benker og beplantning. Rundt fontenen og gjennom parken er det etablert gangsoner som både består av grusstier og skiferganger. Parkens kongemonument over Kong Olav V er utformet av Harald Wårvik. I 2004 ble det massive gjerdet mellom parken og Sommerveita fjernet og erstattet med smijerngjerde med port, slik at parken fikk direkte adkomst til Torget.^[6]

• Eystein M. Andersen (2006). Stiftsgården - Det kongelige palé i Trondheim. Oslo: Andrimne Forlag. ISBN 82-92546-10-3. 
• Dag-Ivar Rognerød (1997). På historisk grunn - En kulturhistorisk reise til statlige eiendommer. Oslo: Orfeus Forlag. ISBN 82-467-0011-1. 

• (en) Stiftsgården – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Kongehuset.no: Stiftsgården