Werner von Fritsch

Werner von Fritsch
Werner von Fritsch i 1932
Født		4. aug. 1880[1][2][3][4] Benrath[5]
Død		22. sep. 1939[1][2][3][4] (59 år) Praga (Warszawa)
Beskjeftigelse		Militært personell, motstandskjemper, soldat
Parti		Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei
Nasjonalitet		Det tyske keiserrike Weimarrepublikken Nazi-Tyskland
Gravlagt		Invalidenfriedhof
Utmerkelser		14 oppføringer Pour le Mérite 3. klasse av Militærfortjenstkorset 4. klasse av Den røde ørns orden Ritter I. Klasse des Friedrichs-Ordens NSDAPs partimerke i gull Jernkorset Den militære fortjenstorden Hansakorset Fredriksorden Ritterkreuz II. Klasse des Großherzoglich Hessischen Verdienstordens Johanniterorden Wehrmacht tjenestemedalje Militærfortjenstkorset Gallipoli-stjernen
Troskap		Tyske keiserriket til 1918 Weimarrepublikken til 1933 Tyskland til 1939
Våpenart		Hær
Tjenestetid		1889–1939
Militær grad		Generaloberst[6]
Enhet		Kaiserliche Armee Reichswehr Wehrmacht Heer
Kommandoer		Oberkommando des Heeres
Deltok i		Første verdenskrig, andre verdenskrig, felttoget i Polen i 1939
Werner von Fritsch på Commons

Werner Freiherr von Fritsch (født 4. august 1880 i Benrath i Tyskland, død 22. september 1939 nær Warszawa i Polen) var en tysk general i Wehrmacht på 1930-tallet. Han ble utnevnt til generaloberst i 1936, men ble tvunget til å trekke seg fra denne stillingen etter at Himmler og Göring hadde utsatt ham for en bakvaskelseskampanje. Han døde i kamp helt i starten av andre verdenskrig.

Fritsch trådte inn i hæren som attenåring og ble snart lagt merke til av sine overordnede. I 1901 ble han som 21-åring overført til Det prøyssiske krigsakademiet. Som førsteløytnant ble han i 1911 overført til generalstaben.

Han fikk stadig viktigere stillinger under første verdenskrig mellom 1914 og 1918, og var blant dem som fortsatte som offiser i Reichswehr etter krigen. I 1932 ble han utnevnt til generalløytnant.

Etter at nasjonalsosialistene kom til makten i 1933, ble von Fritsch etter kort tid oppgitt og forarget over deres lovløshet og undertrykkelse av borgerrettighetene, men han kom ikke med noen offentlig kritikk. Han var imot Anschluss og dypt bekymret over muligheten for at Hitler ville utløse en krig mellom Tyskland og Sovjetunionen.

I 1934 ble Fritsch utnevnt til overkommandoen (OKH), og neste år ble han øverstkommanderende. Sammen med Werner von Blomberg var han en drivkraft bak den tyske gjenopprustning.

William Shirer traff von Fritsch da tyskerne rykket inn i Saarland 1. mars 1935. Regnet pøste ned, men lokalbefolkningen jublet. Før paraden begynte, ble Shirer stående på tribunen ved siden av von Fritsch, og ble overrasket over hans sarkastiske uttalelser om SS og partiet og de ulike topplederne, etter hvert som de dukket opp. «Hans forakt for dem alle var ikke til å ta feil av. Da Hitlers kortesje ankom, mumlet han noe og gikk for å innta sin plass like bak føreren.»^[7]

von Fritsch var blant de offiserer som deltok på konferansen i november 1937 hvor Hitler la frem sine krigs- og ekspansjonsplaner for overkommandoen. Innholdet av talen er kjent fra referatet som ble utferdiget av Friedrich Hossbach. von Fritsch var opprørt over planene; han mente å vite at Tysklands væpnede styrker ikke var rede for noe slikt. Da Blomberg i 1936 ble utnevnt til generalfeltmarskalk av Hitler, ble von Fritsch utnevnt til den generaloberststillingen Blomberg hadde hatt.

Himmler og Göring anklaget ham for homoseksuelle forbindelser, og dette munnet ut i Blomberg-Fritsch-affæren. von Fritsch var aldri blitt kjent som noen damejeger; han hadde aldri giftet seg og foretrakk å konsentrere seg om sin militære karriere. En konsekvens av saken ble at von Fritsch ble nødt til å trekke seg fra sin stilling den 4. februar 1938. Han ble etterfulgt av Walther von Brauchitsch, som han selv hadde foreslått. Han ble senere frikjent av en æresrett av offiserer under ledelse av Hermann Göring, og ble tilbakekalt rett før utbruddet av andre verdenskrig.

Den 22. september 1939 ble han drept i kamp nær Warszawa mens han personlig inspiserte troppene i fremste rekke. Det er blitt hevdet at han med vilje oppsøkte den livstruende situasjonen.

William Shirer noterte i sin dagbok (utgitt som Berlindagbok) 23. september 1939 at «general von Fritsch, mannen som skapte den moderne tyske hær og deretter trakk seg tilbake umiddelbart før Anschluss fordi han var uenig med Hitler om angrepet på Østerrike, er blitt drept under kampene foran Warszawa. Det høres merkelig, for han førte ingen kommando, men oppholdt seg ved det regimentet han var æresoberst for.» Shirer deltok i generalens begravelse 26. september 1939, og noterte samme dag at det regnet og var kaldt, «en av de ekleste dagene jeg har opplevd i Berlin». Verken Hitler, Ribbentrop eller Himmler var møtt frem, enda de kom tilbake fra fronten samme ettermiddag. De offisielle dødsannonsene brukte ikke det vanlige uttrykket «Død for føreren», men skrev i stedet «Død for fedrelandet». De utenlandske reporterne i Berlin gjettet på at von Fritsch enten var blitt skutt etter ordre fra Himmler, eller tok seg så nær av hele situasjonen, inkludert bombingen av Warszawas sivilbefolkning, at han hadde begått selvmord. Med tanke på trusselen fra polske snikskyttere ble det stilt spørsmål ved hva en general av slik rang hadde ved frontlinjen å gjøre.^[8]

Det ble da sagt at von Fritsch ble drept da han slo seg i lag med en rekognoseringspatrulje som tok seg frem i en forstadsgate på østsiden av Weichsel. Mange måneder senere fikk Shirer vite «fra ytterst pålitelig kilde at Fritsch som antatt selv søkte døden, og at tre brev han hadde skrevet like før, beviste det.» I tyske militærkretser ble det sagt at sårene hans ikke hadde vært dødelige, hvis han ikke hadde motsatt seg adjutantens inntrengende bønn om å la seg bringe i sikkerhet i de bakre linjer. I stedet forblødde han ved frontlinjen.^[9]