Antoine Watteau

Antoine Watteau
Portrettmaleri av Watteau fra hans siste leveår, av Rosalba Carriera (1721)
Født		Jean-Antoine Watteau 10. okt. 1684[1][2][3][4] Valenciennes (Hainaut, Kongeriket Frankrike)[5][6][7]
Død		18. juli 1721[1][2][3][4] (36 år) Nogent-sur-Marne (Kongeriket Frankrike)[8][9][6]
Beskjeftigelse		Kunstmaler, grafiker, tegner, kunstner, grafiker, bygningstegner, billedkunstner
Nasjonalitet		Kongeriket Frankrike[10] Frankrike[11]
Medlem av		Académie royale de peinture et de sculpture
Utmerkelser		Prix de Rome (1709)[12]
Antoine Watteau på Commons

Jean-Antoine Watteau (1684–1721) var en fransk maler, tegner og grafiker fra rokokkoperioden.

I sin korte karriere pustet han nytt liv i interessen for farge og bevegelse (i Correggios og Rubens' tradisjon) og revitaliserte det hendøende barokke idiom, i det som med tiden ble kjent som rokokko. Han regnes som skaperen av fêtes galantes-genren: bilder fylt av et teatralsk preg med en pastoral og idyllisk sjarm. Noen av hans mest kjente motiver ble hentet fra italiensk commedia dell'arte-tradisjon og ballett.

Watteaus verker viser det lekende og festende aristokratiet på 1700-tallet, der det grove og jordiske ble til drømmer og fantasi; eventyret ble virkeliggjort i form av elegant antrukne kvinner fremstilt som gudinner og menn som satyrer.

Watteaus vokste opp i Valenciennes i Flandern, som sønn av en murer. Han viste tidlig interesse for malerkunst og var en kort tid i lære hos den lokale maleren Jacques-Albert Gérin (ca. 1640-1702).

Watteau ble raskt en meget bedre kunstner enn sin lærer, og i 1702 reiste han, bare 17 år gammel, til Paris. Der kom han først i lære i et verksted hvor han kopierte flamske og nederlandske sjangermalerier. Fra 1703 og i fem år fremover arbeidet Watteau hos maleren Claude Gillot (1673–1722). Gillot var den ledende maleren av [italienske teatermotiver fra Commedia dell'arte-tradisjonen.

I årene 1708-1709 arbeidet Watteau for hoffmaleren Claude Audran III (1658–1734), som hadde blitt engasjert til å utføre utsmykninger i de kongelige palasser. Med dette var Watteaus kunstneriske læretid fullbyrdet, og hans ferd inn i Paris' øverste sosiale lag begynte. Hans bekjentskap med mesénen Pierre Crozat, som han traff i 1716, var av stor betydning. Han ble tilbudt et sete i Det franske akademi, og i 1717 ble han fullverdig medlem av Akademiet, under devisen de galante festers maler (fransk: féte-galante). Han ble skildreren av sin tids sosietetsliv, og en berømt maler som mottok bestillinger fra Frankrikes rikeste menn.

Han døde, bare 36 år gammel, av tuberkulose.

Watteau var påvirket av fortidens kolorister. I sine beskytteres samlinger hadde han gode muligheter til å studere de gamle mesteres verker, og han kopierte dem flittig. Det var Rubens og den venetianske skolen, blant annet Tizian, som utøvet den største innflytelse over hans utvikling. I Harlekin og Columbine (ca. 1715) er innflytelsen tydelig, men den følsomme tegningen og drømmelignende stemningen er hans egen, og kjennetegner den modne Watteau.

Hans nøyaktighet i skildringene har også gjort ham til en yndet kilde for drakthistorikere.

Reisen til Kythera ble malt i 1717 og var Watteaus opptaksmaleri til akademiet. Det er samtidig kanskje hans mest berømte maleri. Her ser man den franske rokokkoen i sitt høyeste uttrykk, i en fete champetre-stil med sosieteten i landlige omgivelser.^[14] Maleriet viser svermende par på pilegrimsferd til det legendariske Venustempelet på øya Kythera i Middelhavet. Kjæresteparene er anordnet i en ledig svingende kjerublenke som strekker seg fra Venusstatuen ved skogskanten til båten på venstre side. Landskapet bader i det varme kveldslyset og er fylt av en forskjønnet arkadisk stemning. Lengselen etter den fjerne lykken gjør utslag i de ulike parenes avreise.

En av Watteaus siste og største malerier er Kunsthandleren Gersaints reklameskilt (fransk: L'Enseigne de Gersaint). Maleriet ble malt i 1720, ifølge tradisjonen i løpet av kun åtte dager^[15], og er et høydepunkt hva observasjon, komposisjon og tegning angår. Utføringen og fargebehandlingen foregriper impresjonismen. Etter at den lungesyke kunstneren kom tilbake fra en reise i London, tok kunsthandleren Gersaint imot ham i sitt hjem. Maleriet ble skapt på oppdrag av vennen, og var tenkt som supraporte over inngangsdøren. Betrakteren skuer inn i forretningen: til venstre er man i gang med å pakke ned et speil og et portrett av Ludvig XIV, en forgangen epokes insignier, i en eske, mens herskapet til høyre befatter seg med mondén kunst.

Les fêtes vénitiennes (1718), opprinnelig kalt Dansen, utspiller seg i en ny type parkanlegg som ble anlagt på den tiden. Balansen mellom det kunstige og det naturlige er like tydelig i de positurene Watteaus skikkelser inntar, og til og med i komposisjonen som helhet.

Man kan spørre seg hvorvidt maleriet er en så enkelt og ukomplisert forherligelse av denne verdens glede som den kan synes være. Mannen kledd i orientalsk maskeradekostyme til venstre kan være et portrett av Watteaus venn, kunstneren Nicolas Vleughels, den dansende unge damen med glinsende silkekjole i midten er muligens en av den tids skuespillerinner, og sekkepipeblåseren til høyre er ganske trolig Watteau selv, kledd i bondeklær.

Maleriets tema kan være spennet mellom den realistiske gjengivelsen og den lek og fantasi som utspiller seg i motivet. I Watteaus karakter fantes et dyptgående drag av ironi, og dette gjør hans arbeider spesielt poengterte, og er iblant uforglemmelig uttrykksfulle, en kombinasjon av sorgfullhet og sensualitet. Få kunstnere har mer virkelighetstro skildret romantiske lyster med en så intensiv bevissthet om at lyster ikke er noe annet enn en overfladisk, flyktig effekt av struktur og lys.

Den utsøkte verden han fremhevet i sine fêtes galantes er stort sett hentet fra fantasien, men den er ikke mindre poetisk «sann». Flerfoldige etterligninger er begått i ettertid, ikke bare i maleriet, men også i porselen, lakkarbeider, tekstiler, emaljer, sølvarbeider og til og med på snusdåser i gull. Og hans innflytelse var enda mer omfattende enn hva disse bildene gjør inntrykk av, da trykk utført etter hans malerier og tegninger ble spredt over hele Europa og inspirerte så forskjellige kunstnere som Boucher, Gainsborough og Goya.

• Bryllupskontrakten (ca. 1712)
• Skuespillere fra Comédie française (ca. 1712)
• Harlekin og Columbine (ca. 1715)
• Den hellige familie på flukt til Egypt (ca. 1715-1717)
• Avreisen fra Kythera (1717)
• Eventyrersken (ca. 1717)
• Mezzetin (1717–1719)
• Les fêtes vénitiennes (1718)
• Gilles (ca. 1719)
• Kunsthandleren Gersaints reklameskilt (1720)
• Portrett av en adelsmann (ca. 1720)
• Paris' dom (1720)

Watteaus liv er veldokumentert ettersom både kunsthandleren Edme-François Gersaint (1695–1750) og andre venner skrev biografier om ham.

• Cohen, Sarah R., Art, dance, and the body in the French culture of the ancien régime. Cambridge University Press, 2000. ISBN 0-521-64046-6
• Levey, Michael, Rococo to Revolution: major trends in eighteenth-century painting. Thames & Hudson, 1979. ISBN 0-500-20050-5
• Plax, Julie Anne, Watteau and the cultural politics of eighteenth-century France. Cambridge University Press, 2000. ISBN 0-521-64268-X

• (en) Antoine Watteau – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Antoine Watteau – galleri av bilder, video eller lyd på Commons