Hermann Göring

Hermann Göring
Der Eiserne, Lametta-Hermann
FødtHermann Wilhelm Göring
12. jan. 1893[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Rosenheim[5][6]
Død15. okt. 1946[1][2][7][3]Rediger på Wikidata (53 år)
Nürnberg fengsel (Nürnberg)[7]
Nürnberg[6]
Cyanid-forgiftning
BeskjeftigelsePolitiker, flyger, krigsforbryter Rediger på Wikidata
Embete
Utdannet vedLudwig-Maximilians-Universität München (1922–1923) (elev av: Karl Alexander von Müller)[8][9]
Preußische Hauptkadettenanstalt (1909–1914)[9]
Royal Prussian Cadet House Karlsruhe (1905–1909)[9]
EktefelleCarin Göring (1923–1931)[10]
Emmy Sonnemann (1935–1946)[6]
FarErnst Heinrich Göring
MorFranziska Tiefenbrunn[11]
SøskenAlbert Göring[12]
BarnEdda Göring
PartiNationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (1922–1923)[13][9]
Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (1928–1945)[14][9]
NasjonalitetNazi-Tyskland
Det tyske keiserrike[15]
Tyskland[6]
Sverige[6]
GravlagtWenzbach[16]
Medlem avSturmabteilung
Utmerkelser
24 oppføringer
Pour le Mérite (1918)
Jernkorsets ridderkors
Storbånd av Paulowniablomstenes orden
Mikael den tapres orden
Collar de la Gran Orden Imperial de las Flechas Rojas (1938)[17]
Jernkorsets storkors
Æreskorset
NSDAPs partimerke i gull
Blodordenen
Danzig-korset
Storbånd av Den oppadstigende sols orden
Sverdordenen
Storkors av Sankt Stefans orden
Annunziataordenen
Storkorsridder av Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' orden
Storkorsridder av Italias kroneorden
Storkors med kjede av Finlands hvite roses orden (1941)[18]
Ridder av Hohenzollerns kongelige husorden (1917)
Zähringerløvens orden (1917)
Military Karl-Friedrich Merit Order (1917)
Jernkorset av 2. klasse (1915)
Sankt Stefans orden
Dannebrogordenen
Grand Cross of the Order of the Cross of Liberty (1942)[19]
TroskapNazi-Tyskland
VåpenartLuftwaffe
Militær gradReichsmarschall
KommandoerLuftwaffe
Dømt forForbrytelser mot menneskeheten,[20][21] krigsforbrytelse,[20][21] kriminelt forbund, forbrytelse mot freden[20][21]
Deltok iFørste verdenskrig, andre verdenskrig
IMDbIMDb
Signatur
Hermann Görings signatur
Hermann Göring på Commons

Hermann Wilhelm Göring (1893–1946) var en tysk nazist, pilot, SA-general og militær leder under andre verdenskrig. Han var øverstkommanderende for Luftwaffe (fra 1935), feltmarskalk (fra 1938) og riksmarskalk (fra 1940). Han var Riksdagens president fra august 1932 og ut den nasjonalsosialistiske epoken, og i en kort periode næringslivsminister i Hitlers regjering. Han var en svært sentral person i Det tredje riket (Tyskland 1933–1945). Han var jagerflyger og utmerket seg som flyveress under første verdenskrig.

Göring ble etter krigen dømt til døden for forbrytelser mot freden, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten ved rettsoppgjøret i Nürnberg. Han tok sitt eget liv 15. oktober 1946 dagen før henrettelsen skulle skje.

Bakgrunn og familie

[rediger | rediger kilde]

Göring vokste opp på Marienbad sanatorium, ved Rosenheim i Bayern. Familien var velstående, og kom fra en aristokratisk slekt med tyskspråklig, sveitsisk bakgrunn. Faren, Heinrich Ernst Göring (31. oktober 1839 – 7. desember 1913), var en tidligere kavalerioffiser, og hadde arbeidet som embetsmann i Tysk Sydvest-Afrika. Der ble medlemmer av herero-stammen satt i konsentrasjonsleir, hvor Heinrich Göring lot sine kolleger utføre medisinske eksperimenter på fangene, med raseforskning som formål.[22]

Görings mor, Franziska «Fanny» Tiefenbrunn (1859-15. juli 1923) kom fra en bayersk bondefamilie, og dette ekteskapet (inngått i 1885) mellom en aristokrat og en kvinne fra de lavere samfunnsklasser var bare mulig siden Heinrich Ernst Göring var enkemann. Hermann Göring var en av fem barn, den eldste søsteren Paula Elisabeth Rosa Göring var fra farens første ekteskap, ellers hadde han brødrene Albert Göring og Karl Ernst Göring, og søsteren Olga Therese Sophia. Selv om antisemittisme var ganske utbredt på denne tiden, skal ikke Görings foreldre ha hatt slike synspunkter.

Broren Albert var motstander av nazismen og hjalp forfulgte personer.[23]

Første verdenskrig og mellomkrigstiden

[rediger | rediger kilde]
Göring under første verdenskrig, i 1917.
Foto: Nicola Perscheid (1864–1930)
Bryllup mellom Emmy Sonnemann og Hermann Göring, Berlin. 1935.
Foto: Deutsches Bundesarchiv, B 145 Bild-F051618-0010 / Schaack, Lothar / CC-BY-SA 3.0

Göring var jagerflyger og utmerket seg, som såkalt flyveress under første verdenskrig. Han var nestkommanderende under «Den røde baron» Manfred von Richthofen for enheten Jasta 11. Etter von Richthofens død overtok Göring kommandoen over enheten, og ble tildelt ordenen Pour le Mérite for sin innsats i krigen. Dette var den høyeste utmerkelsen i Tyskland på denne tiden.

Etter krigen ble det tyske flyvåpen ved hæren og marinen lagt ned, og Göring ble arbeidsledig. Han reiste til Danmark og Sverige og tok på seg ymse oppdrag som flyver. I Sverige møtte han den svenske adelsdamen Karin von Kantzow (født Fock, 1888–1931). De giftet seg i 1922 og vendte tilbake til Tyskland.

Både han og hustruen gikk da inn i NSDAP (nazipartiet) der Göring tidlig fikk sentrale oppgaver, blant annet som leder av Sturmabteilung (SA). Under det mislykkede ølkjellerkuppet fikk han skuddskader og ble behandlet av en jødisk familie som bodde i nabolaget. Han sørget senere for at de fikk reise ut av Tyskland under jødeforfølgelsene. Selv måtte han reise utenlands etter kuppforsøket, og vendte tilbake til Sverige i noen år. Göring var en stund innlagt på mentalsykehus i Sverige på grunn av morfinmisbruk, som hadde sin bakgrunn i smertene han hadde etter skuddskadene. Misbruket av morfin fortsatte resten av livet.

Tilbake i Tyskland fikk Göring en sentral posisjon i apparatet rundt Hitler, både i terroriseringen av politiske motstandere og i arbeidet med å gjøre NSDAP mer stuerent i de øvre sosiale klasser og overfor næringslivsledelsen. Her spilte også Görings hustru en sentral rolle, med sin adelige og aristokratiske, svenske bakgrunn.

Han var riksdagsrepresentant for det nasjonalsosialistiske (nazistiske) partiet NSDAP fra 1928. Göring ble valgt til Riksdagens president i august 1932, helt i sluttfasen av Weimarrepublikken. Han ble sittende som riksdagspresident også etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen, og beholdt det for resten av den nasjonalsosialistiske epoken. Etter maktovertakelsen hadde ikke lenger Riksdagen noen reell betydning, ettersom all makt var samlet hos diktatoren Adolf Hitler.

Etter maktovertagelsen i 1933

[rediger | rediger kilde]
Møtet mellom Hermann Göring og den svenske prins Gustaf Adolf og kong Gustav V i Berlin 1939 er uttrykk for den svenske tyskvennligheten før og under andre verdenskrig. Göring var gift med den svenske adelsdamen Karin von Kantzow fra 1922 til hun døde i 1931.
Brev fra Göring til Reinhard Heydrich datert juli 1941 der Göring lover all støtte til Endlösung der Judenfrage («den endelige løsningen på jødespørsmålet»). Heydrich var rikssikkerhetssjef og en av hovedmennene bak holocaust.

Etter Hitlers maktovertagelse i Tyskland i 1933 ble Göring utnevnt til luftfartsminister. Han ble også utnevnt til riksskogmester og riksjegermester. Andre titler inkluderte riksmarskalk, ministerpresident og innenriksminister i Preussen. Han var sentral i arbeidet med Anschluss, men Hitler mente han gikk bak hans rygg ved Münchenforliket, og Görings posisjon ble fra da av mindre sentral. Göring var imidlertid en livsnyter som likte å smykke seg med fine titler og flotte uniformer. Han var også særdeles ærekjær. Mange regnet Göring lenge som nummer to i Tyskland, etter Hitler.

Ifølge Nürnberg-dommen etter krigen var det Göring som utviklet Gestapo og som etablerte de første konsentrasjonsleirene. Før Tyskland tok kontroll over Bøhmen-Mähren i 1939 truet han president Emil Hácha med å bombe Praha, noe han innrømmet ved rettsoppgjøret etter krigen.[24]

Göring giftet seg på nytt i 1935 med skuespillerinnen Emmy Sonnemann. Sammen fikk de datteren Edda (født i 1938).

Göring var sentral under de lange knivers natt og hadde ansvaret for utrenskningene i Berlin. Dagen etter angrepet på Nederland og Belgia besøkte en svensk delegasjon Göring i anledning av situasjonen i Narvik. Han snakket åpent om general Eduard Dietls problemer og prøvde å true dem til å la Tyskland sende våpen og ammunisjon gjennom Sverige til Narvik. Diplomaten Gunnar Hägglöf refererte at Göring sa: «De, herr Hägglöf, er en uforbederlig jurist og diplomat. De skjønner ingenting av folkenes store skjebnespørsmål», avsluttet med et knyttneveslag i bordet. Om Görings fremtreden sa han: «Göring (...) skrek, var påvirket av morfin, stinket parfyme, hadde like mange smykker som en fornem, gammel enke og var sminket som et gammelt ludder.»[25]

I en radiotale 5. oktober 1942 sa han:

«En ting skal du vite, du tyske folk: Hvis vi taper krigen, blir du utslettet. Jøden med sitt uutslukkelige hat står bak denne utslettelsestanken, og hvis det tyske folket taper krigen, blir den neste regenten en jøde. Og hva jøde vil si, burde dere vite. (...) Denne krigen er ikke andre verdenskrig, den er den store rasekrigen. (...) La bare jøden sette på seg forskjellige masker, vi kjenner ham uansett igjen på snyteskaftet. Jøden står bak alt, og det er han som har utfordret oss til kamp på død og fordervelse.»[26]

Etter at krigslykken snudde, falt Göring gradvis mer i unåde. Blant annet skyldtes det hans katastrofale strategier under slaget om Storbritannia i 1940. Dessuten hadde Göring vært en forkjemper for Messerschmitt Bf 110 jagerflyet som viste seg å være underlegent de mindre jagerflyene. Hitler betraktet Göring som feig, lat og korrumpert av sin overdådige, usunne livsstil og morfinmisbruket.

Göring hadde også et stort ansvar for de tyske tapene i slaget om Stalingrad, da han og Wolfram von Richthofen, fetter til «den røde baron» Manfred von Richthofen, garanterte for opprettelsen av en luftbro som skulle sikre forsyningene til den kjempende tyske hær. Ammunisjon og matvarer som ble fløyet inn, var på sitt beste oppe i førti tonn daglig, om lag 15 % av dagsbehovet.[27] I Erich von Mansteins dagboksnotat 24. november 1942 står anført at «etterforsyningen av 6. armé gjennom luften for tiden dekker en tiendedel av dagsbehovet for ammunisjon og drivstoff, forutsatt at det i det hele tatt er mulig å fly».[28]

I 1941 hadde Hitler bestemt at Göring skulle etterfølge ham som Tysklands fører, dersom Hitler skulle dø eller på annen måte bli satt ut av spill. Da Hitler ble værende i det beleirede Berlin mot slutten av april 1945, sendte Göring følgende telegram til Hitler der han minnet føreren om denne avtalen:

«Min Fører! Er De, i betraktning av Deres beslutning om å bli i Festning Berlin, enig i at jeg umiddelbart overtar den totale ledelse av Riket, med full handlefrihet innenlands og utenlands, som Deres etterfølger? Hvis intet svar er mottatt innen klokken 22.00 i kveld, vil jeg gå ut fra at De har mistet Deres handlefrihet, og jeg vil da handle til beste for vårt land og vårt folk. De vet hva jeg føler for Dem i denne alvorligste stund i mitt liv. Jeg mangler ord for å uttrykke det jeg føler. Måtte Gud beskytte Dem og bringe Dem hit.
Deres hengivne, Hermann Göring»

Martin Bormann lyktes i å overbevise Hitler om at dette var et forsøk av Göring på å avsette ham som fører.[29] En rasende Hitler beordret Göring arrestert for høyforræderi og fratatt alle stillinger, verv og utmerkelser.[30]

Göring bygget et stort og fasjonabelt jaktslott mellom Großdöllner See og Wuckersee i Brandenburg, 85 km nordøst for Berlin som han ga navnet Carinhall etter sin første hustru. Byggingen begynte i 1933 og fortsatte hele krigen, og han hadde store planer for videre utvidelser. På slottet samlet han plyndrede skatter fra okkuperte lands museer og brukte stedet som representasjonssted for å imponere gjester. I april 1945 sprengte Göring slottet for at skattene ikke skulle falle i hendene på sovjetiske styrker.

Rettssak og død

[rediger | rediger kilde]

På slutten av krigen, da Hitler hadde beordret Görings arrestasjon, overgav han seg til styrker fra den amerikanske hær. Göring og hans følge ble funnet i en trafikkork i Radstadt i Østerrike 8. mai 1945. Han hadde planer om å komme i kontakt med Eisenhower for å delta i forhandling om betingelsene for overgivelse. Han hadde uten resultat tatt kontakt med Dönitz for å be om å delta på tyske side sammen med Alfred Jodl. Göring ble flyttet til Zell am See, hovedkvarter 36. amerikanske infanteridivisjon, så til Kitzbühl og hvorfra han ble fløyet til Augsburg og internert som krigsfange.[31][32] Etter arrestasjonen var han fortsatt opptatt av hvordan han skulle henvende seg til det tyske folk etter å ha oppnådd et tilfredsstillende resultat i forhandlinger med Eisenhower.[30]

Göring arvet Mauterndorf slott i Salzburg (delstat), og flyktet dit i krigens siste dager. Göring var æresborger av Mauterndorf by og tittelen ble ikke trukket tilbake etter krigen.[33] Undersøkelser publisert i 2017 fant ikke dokumenter som viste at han ble utnevnt til æresborger.[34][35]
Fra Nürnbergprosessen etter andre verdenskrig. Hermann Göring (uniform uten distinksjoner) helt ytterst i fremste rekke ved siden av Rudolf Hess, Joachim von Ribbentrop og Wilhelm Keitel. Bak f.v.: Karl Dönitz, Erich Raeder, Baldur von Schirach og Fritz Sauckel.

Kempners forhør

[rediger | rediger kilde]

Den tyskefødte amerikanske juristen Robert Kempner forhørte Göring 13. oktober 1945.[36] Göring hadde 9. februar 1933 fjernet Kempner fra stillingen i innenriksdepartementet og Göring skal da ha sagt: «De kan prise dem lykkelig over at jeg ikke får Dem kastet i fengsel. Forsvinn! La meg aldri se Dem igjen».[37][38][39] Kempner ble arrestert i 1935. Det var trolig Rudolf Diels som brukte sin kontakt med Göring til å få Kempner løslatt fra interneringsleiren Columbia-Haus i Berlin.[40] Göring forsøkte å beklage at han sparket Kempner fra det prøyssiske innenriksdepartementet. Kempner takket da Göring for at han ble tvunget til å forlate Tyskland slik at han reddet livet. Det var deretter en avslappet tone i samtalen mellom de to. Kempner spurte ut Göring blant annet om Riksdagsbrannen.[36] Göring ble tydelig nervøs og urolig da Rudolf Diels ble nevnt, trolig fordi Diels satt på kompromitterende informasjon om Göring. Kempner og Diels hadde arbeidet sammen i det prøyssiske innenriksdepartementet i mellomkrigstiden.[41] Kempner var av jødisk opphav.[42] Kempner var en tydelig motstander av nazistene og forsøkte å hindre dem å komme til makten.[43]

Rettssak

[rediger | rediger kilde]

Göring ble tiltalt i 1945 under Nürnbergprosessen og ble i 1946 dømt til døden ved henging. Da han fikk vite at general Friedrich Paulus kom for å vitne mot ham, oppfordret han sin forsvarer til å «spørre det skitne svinet om han visste hva en forræder er».[44] Under rettssaken uttalte Göring at Hitler, Goebbels, Himmler og Martin Bormann hadde ansvaret for forbrytelsene under det tredje riket. Han mente at særlig Bormann hadde en skjebnesvanger innflytelse på Hitler.[45]

Tiltalen omfatter alle fire punkter:[24]

  1. Konspirasjon (sammensvergelse) for å utføre forbrytelser i punkt 2–4;
  2. Forbrytelser mot freden
  3. Krigsforbrytelser
  4. Forbrytelser mot menneskeheten

Ifølge dommen var han den ledende figuren i naziregimet nest etter Hitler og hadde stor innflytelse på Hitler minst til 1943 da relasjonen mellom de to ble vanskeligere. Göring var tilstede ved møtet i rikskanselliet 23. mai 1939 der Hitler ga ordre om Polen ikke skulle spares. Han ledet ifølge dommen Luftwaffe under angrepet på Polen. Göring var uenig i angrepet på Norge og på Sovjetunionen, men ifølge dommen medvirket han til angrepene uten å nøle straks Hitler hadde avgjort saken. Han uttalte at han var rasende over invasjonen av Norge fordi han ikke hadde blitt involvert tidsnok til å gjøre god planlegging. Han mente at Sovjetunionen var den største trusselen mot Tyskland, men uttalte etter krigen at det ikke var noe umiddelbart militært behov for angrep. Motstanden mot angrepet på Sovjetunionen var begrunnet i strategi: Han mente Storbritannia måtte beseires før Sovjetunionen.[24]

Ifølge dommen var Göring medskyldig i bruk av slavearbeidere under krigen. Han innrømmet at regjeringen tvangsflyttet arbeidere til Tyskland for å bidrar i krigsindustrien. Han medvirket til jødeforfølgelser i Tyskland og i okkuperte områder: Flere antijødiske lover publisert i Reichsgetsetzblatt 1939-1941 var signert Göring. Dommen la til grunn av Himmler hadde hovedansvaret for Holocaust, mens Göring medvirket (han nektet i retten for å ha medvirket) blant annet ifølge et dekret av 1. juli 1941 der han instruerte Himmler og Heydrich om å iverksette en fullstendig løsning på jødespørsmålet innenfor tyskkontrollert område.[24]

Retten konkluderte med at det ikke var noen formildende omstendigheter Göring og at han hans forbrytelser var unike i sitt omfang. Tribunalet fant ham skyldig på alle fire punkter.[24]

Død

[rediger | rediger kilde]

Göring hadde ikke tenkt å dø for bøddelens hånd. På et ukjent sted i fengselscellen oppbevarte han en cyanidampull gjemt i en patronhylse. Han ventet imidlertid i det lengste med å gjennomføre selvmordet. 15. oktober 1946 forstod han at henrettelsen ville skje i løpet av kommende natt. Den kvelden lå Göring i sengen, for det meste urørlig, vel vitende om at han hele tiden ble overvåket gjennom celledørens kikkhull. Kl. 22.44 valgte han å bite over ampullen, og det kom raskt dype stønn fra mannen idet giften gjorde sin virkning. Celledøren ble da umiddelbart låst opp, og det ble gjort iherdige forsøk på å hindre at giften tok livet av ham, men personalet innså fort at han var døende. På Görings lik ble det funnet tre avskjedsbrev, to av dem med et hånlig innhold.

Henrettelsen av de øvrige ti dødsdømte under Nürnbergprosessen ble forsinket som følge av selvmordet, og det ble i stedet Joachim von Ribbentrop som først ble ført til galgen, kl. 01.30 16. oktober 1946.

Det er ikke kjent hvordan Göring fikk tilgang på giften han tok sitt liv med. Det kan ha vært en amerikansk løytnant som hadde gitt Göring giftampullen, i bytte mot gaver.[46] Internasjonale medier meldte 8. februar 2005 at den 78 år gamle amerikaneren Herbert Lee Stivers etter påtrykk fra sin datter innrømmet at han som ung menig hadde gitt kapselen til Göring, skjult i en fyllepenn som han overrakte sammen med et stykke papir to uker før henrettelsen skulle finne sted. Ifølge Stivers hadde en tysk jente han var kjæreste med, presentert ham for to menn som fortalte ham at Göring trengte medisin som måtte smugles inn til ham. Dette blir imidlertid avvist av andre som et personlig PR-stunt.[47] Göring etterlot seg et kort brev der han påstod at han hadde hatt giftampullen på seg helt fra han ble arrestert.[48]

I likhet med de henrettede medfangene sine ble Göring kremert i Dachau konsentrasjonsleir.[49] Russerne insisterte på at likene først ble fotografert nakne.[50] Asken ble tømt ut i bekken Wenzbach[trenger referanse] som løper ut i Isar-elven i München. Görings smykker ble smeltet ned før de amerikanske myndighetene leverte dem til den nyopprettede tyske finansforvaltningen som hjelp til å komme på fote igjen.[51]

Psykologisk vurdering

[rediger | rediger kilde]

Göring var samarbeidsvillig i samtale med psykiaterne da han satt i varetekt. Han fortalte blant annet at han begynte å innta medisin som inneholdt morfin fra 1937 for å dempe hodesmerter. Det ble laget tabletter spesielt for Göring og han inntok disse jevnlig og daglig. Den daglige dosen var på 100 tabletter og han la ikke skjul på misbruket. Psykiateren fikk lett overtalt Göring til å avslutte misbruket og han var da i stand til å forsvare seg selv i rett. Göring fremsto som selvopptatt med hensyn til kropp og påkledning. Han hadde et stort utvalg av salver og pudder til eget bruk, og brukte undertøy av fin silke. Psykiateren opplevde at Göring tok sin skjebne med godt humør og var mest opptatt av sitt ettermæle. Han anså seg ikke som noen forbryter og regnet med å gå inn i historien som en stor mann: Om 50-60 år ville det stå statuer av Hermann Göring over hele Tyskland, uttalte han selv.[52]

Den amerikanske legen Leon Goldensohn hadde medisinsk tilsyn med tiltalte og vitner i Nürnberg. Han snakket med dem, og notatene fra legevisittene ble 60 år senere utgitt. Göring var svært snakkesalig i samtale med Goldensohn og uttalte at nazistenes rasepolitikk var tilfeldig og irrelevant, rasepolitikken ble viktig først da noen fanatiske nazister fikk stor makt, ifølge Göring. Han betraktet seg selv som en kulturpersonlighet. Goldensohns foreldre var jøder som hadde utvandret fra Litauen.[53]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, brockhaus.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000000524, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som Hermann Wilhelm Göring, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0030575[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c d e Det tyske nasjonalbibliotekets katalog, GND-ID 118540157, besøkt 16. september 2024[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b I was the Nuremberg jailer (1st American edition)[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ www.hsozkult.de[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ a b c d e Statisten in Uniform[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ The Peerage person ID p27104.htm#i271035, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ Genealogics[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ Nuremberg Trials Project[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ www.dhm.de[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ en.wikisource.org[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ www.historyorb.com[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ Find a Grave, Find a Grave-ID 6095, besøkt 10. november 2021[Hentet fra Wikidata]
  17. ^ uttrykt som Hermann Goering, General Feldmariscal del Reich Aleman, Presidente del Consejo de Ministros de Prusia, www.boe.es, besøkt 13. august 2017[Hentet fra Wikidata]
  18. ^ Kunnian ruletti: korkeimmat ulkomaalaisille 1941-1944 annetut suomalaiset kunniamerkit, side(r) 515[Hentet fra Wikidata]
  19. ^ Kunnian ruletti: korkeimmat ulkomaalaisille 1941-1944 annetut suomalaiset kunniamerkit, side(r) 511[Hentet fra Wikidata]
  20. ^ a b c https://museums.nuernberg.de/memorium-nuremberg-trials/the-nuremberg-trials/the-international-military-tribunal/the-defendants.
  21. ^ a b c https://avalon.law.yale.edu/imt/10-01-46.asp.
  22. ^ Norman Davies: Europa i krig, forlaget Gyldendal, Oslo 2007, ISBN 978-82-05-37623-6
  23. ^ «New Book on Hermann Göring Good Brother Albert Göring - DER SPIEGEL - International». www.spiegel.de (på engelsk). 2. mai 2012. Besøkt 12. mars 2020. «Hermann Göring was one of the Nazi party's most powerful figures and an adamant anti-Semite. But his younger brother Albert worked to save the lives of dozens of Jews. Despite his efforts to do good, Albert's family name would ultimately prove to be a curse.» 
  24. ^ a b c d e «Verdicts of the Nuremberg Trial». Current History: 410. november 1946. 
  25. ^ Staffan Thorsell: Mein lieber Reichskanzler!, forlaget Versal, Oslo 2007, ISBN 978-82-8188-020-7
  26. ^ Peter Longerich: Dette visste vi ikke noe om!, forlaget Historie og Kultur, Oslo 2007
  27. ^ Guido Knopp: Hitlers krigere (s. 212), forlaget Historie & kultur, Oslo 2008, ISBN 978-82-92870-06-8
  28. ^ Guido Knopp: Hitlers krigere (s. 157)
  29. ^ Sandberg, Fredrik Økstad (11. juli 2015). «Meldingen fikk Hitler til å rase. Nå er telegrammet solgt for 450 000». Dagbladet.no (på norsk). Besøkt 12. mars 2020. «Hitler befant seg på dette tidspunktet (23. april 1945) i en bunker i Berlin, og det var bare et tidsspørsmål før russiske soldater hadde tatt over byen. Føreren mente telegrammet som Göring sendte var et forsøk på å overta makta. Adolf Hitlers personlige sekretær og partisekretær i NSDAP, Martin Borman, var med å overbevise føreren om dette.» 
  30. ^ a b Fest, Joachim C. (1972). Det Tredje rikes ansikt: et totalitært regimes profiler. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205052948. 
  31. ^ Sangster, Andrew (2019). Göbbels, Himmler and Göring: The Unholy Trinity. Cambridge Scholars Publisher. 
  32. ^ «AP Interview: Pilot recalls Nazi leader's capture». The Jerusalem Post | JPost.com. Besøkt 12. mars 2020. 
  33. ^ «Göring bleibt Ehrenbürger in Mauterndorf». kurier.at (på tysk). 10. desember 2014. Besøkt 12. mars 2020. «Ein führender Politiker des NS-Regimes darf seine Ehrung aber offenbar behalten: Hermann Göring, der rechten Hand Adolf Hitlers, wurde sie 1938 in der Gemeinde Mauterndorf im Lungau verliehen, wo er einen Teil seiner Jugend verbracht hatte. Dort ist man der Meinung, Göring sei nach seinem Suizid 1946 ohnehin kein Ehrenbürger mehr.» 
  34. ^ «Göring war kein Ehrenbürger». krone.at (på tysk). Besøkt 12. mars 2020. «Recherchen, die im Zuge der neuen Orts-Chronik zum 800-Jahre-Jubiläum noch einmal überprüft wurden. Dafür wurde sogar in Archiven in Berlin und Washington gestöbert. Ergebnis: "Göring war nie Ehrenbürger von Mauterndorf. Es gab zwar ein Sitzungsprotokoll von damals, aber keinen Nachweis über einen Beschluss", so Amtsleiter Peter Binggl, der in die Arbeiten an der neuen Chronik miteingebunden war. "Es gibt kein Dokument, das die Ehrenbürgerschaft belegt."» 
  35. ^ «Göring in Mauterndorf: Beweist Dokument die Ehrenbürgerschaft?». salzburg.orf.at (på tysk). 18. mars 2017. Besøkt 12. mars 2020. «In diesem Protokoll ist von der Ernennung Hermann Görings zum Ehrenbürger von Mauterndorf die Rede, schildert Historiker Hanno Bayr: „Es kann eigentlich nur eine Versammlung der Ortsgruppe der NSDAP sein. Die sind aus der Illegalität gekommen und könnten sich bei einem revolutionären Akt als Gemeindevertretung konstituiert haben. Wie das vor sich gegangen ist, das wissen wir nicht. Und in dieser Sitzung ernennen sie den Göring zum Ehrenbürger von Mauterndorf.“» 
  36. ^ a b Hett, Benjamin Carter (2014). Burning the Reichstag: An Investigation Into the Third Reich's Enduring Mystery. Oxford University Press. s. 26, 195. 
  37. ^ Maracin, P. (2007). Night of the Long Knives: Forty-Eight Hours That Changed The History Of The World. Rowman & Littlefield, s.91.
  38. ^ Mathieson, David (2019). A Guide to Hitler's Munich. Pen and Sword. 
  39. ^ Sennerteg, Niclas (2012). Göring - oppgjørets time. Vigmostad & Bjørke/Schibsted. 
  40. ^ Sennerteg, Niclas (2012). Göring - oppgjørets time. Vigmostad & Bjørke/Schibsted. 
  41. ^ Sennerteg, Niclas (2012). Göring - oppgjørets time. Vigmostad & Bjørke/Schibsted. 
  42. ^ Roseman, Mark (5. januar 2002). «Cognac and genocide». the Guardian (på engelsk). Besøkt 17. september 2022. 
  43. ^ Lang, Jochen von (1979). Martin Bormann: mannen som hadde Hitler i sin makt. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203100635. 
  44. ^ Guido Knopp: Hitlers krigere (s. 220)
  45. ^ Lang, Jochen von (1979). Martin Bormann: mannen som hadde Hitler i sin makt. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203100635. 
  46. ^ Taylor, Telford (1992). The Anatomy of the Nuremberg Trials. New York: Knopf. s. 622. ISBN 978-0-394-58355-6. 
  47. ^ Elsworth, Catherine (8. februar 2005). «I gave Göring his poison pill, says American» (på engelsk). ISSN 0307-1235. Besøkt 12. mars 2020. 
  48. ^ El-Hai, Jack: Nazisten og psykiateren (s. 196), forlaget Humanist, Oslo 2014, ISBN 978-82-82820-87-5
  49. ^ «Photograph of all four ovens in the crematory at Dachau concentration camp». www.scrapbookpages.com. Arkivert fra originalen 7. januar 2009. Besøkt 12. mars 2020. 
  50. ^ «Wehe den Besiegten: Von der Asche der Welt». meinbezirk.at (på tysk). Besøkt 12. mars 2020. 
  51. ^ El-Hai, Jack: Nazisten og psykiateren (s. 200-01)
  52. ^ Fraenkel, Heinrich (1963). Hermann Göring. Oslo: Nasjonalforl. 
  53. ^ Hegge, Per Egil: Hvordan nazi-lederne tenkte. Aftenposten, 11. oktober 2004.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Forgjenger  Oberste SA-Führer
1923 		Etterfølger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Hermann_Göring&oldid=24303958»