Aineias
Aineias | |||
---|---|---|---|
Trossystem | Gresk mytologi | ||
Religionssenter | Antikkens Hellas og Roma | ||
Originalt navn | Αἰνείας | ||
Foreldre | Ankhises og Afrodite (Venus) | ||
Make | 1) Kreousa 2) Lavinia | ||
Barn | Askanios | ||
Bosted | Troja | ||
Tekster | Homer Vergil Hyginus Ovid | ||
I andre mytologier | romersk mytologi |
Aineias eller Æneas (gresk: Αἰνείας, Aineías; muligens avledet fra gresk aenos = ros, lovprisning,[1] og αἰνή, «lovprist») var en trojansk helt i gresk-romersk mytologi og litteratur, sønn av gudinnen Afrodite (Venus i romerske kilder) og trojaneren Ankhises. Hans far var også tremenning til kong Priamos av Troja. Den romerske forfatteren Vergil (70-19 f.Kr.) gjorde Aineias til en hovedperson i sitt store epos Æneiden etter mønster av Homers Iliaden, der Æneas kalles dardaneres konge.[2] På samme måte som Iliaden var grekernes store nasjonalepos, var Æneiden ment å være romernes. I diktverket fortelles det om Aineias' flukt fra fødebyen etter byens fall og ødeleggelse ved Trojakrigens slutt, samt hans reise til Italia hvor han grunnlegger det som blir Roma, og som stamfar til Romulus og Remus blir byens mytiske opphav. Æneas er Romas første virkelige helt.
Greske myter og epos
[rediger | rediger kilde]Homeriske hymne til Afrodite
[rediger | rediger kilde]Fortellingen om Aineias' fødsel er fortalt i «Hymne til Afrodite», en av de fremste homeriske hymner.[3][4] Afrodite hadde vært årsaken til at de andre gudene, særlig Zevs, begjærte dødelige kvinner på Jorden. Til gjengjeld lot Zevs henne bli forelsket i en dødelig, Ankhises, som gjetet sine krøtter ved Idafjellet («Gudinnens fjell») i Troas i Anatolia. Da Afrodite fikk se ham, ble hun fullstendig forhekset; hun pyntet seg som til bryllupsfest hos gudene, og åpenbaret seg for ham. Ankhises ble overveldet av hennes skjønnhet, overbevist om at hun måtte være en gudinne, men Afrodite forsikret ham at hun bare var en frygisk prinsesse. Først etter samleiet røpet hun sin virkelige identitet. Ankhises ble redd for følgene av deres forhold, men gudinnen forsikret ham om at hun ville føde ham en sønn som skulle hete Aineias. Imidlertid advarte hun ham om at ingen måtte få vite om forholdet deres.[3]
Da Aineias var nyfødt, tok gudinnen ham med til nymfene ved Idafjellet. Hun beordret dem til å oppfostre barnet til han ble fem år gammel og deretter bringe ham til Ankhises.[3] I henhold til andre kilder skrøt Ankhises senere av sitt seksuelle møte med kjærlighetsgudinnen, og ble straffet med Zevs' lynstråle i sin ene fot. Han ble dermed lam i foten, og da Troja brant, måtte Aineias bære ham på ryggen.[5]
Aineias' første hustru var Kreousa (gresk: Κρέουσα, Kreousa; navnet betyr ganske enkelt «prinsesse»), datter av kong Priamos av Troja og Hekabe.[6][7]
Homers Iliaden
[rediger | rediger kilde]Aineias er en mindre betydelig figur i Iliaden hvor han to ganger ble reddet fra døden av gudene for en ennå ukjent skjebne. Men han er en kriger i egen rett. Etter å ha holdt seg tilbake fra kamphandlingene, krenket av kong Priamos ettersom han ikke fikk sin rett til æren til tross for sin tapperhet, men etter å ha blitt egget av Deifobus, en av Priamos' sønner, ledet han et angrep mot Idomenevs for å få tilbake liket av sin svoger Alkathoos (gift med Hippodamia).[8] Aineias er lederen av trojanernes allierte fra Dardanos, foruten også å være en slektning og en av de nestkommanderende under Hektor, den trojanske helten og eldste sønn av Priamos, som ledet trojanerne.
Mange av gudene grep inn i Trojakrigen på vegne av begge sider av de kjempende for å gi støtte til sine favoritter. Afrodite holdt øye med sin sønn Aineias og kom til hans hjelp på slagmarken. Også Apollon likte Aineias. Begge guddommene reddet Aineias fra tvekampen med den greske helten Diomedes fra Argos som nær drepte ham. De fraktet ham av sted til Pergamos på Kypros for at han skulle lege sine sår. Selv Poseidon, som vanligvis favoriserte grekerne, kom til hans hjelp etter at han kom under i kampen mot Akilles, ved å hevde at Aineias, selv om han kom fra en sidegren av kongefamilien, var forutbestemt til å bli konge.
Forskeren Bruce Louden har forstått Aineias som en mytologisk type i samme tradisjon som Utnapishtim (mesopotamisk mytologi); Baukis og Filemon; og Lot (Det gamle testamente); de rettmessige mennesker som blir spart for allmenne ødeleggelse og undergang.[9] Apollodorus forklarte det som at «...grekerne lot ham være på grunn av hans nåde.»[10]
Andre kilder
[rediger | rediger kilde]Den romerske mytografen Gaius Julius Hyginus (ca. 64 f.Kr. – 17 e.Kr.) hevder i sin tekstsamling Fabulæ[11] at Aineias drepte 28 fiender i Trojakrigen. Det høye antallet har nok sin årsak i at Hyginus var en nær samtidig med Vergil, ikke en forlengelse av den homerske tradisjon. Aineias dukker også opp i Troja-fortellinger som er tilskrevet Dares Phrygius og Dictys Cretensis. Aineias' betydning for romerne var å tjene som en legemliggjørelse av den stoiske dyden pietas, å oppfylle sin plikt mot familien, slekten og gudene, og lojalitet mot sitt livskall.[12]
Romerske myter og litteratur
[rediger | rediger kilde]Historiske kilder
[rediger | rediger kilde]Fortellingen om Aineias ble fortsatt av romerske forfattere. En innflytelsesrik kilde var historien om Romas grunnleggelse i Cato den eldres Origines («Opprinnelsen»).[14] Det var det første kjente historieverket i prosa på latin, og blant de aller første latinske prosaverker i uansett sjangre.[15] Legenden om Aineias var velkjent i Vergils dager og ble fortalt i flere historiske verker, blant dem Dionysios fra Halikarnassos' store verk om romersk historie, Rhōmaikē arkhaiologia, på latin Antiquitates Romanum, som støttet seg på Marcus Terentius Varro; Titus Livius' monumentale verk Ab Urbe Condita («Fra byens grunnleggelse»), som antagelig støttet seg på Quintus Fabius Pictor, virksom på 200-tallet f.Kr.; og Gnaeus Pompeius Trogus, hvor det eneste som er bevart er et sammendrag ved Junianus Justinus.
Vergils Æneiden
[rediger | rediger kilde]Vergils Æneiden første seks sanger er en nostos, det vil si en fortelling om en hjemreise (slik «nostalgi» betyr «hjemlengsel»), sterkt inspirert av Homers Odysseen. De siste seks sangene handler om kampene ved Roma, og er i høy grad inspirerte av Iliaden (maktkamp og krig). Æneiden forklarte at Aineias var en av få trojanere som ikke ble drept eller gjort til slave da Troja falt. Etter å ha blitt beordret av gudene til å flykte, samlet Aineias sammen en gruppe overlevende («aineidene») som reiste til Italia og ble forfedre til romerne. Blant de som fulgte den trojanske helten var Aineias' gamle far Ankhises, hornblåseren Misenus, hans venner Achates, Sergestus og Acmon, den legekyndige Iapyx, rormannen Palinurus og sønnen Askanios (latin: Ascanius); også kjent som Iulus, Julus, eller Ascanius Julius. Det er fra ham og under dette navnet den romerske slekten Gens Julia hevdet å nedstamme, inkludert Julius Cæsar, og via Iulus også Venus (Afrodite).[12]
Da Æneas så at Troja var falt, skyndte han seg hjem og hentet sin gamle far, som han måtte bære på ryggen, mens han tok sin sønn ved hånden. Hans kone Creusa fulgte like bak, og alle trojanere som fikk tak i sine våpen, slo følge. Men straks de var utenfor byen, oppdaget Æneas at Creusa var borte. Fortvilt lette han etter sin kone, men fant henne aldri. Han tok med seg larer og penater på ferden, og for sin omsorg for disse husgudene og sin gamle far huskes han som «den fromme Æneas». I skogene på Idafjellets skråninger fikk han bygd skip til transport av hele følget sitt til deres nye hjem, som hans mor gudinnen hadde gitt løfte om. i den joniske øygruppen gikk følget i land for å finne mat, slaktet noen geiter og laget til et måltid, da en flokk harpyer stupte ned på dem og snappet til seg kjøttet. Trojanerne skjøt forgjeves piler etter dem, men harpyene fløy sin vei uskadet. En av dem ble sittende på en høy klippe og sa at trojanerne ville bli straffet for å ha angrepet harpyene, at havet skulle kaste dem rundt til de nådde Italia, og der skulle de ikke få bygge byen sin før de var sultne nok til å spise brødfjelene sine.[16]
Med en flåte på 20 skip foretok han den lange reisen til det lovede land, den nye Troja. De reiste langs kysten av Trakia via Delos, Kreta, Sicilia og Kartago, før de etter flere år nådde Kumae i Campania og til slutt Latium.[12] I Epirus gikk gjorde de opphold hos Æneas' fetter Helenus, sønn av gamle Priamos, som hadde reist et nytt lite Troja. Helenus hadde giftet seg med Hektors enke Andromakhe som han tok etter at Pyrrhos var drept. Helenus var en profet og spådde Æneas at når trojanerne ankom Italia, ville de under kristtornen ved elvebredden finne en stor hvit gammel purke, med tretti smågriser rundt seg. Der skulle trojanerne bygge byen sin. Etter Helenus' råd seilte de rundt sørspissen av Sicilia i stedet for å prøve å ta seg gjennom stredet forbi Skylla og Kharybdis. Like nedenfor Etna kom en mann styrtende ned på stranden og tryglet dem om å ta ham med. Han var greker og blitt etterlatt da Odyssevs unnslapp Polyfemos' hule, og hadde holdt seg skjult i skogen. Han var så vidt om bord da de så kyklopen komme mot seg med en furu som stav, og de rodde skrekkslagne bort.[17]
Omsider nådde de reisende Sicilias vestkyst, hvor de gikk i land i Drepanum (dagens by Trapani). Her døde Aineias' far Ankhises fredelig av alderdom. Juno (gresk: Hera) som hatet trojanerne, sendte en fryktelig storm som drev skipene deres sørover, inntil de drev inn i en vakker bukt, omgitt av høye trekledde klipper. Her gjorde Aineias og hans følge landgang ved Kartago etter seks års omflakkende liv. Aineias som gikk for å lete etter mat, fikk øye på en folkemengde i ferd med å bygge en by med et tempel der tempelveggene skildret beleiringen av Troja, alle vennene hans så levende gjengitt at han brast i gråt ved synet. Dronning Dido (også kjent som Alyssa) kom da med sitt følge av nymfer inn i tempelet. Hun var enke etter kong Sichæus som ble myrdet av sin bror Pygmalion. Dido hadde klart å flykte med et trofast følge og sin manns skatter, og slo seg ned på nordkysten av Afrika.[18]
Dido og Æneas som begge hadde mistet sin ektefelle, holdt sammen i et år. Dido foreslo at trojanerne skulle bosette seg i hennes land, og at hun og Aineias i fellesskap skulle herske over de forente folkene. Et ekteskap mellom dem ble arrangert på anmodning av Juno som hadde fått vite at hennes favorittby kom til å bli beseiret av trojanernes etterkommere. Aineias' mor Venus innså at hennes sønn og hans følge ville trenge å komme til krefter før avreisen. Imidlertid ble gudenes sendebud Merkur (gresk: Hermes) sendt av Jupiter og Venus for å påminne Aineias om hans reise og dens hensikt, og fikk overtalt ham til å bryte opp straks. Da Dido fikk vite at Aineias hadde brutt sitt løfte og forlatt hennes land og henne, lyste hun en forbannelse over ham som for alltid førte til et fiendskap mellom Roma og Kartago som kulminerte i punerkrigene. Deretter begikk hun selvmord ved å stikke seg selv med det sverdet hun hadde gitt Aineias ved deres første møte.[19][20] Hun hadde bygd et likbål for seg, og trojanerne så flammene fra skipene sine uten å vite hva det var.[21]
Etter oppholdet i Kartago vendte trojanerne tilbake til Sicilia hvor Aineias organiserte gravleker til ære for sin døde far.
Selskapet reiste deretter videre til Cumae på vestkysten av Italia. Her bodde den ene sibyllen, en av Apollos jomfruer som han hadde skjenket visdom, og hun forklarte Æneas at han måtte stige ned i underverdenen og søke råd hos Pluto for å skaffe seg kjennskap til sin skjebne. Men først måtte han gå ut i skogen og sikre seg den gylne greinen, James Frazers Golden Bough. Denne måtte han bære i hånden for å være trygg. Han lette lenge, inntil to duer, hans mors fugler, viste ham treet der det glitret av gull mellom greinene, og han fant gullgreinen som vokste på treet slik mistelteinen vokser på andre. Beskyttet av greinen og en stor ofring, og i følge med sibyllen, gikk Æneas inn i en mørk hule og kom til bredden av Styx. Kharons båt ga seg under vekten av et levende menneske da han ble satt over elven. På andre siden ventet Kerberos, men sibyllen overlistet ham med en honningkake med søvndyssende midler. Æneas gjenså sine venner som falt i Troja; Tartaros, der de onde er dømt til å holde seg; og i laurbærlundene på de elysiske marker sin fars ånd og sjelene til alle deres ufødte etterkommere, som navngis frem til Vergils tid. I en myrteskog så Æneas alle som er døde av ulykkelig kjærlighet - blant dem, til hans overraskelse, Dido som han forlot.[22] Men hun vendte ham ryggen og snudde seg mot sin døde ektemann.[23][24][25]
Æneas nådde Italia akkurat da hans gamle barnepike Caieta døde, på stedet som i dag heter Gaeta. Etter å ha begravd henne satte de seg i gresset for å spise, med store runde kjeks under pålegget. Til sist spiste de kjeksene. Det minnet Æneas om harpyens ord om at de skulle spise brødfjelene sine, og nå visste han at de hadde funnet stedet der byen deres skulle ligge. Stedets konge, Latinus, ønsket Aineias hær av forviste trojanere velkommen og lot dem etablere seg i Latium. Han lovet også Æneas sin datter Lavinia; men hun var alt lovet bort til Turnus, konge over rutulerne, en annen italisk stamme i Latium. Han gikk derfor til krig, men Latinus hadde fått en spådom om at Lavinia ville bli forlovet med en utlending. Gudinnen Juno trakk igjen i trådene og lot etruskernes kong Mezentius og latinernes dronning Amata danne en allianse mot Aineias. Amata var imot at hennes datter skulle gifte seg med Aineias, og skjulte Lavinia i skogen; men Aineias' trojanere vant krigen, og Turnus ble drept. Men den hvite purken med sine smågriser ble funnet, og der ble Alba Longa grunnlagt slik det var spådd.[26]
Da Amata fikk høre om Turnus' skjebne, hengte hun seg. Her ender Vergils epos brått, og ble aldri fullført.[27]
Andre kilder
[rediger | rediger kilde]Resten av fortellingen om Aineias' liv kan settes sammen fra andre oldtidskilder, inkludert Titus Livius og Ovids Metamorfoser. I henhold til Livius var Aineias' seierrike, men Latinus døde i krigen. Aineias grunnla byen Lavinium, oppkalt etter hans hustru. Senere ønsket han velkommen Didos søster Anna Perenna (muligens en eldre, kanskje etruskisk gudinne opptatt i romersk mytologi og siden forvekslet med Didos søster grunnet navnelikheten).[28] Etter Didos død ble Kartago angrepet av numidiere, og Anna Perenna tvunget til å flykte. Da Aineias' hustru Lavinia ble sjalu, valgte hun like godt å begå selvmord ved å kaste seg i elven Numicus etter å ha blitt advart av Didos ånd i en drøm.[29] Etter at Aineias selv døde, ble Jupiter bedt av Venus om å gjøre hennes sønn udødelig (= til en gud). Jupiter gikk med på det. Elven og elveguden Numicus renset ham for alle hans menneskelige sider, og Venus salvet ham med ambrosia og nektar som guddommeliggjøring.[30] Aineias ble ifølge Livius anerkjent som guden Jupiter Indiges.[31] Tittelen Pater Indiges eller kun Indiges ble også benyttet.[32][33]
Middelalderens framstilling
[rediger | rediger kilde]På samme vis som Æneiden lånte storhet fra og bygde videre på Iliaden og Odysseen, inspirerte Vergils verk middelalderens diktning, både som forbilde og som inspirasjon. Engelske Geoffrey av Monmouth lot i prosaverket Historia Regum Britanniae («De britiske kongenes historie»), skrevet omkring 1136, en sønnesønns sønn av Aineias, Brutus trojaneren, bli stamfar til de mytiske engelske kongene og det britiske kongerike. Middelalderens diktere som fortsatte eller bygde videre på Æneiden ble en sjanger i seg selv: Romans d'Antiquité eller romerske emner, litterære sykluser basert på tolkning av gresk og romersk mytologi. To andre populære emner var de franske og de britiske konger.
1100-tallets franske Roman d'Enéas var en høvisk fortelling skrevet vers på åtte stavelser. Mens Vergil var opptatt av å vise Aineias som noe mer enn heroisk kriger, og som et romersk forbilde, er dette anonyme diktet på knappe 10 000 linjer mest opptatt av Aineias' seksualitet og kvinneeventyr. Den ble en gang på 1170-tallet grunnlaget for en middelhøytysk romanse av nederlandske Heinrich von Veldeke kalt Eneas. Veldekes Eneas er den første høviske romanse på et germansk språk og framhevet særlig høvisk kjærlighet, høvisk dyder som måtehold, selvkontroll og veltalenhet, og til tross for de tragiske hendelsene i Vergils fortelling, slik som Didos selvmord, er det en oppløftende positiv tone i teksten hvor særlig Eneas bryllup med Lavinia i avslutningen er framhevet.
Mens Roman d'Enéas også antyder homofile trekk i dens hovedfigur, er det ingen tvil om at Vergil avviser det samme i sin framstilling, noe som ikke ville ha vært i overensstemmelse med at Aineias symboliserer Roma selv og de romerske forfedrenes beste egenskaper. Å bli hos Dido ville ha vært en feil, men å bryte med henne var riktig. En romersk helt må velge plikten framfor kjærligheten. Æneiden var ment som en lojal hyllest til Augustus' pax Romana, verdensfreden under romersk herredømme.[34] Vergil synes å ha avledet alle homerotiske hentydninger til figurene Nisus og Euryalus[35], men det ender tragisk i deres død. Under gravlekene for Aineias' døde far nevner Vergil deres amor pius, en kjærlighet som utviser den pietas som er den romerske dyd,[36] og således framhever Aineias som en utelukkende heteroseksuelt dydsmønster. I middelalderen var det i det minste en mistanke om en viss homoerotisk trekk i Aineias, og Roman d'Enéas åpner for mistanken ved at dronning Amata motsatte seg Aineias' ekteskap med Lavinia ved å hevde at han elsket gutter.[37]
Middelalderens fortolkninger av Aineias var i stor grad påvirket av både Vergil og andre latinske kilder. I særdeleshet var redegjørelsene til Dictys Cretensis og Dares Phrygius, som ble omarbeidet og bearbeidet på 1200-tallet av den italienske forfatteren Guido delle Colonne i hans Historia destructionis Troiae, og som farget mange senere fortellinger. Fra denne forfatteren kan man se innflytelsen på blant annet Perledikteren og andre engelske forfattere, blant annet ved antydningen [38] om at Aineias kunne trygt seile ut fra Troja med sine eiendeler og familie grunnet forræderi, noe han ble straffet for av Kreousa.[39] I den engelske høviske romanse Sir Gawain og den grønne ridder fra slutten av 1300-tallet benyttet Perledikteren, som mange andre engelske forfattere, blant annet Geoffrey av Monmouth, Aineias til å etablere en trojansk genealogi for opprettelsen av det britiske rike,[38] og forklarte at Aineias var «anklaget for sin troløshet, bevist å være sant.»[40]
Slekt og legendariske etterkommere
[rediger | rediger kilde]Aineias hadde et omfattende slektstre. Hans amme var Kaieta, og han er far til Askanios med Kreousa, og av Silvius med Lavinia. Askanios, eller på latin Ascanius, var også kjent som Iulus (eller Julius), grunnla Alba Longa, en oldtidsby i Latium,[41] og var den første i en lang rekke av konger. I henhold til mytologien som ble skissert av Vergil i Æneiden, var Romulus og Remus begge etterkommere av Aineias gjennom deres mor Rea Silvia (og med ingen mindre enn guden Mars som far), noe som gjorde Aineias til stamfar til det romerske folk. En del tidlige kilder kaller ham for deres far eller deres bestefar,[42] men i betraktning til den generelt aksepterte dateringen av Trojas fall til rundt 1184 f.Kr. og grunnleggelsen av Roma til 753 f.Kr., synes dette lite trolig. Gens Julia, en patrisierfamilien Julia i Roma, hevdet å komme fra Alba Longa og nedstamme direkte fra Ascanius. Blant de fremste i denne familien var Julius Cæsar og Augustus, og som da også nedstammet fra Venus og således hadde guddommelig opphav.
Via denne Julius-familien hevdet også palemonidene, storhertugene i Litauen og Rutenia, å nedstamme fra Aineias. Denne legenden oppsto på 1400- eller 1500-tallet som «bevis» på litauerne og storhertugdømmet var romersk opprinnelse, hovedsakelig for hevde seg i propagandakrigen mot naboen, kongeriket Polen.[43] Ettersom det var prestisje å nedstamme fra Troja fikk også de mytiske kongene i Britannia (dagens England) deres slekt sporet tilbake til en stamfar som var en sønnesønn eller sønnesønns sønn av Aineias: Brutus trojaneren. Denne legenden opptrer først i Historia Britonum, en tekstsamling fra 800-tallet, men den er best kjent fra den mytiske fortellingen som ble gitt av Geoffrey av Monmouth i hans Historia Regum Britanniae. De fleste av disse slektslistene er fiktive og fantasifulle uten historisk realitet.[44]
Framtoning
[rediger | rediger kilde]Aineias' gjennomførte epitet hos Vergil og hos andre latinske forfattere er pius, et begrep som inneholder ærbødighet (pietet) overfor gudene og plikt overfor familien.
I Æneiden er han beskrevet som sterk og flott å se på, men hans hårfarge eller hudfarge er ikke nevnt.[45] I senantikken forsøkte skribentene å fylle de manglende beskrivelsene av utseendet ved å legge til omtale av hans utseende. De excidio Troiae til Dares Phrygius beskrev Aineias som «rødbrun i håret, kraftig, veltalende, høvisk, klok, dydig og sjarmerende.»[46] Det finnes også en kort fysisk beskrivelse i Johannes Malalas' greske Kronografia fra 500-tallet e.Kr.: «kort, veldig stor med et bredt bryst, mektig, med rødmusset ansiktsfarge, et bredt fjes, en god nese, lys hud, skallet foran, et godt skjegg og grå øyne.»[47]
Moderne framstillinger
[rediger | rediger kilde]Litterære
[rediger | rediger kilde]Aineias og Dido er hovedfigurene i en britisk skillingstrykkballade fra 1600-tallet som het The Wandering Prince of Troy. Balladen endrer Aineias' skjebne fra flere års sjøseilas etter Didos død til bli forent med henne som en ånd etter hennes selvmord.[48] Nyere forskning har framhevet balladens forbindelse med en alternativ klassisk fortelling om Aineias og Dido som fortalt i den sjuende epistelen av Ovids Epistulæ Heroidum («Brev fra heltinnene»).[49]
I moderne litteratur er Aineias førstepersons tale i to dikt av Allen Tate, «Aeneas at Washington» og «Aeneas at New York». Han er også hovedperson i Ursula K. Le Guins roman Lavinia (2008), en gjenfortelling av de siste seks bøkene i Æneiden fortalt fra Lavinias synsvinkel, datter av kong Latinus av Latium.
Opera, film og annen media
[rediger | rediger kilde]Aineias er tittelhaveren i Henry Purcells opera Dido og Aeneas (ca 1688), og er en av hovedrollene i Hector Berlioz' opera Les Troyens (ca. 1857).
Til tross for de mange dramatiske elementer har Aineias' historie fått liten interesse fra filmindustrien. Han ble framstilt av Steve Reeves i en hovedrolle i en italiensk «sverd-og-sandal»-film fra 1961, Guerra di Troia («Trojakrigen», internasjonalt kalt «Den trojanske hest»). Reeves gjentok denne rollen allerede året etter i den italiensk-franske samproduksjonen La leggenda di Enea («Legenden om Aineias»). Mens den første tok utgangspunkt i fortellingens begynnelse med Troja, konsentrerte filmen fra 1962 om Aineias' ankomst i Latium og hans krig med de lokale stammene.
Den nyeste filmatiseringen hvor Aineias opptrer er den amerikanske filmen Troja (2004) med Brad Pitt som Akilles, og hvor Aineias opptrer som en ungdom, framstilt av Frankie Fitzgerald. Han har ansvaret for å beskytte de trojanske flyktningene og bedt om ta vare på idealene til byen og dens folk. Han mottar sverdet til Priamos av Paris for å gi legitimitet og kontinuitet til Trojas kongelige slekt. I denne filmen er han ikke et medlem av kongefamilien og synes ikke å delta i selve krigen om Troja.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ James Nohrnberg: The Analogy of The Faerie Queene (s. 48)
- ^ Kraggerud, Egil; Brecke, Iris: «Æneas» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 17. mars 2022 fra [1]
- ^ a b c Homeric Hymn to Aphrodite, oversatt til engelsk av Gregory Nagy, University of Houston
- ^ Walcot, Peter (Okt. 1991): «The Homeric 'Hymn' to Aphrodite': A Literary Appraisal», Greece & Rome, Second Series, Vol. 38, No. 2, s. 137-155
- ^ Vergil: Æneiden
- ^ Pseudo-Apollodorus: Bibliotheca 3. 12. 5
- ^ Hyginus: Fabulæ, 90
- ^ Homer, Iliaden, trettende sang
- ^ Louden, Bruce (2006): «Aeneas in the Iliad: the One Just Man» i: 102nd Annual Meeting of CAMWS, Classical Association of the Middle West and South
- ^ Apollodorus: Epitome, ved James George Frazer, red., kapittel 5, 21
- ^ Hyginus, Fabulæ, 115
- ^ a b c Vergil Arkivert 19. desember 2014 hos Wayback Machine., Kirkehistorie.no
- ^ v34_0404 - JULES CÉSAR Denier, cgb.fr
- ^ Stout, S.E. (1924): «How Vergil Established for Aeneas a Legal Claim to a Home and a Throne in Italy» (PDF) i: The Classical Journal 20 (3), s. 152–160.
- ^ Badian, Ernst (1966): «The early historians» i: Dorey, T. A.: Latin Historians, London
- ^ «Charlotte M. Yonge: Æneas». Arkivert fra originalen 12. august 2022. Besøkt 17. mars 2022.
- ^ «Charlotte M. Yonge: Æneas ». Arkivert fra originalen 12. august 2022. Besøkt 17. mars 2022.
- ^ «Charlotte M. Yonge: Æneas». Arkivert fra originalen 12. august 2022. Besøkt 17. mars 2022.
- ^ Vergil: Æneiden, bok 5
- ^ «Dido (Elissa)», Mortal Women of the Trojan War
- ^ «Charlotte M. Yonge: Æneas». Arkivert fra originalen 12. august 2022. Besøkt 17. mars 2022.
- ^ «Charlotte M. Yonge: Æneas». Arkivert fra originalen 12. august 2022. Besøkt 17. mars 2022.
- ^ Vergil: Æneiden, bok 6
- ^ Gill, N.S.: «The Underworld Adventure of Aeneas in The Aeneid» Arkivert 19. desember 2014 hos Wayback Machine., Ancient history
- ^ Summary and Analysis, Book VI, CliffNotes.com
- ^ «Charlotte M. Yonge: Æneas». Arkivert fra originalen 12. august 2022. Besøkt 17. mars 2022.
- ^ Vergil: Æneiden, bok 7, 593-613
- ^ Altheim, Franz (1931–1933): Römische Religionsgeschichte, bind 3. de Gruyter, Berlin
- ^ Anna Perenna, Roman Myth Index
- ^ Titus Livius: Ab Urbe Condita, bok 1.
- ^ Titus Livius (1905): The History of Rome, oversatt til engelsk av Canon Roberts, bind I, J. M. Dent & Sons, Ltd., London
- ^ Ovid: Metamorfoser, bok 14
- ^ Begrepet Indiges kan ha samme språklige opphav som engelsk indigenous (= innfødt, stedegen), og kan gjenspeile at mindre guder, kollektiv omtalt som Di indigetes ble dyrket lokalt i Italia; jf. Smith, William, red. (1870): Dictionary of Greek and Roman Antiquities, s. 573. En alternativ forklaring er at de enkeltvis ble opphøyd til guddom etter døden, jfr Sol Indiges.
- ^ Breitholtz, Lennart (1979): Epoker og diktere, Vestens litteraturhistorie 1, Oslo, s. 75-76
- ^ Crompton, Louis (2003): Homosexuality and Civilization, Harvard University Press, s. 84–86
- ^ Winn, James Anderson (2008): The Poetry of War, Cambridge University Press, s. 162.
- ^ Eldevik, Randi (1991): «Negotiations of Homoerotic Tradition» i: PMLA 106 (5): 1177–1178. doi:10.2307/462692
- ^ a b Tolkien, J.R.R.; Gordon, E.V.; Davis, Norman red. (1967): Sir Gawain and the Green Knight (2 utg.). Oxford: Oxford UP. ISBN 9780198114864. s. 70.
- ^ Colonne, Guido delle; Griffin, N. E., red. (1936): Historia destructionis Troiae. Medieval Academy Books 26. Cambridge: Medieval Academy of America. s. 218, 234.
- ^ Howes, Laura, red. (2010): Sir Gawain and the Green Knight. Marie Boroff (overs.). New York: Norton. s. 3. ISBN 9780393930252. I denne oversettelsen er dog den forræderske ridderen i linje 3 identifisert som Antenor, noe som i henhold Tolkien ikke er korrekt.
- ^ Guralnik, David B, red. (1986): «Alba Longa» i: Webster's New World Dictionary of the American Language (2. utg.). New York, NY: Prentice Hall Press. ISBN 0-671-41811-4, ISBN 0-671-47035-3.
- ^ Plutark: «The Life of Romulus», The Parallel Lives
- ^ Rowell, S. C. (1994): Lithuania Ascending: A Pagan Empire Within East-Central Europe, 1295-1345. Cambridge Studies in Medieval Life and Thought: Fourth Series. Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-45011-9. s. 41
- ^ Summerfield, Thea (2011): «Filling the Gap: Brutus in the Historia Brittonum, Anglo-Saxon Chronicle MS F, and Geoffrey of Monmouth» i: Dresvina, Juliana and Sparks, Nicholas (red.): The Medieval Chronicle VII, Rodopi, Amsterdam/New York, , s. 85-102
- ^ Griffith, Mark (Okt. 1985): «What Does Aeneas Look like?» i: Classical Philology, Vol. 80, No. 4, s. 309.
- ^ Dares Phrygius: The Fall Of Troy, Classical E-Text, Theoi.com
- ^ Lowden, John (1988): Illuminated prophet books: a study of Byzantine manuscripts of the major and minor prophets, Penn State Press, s. 62
- ^ English Broadside Ballad Archive, gjengivelse av balladen
- ^ Reid, Lindsay Ann (2014): Ovidian Bibliofictions and the Tudor Book, Ashgate, s. 129-135.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- De klassiske kildene
- Homer: Iliaden, 2, 819–821; 5, 217–575; 13, 455–544; 20, 75–352.
- Pseudo-Apollodorus: Bibliotheca, III. xii. 2; Epitome III. 32–IV. 2; V. 21.
- Vergil: Æneiden.
- Ovid: Metamorfoser, XIII. 623-715; XIV. 75-153; 581–608.
- Ovid: Epistulæ Heroidum, VII.
- Titus Livius: Ab Urbe Condita, bok 1.1-2.
- Dictys Cretensis.
- Dares Phrygius.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Aeneas – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- «Aeneas» i: Encyclopædia Britannica (1911) via Wikisource