Verneplikt

Verneplikt er en plikt et lands statsborgere har til å delta i krigstjeneste, noe som omfatter både forsvar av landets grenser og krigføring utenlands, samt tjenestegjøring i militære styrker i fredstid. Verneplikt har tidligere vært vanlig i mange land, spesielt i krigstid, men de fleste land har nå avskaffet dette, og i den vestlige verden er det bare noen få mindre land som har verneplikt. I vesten og mye av verden ellers er tendensen at verneplikten avskaffes de jure eller de facto, begrunnet særlig med ønsket om et mer moderne forsvar med færre og bedre trente og motiverte, profesjonelle soldater og med at det er problematisk utfra borgernes rett til å bestemme over eget liv og menneskerettighetene å tvinge borgere til å være soldater mot deres vilje. Verneplikt er i mange land, blant annet USA, ansett som svært politisk kontroversielt og som et inngrep i borgeres rett til å bestemme over eget liv. De fleste land med verneplikt er i dag i Afrika og av stormaktene er det bare Russland som har verneplikt. Det siste større vestlige landet med verneplikt, Tyskland, avskaffet dette i 2011.

I de fleste land har det bare vært voksne eller tilnærmet voksne menn som avtjente verneplikt, og artikkel 11 i ILOs konvensjon om tvangsarbeid forbyr ekplisitt tvungen og obligatorisk tjeneste for andre enn funksjonsfriske menn over 18 og under 45 år.^[1] Noen få land, hovedsakelig i den tredje verden, og enkelte opprørsbevegelser, har også tvungen militærtjeneste for kvinner og/eller barn. Følgende land har per 2013 verneplikt for kvinner: Benin, Cuba, Eritrea, Israel, Libya, Malaysia, Nord-Korea, Taiwan, Tsjad. Tunisia og Norge. Folkerepublikken Kina har i teorien verneplikt for alle, men i praksis et profesjonelt forsvar basert på frivillighet. Ufrivillig rekruttering av barn som soldater har vært særlig utbredt i afrikanske land, spesielt i opprørsbevegelser.

Verneplikt (innført 23. august 1793, formalisert ved lov i 1798) gjorde det mulig for den franske republikk å opprette Grande Armée (den store arméen), hadde stor suksess mot Europas profesjonelle hærer.^[2] Ifølge professor Rolf Hobson var dette et vendepunkt, «den viktigste militære revolusjonen før oppfinnelsen av atombomben».^[3]

Verneplikt der vernepliktige soldater blir sendt til å krige i utlandet, og dermed ikke direkte påvirker forsvaret av landet, har historisk sett vært et politisk omstridt tema i vestlige demokratier. For eksempel, i løpet av første verdenskrig, utbrøt det bitre politiske krangler i Canada (jmf. Vernepliktskrisen i 1917), Newfoundland, Australia og New Zealand. Lignende problemer oppstod også i mange land under Vietnamkrigen. Verneplikt regnes etter Vietnamkrigen som svært kontroversielt og upopulært i mange land, spesielt i USA.

I store industrialiserte land har det store fokus på teknologiske militære nyvinninger, bedre trente og motiverte soldater, mindre sannsynlighet for krig og erfaring fra blant annet Vietnamkrigen ført til at verneplikt i stor skala er lite sannsynlig i overskuelig fremtid. Fra et militærfaglig synspunkt oppfattes verneplikt i den industrialiserte verden som en foreldet og lite effektiv form for krigføring og forsvarsorganisering i dagens situasjon. Dagens avanserte våpenteknologi både overflødiggjør store vernepliktbaserte forsvar, samtidig som forsvaret i større grad har bruk for profesjonelle soldater med flere års utdannelse eller trening. I de fleste vestlige land har fokus for forsvaret etter den kalde krigens avslutning i økende grad vært på internasjonale operasjoner, eksempelvis krigen i Afghanistan, mens tradisjonelt terrorialforsvar av landets egne grenser anses som mindre aktuelt i dagens verden.

Russland og flere mindre stater holder fortsatt på verneplikten.

I de fleste land med verneplikt er dette bare obligatorisk for menn, noe som har sammenheng med krigstjeneste historisk vanligvis bare har omfattet menn og med at ILOs konvensjon om tvangsarbeid forbyr obligatorisk arbeidstjeneste (herunder verneplikt) for kvinner.^[1] Unntakene er Benin, Cuba, Eritrea, Israel, Libya, Malaysia, Nord-Korea, Norge, Republikken Kina, Tsjad og Tunisia, som alle har verneplikt for kvinner. Verneplikt for kvinner i de landene som har dette er begrunnet utfra økt behov for militærpersonell. Ingen av landene med kvinnelig verneplikt, bortsett fra Norge, regnes som fullt demokratiske av Demokrati-indeksen, og flere er militært utsatte eller involvert i krigshandlinger. I Israel er flere års militærtjeneste, ofte i utsatte områder som den okkuperte Vestbredden, obligatorisk for alle, begrunnet ut fra at landet har et stort sikkerhetsbehov som følge av fiendtlige omgivelser. I 2002 vurderte Sverige om kvinner skulle ha verneplikt ut fra et likestillingsargument, men forslaget ble til slutt avvist. Sverige avskaffet verneplikten helt i 2010, begrunnet med ønsket om et profesjonelt forsvar og at det ikke er forenlig med menneskerettighetene å tvinge borgere til å være soldater.

I løpet av den 2. verdenskrig ble kvinner i Storbritannia og Sovjetunionen utkommandert i krigen. Også den norske eksil-regjeringen i London innførte verneplikt for kvinner fra 1942. USA var like ved å utkommandere kvinner til Sykepleierkorpset som et ledd i forberedelsene med å invadere Japan, men atombomben og den japanske kapitulasjonen gjorde planene unødvendige.

I Norge er det fra 1. januar 2015 verneplikt for alle kvinner som er norsk statsborger og født 1. januar 1997 eller senere (gjeldende fra januar 2016).^[4] Kvinner født tidligere kan avtjene frivillig førstegangstjeneste. Frem til 1. januar 2015 var det verneplikt for alle menn og sesjonsplikt for kvinner født 1. januar 1992. Kvinner født 1. januar 1992 eller senere kunne avtjene førstegangstjeneste frivillig. Kvinner født før 1992 kan fortsatt søke om å kalles inn til sesjon.^[5]

Stortinget bestemmer hvor mange som skal avtjene førstegangstjeneste.^[6] I 2014 skrev Forsvaret at de trengte rundt 8 000 avtjente førstegangstjenesten.^[7] I august 2014 var 14 prosent av soldatene i førstegangstjeneste kvinner.^[8]

Verneplikt for kvinner har vært foreslått flere ganger, senest i 2007, 2009 og 2013, og innvendingene har hver gang vært betydelige både innenfor de store politiske partiene,^[9] fra Forsvaret selv og fra kvinnebevegelsen. Motstanderne har blant annet argumentert med at tvungen verneplikt allerede er avskaffet i de fleste vestlige land og er en foreldet, ineffektiv og problematisk form for forsvarsorganisering, med at verneplikten i Norge i liten grad er reell og med at kvinner som ønsker det allerede kan tjenestegjøre i militæret. Norsk Kvinnesaksforening har gått sterkt mot forslaget og omtalt det som «en total misforståelse av likestillingsbegrepet og likestillingslovens intensjoner».^[10][11][12] I 2009 vedtok blant annet SV og Senterpartiet at de var mot verneplikt for kvinner.^[9] I 2013 gikk programkomiteene og partiledelsene i både Arbeiderpartiet^[13][14][15] og Høyre^[16] mot forslaget om kvinnelig verneplikt; blant annet var partileder Erna Solberg motstander av forslaget om kvinnelig verneplikt.^[16] Leder for Høyres programkomité Bent Høie var også mot forslaget og mente det ville føre til mer byråkrati og ikke ha noen fordeler.^[17] Etter benkeforslag og mot partiledelsens vilje vedtok landsmøtene i Arbeiderpartiet og Høyre i 2013 likevel å jobbe for innføring av verneplikt for kvinner. I etterkant av dette ble verneplikt for kvinner vedtatt av Stortinget, mot stemmene til Kristelig Folkeparti, og Norge ble dermed det 11. landet med kvinnelig verneplikt, etter de landene som hadde dette per 2013 (Benin, Cuba, Eritrea, Israel, Libya, Malaysia, Nord-Korea, Republikken Kina, Tsjad og Tunisia).

Regjeringen i Norge vedtok i 2014 at Norge skal ha verneplikt også for kvinner. Alle kvinner kan teoretisk sett bli tvunget til å avtjene førstegangstjenesten sin for Norge, selv om det i 2016–2017 kun var 22 prosent kvinnelige vernepliktige i den norske hæren.^[18] Her går Norge motsatt retning av det resten av verden og NATO gjør, da stort sett all verneplikt er avskaffet fra vestlige land, mens Norge vedtar verneplikt for kvinner som menn.^[19]

De fleste land i verden har gjennom FN forpliktet seg til å ha et alternativ for vernepliktige som av en eller annen grunn ikke ønsker militær verneplikt. Som oftest må det begrunnes på et moralsk eller etisk grunnlag, som oftest er det enten på grunn av religion eller pasifistisk overbevisning. En gruppe som er kjent for å nekte militærtjeneste på religiøst grunnlag er Jehovas vitner, som kommer med den begrunnelse at kristne skal være nøytrale til menneskelig krigføring. Syvendedagsadventistene og Kvekerne er andre religiøse grupper hvor medlemmene er militærnektere.

I situasjoner og land hvor det ikke har eksistert noe alternativ for militærnektere har man ofte plassert de i fengsel over en periode på flere år (ofte mellom 2 og 4 år). I Israel hvor man har allmenn militær verneplikt for begge kjønn, og militærnektere blir plassert i fengsel i tre eller fire år i tillegg til at de mister en del rettigheter som rett til bolig og jobb. Bestemte grupper, særlig palestinere som er israelske statsborgere, er imidlertid fritatt for verneplikten.

Norge hadde et siviltjenesteapparat fra 1960-tallet til 2012, da det ble avskaffet (se eget avsnitt).

En rekke nasjoner har, eller har hatt, tvungen tjenesteplikt i ikke-militære organisasjoner. Ett eksempel er Botswana, som praktiserer ett års pålagt tjeneste i utviklingsprosjekter etter avgangseksamen for skoleelever. I Norge kan alle menn og kvinner mellom 18 og 65 år etter behov tvangsutskrives til tjeneste i Sivilforsvaret. Grensegangen mellom militær og ikke-militær tjenesteplikt kan ofte være uklar. Det tyske nasjonalsosialistiske-regimets «Reichsarbeitsdienst» fra 1933 hadde eksempelvis så sterke innslag av ideologisk indoktrinering, militær disiplin og -fostring at de tjenestegjørendes faktiske arbeidsinnsats må sies å være en ren bieffekt heller enn hovedformålet.

Forløperen for den moderne verneplikt og et stående landhærberedskap var det gamle ledingssystem, kjent fra vikingetiden, hvor herreder og legder stilte med folk: Én våpenfør (i stand til å føre våpen) karl for hver 10 gårde til Kongens tjeneste. Dette overgikk senere til en landmilits opprettet av Frederik 4. i 1701 i forbindelse med den store nordiske krig. Hver fjerde fæstegård skulle stille en soldat, og de ble utvalgt av godseieren, og ble ofte betraktet som en straff, da den fratok karlene deres fritid. Den militære trening foregikk om søndagen etter kirketid, og ble som regel ledet av tysktalende offiserer, og var særdeles forhatt, blant annet så ble de ulydige straffet med å sitte på en trehest. Landmilitsen ble opphevet i en kort periode omkring 1730, men gjeninnført med stavnsbåndet i 1733.

Alminnelig verneplikt ble innført i Danmark som et resultat av stavnsbåndets opphevelse, men stadig kun for landbefolkningen. I kjøpstedene ble verneplikt først innført i 1848, hvor også det særlige danske loddtrekningssystem ble innført, og i hele landet ved lov av 12. februar 1849.

Grunnloven fastsetter i § 81 følgende:^[20]

"Enhver våbenfør mand er forpligtet til med sin person at bidrage til fædrelandets forsvar efter de nærmere bestemmelser, som loven foreskriver".

I Danmark anses alle menn mellom 18 og 60 år som besitter normal fysisk og mental tilstand for å være våpenføre. Verneplikt er i dag ikke utelukkende militærtjeneste, men kan avtjenes som en av følgende i henhold til Værnepligtslovens^[21] § 2:

1. Tjeneste i Forsvaret
2. Tjeneste i redningsberedskapet
3. Bistandsarbeide i utviklingsland
4. Sivilt arbeide etter den særlige lovgivning herom

I flere år har det vært diskusjon omkring nedleggelsen av vernepliktsordningen, men inntil videre har den bestått, dog er antallet vernepliktige og forløpet blitt beskåret kraftig med tiden. Med forsvarsforliket for 2013–2017 nedsettes antallet årlig innkalte vernepliktige fra 5.000 til 4.200 som avtjener i gjennomsnitt fire måneder,^[22] hvorimot de 24.400 vernepliktige i 1969 avtjente minst 18 måneders verneplikt.^[23]

Ifølge et regnskap fra Henrik Jedig Jørgensen fra Institut for Militære Studier, kunne Forsvaret spare en kvart milliard kroner om året, hvis verneplikten avskaffes, da 75% av de innkalte forlater militæret etter avtjent verneplikt. Frivillige «gir et forsvar som kan noe mere», konkluderer Henrik Jørgensen, da det er mere «fleksibelt» og «omstillingsparat». Tidligere sjef for Jægerkorpset oberstløytnant Poul Dahl mener at militære operasjoner skal finnes opp den «internasjonale scene» via en profesjonell hær.^{[trenger referanse]} Tidligere offiser Jakob Engel-Schmidt anser verneplikten som «ambivalent» og et tegn på angst for «forandring». Utdannelsen er «tett ved ubrukelig» og «sterkt kjønnsdiskriminerende». Militæret får også uten tvang nok soldater med divers bakgrunn. En bibeholdelse i «tvang» er et angrep på den danske borgers «frihed».^[24]

Gallup-meningsmåling viser at to av tre dansker er imot verneplikten.^[25]

Før man blir innkaldt til tjeneste, møter man opp til Forsvarets Dag (tidligere sesjon). Her blir ens fysiske og psykiske formåen vurdert til «egnet», «begrenset egnet» eller «uegnet». Vel 50 % av årgangen blir normalt erklært egnet.^[26] Det er ikke bruk for alle egnede, så spørsmålet om hvem som innkalles avgjøres ved loddtrekning.^[27] De vernepliktiges rettigheter ivaretas av Værnepligtsrådet, som er ansatt av Forsvarsministeriet. Rådet består av tidligere vernepliktige talsmenn. Rådet har en hjemmeside med råd og veiledning til de vernepliktige for å unngå overgrep og maktmisbruk.^[28]

Tjenestested kan fritt velges, dog med forbehold for manglende plass på det ønskede tidspunkt. Vernepliktens lengde kan variere alt etter tjenestested:

• 12 måneder^[29]
  • Gardehusarregimentets hesteeskadron, (Slagelse)
• 9 måneder^[30][31]
  • Beredskabsstyrelsens basisuddannelse i Allinge, Haderslev, Herning, Næstved og Thisted
  • Kongeskibet Dannebrog, (Frederikshavn)
• 8 måneder^[29]
  • Den Kongelige Livgarde, (Høvelte)
• 4 måneder^[29]
  • Hærens basisuddannelse (Telegrafregimentet, Jydske Dragonregiment, Trænregimentet, Ingeniørregimentet, Gardehusarregimentet og Hærens Efterretningscenter)
  • Søværnets basisuddannelse (Frederikshavn inklusiv op til 6 uger til søs)^[30]
  • Flyvevåbnets basisuddannelse (Karup)^[32]

• 4-12 måneder
  • Militærnektertjeneste (almennyttig arbeide)
  • Bistandsarbeide i utviklingsland (i samarbeide med bl.a. Mellemfolkeligt Samvirke)

I Norge er siden 12. april 1907^{[trenger referanse]} alminnelig verneplikt fastslått i Norges Grunnlovs § 119^[33], og det finnes mer detaljerte regler om verneplikten i vernepliktsloven av 1953. Forsvarets organ for organisering av vernepliktsforvaltningen heter Forsvarets personell- og vernepliktssenter, og deres arbeidsoppgaver inkluderer sesjon, fordeling, og innkalling til førstegangstjeneste og repetisjonstjeneste, rulleføring, mobilisering – kort sagt alt som har med verneplikt å gjøre.

I Norge inntrer alminnelig verneplikt det år man fyller 19 år, og varer ut det år man fyller 44 år (55 år for de som tidligere har vært militært ansatt i minst et år etter førstegangstjenesten). Som vernepliktig plikter du å gjennomføre inntil 19 måneder (575 dager) ordinær tjeneste. Ordinær tjeneste er førstegangstjeneste, repetisjonstjeneste og vanlig heimevernstjeneste. Det betyr at når den vernepliktige har gjennomført 12 eller 18 måneder førstegangstjeneste, kan Forsvaret kalle inn til henholdsvis syv eller én måned heimevernstjeneste frem til det året den vernepliktige fyller 44 eller 55 år. Dette er bestemt av Stortinget.^[34]

I krig, eller når krig truer, kan det settes opp en krigsforsterkning som omfatter tjenestedyktige opp til 55 år. I tillegg til militært tjenestepliktige, utskrives årlig omkring 1000 personer til pliktig tjeneste i Sivilforsvaret. Disse består hovedsakelig av menn som er fritatt for militær tjenesteplikt eller sivilt vernepliktige. Den tvungne militære verneplikten i Norge gjelder fra og med 1. januar 2015 norske statsborgere uavhengig av kjønn.^[35]

I 1985 ble det innført frivillig førstegangstjeneste for kvinner^[36]. Forsvarssjefens militærfaglige utredning fra 2003 foreslo tvungen sesjonsplikt også for kvinner, men at avtjening av førstegangstjenesten fortsatt skulle være frivillig. Kvinner kunne dog bli innkalt til avtjening av plikttjeneste i Sivilforsvaret.^[37]

Første kvinnelige representant for vernepliktige i Forsvaret var Lene Langemyr. En av hennes største kampsaker var å få innført allmenn sesjon. «Det finnes mange muligheter i Forsvaret for utdanning med mer. Forsvaret har bruk for alle.»^{[trenger referanse]}

I 2010 fikk kvinner sesjonsplikt^[38]. 14. juni 2013 vedtok Stortinget å innføre verneplikt for kvinner. Loven trådte i kraft 1. januar 2015. Verneplikten gjelder bare for kvinner født i 1997 eller senere.^[39] Forslag om verneplikt for kvinner var svært omstridte, og både partiledelsene og programkomiteene i Høyre og Arbeiderpartiet gikk mot, og saken ble i begge partiene vedtatt etter benkeforslag mot partiledelsens vilje. Også en rekke organisasjoner på likestillingsfeltet var kritiske. Norsk Kvinnesaksforening var mot verneplikt for kvinner siden spørsmålet første gang ble diskutert i 1946,^[40] og gikk mot i 2007 og 2013.^[41]

Verneplikt for kvinner innebærer at Forsvaret kan rekruttere de best egnede og mest motiverte, uavhengig av kjønn. Det betyr ikke at alle kvinner blir kalt inn til tjeneste, eller at det kalles inn like mange kvinner og menn. Alle blir vurdert likt, og Forsvaret velger de som er best egnet og motivert. De kvinnene som blir kvalifiserte på sesjon og innkalt til førstegangstjeneste, kan ikke velge dette bort.

Kvinner født før 1997, som tar utdanning i Forsvaret eller gjennomfører frivillig førstegangstjeneste, må skrive under på ei viljeserklæring (en kontrakt). Da får​ de en tjenesteplikt tilsvarende verneplikten.^[42]

Verneplikten har blitt debattert også i stortinget. Men har et ty om verneplikten bør avskaffes og erstattes av et profesjonelt forsvar basert på frivillighet. Sist den politiske debatten om allmenn var i vinden leverte Forsvarets forskningsinstitutt i 2007 en rapport om de omdiskuterte aspektene om verneplikten.^[43]

I 2017 foreslo Regjeringen i landmaktutredningen å øke førstegangstjenesten til 16 måneder for stillinger i Hæren som krever mest utdanning og kompetanse.^[44]

Per 2018 kalte Forsvaret inn under 15% av årskullene. Generalmajor Eirik Kristoffersen uttalte da at han var bekymret for rekrutteringen til Heimevernet, og mente at flere burde bli kallt inn på sikt.^[45]

I Heimevernet er den årlige ordinære tjenesteplikten inntil 6 dager for menige/visekorporaler/korporaler og inntil 9 dager for befal og spesialister frem til en​ fyller 44 eller 55 år. Om du inngår kontrakt med en av Heimevernets innsatsstyrker får du i tillegg inntil 30 dager pliktig tjeneste per år. Tjeneste i Heimevernets innsatsstyrker regnes som frivillig tjeneste, og de ekstra 30 dagene per år regnes ikke inn i de 19 månedene ordinær tjenesteplikt. ​^[46]

I 2019 startet utprøving av en ny modell, for å øke antall vernepliktige fra Finnmark.

Heimevernet henter sine soldater fra de som har gjennomført førstegangstjenesten, og bemanningssituasjonen for Finnmark Heimevernsdistrikt 17 (HV-17) har i lang tid pekt nedover med en reduksjon over tid hvor tallet nå var for lavt.

For å bøte på dette problemet, ble de fleste av ungdommene i fylket født i 2000 innkalt til sesjon. HV-17 har i samarbeid med Heimevernets skole- og kompetansesenter utarbeidet et utdanningsprogram som er todelt. Først grunnleggende soldatutdanning, deretter fagutdanning basert på behovet i Finnmark.

Det regnes med at rundt 300 ungdommer fra Finnmark vil gjennomføre førstegangstjenesten dette året.^{[47] [48]}

Den 19. mars 1965 ble «loven om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner», eller den såkalte militærnekterloven vedtatt. Lovens § 1 ^[49] konstaterer at om man ikke kan gjennomføre militær verneplikt uten å komme i konflikt med sine alvorlige overbevisninger og verdier, inkludert bruk av masseødeleggelsesvåpen slik de kan bli brukt i dagens forsvar, har man krav på fritak fra militærtjeneste. Tidligere måtte man inn til politiavhør og/eller eventuell rettssak for å kontrollere at man ikke «lurte seg unna», men i år 2000 ble det innført et system med egenerklæring da den tidligere ordningen ble sett på som både ressurskrevende og vilkårlig.^[50] I praksis betyr dette at enhver vernepliktig som underskriver et fastlagt skjema fra Justisdepartementet får innvilget sin søknad om siviltjeneste. Eneste unntak fra denne praksisen har vært vernepliktige som tidligere er straffedømt for vold, disse får som regel sin søknad avslått. Denne utviklingen med oppmykingen av regelverket for å få innvilget siviltjeneste kan sees i sammenheng med at det å nekte militærtjeneste har blitt mer akseptert blant allmennheten.

I Norge måtte man tidligere utføre en 12 måneders (16 måneder fram til 1997) siviltjeneste om man fikk søknaden sin godkjent. Andre regler gjaldt for de som allerede hadde avtjent alminnelig førstegangstjeneste og som var i Heimevernet. Resterende tjenestetid i Heimevernet ble da lagt til grunn. Dette vil si 6 dager årlig til det året en fyller 44 år. Som sivilarbeider jobbet man på en offentlig helse- eller omsorgsinstitusjon, kulturinstitusjon eller hos en humanitær organisasjon. Man hadde tidligere to instanser for siviltjeneste: Dillingøy leir som dekket sør- og øst-landet og Hustad leir som dekket Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge. Den 15. november 2004 ble Hustad leir omgjort til fengsel og siviltjenesteadministrasjonen overflyttet til Dillingøy, nå med navnet «Siviltjenesten i Norge». . Antall sivilarbeidere lå årlig mellom 2 og 3000 fra midten av 1970-tallet til like etter årtusenskiftet, da antallet gradvis ble redusert. Dette utgjorde ca. 10 % av alle som avtjente verneplikt.

Siviltjenesten ble avskaffet i 2012.^[51] Antallet som søkte om fritak hadde også sunket drastisk de siste årene. I 1998 var det 3008 personer som søkte fritak av overbevisningsgrunner. I 2010 var tallet sunket i 345 personer. Av årskull på rundt 60 000 vernepliktige var det bare rundt 8000 som gjennomfører førstegangstjeneste i 2010. Flertallet i justiskomiteen mente derfor at avviklingen av den sivile verneplikten ville ha svært liten effekt på Forsvarets operative evne.^[52]

• Forsvarets vernedyktighetsmedaljer

• NTB/DPA (16.12.2010). «Tyskland avskaffer verneplikt». Aftenposten, morgen: 33.  Regjeringen i Tyskland har formelt godkjent beslutningen om å avskaffe verneplikten. De siste vernepliktige innleder sin tjeneste over nyttår, men fra 1. mars 2011 av vil bare frivillige bli tatt opp i det tyske forsvaret.
• Hobson, Rolf, Europeisk politisk historie 1750–1950, Cappelen Damm Akademisk, 2015, ISBN 978-82-02-24316-6
• Nåvik, Ørnulf (1996). Vernepliktens historie 950-1996. Oslo: Vernepliktsverket. ISBN 8290545606. 

• Forsvarets personell- og vernepliktssenter Forsvaret.no Arkivert 3. juni 2019 hos Wayback Machine.
• Lovdata – Lov om verneplikt fra 1953
• Lovdata - Lov om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner