Veere

Veere

Flagg

Våpen

Kart over Veere

LandNederlands flagg Nederland
ProvinsZeeland
StatusKommune
Adm. senterDomburg
OrdførerRob van der Zwaag
Postnummer4350–4379
Retningsnummer0118
Areal
 – Totalt
 – Land
 – Vann

344,98 km²
134,96 km²
103,45 km²
Befolkning21 953[1] (2021)
Bef.tetthet106,28 innb./km²
Antall husholdninger9 321
Høyde o.h.0 meter
Kart
Veere
51°32′49″N 3°32′25″Ø

Statue av bonde fra Walcheren ikledd bunad

Veere er en historisk by med byrettigheter fra 1355 og kommune som ligger i regionen Walcheren i den nederlandske provinsen Zeeland. I det 17. og 18. århundre var Veere en viktig havn og handelsby, dengang lå det rundt 750 hus innenfor bymurene, noe som har blitt redusert til rundt 300 i begynnelsen av det 21. århundre. Byen ligger nordøst for Middelburg ved Veerse Meer og kanalen gjennom Walcheren. Kanalen forbinder byen og Veerse Meer med Middelburg, Vlissingen og Westerschelde.

Fra 1997 er Veere også navnet på den kommunen som ble til da Veere ble slått sammen med Domburg, Mariekerke, Valkenisse og Westkapelle. Til kommunen hører Veere, Vrouwenpolder, Oostkapelle, Domburg, Westkapelle, Aagtekerke, Grijpskerke, Serooskerke, Gapinge, Meliskerke, Zoutelande, Biggekerke, Koudekerke og Dishoek. Videre ligger også stedet Zanddijk i kommunen, men dette er ikke definert som egen kjerne. Fylkesveiene N57 og N287 er hovedtrafikkårene til Veere kommune. Kommunen Veere legger beslag på den største delen av Walcherens vestside, og dens rådhus ligger i Domburg.

Turisme er viktig for Veere kommune, badestedene Zoutelande, Westkapelle og Domburg er særlig populære blant tyske turister. Domburg er også kjent som et av stedene der kunstmaleren Pieter Cornelis Mondriaan malte flere av sine bilder.

Etymologi

[rediger | rediger kilde]

Opprinnelig var navnet Kampveere eller Campveere – noe som betyr fergested for fergen mellom Walcheren og Campen på Noord-Beveland. Da Campen ble oversvømt og tapt i 1530, ble fergestedet flyttet til Kamperland. Fergeleiet lå ved Campveerse Toren, et av tårnene i byens festningsverk. I 1961 stengte Deltaprosjektet forbindelsen mellom Veerse Gat og Nordsjøen. Ikke bare var dette slutten på Veeres historie som sjø- og fiskerhavn, men fergeforbindelsen med Kamperland ble også innstilt.

Et brev fra 1282 er det første dokument som omtaler stedet Kampveere, senere kjent som Veere. Wolfert av Borsele, herre til Zanddijk, og hans hustru Sybille, overfører da en del av sine eiendommer i Zanddijk til grevinne Beatrix. Blant annet gjaldt dette slottet Sandenburgh, en vannmølle, en havn med rett til å innkreve havnepenger, diket ved havnen og alle parseller innen en radius av 180 meter fra dette diket. Diket fikk senere navnet Kaai.

Stedet het opprinnelig Campveere da fergen mellom Walcheren og stedet Kampen på Noord-Beveland klappet til kai her. I og rundt fergestedet slo fiskere, håndverkere og handelsmenn seg ned, og fra 1296 ble det handlet mye ull med de engelske havnene Boston og Newcastle. Etter at grev Florens V av Holland ble drept i 1296 fikk Wolfert sine eiendommer tilbake. Ved at han holdt grev Jan, sønn av den drepte grev Florens, fanget på slottet Sandenburgh i flere år ble Wolfert den mektigste adelsmannen i grevskapene Holland og Zeeland. Wolfert av Borsele ble drept av hollandske adelsmenn i Delft i 1299.

I 1355 fikk Veere byrettigheter, og senere i det 14. århundre ble det reist bymurer og utgravd vollgraver. Landsiden hadde fem byporter, mens man på sjøsiden hadde bygget forsvarstårn. Et av disse tårnene, Campveerse Toren, ble senere omgjort til herberge av Maximiliaan av Bourgondie.

I 1444 ble Wolfert IV av Borsele gift med den 13 år gamle grevinnen av Buchan, Mary Stuart. Hun var datter av Robert III av Skottland. Takket være giftermålet ble den skotske handelen flyttet fra Brugge til Veere. Skottene handlet blant annet sauefeller, ull, tekstiler, huder, stenkull og bly. Veere var også havn for en sildeflåte. I 1438 ble marinen opprettet med base i Veere. Herrene til Veere var dens øverstkommanderende, og admiralstaben var forlagt på slott Sandenburgh. Skipsbygging inntok nå en sentral plass i byens økonomi. Verft ble opprettet sammen med repslagerier og andre bedrifter knyttet til skipsfarten.

Maximiliaan av Bourgondie arvet i 1541 tittelen herre av Beveren, Veere og Vlissingen etter sin mor, og ved den offisielle seremonien som bekreftet dette strødde han sølv- og gullmynter fra plattingen på rådhuset i Veere. Han var da stattholder i Zeeland og øverstkommanderende i Zeelands marine. En av sine første offisielle handlinger var å gi de skotske handelsmennene som handlet med Veere privilegier, slik at de ikke skulle flytte handelen til Middelburg. 21. oktober 1555 ble han adlet til markgreve av Veere og Vlissingen av Keiser Karl V. Dette var en takk for at Maximiliaan hadde tjent keiseren trofast i 25 år, både til lands og til sjøs. Bortsett fra disse to byene hørte også andre parseller på Walcheren til markgrevens eiendommer – for eksempel Zanddijk. På denne tiden bodde det omtrent 4000 mennesker i Veere, dengang en av Nederlands viktigste handelsbyer. Det ble drevet handel med de baltiske landene, England, Skottland, Spania og Portugal.

Villem av Oranien ca. 1580

Da den barnløse Maximiliaan døde var hans eiendommer belastet med stor skyld takket være hans levemåte. Eiendommene, og dermed tittelen, ble testamentert til en nevø, som så seg nødt til å selge markgrevskapet for å betale skylden. Eiendommen skiftet hender mer enn en gang, uten at skylden ble betalt, men til sist ble den auksjonert bort i den Haag 29. juni 1581. Kjøper var prinsen av Oranien som dermed også kjøpte tittelen Markgreve av Veere. Dette kostet ham 168 690 gylden.

Et markgrevskap ga gode inntekter, for eksempel fra skatter på vin, øl og sild og fergen mellom Veere og Noord-Beveland. Vilhelm ga Veere og Vlissingen tittelen frie grevskapsbyer som hadde rett til å ha representanter i Statenvergadering («fylkestinget») i Zeeland. Videre fikk byene en større jurisdiksjon med hensyn til for eksempel rettssaker, noe som betydde at Middelburg ble mindre viktig.

Markgrevskapet gikk i arv innen huset Oranien-Nassau frem til Vilhelm III av Oranien døde i 1702. Mellom 1702 og 1747 var området et stridens eple mellom Johan Willem Friso av Nassau-Dietz og Fredrik I av Preussen. I 1751 ble Vilhelm IV av Oranien-Nassau innsatt som markgreve. Etter dette, med unntak av en periode da Nederland lå under Frankrike, har tittelen tilhørt huset Oranien-Nassau. 30. april 1981 ble dronning Beatrix av Nederland innsatt som markgrevinne.

Under den Bataafse Republikken (17951806) ble Veere redusert fra en blomstrende handelsby til en fiskerhavn.

Nyere tid

[rediger | rediger kilde]

Fra 1870 ble Veere igjen mer brukt som havn for fiskebåter, og rundt denne tiden begynte også turistene å oppdage byen. Veere var kjent som en død by, noe som hadde tiltrekningskraft på kunstnere og turister. Etter at Veerse Gatdemningen stengte Veerse Gats forbindelse med Nordsjøen i 1961, flyttet fiskerflåten bort og Veere opparbeidet seg etterhvert et navn som havn for fritidsbåter og vannsport.

Slottet Sandenburg

[rediger | rediger kilde]

Slottet var hjem for familien av Borsele som styrte Veere fra før 1280 og frem til 1581 da huset Oranien-Nassau overtok eiendommene deres på auksjon i Haag. Det ble oppført av Wolfert I av Borsele rundt 1280, senere – rundt 1450 – ble slottet ombygget av Wolfert IV. I 1505 brant portbygningen og bortsett fra at arkivene ble ødelagt, gikk også en del av slottskomplekset tapt. Ved siden av å huse slottsherrens familie, lå også fengselet her. Kanniker hadde frem til 1572 tilhold på slottet. I det året ble eiendelene deres beslaglagt og solgt. Under åttiårskrigen ble Middelburg beleiret (1572–1574) og slottet tjente som kaserne for franske soldater. Deres bruk av bygningsmassen førte til at den forfalt. I 1812 ble restene jevnet med jorden og fjernet. Mer enn 100 år senere, i 1955, ble det gjort arkeologiske undersøkelser og oppmålinger rundt slottets fundamenter.

Severdigheter og bygningshistorie

[rediger | rediger kilde]

Veeres historie vises blant annet gjennom et antall fredede bygninger:

Fra en til tre kirker

[rediger | rediger kilde]
Onze Lieve Vrouwe-kirken i Veere ca. 1700
Jan van der Heyden (1637–1712)

Da Veere sluttet seg til Prinsen av Oranien i 1572 ble protestantismen innført og den katolske kirkens utsmykning ble solgt. De grote kerk ble delt i to: Skipet og transepten ble skilt fra koret. Koret ble fra da av kjent som den lille kirken (kleine kerk) og den skotske kirken (Schotse kerk). Dessverre gikk kirkebygningen, som etterhvert hadde blitt delt i tre mindre kirker, tapt ved brann i 1686. Kirkene ble gjenoppbygget mellom 1688 og 1699.

De kleine kerk

[rediger | rediger kilde]

De Kleine Kerk (no. den lille kirken), med adresse Kapellestraat 27, ble ferdigstilt i 1332. Deler av den er integrert i dagens kirke. I 1448 hadde den blitt for liten, og planer for bygging av en kors-basilika lå klare. Der den lille kirken lå skulle et kor med omgang bygges, men dette ble aldri ferdig. I 1931 ble fundamentene funnet, og stedet der disse ligger er markert i gatens stensetting. Etter 1521 ble det ikke bygget videre på kirken. Det 52 meter høye kirketårnet ble aldri gjort ferdig – det ville da ha vært 102 meter høyt.

De grote kerk

[rediger | rediger kilde]

De Grote Kerk (no. den store kirken), med adresse Oudestraat 26, ble bygget i 1348. I 1811 tok Napoléon Bonapartes soldater den i bruk som militærsykehus en periode. Mellom 1818 og 1829 gjorde den tjeneste som hus for tiggere, og i 1830 ville man rive den. Kirken ble reddet ved at den ble solgt til staten og tatt i bruk som kaserne. Siden 1975 har den blitt brukt til kulturelle formål.

De Schotse kerk

[rediger | rediger kilde]

De Schotse Kerk (no. den skotske kirken), ble skilt fra Grote kerk da protestantene overtok bygget i 1572. Andre navn var tredje hall eller Schotse hal (den skotske hallen). I 1799 ble den skotske menigheten oppløst og kirkebygningen solgt til den lutherske menigheten. Frem til 1832 var den i deres eie, og i 1837 hadde vedlikeholdet blitt så kostbart at man så seg nødt til å rive den.

Begravelser og kirkegård

[rediger | rediger kilde]

Opprinnelig ble Veeres døde begravet inne i det som i dag er den lille (kleine) kirken, og fra omtrent 1450 inne i Grote kerk. Kirkegården hadde stenlagte veier og var omgitt av en mur, dessuten var den forbeholdt de familiene som ikke hadde et gravsted inne i kirken. Ved siden av å sørge for gravene var graverne også ansvarlige for at det var ro og orden i og rundt kirken. Dette betydde for eksempel både at de måtte grave gravene dype nok, men også at de viste bort lekende barn og jaget hunder og griser. På 1600-tallet ble det flere ganger gitt dem i oppdrag å sørge for at gjødselhauger ikke ble plassert på eller rundt kirkegården, og i 1812 ble muren rundt kirkegården til slutt gjort høyere for å få bukt med dette problemet.

I koretGrote kerk ble den skotske grevinnen av Buchan, Mary Stuart begravet 20. mars 1465. Hun var gift med herren til Veere, Wolfert IV av Borsele. Det antas at hennes gravmonument ble ødelagt og gikk tapt sammen med en del andre da kirken brant i 1686. Først i begynnelsen av det 19. århundre sluttet man å begrave mennesker inne i kirken.

Fra det 16. århundre hadde Veeres skotske innbyggere en egen kirkegård. Etter at skottene i 1641 sluttet å begrave sine døde inne i kirken ble alle døde jordfestet her. Dette fortsatte frem til cirka 1785.

Het stadhuis

[rediger | rediger kilde]

Stadhuis (no.:Rådhuset), med adresse Markt 5, ble bygget i det 15. århundre og tårnet (med klokkespill) ble bygget på slutten av det 16.. Evert Spoorwater ledet byggingen som fant sted mellom 1474–1477. Andries Keldermans fra Mechelen laget nisjene for statuene som ble plassert i fasaden og Michiel Ywijnszoon fra Mechelen stod for statuene.

Adriaan de Muer fra Brugge var arkitekten bak klokketårnet som ble påbegynt i 1591, og i 1594 ble klokken og klokkespillet installert. Tårnets værhane ble laget av kopperslageren Hans Mulder fra Middelburg, den er formet som et 2 meter langt og 1,65 meter høyt skip. På flaggene som er heist i skipets master ser man våpnene til familien Van Borsele, Zeeland og Maurits av Nassau, prins av Orange. Prins Maurits var på denne tiden markgreve av Veere. Videre ombygging og fornyelse fant sted i løpet av det 18. århundre. Da ble blant annet klokkespillet fornyet og inngangen forandret.

Bygningen huset ikke bare møter, mottakelser og byens arkiver men også rettsmøter. Ved siden av plattingen foran rådhuset måtte dømte stå til skue med skammens sten hengende rundt halsen. Veeres kommunestyre møttes her for siste gang 30. desember 1996, og fra 2000 blir kommunen styrt fra Domburg. Bortsett fra å inneholde museet De Vierschaar med en del av kommunens kunstsamling, brukes rådhuset også til bryllup.

De Schotse Huizen

[rediger | rediger kilde]

De Schotse Huizen (no.: de skotske hus), med adresse Kaai 26 (Het Lammetje) og Kaai 27 (De Struys) er to bolighus bygget av den rike skotske kjøpmannen Joos Oliviers rundt 1539. Disse husene var meget luksuriøse. Begge husene har ofte blitt solgt, frem til Veere ble eier av de Struys som i 1764 ble utlånt til konservatoren for skotske privilegier. Huset ble brukt som kontor, men også som møtested for Veeres skotske beboere.

I 1799 forlot skottene Veere, og huset ble stående tomt mens det forfalt stadig mer. I 1824 fikk de Struys en listfasade istedenfor den opprinnelige, men forfalne, trappefasaden. Albert Ochs, en engelsk millionær, kjøpte de Struys i 1896, og i 1881 reddet Victor de Stuers het Lammetje fra riving ved å overta det for 800 gylden. De Stuers overdro huset til den nederlandske stat, og i 1906 fikk Albert Ochs bruksrett til begge husene. Staten fikk senere de Struys av Ochs' datter Alma Oakes på betingelse av at det skulle brukes som museum. Stiftelsen Museum de Schotse Huizen ble opprettet i 1950 og ikke lenge etter ble museet åpnet.

De Campveerse Toren

[rediger | rediger kilde]

De Campveerse Toren ble bygget som en del av byens festningsverk rundt år 1500. Sammen med de Kruittoren (no.: kruttårnet) dominerte det innseilingen til havnen frem til 26. februar 1630 da de Kruittoren kollapset og falt i Veerse Gat. Det antas at tidevannet hadde gravd bort grunnen under det. I 1615 ble en fyrlykt plassert i de Campveerse Toren for å hjelpe sjøfarende å finne innseilingen til havnen i mørket.

Till Eulenspiegel

Ved siden av å være en del av byens festningsverker, ble tårnet fra begynnelsen av det 16. århundre brukt til å motta byens gjester. Det var da kjent som et herberge med to store, vakre saler med store vinduer og utsikt over de fleste øyene i Zeeland. Flere kjente personer har blitt mottatt her, som for eksempel grevene av Egmond en Hoorne i 1563 og Vilhelm I av Oranien og Louise de Coligny som lot bryllupsmiddagen servere her 21. juni 1575. Etter 1870 hadde tårnet ry som losji for forfattere og malere. Charles de Coster, en flamsk forfatter, fant her inspirasjon til en bearbeidelse av middelalderlegenden Till Eulenspiegel. Det var i 2004 et av Nederlands eldste eksisterende herberger.

Da Veere mistet status som «festningsby» i 1861, var tårnet så forfallent at det gotiske taket ble revet. Tårnet fikk etterhvert et flatt tak som ble brukt til utsiktspunkt. Dette kaltes De Belvedère. I 1950 fikk de Campveerse Toren sitt opprinnelige tak tilbake.

Sisternen, også kjent som De Veerse wensput

[rediger | rediger kilde]

Sisternen, med adresse Oudestraat 47, var ferdigstilt i 1543. Den ble bygget fordi herren til Veere hadde lovet de skotske handelsmennene en ny vannkilde. Sisternen ble fylt med vann fra kirketaket. Vannet ble ledet i rør til et filtersystem: rundt den 200 m² store sisternen var det bygget et reservoar, og via murstensfiltre ble vannet sluppet inn i en samletank. Denne måten å rense vann på er kjent som «Gents filtersystem».

Vanntanken fikk i 1551 et åttekantet bygg med naturstein til beskyttelse. Tre av sidene er lukket mens de øvrige har tudorbuer som bæres av slanke søyler. Etter at husene i Veere ble tilknyttet den offentlige vannledningen i 1938, fungerer sisternen ikke lengre som vannkilde, men som ønskebrønn der turister kaster mynter – og Veeres barn plukker dem opp igjen.

I Veere kalles sisternen av og til for fontenen, dette er et minne etter drikkefontenen som ble føyd til i 1566. Navnet har overlevd selv om det er lenge siden fontenen ble fjernet.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Kerncijfers wijken en buurten 2021». Centraal Bureau voor de Statistiek. 6. august 2021. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]