Uranus’ måner

Uranus' måner er en gruppe på 27 kjente måner^{[L 1]} som kretser i bane rundt Uranus, den syvende planeten i solsystemet. Månene er oppkalt etter skikkelser i verkene til William Shakespeare og Alexander Pope.^[1]

De to første Uranus-månene ble oppdaget av William Herschel i 1787, de fikk navnet Titania og Oberon. Senere ble Ariel og Umbriel oppdaget av William Lassell i 1851, og Miranda av Gerard Kuiper i 1948.^[1] Disse fem er ellipsoide og har planetmasser og derved (sanne måner) store nok til å gi hydrostatisk likevekt, og ville vært dvergplaneter hvis de hadde gått i bane direkte rundt solen. De synes å være differensierte, med kjerner av bergarter omgitt av en mantel av is.^{[L 2]} Titania og Oberon kan også ha hav av flytende vann i grensen mellom kjernen og mantelen.^{[L 2]} Fire av dem viser tegn på indre prosesser som danner canyoner og vulkanisme på overflaten.^{[L 3]}

Titania har omkring 1/20 av massen til jordens egen satellitt, månen. Dens diameter er 1 576,8 ± 1,2 km, og den er den åttende største månen i solsystemet. Oberon har en diameter på 1 522,8 ± 5,2 km, og er den tiende største i solsystemet.

Puck ble oppdaget i 1985 av romsonden Voyager 2. Ytterligere ni måner ble oppdaget av romsonden ved sin ankomst til Uranus-systemet i 1986. De resterende månene er oppdaget i ettertid ved hjelp av Hubble-teleskopet og avanserte bakkebaserte teleskoper.^{[L 1][L 3]} To måner ble oppdaget i 1997, og ytterligere fire i 1999. Tre måner ble oppdaget i 2001, og de resterende tre månene ble oppdaget i 2003.

13 av månene er indre måner: Cordelia, Ophelia, Bianca, Cressida, Desdemona, Juliet, Portia, Rosalind, Cupid, Belinda, Perdita, Puck og Mab. Deres diametere varierer fra 18 km til 162 ± 4 km, og de deler felles egenskaper og opprinnelse med Uranus' ringer. Cordelia og Ophelia fungerer som gjetermåner for ε-ringen, mens Mab er en kilde til den ytterste μ-ringen.^{[L 4]}

Ni av månene er irregulære måner: Francisco, Caliban, Stephano, Trinculo, Sycorax, Margaret, Prospero, Setebos og Ferdinand. De varierer i størrelse fra ca. 150 km for Sycorax til 18 km for Trinculo,^{[L 1]} og ble trolig innfanget av Uranus kort tid etter dannelsen.^{[L 1]} De har sine baner i store avstander fra Uranus, og banene er elliptiske og svært inklinerte. Åtte av månene har retrograde baner, mens Margaret har en prograd bane.^{[L 1]}

De første to månene som ble oppdaget, Titania og Oberon, ble sett av William Herschel 11. januar 1787. Dette var seks år etter at han hadde oppdaget selve planeten Uranus den 13. mars 1781. I nesten femti år var Herschels instrument det eneste som månene hadde blitt sett med.^{[L 5]} Bedre instrumenter, og en bedre plassering av Uranus på himmelen, bidro i 1840-årene til sporadiske indikasjoner på flere satellitter enn Titania og Oberon. Den 24. oktober 1851 ble de to månene Ariel og Umbriel oppdaget av den engelske astronomen William Lassell.^{[L 6]}

Herschel hevdet også å ha sett to måner den 18. januar og den 9. februar 1790, og ytterligere to måner den 28. februar og den 26. mars 1794. I flere tiår ble det antatt at Uranus hadde et system av seks måner. De fire siste ble likevel aldri bekreftet av andre astronomer. Lassells observasjoner i 1851 ga ingen støtte til Herschels angivelige observasjoner. Ariel og Umbriel hadde andre baneegenskaper enn Herschels fire angivelige måner, som var antatt å ha sideriske perioder på 5,89 dager (innenfor Titania), 10,96 dager (mellom Titania og Oberon), 38,08 dager og 107,69 dager (utenfor Oberon).^{[L 7]} Det ble derfor konkludert med at de fire månene ikke eksisterte. Herschel kan ha forvekslet svake stjerner med satellitter, og krediteringen for oppdagelsen av Ariel og Umbriel ble gitt til Lassell.^{[L 8]}

William Herschel beskrev også en mulig ring rundt Uranus den 22. februar 1789. Observasjonen er imidlertid dratt i tvil. Uranus' ringer er ganske svake, og i de neste to tiårene var det ingen andre som noterte noe om slike observasjoner. Likevel gjorde Herschel en nøyaktig beskrivelse av ε-ringens størrelse, vinkelen relativt til jorden, den rødaktige fargen og de tilsynelatende endringene ettersom Uranus forflyttet seg rundt solen.^[2][3]

Ingen flere oppdagelser ble gjort på nesten et århundre. Den 16. februar 1948 oppdaget den nederlandsk-amerikanske astronomen Gerard Kuiper ved McDonald Observatory den minste og den siste av de fem store, sfæriske månene. Den fikk navnet Miranda.^{[L 9][L 10]} Deretter stoppet oppdagelsene opp frem til romalderen. Den 30. desember 1985 ble den indre månen Puck oppdaget av den amerikanske astronomen Stephen P. Synnott på et bilde tatt av romsonden Voyager 2. Dette var første, og hittil eneste, gang at en romsonde besøkte Uranus-systemet. Under forbiflyvningen i januar 1986 avdekket sonden ytterligere ni indre måner:^{[L 3]} Juliet og Portia ble oppdaget av Stephen P. Synnott den 3. januar, Cressida av Synnot den 9. januar, Desdemona, Rosalind og Belinda av Synnot den 13. januar, Cordelia og Ophelia av astronomen Richard John Terrile den 20. januar og Bianca av astronomen Bradford A. Smith den 23. januar.

Den 18. mai 1999 ble den indre månen Perdita oppdaget.^{[L 11]} Oppdagelsen ble gjort retroaktivt av den amerikanske astronomen Erich Karkoschka ved Lunar and Planetary Laboratory, University of Arizona, ved å studere et bilde tatt av Voyager 2 den 18. januar 1986.^{[L 12]}

Uranus var den siste av gassplanetene som ikke hadde noen kjente irregulære satellitter. Siden 1997 har ni fjerne irregulære måner blitt identifisert ved bruk av bakkebaserte teleskoper.^{[L 1]}

Sycorax og Caliban er henholdsvis den største og den nest største av de retrograde irregulære månene.^{[L 1]} De ble begge oppdaget den 6. september 1997 av Brett J. Gladman, Philip D. Nicholson, Joseph A. Burns og John J. Kavelaars ved å bruke av det 200 tommer store Hale-teleskopet.^{[L 1][L 13]} De tre retrograde månene Stephano, Prospero og Setebos ble oppdaget den 18. juli 1999 av de amerikanske astronomene Brett J. Gladman, John J. Kavelaars, Matthew J. Holman, Jean-Marc Petit og Hans Scholl, og gitt de midlertidige betegnelsene S/1999 U 1, S/1999 U 2 og S/1999 U 3.^{[L 14][4][5][6][7]} De ble bekreftet i august 2000. De to retrograde månene Trinculo, Ferdinand og Francisco ble oppdaget den 13. august 2001 av Matthew J. Holman, John J. Kavelaars, Dan Milisavljevic og Brett J. Gladman, og gitt de midlertidige benevnelsene S/2001 U 1, S/2001 U 2 og S/2001 U 3.^{[8][L 14]} Den første ble bekreftet i august 2002.^[8] De to andre oppdagelsene ble bekreftet og publisert 1. oktober 2003.^[9][10]

Den 25. august 2003 ble de to indre månene Cupid og Mab oppdaget ved bruk av Hubble-teleskopet.^{[L 4]} Oppdagerne var Mark R. Showalter og Jack J. Lissauer.^{[L 15][L 4]}

Margaret er den eneste kjente prograde irregulære månen. Den ble oppdaget av Scott S. Sheppard, David C. Jewitt og Jan Kleyna 29. august 2003 og gitt den midlertidige betegnelsen S/2003 U 3.^[11] Oppdagelsen ble publisert 9. oktober 2003.^{[L 16]}

Per mars 2014 er Margaret den siste oppdagede månen til Uranus.

Det romerske nummereringssystemet var under endring for en betydelig periode, og publikasjoner nølte mellom å velge Herschels betegnelser – hvor Titania og Oberon er Uranus II og IV – og William Lassells – hvor de noen ganger er I og II.^{[L 17]} Med bekreftelsen av Ariel og Umbriel nummererte Lassel månene I–IV fra Uranus og utover, og dette ble til slutt gjeldende.^{[L 18]}

I 1852 fikk John Herschel, sønn av William Herschel, ansvaret for å navngi månene.^{[L 9]} I stedet for å hente navnene fra gresk mytologi, som hadde vært vanlig praksis, ga han dem navn etter magiske skikkelser i engelsk litteratur.

De to største månene ble oppkalt etter alvedronningen Titania og alvekongen Oberon i skuespillet En midtsommernattsdrøm av William Shakespeare. I tradisjonell folklore hadde alvedronningen intet navn; Shakespeare hentet navnet fra verket Metamorfoser (8. e.Kr.) av den romerske dikteren Ovid.^[12]

Oberon (gammelhøytysk: Albrīh) er en skikkelse i germansk mytologi; i det burgundiske eposet Nibelungenlied vokter han skatten til Nibelungen (norrønt: Niflungr), en burgundisk kongeslekt som bosatte seg i Worms på 400-tallet e.Kr. I merovingernes legender og episke sagn opptrer han som Alberich (bror av Merowech); i norrøn mytologi tilsvarer han dvergen Andvare, og inspirerte J.R.R. Tolkiens skikkelse Gollum i Ringenes herre.

Også navnet på den indre månen Puck er hentet fra En midtsommernattsdrøm.^[1] I keltisk mytologi og engelsk folklore er Puck en alv og ondsinnet naturånd; hos Shakespeare var han en liten ånd som reiste rundt omkring i verden om natten, sammen med alvene.

De to nest største månene er oppkalt etter mytiske skikkelser i diktet The Rape of the Lock av Alexander Pope. Der er Ariel en lederskikkelse blant sylfene, mens Umbriel er den «mørke melankolske ånden» (dusky melancholy sprite); navnet Umbriel viser til også på latinsk umbra, som betyr skygge. Ariel er også en vannånd i Shakespeares Stormen, hvor han my adlyde Prospero og bare er synlig for ham. Ariel ble en slave for Prospero etter at Prospero hadde berget livet hans. Begrunnelsen for å navngi måner etter luftens ånder, var formodentlig at Uranus, som gud over himmelen og luften, ville bli ivaretatt av ånder i luften.^{[L 19]} Den femte store månen ble oppkalt etter den dødelige skikkelsen Miranda i Shakespears Stormen; hun var Prosperos datter, som ble forelsket i prinsen av Napoli, Ferdinand.^[1]

Også navnet på den indre månen Belinda er hentet fra Alexander Popes dikt; hun er selve heltinnen i fortellingen. Alle de resterende månene har navn fra Shakespears skuespill. Cordelia er oppkalt etter den yngste datteren til Lear i skuespillet Kong Lear.^[1] Ophelia er oppkalt etter den unge adelsdamen Ofelia i Danmark, datter av Polonius i Hamlet.^[1] Bianca er oppkalt etter søsteren til «spissmusen» Katherine i komedien Troll kan temmes. Det var opprinnelig ment å kalle den Peaseblossom, etter en fe i Shakespeares En midtsommernattsdrøm, men på grunn av en nomenklaturkonflikt mellom USA og Sovjetunionen ble navnet Bianca i stillhet valgt av Den internasjonale astronomiske union et par år etter oppdagelsen.^[1] Cressida ble oppkalt etter den trojanske datteren til Calchas, en tragisk heltinne i Shakespeares Troilus og Kressida; hun er også med i fortellinger av Geoffrey Chaucer og andre.^[1] Den indre månen Desdemona er oppkalt etter Desdemona, den europeiske hustruen til maureren Othello, i det tragiske dramaet Othello.^[1] Tragedien Romeo og Julie har gitt navn til to indre måner: Juilet er oppkalt etter heltinnen, mens Mab er oppkalt etter feenes Dronning Mab i Shakespears fortelling.^[1] Shakespeare hentet trolig navnet fra en keltisk gudinne, som på irsk kalles Medb, og på walisisk Mabb. Portia er heltinnen i skuespillet Kjøpmannen i Venedig.^[1] Rosalind er datteren til den forviste hertugen i den romantiske komedien Som dere vil ha det.^[1] Perdita (latin: «den tapte») er datteren til Leontes og Hermione i skuespillet Vintereventyret.^[1] Cupid er oppkalt etter en skikkelse i Timon fra Athen.^[1]

I begynnelsen ble alle de ytterste månene gitt navn etter skikkelser fra et skuespill, Stormen, men etter at Margaret fikk navn fra Stor ståhei for ingenting har denne trenden blitt endret.^{[L 9]}

• Stormen: Caliban, Sycorax, Prospero, Setebos, Stephano, Trinculo, Francisco, Ferdinand
• Stor ståhei for ingenting: Margaret

Noen asteroider har samme navn som noen av Uranus' måner: 171 Ophelia, 218 Bianca, 593 Titania, 666 Desdemona, 763 Cupido, og 2758 Cordelia.

Uranus har ca. 10 000 ganger mer masse enn sine måner.^[a] Månesystemet er også det minst massive blant gasskjempene. Den samlede massen til de fem største månene er under halvparten av massen til Neptuns måne Triton, som er den syvende største månen i solsystemet.^[b] Den største månen Titania, har en radius på 1 576,8 ± 1,2 km^{[L 21]}. Dette er mindre enn radien til jordens måne. Månens masse er omkring 20 ganger større enn Titanias masse. Titanias diameter er noe større enn diameteren til Rhea, den nest største månen til Saturn. Dette gjør Titania til den åttende største månen i solsystemet.

13 kjente indre måner^{[L 4]} har sine baner innenfor den store månen Miranda: Cordelia, Ophelia, Bianca, Cressida, Desdemona, Juliet, Portia, Rosalind, Cupid, Belinda, Perdita, Puck og Mab. I størrelse varierer de fra omkring 18 km (Cupid) til 162 ± 4 km (Puck). De er mørke legemer med lave geometriske albedoer.^{[L 22]} Puck har en geometrisk albedo på 0.11 ± 0.0015. Tilsvarende tall for Mab er 0.103, for Cupid bare 0.07 og for de øvrige månene 0.08 ± 0.01.^{[L 22]}. De består sannsynligvis av is, forurenset med et mørkt materiale – muligens strålingsutsatte organiske materialer.^{[L 23]}

De mindre månene deler felles egenskaper og opprinnelse med Uranus' ringer. Sannsynligvis oppstod ringene av oppdeling av en eller flere indre måner.^{[L 24]} De to innerste månene – Cordelia og Ophelia – fungerer som gjetermåner for Uranus' ε-ring. Etter å ha blitt oppdaget i 1986, ble verken Cordelia eller Ophelia observert på mange år. Cordelia ikke sett igjen før Hubble-teleskopet observerte den i 1997,^{[L 22][L 15]} mens Ophelia ikke ble sett igjen før Hubble-teleskopet observerte den i 2003.^{[L 22][L 15]} Deres diametere er henholdsvis 40 ± 6 (50 × 36) km og 43 ± 8 (54 × 38) km. Cordelia er svært nær å ha en 5:3 baneresonans med den indre månen Rosalind.^{[L 25]}

De neste ni satellittene utgjør den såkalte Portia-gruppen. De har lignende baner og fotometriske egenskaper, og antas å stamme fra en oppdelt måne.^{[L 22]} Bildene fra Voyager 2 synes å vise at Bianca, Cressida, Desdemona, Juliet og Portia er elongerte objekter med en store halvakse pekende mot Uranus, og at overflatene er grå i fargen.^{[L 12]}

Rosalind synes å være et nesten sfærisk objekt. Overflaten er grå,^{[L 12]} og – som nevnt ovenfor, har månen en tilnærmet 5:3 baneresonans med Cordelia.^{[L 25]} Cupid er den minste av de indre månene, med en anslått diameter på rundt 18 km. På grunn av sin mørke overflate ble den ikke oppdaget av Voyager 2 i 1986. I motsetning til Mab og Perdita, har den ikke en perturbert bane.^{[L 4]} Overflaten til Belinda er grå.^{[L 12]} Månen er elongert i formen, med store halvakse pekende mot Uranus.^{[L 12]} Perdita synes å være fanget i en 43:44 baneresonans med Belinda, og er også svært nær en 8:7 baneresonans med Rosalind.^{[L 12][L 4]}

Puck er den eneste av de indre månene som er fotografert i noen detalj av Voyager 2.

Den lille månen Mab er den ytterste av de indre månene. Den er en kilde til Uranus' ytterste μ-ring.^{[L 4]}

De indre månene perturberer hverandre konstant. Systemet er kaotisk og tilsynelatende ustabilt. Simuleringer viser at månene kan perturbere hverandre inn i kryssende baner som til slutt kan føre til kollisjoner.^{[L 4]} Beregninger viser at Desdemona kan kollidere med Cressida eller Juliet i løpet av de neste 100 millioner år.^{[L 26]}

Uranus har fem store måner: Miranda, Ariel, Umbriel, Titania og Oberon. Disse varierer i diameter fra 472 km for Miranda til 1 578 km for Titania.^{[L 21]} De er relativt mørke legemer med geometriske albedoer på mellom 30–50 %, mens Bond-albedo ligger i størrelsesorden 10–23 %.^{[L 22]} Umbriel er mørkest og Ariel er den lyseste. Massen varierer fra 6,7×10¹⁹ kg for Miranda til 3,5×10²¹ for Titania – til sammenligning har jordens måne en masse på 7,5×10²² kg.^{[L 27]}

De store månene antas å ha blitt dannet i akkresjonsskiven som eksisterte rundt Uranus en tid etter at planeten ble dannet, eller som et resultat av et stort nedslag på Uranus tidlig i planetens historie.^{[L 28][L 29]}

Alle de store månene består av omtrent like mengder bergarter og is, med unntak av Miranda som primært består av is.^{[L 2]} Andelen av is kan inkludere ammoniakk og karbondioksid.^{[L 30]} Overflatene er preget av mange kratre, men alle unntatt Umbriel viser tegn til endogen fornyelse av overflaten i form av lineamenter (canyoner) og, i tilfellet med Miranda, banelignende formasjoner kalt coronae.^{[L 3]} Forlengede prosesser forbundet med oppstrømmende diapirer er sannsynligvis opphavet til coronaen.^{[L 31]}

Ariel synes å ha den yngste overflaten med færrest nedslagskratre, mens Umbriel synes å ha den eldste.^{[L 3]} En tidligere 3:1-resonans mellom Miranda og Umbriel og en tidligere 4:1-resonans mellom Ariel og Titania antas å være grunnen til oppvarmingen som forårsaket betydelig endogen aktivitet på Miranda og Ariel.^{[L 32][L 33]} Et bevis for en slik tidligere resonans er Mirandas uvanlig høye banehelning (4,34°) for et legeme som så nær planeten.^{[L 34][L 35]}

De største månene kan være differensiert, med kjerne av bergarter omgitt av en mantel av is.^{[L 2]} Titania og Oberon kan også ha hav av flytende vann i grensen mellom kjernen og mantelen.^{[L 2]} Alle de store månene er luftomme legemer, for eksempel viste det seg at Titania ikke har noen atmosfære med trykk over 10–20 nanobar.^{[L 36]}

Banen til solen på den lokale himmelen i løpet av en dag på Uranus og de største månenes sommersolverv er ganske forskjellig fra det som ses på de fleste andre verdnene i solsystemet. De store månene har nesten nøyaktig samme helning på rotasjonsaksen – aksene er parallelle med Uranus'.^{[L 3]} Solen vil se ut til å følge en sirkulær bane rundt Uranus' himmelpol, på det nærmeste ca. 7 grader unna den.^[c] Nær ekvator vil den ses nesten rett nordover eller sørover – avhengig av sesong. Ved breddegrader høyere enn 7° vil solen spore en sirkulær bane ca. 15 grader i diameter på himmelen og aldri gå ned.

Ni kjente irregulære måner sirkulerer rundt planeten langt utenfor Oberon, den fjerneste av de store månene. Alle de irregulære månene er sannsynligvis innfangede objekter som ble fanget av Uranus kort tid etter dannelsen.^{[L 1]} Diagrammet til venstre illustrerer banene til de irregulære månene som er oppdaget så langt. Månene over X-aksen er prograde, mens de under er retrograde. Radiusen til Uranus' Hill-sfære er omtrent 73 millioner kilometer.^{[L 1]}

De varierer i størrelse fra ca. 150 km for Sycorax til 18 km for Trinculo.^{[L 1]} I motsetning til Jupiters irregulære måner viser de ingen sammenheng mellom akse og inklinasjon. I stedet kan de retrograde månene deles inn i to grupper basert på akse/baneeksentrisitet. Den indre gruppen omfatter de månene som er nærmest planeten (a <0,15 r_H) og moderat eksentriske (~0,2), det vil si Francisco, Caliban, Stephano og Trinculo.^{[L 1]} Den ytre gruppen (a > 0,15 r_H) inkluderer måner med høyere eksentrisitet (~0,5), det vil si Prospero, Setebos og Ferdinand.^{[L 1]}

De mellomliggende inklinasjonene (60° < i < 140°) er uten kjente måner på grunn av Kozai-mekanismen.^{[L 1]} I denne utsatbilitetsregionen fører perturbasjon fra solen ved apoapse til at månene får større eksentrisiteter som fører til kollisjoner med de indre månene eller utstøting. Levetiden for måner i denne regionen er fra 10 millioner til en milliard år.^{[L 1]}

Margaret er den eneste kjente irregulære prograde månen, og den har i dag den mest eksentriske banen blant alle månene i solsystemet. Neptuns måne Nereid har imidlertid en høyere gjennomsnittlig eksentrisitet. Per 2008 er Margarets eksentrisitet 0,7979.^[13]

Uranus' måner her listet her etter omløpsperiode, fra kortest til lengst. Måner som er massive nok til at overflaten har kollapset til en sfæroide er markert med lyseblått og fet skrift. Irregulære måner med prograde baner er markert med lysegrått og de med retrograde baner med mørkegrått.

Uranus' måner

Rekkefølge [d]	Merke [e]	navn	Bilde	Diameter (km)[f]	Masse (×1018 kg)[g]	Store halvakse (km)[14]	Omløpstid (d)[14][h]	Inklinasjon (°)[14]	Eksentrisistet [L 37]	Oppdagelses- år[1]	Oppdager [1]
1	06 VI	Cordelia		0040 40 ± 6 (50 × 36)	000004 0,044	00049000 49 770	0000.33 0,335034	000.084 0,08479°	0,00026	1986	Terrile (Voyager 2)
2	07 VII	Ophelia		0043 43 ± 8 (54 × 38)	000005 0,053	00053000 53 790	0000.37 0,376400	000.103 0,1036°	0,00992	1986	Terrile (Voyager 2)
3	08 VIII	Bianca		0051 51 ± 4 (64 × 46)	000009 0,092	00059000 59 170	0000.43 0,434579	000.193 0,193°	0,00092	1986	Smith (Voyager 2)
4	09 IX	Cressida		0080 80 ± 4 (92 × 74)	000034 0,34	00061000 61 780	0000.46 0,463570	000.006 0,006°	0,00036	1986	Synnott (Voyager 2)
5	10 X	Desdemona		0064 64 ± 8 (90 × 54)	000018 0,18	00062000 62 680	0000.47 0,473650	000.111 0,11125°	0,00013	1986	Synnott (Voyager 2)
6	11 XI	Juliet		0094 94 ± 8 (150 × 74)	000056 0,56	00064000 64 350	0000.49 0,493065	000.065 0,065°	0,00066	1986	Synnott (Voyager 2)
7	12 XII	Portia		0135 135 ± 8 (156 × 126)	000170 1,70	00066000 66 090	0000.51 0,513196	000.059 0,059°	0,00005	1986	Synnott (Voyager 2)
8	13 XIII	Rosalind		0072 72 ± 12	000025 0,25	00069000 69 940	0000.55 0,558460	000.279 0,279°	0,00011	1986	Synnott (Voyager 2)
9	27 XXVII	Cupid		0018 ~18	000000.38 0,0038	00074000 74 800	0000.61 0,618	000.1 0,1°	0,0013	2003	Showalter og Lissauer
10	14 XIV	Belinda		0090 90 ± 16 (128 × 64)	000049 0,49	00075000 75 260	0000.62 0,623527	000.031 0,031°	0,00007	1986	Synnott (Voyager 2)
11	25 XXV	Perdita		0030 30 ± 6	000002 0,018	00076000 76 400	0000.63 0,638	000 0,0°	0,0012	1999	Karkoschaka (Voyager 2)
12	15 XV	Puck		0162 162 ± 4	000290 2,90	00086000 86 010	0000.76 0,761833	000.319 0,3192°	0,00012	1985	Synnott (Voyager 2)
13	26 XXVI	Mab		0025 ~25	000001 0,01	00097000 97 700	0000.92 0,923	000.133 0,1335°	0,0025	2003	Showalter og Lissauer
14	05 V	‡Miranda		0470 471,6 ± 1,4 (481 × 468 × 466)	006600 65,9 ± 7,5	00129000 129 390	0001.4 1,413479	004 4,232°	0,0013	1948	Kuiper
15	01 I	‡Ariel		1157 1 157,8 ± 1,2 (1 162 × 1 156 × 1 155)	135000 1 353 ± 120	00191000 191 020	0002.5 2,520379	000.260 0,260°	0,0012	1851	Lassell
16	02 II	‡Umbriel		1169 1 169,4 ± 5,6	117000 1 172 ± 135	00266000 266 300	0004.1 4,144177	000.205 0,205°	0,0039	1851	Lassell
17	03 III	‡Titania		1577 1 576,8 ± 1,2	353000 3 527 ± 90	00435000 435 910	0008.7 8,705872	000.340 0,340°	0,0011	1787	Herschel
18	04 IV	‡Oberon		1522 1 522,8 ± 5,2	301000 3 014 ± 75	00583000 583 520	0013 13,463239	000.058 0,058°	0,0014	1787	Herschel
19	22 XXII	♠Francisco		0022 ~22	000000.72 0,0072	04000000 4 276 000	0266 −266,56	147,459°	0,1459	2003[i]	Holman et al.
20	16 XVI	♠Caliban		0072 ~72	000025 0,25	07000000 7 230 000	0579 −579,50	139,885°	0,1587	1997	Gladman et al.
21	20 XX	♠Stephano		0032 ~32	000002.2 0,022	08000000 8 002 000	0677 −676,50	141,873°	0,2292	1999	Gladman et al.
22	21 XXI	♠Trinculo		0018 ~18	000000.39 0,0039	08000000 8 571 000	0749 −758,10	166,252°	0,2200	2001	Holman et al.
23	17 XVII	♠Sycorax		0150 ~150	000230 2,30	12 179 000	1283 −1 283,4	152,456°	0,5224	1997	Nicholson et al.
24	23 XXIII	Margaret		0020 ~20	000000.54 0,0054	14 345 000	1694 1 694,8	051 51,455°	0,6608	2003	Sheppard og Jewitt
25	18 XVIII	♠Prospero		0050 ~50	000008.5 0,085	16 418 000	1992 −1 992,8	146,017°	0,4448	1999	Holman et al.
26	19 XIX	♠Setebos		0048 ~48	000007.5 0,075	17 459 000	2202 −2 202,3	145,883°	0,5914	1999	Kavelaars et al.
27	24 XXIV	♠Ferdinand	bgcolor="black"	0020 ~20	000000.54 0,0054	20 900 000	2823 −2 823,4	167,346°	0,3682	2003[i]	Holman et al.

Kilder: NASA/NSSDC,^[14] Sheppard (2005).^{[L 1]} For Francisco, Margaret og Ferdinand kan de mest nøyaktige banedataene genereres med Natural Satellites Ephemeris Service.^[13] De irregulære er betydelig perturbert av solen.^{[L 1]}

Litteraturhenvisninger

Øvrige referanser

• Denning, W.F. (22. oktober 1881). «The centenary of the discovery of Uranus». Scientific American Supplement (på engelsk) (303). Arkivert fra originalen 12. januar 2009. 
• Dumas, Christophe; Smith, Bradford A.; Terrile, Richard J. (2003). «Hubble Space Telescope NICMOS Multiband Photometry of Proteus and Puck». The Astronomical Journal (på engelsk). 126 (2). Bibcode:2003AJ....126.1080D. doi:10.1086/375909. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Duncan, Martin J.; Lissauer, Jack J. (1997). «Orbital Stability of the Uranian Satellite System». Icarus (på engelsk). 125 (1). Bibcode:1997Icar..125....1D. doi:10.1006/icar.1996.5568. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Esposito, L.W. (2002). «Planetary rings». Reports On Progress In Physics (på engelsk). 65 (12). Bibcode:2002RPPh...65.1741E. doi:10.1088/0034-4885/65/12/201. 
• Gladman, Brett J.; Nicholson, Philip D.; Burns, Joseph A.; Kavelaars, J.J.; Marsden, Brian G.; Williams, Gareth V.; Offutt, Warren B. (1998). «Discovery of two distant irregular moons of Uranus». Nature (på engelsk). 392 (6679). Bibcode:1998Natur.392..897G. doi:10.1038/31890. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Gladman, B.J.; Kavelaars, J.J.; Holman, M.J.; Petit, J.-M.; Scholl, H.; Nicholson, P.D.; Burns, J.A. (2000). «The Discovery of Uranus XIX, XX, and XXI». Icarus (på engelsk). 147. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Herschel, John (1834). «On the Satellites of Uranus». Monthly Notices of the Royal Astronomical Society (på engelsk). 3 (5). Bibcode:1834MNRAS...3Q..35H. 
• Hughes, D.W. (1994). «The Historical Unravelling of the Diameters of the First Four Asteroids». R.A.S. Quarterly Journal (på engelsk). 35 (3). Bibcode:1994QJRAS..35..331H. 
• Hunt, Garry E.; Moore, Patrick (1989). Atlas of Uranus (på engelsk). Cambridge University Press. ISBN 0-521-34323-2. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Hussmann, H.; Sohl, Frank; Spohn, Tilman (november 2006). «Subsurface oceans and deep interiors of medium-sized outer planet satellites and large trans-neptunian objects». Icarus (på engelsk). 185 (1). Bibcode:2006Icar..185..258H. doi:10.1016/j.icarus.2006.06.005. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Grundy, W.M.; Young, L.A.; Spencer, J.R.; Johnson, R.E.; Young, E.F.; Buie, M.W. (2006). «Distributions of H₂O and CO₂ ices on Ariel, Umbriel, Titania, and Oberon from IRTF/SpeX observations». Icarus (på engelsk). 184 (2). Bibcode:2006Icar..184..543G. arXiv:0704.1525 . doi:10.1016/j.icarus.2006.04.016. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Jacobson; R.A.; Campbell, J.K.; Taylor, A.H.; Synnott, S.P. (1992). «The masses of Uranus and its major satellites from Voyager tracking data and earth-based Uranian satellite data». The Astronomical Journal (på engelsk). 103 (6). Bibcode:1992AJ....103.2068J. doi:10.1086/116211. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Jacobson, R.A. (1998). «The Orbits of the Inner Uranian Satellites From Hubble Space Telescope and Voyager 2 Observations». The Astronomical Journal (på engelsk). 115 (3). Bibcode:1998AJ....115.1195J. doi:10.1086/300263. 
• Kaempffert, Waldemar (26. desember 1948). «Science in Review: Research Work in Astronomy and Cancer Lead Year's List of Scientific Developments». The New York Times (på engelsk). 
• Karkoschka, Erich (18. mai 1999). «S/1986 U 10». IAU Circular (på engelsk). 7171. 
• Karkoschka, Erich (2001). «Comprehensive Photometry of the Rings and 16 Satellites of Uranus with the Hubble Space Telescope». Icarus (på engelsk). 151 (1). Bibcode:2001Icar..151...51K. doi:10.1006/icar.2001.6596. 
• Karkoschka, Erich (2001). «Voyager's Eleventh Discovery of a Satellite of Uranus and Photometry and the First Size Measurements of Nine Satellites». Icarus (på engelsk). 151 (1). Bibcode:2001Icar..151...69K. doi:10.1006/icar.2001.6597. 
• Kuiper (1949). «The Fifth Satellite of Uranus». Publications of the Astronomical Society of the Pacific (på engelsk). 61 (360). Bibcode:1949PASP...61..129K. doi:10.1086/126146. 
• Lassell, W. (1848). «Observations of Satellites of Uranus». Monthly Notices of the Royal Astronomical Society (på engelsk). 8 (3). Bibcode:1848MNRAS...8...43. 
• Lassell, W. (1851). «On the interior satellites of Uranus». Monthly Notices of the Royal Astronomical Society (på engelsk). 12. Bibcode:1851MNRAS..12...15L. 
• Lassell, William (desember 1851). «Letter from William Lassell, Esq., to the Editor». Astronomical Journal (på engelsk). 2 (33). Bibcode:1851AJ......2...70L. doi:10.1086/100198. 
• William Lassell (1852). «Beobachtungen der Uranus-Satelliten». Astronomische Nachrichten (på engelsk). 34. Bibcode:1852AN.....34..325. 
• Malhotra, R.; Dermott, S. F. (1990). «The Role of Secondary Resonances in the Orbital History of Miranda». Icarus (på engelsk). 85 (2). Bibcode:1990Icar...85..444M. doi:10.1016/0019-1035(90)90126-T. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Mousis, O (2004). «Modeling the thermodynamical conditions in the Uranian subnebula – Implications for regular satellite composition». Astronomy & Astrophysics (på engelsk). 413. Bibcode:2004A&A...413..373M. doi:10.1051/0004-6361:20031515. 
• Pappalardo, R.T.]; Reynolds, S.J.; Greeley, R. (1996). «Extensional tilt blocks on Miranda: Evidence for an upwelling origin of Arden Corona». Journal of Geophysical Research (på engelsk). 102 (E6). Bibcode:1997JGR...10213369P. doi:10.1029/97JE00802. Arkivert fra originalen 27. september 2012. Besøkt 16. oktober 2012. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Sheppard, Scott S.; Jewitt, D.C. (9. oktober 2003). «S/2003 U 3». IAU Circular (på engelsk). 8217. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Sheppard, S.S.; Jewitt, J.D; Kleyna, J. (2005). «An Ultradeep Survey for Irregular Satellites of Uranus: Limits to Completeness». The Astronomical Journal (på engelsk). 129 (1). Bibcode:2005AJ....129..518S. arXiv:astro-ph/0410059 . doi:10.1086/426329. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Showalter, Mark R.; Lissauer, Jack J. (25. september 2003). «S/2003 U 1 and S/2003 U 2». IAU Circular (på engelsk). 8209. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Showalter, Mark R.; Lissauer, Jack J. (17. februar 2006). «The Second Ring-Moon System of Uranus: Discovery and Dynamics». Science (på engelsk). 311 (5763). Bibcode:2006Sci...311..973S. PMID 16373533. doi:10.1126/science.1122882. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Murray, Carl D.; Thompson, Robert P. (6. desember 1990). «Orbits of shepherd satellites deduced from the structure of the rings of Uranus». Nature (på engelsk). 348 (6301). doi:10.1038/348499a0. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Smith, B.A.; Soderblom, L.A.; Beebe, A.; Bliss, D.; Boyce, J.M.; Brahic, A.; Briggs, G.A.; Brown, R.H.; Collins, S.A. (4. juli 1986). «Voyager 2 in the Uranian System: Imaging Science Results». Science (på engelsk). 233 (4759). Bibcode:1986Sci...233...43S. PMID 17812889. doi:10.1126/science.233.4759.43. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Thomas, P.C. (1988). «Radii, shapes, and topography of the satellites of Uranus from limb coordinates». Icarus (på engelsk). 73 (3). Bibcode:1988Icar...73..427T. doi:10.1016/0019-1035(88)90054-1. 
• Tittemore, W.C.; Wisdom, J. (1989). «Tidal Evolution of the Uranian Satellites II. An Explanation of the Anomalously High Orbital Inclination of Miranda» (PDF). Icarus (på engelsk). 78 (1). Bibcode:1989Icar...78...63T. doi:10.1016/0019-1035(89)90070-5. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Tittemore, William C. (1990). «Tidal heating of Ariel». Icarus (på engelsk). 87 (1). Bibcode:1990Icar...87..110T. doi:10.1016/0019-1035(90)90024-4. 
• Tittemore, William C.; Wisdom, Jack (1990). «Tidal evolution of the Uranian satellites: III. Evolution through the Miranda-Umbriel 3:1, Miranda-Ariel 5:3, and Ariel-Umbriel 2:1 mean-motion commensurabilities». Icarus (på engelsk). 85 (2). Bibcode:1990Icar...85..394T. doi:10.1016/0019-1035(90)90125-S. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Tyler, G.L.; Sweetnam, D.L.; Anderson, J.D.; Borutzki, S.E.; Campbell, J.K.; Eshleman, V.R.; Gresh, D.L.; Gurrola, E.M.; Hinson, D.P. (1989). «Voyager radio science observations of Neptune and Triton». Science (på engelsk). 246 (4936). Bibcode:1989Sci...246.1466T. PMID 17756001. doi:10.1126/science.246.4936.1466. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Widemann, T. (februar 2009). «Titania's radius and an upper limit on its atmosphere from the September 8, 2001 stellar occultation» (PDF). Icarus (på engelsk). 199 (2). Bibcode:2009Icar..199..458W. doi:10.1016/j.icarus.2008.09.011. Arkivert fra originalen (PDF) 25. juli 2014. Besøkt 14. oktober 2012. 

• (en) Moons of Uranus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• «Simulation Showing the location of Uranus' Moons» (på engelsk). Arkivert fra originalen 23. august 2011. 
• «Uranus: Moons» (på engelsk). NASA's Solar System Exploration. Arkivert fra originalen 28. juli 2014. 
• «NASA's Hubble Discovers New Rings and Moons Around Uranus» (på engelsk). Space Telescope Science Institute. 22. desember 2005. 
• Sheppard, Scott. «Uranus' Known Satellites» (på engelsk). 
• «Gazeteer of Planetary Nomenclature—Uranus (USGS)» (på engelsk).