Tårn

Et tårn er en høy bygningskonstruksjon, som er fundamentert ned til grunnen og hvor høyden som oftest er flere ganger byggets største tverrsnitt. Det kan ha ulike funksjoner som fyrtårn, landemerke, utsiktstårn, branntårn, kirketårn, klokketårn, forsvarstårn, donjon, minaret, vanntårn, boretårn, brotårn osv. Romerne brukte flyttbare tårn på hjul som angrepstårn mot festninger.

Tårnet kan være en selvstendig konstruksjon eller en mer eller mindre integrert del av en bygning, som kirke eller en borg.

Begrepet tårn brukes også i sammenhenger som kanontårn, vingetårn. Et kanontårn er en konstruksjon som holder en eller flere bevegelige kanoner, eksempelvis på krigsfartøy eller stridsvogner. Vingetårn er en konstruksjon på eldre fly hvor vingen var festet i en tårnliknende konstruksjon slik at den kom høyere enn selve flykroppen.

• Klokketårn er tårnoppbygg i den hensikt å bære støpte klokker, ofte kalt kirkeklokker, som kan varsle eller ringe ut et budskap, ofte religiøst, til bestemte tider.
• Telekommunikasjonstårn som for eksempel Tryvannstårnet, Gamlemsveten og Ulriksmasten ble et vanlig syn på høye fjell over hele landet ved innføringen av FM og TV på 1960-tallet.
• Vanntårn er et vanlig syn i flatlandskap som for eksempel i Danmark, og på tettbebodde øyer på kysten av Norge finnes det også vanntårn. Slike tårn er utstyrt med en innvendig pumpe som pumper opp vann slik at man får tilstrekkelig vanntrykk til de lokale tappestedene. Tidligere var vanntårn nødvendige langs jernbanen til forsyning av damplokomotiv. Krøderen stasjon er nå den eneste som har et operativt vanntårn. Ett vanntårn er bevart ved Flikkeid stasjon på Flekkefjordbanen og ett er under oppføring på Røyknes stasjon på Setesdalsbanen.
• Boretårn brukes i boring etter olje fordi man trenger høyde for løftemekanismen og de lange borestrengene som skal heises opp og ned under boringen.
• Fyrtårn i ulike former finnes ved norskekysten langs hele skipsleden. De fleste av disse tårnene ble bygget av fyrvesenet mellom 1841 og 1880.
• Branntårn finnes i mange utmarksområder, og brukes til å overvåke skogområder slik at eventuelle branntilløp kan oppdages tidligst mulig.
• Jakttårn brukes for postering av jegere under jakt.

Et kirketårn er et hvilkensomhelst tårnoppbygg som er festet til et kirkebygg, enten det bærer støpte klokker til å varsle med eller ikke. Kirketårn er fundamentert direkte ned til grunnen, mens en såkalt takrytter hviler (rir) på selve takkonstruksjonen. Takrytter med spir var vanlig på stavkirker og middelalderkirker.

Den delen av tårnet som tilsvarer bygningens høyde, og ofte er en integrert del av bygningen, kalles tårnfoten. Tårnet avsluttes gjerne med et parapet (gjennombrudt brystning) eller krenelering – et fortannet brystvern med utsparinger lik det som finnes til forsvarsformål på borgmurer og borgtårn.

Tårn uten synlig spir er vanlige i England på romanske (normanniske) og gotiske kirker, og kalles for battlement tower, som kan oversettes løselig med «tårn til bruk i strid». I ufredstider ble noen slike tårn faktisk anvendt under utkjempelse av slag, ved at en stridende part trakk seg tilbake i kirketårnet og forsvarte seg derfra. Man vet ikke om battlement towers opprinnelig ble bygget uten spir, eller om tårnhettene blåste eller brant ned og derved skapte en egen tårnmote.

Selve avdekningene, tårnhettene, eller taket, har navn etter formen, som hjelm og spir. Et spir er en slank, oftest mangekantet pyramide kledd med skifer eller kobber- eller blyplater. En tårnhjelm er en mindre himmelstrebende avslutning, gjerne avrundet (hjelm). Spir som ikke er utpreget slanke går også ofte under denne betegnelsen, en betegnelse som også ofte har blitt brukt om arkitekt Christian Christies hannoverianske spir på Nidarosdomen i Trondheim.

Kirketårn får ofte betegnelse etter funksjon og plassering, som for eksempel klokketårn, også kalt kampanile (etter italiensk campane som betyr klokker). Klokketårn har klokkestue med lydglugger og bærer støpte én eller flere klokker til å varsle med. En støpul er en frittstående, klokkestuelignende konstruksjon, som kan være åpen eller innkledd, med en klokkestol som bærer kirkeklokkene. Støpul er vanlig ved noen av våre stavkirker. Vesttårn er et tårnoppbygg som er reist ved den vestre gavlveggen eller vestveggen til et kirkebygg eller lignende (eksempelvis på Nidarosdomen). Et sentraltårn er et tårnoppbygg som er reist i krysset mellom skipet og korsarmene. Dersom sentraltårnets kontruksjon ikke når ned på grunnplanet, kalles den en takrytter. Det er imidlertid ellers mer vanlig at takryttere som bærer små tårnoppbygg plasseres over mønet på bygg med saltak. Der hvor det er både sentraltårn og vesttårn, kalles sentraltårnet gjerne for hovedtårn (som for Nidarosdomen).

Tårn er også vanlige i religiøse bygg innen andre religioner som minareter ved moskeer og lignende.

Som et resultat av de høye tomteprisene på Manhattan og de nye mulighetene som stålet representerte som byggemateriale i New York på slutten av 1800-tallet, ble det bygget sekulære tårnhus som ble kalt skyskrapers. I dag bygges enda høyere bygninger, særlig i de store byene i blomstrende industriland i Sørøst-Asia. Disse bygningene kalles ofte for towers, eller tårn. Ett eksempel er Petronas Towers i Malaysias hovedstad Kuala Lumpur.

Det mest berømte tårnet av alle er Eiffeltårnet i Paris, som ble bygget i tidsrommet 1887–1889 av den franske ingeiøren Gustave Eiffel og stod ferdig til Verdensutstillingen i 1889 som en hyllest til hundreårsdagen for den franske revolusjonen. Eiffeltårnet skulle etter planen rives etter at verdensutstillingen var over; byggetillatelsen var midlertidig for en periode på maksimalt 20 år.

• Kanontårn
• Kampanile
• Fyrtårn

• Ahlstrand, Jan Torsten.; Arkitekturtermer. Lund: Studentlitteratur, 1976, ISBN 91-44-02852-0

• (en) Towers – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Tower – galleri av bilder, video eller lyd på Commons