Bronsealderens sammenbrudd

Bronsealderens sammenbrudd er en karakterstikk som er gitt av de historikere som ser overgangen i Midtøsten og den østlige delen av Middelhavet fra sen bronsealder til tidlig jernalder som et voldelig, plutselig og kulturelt sammenbrudd. Palassøkonomiene rundt Egeerhavet og i Anatolia, som karakteriserte den sene bronsealder, ble erstattet, etter et opphold, av isolerte landsbykulturer i det som kalles for den antikke mørke tidsalder.

Mellom 1206 og 1150 f.Kr. forstyrret det kulturelle sammenbruddet kongedømmene i den mykensk kultur, det hettittiske riket i Anatolia og Syria,^[1] og det egyptiske riket i Syria og Kanaan,^[2], handelsveger ble brutt eller forstyrret, og det oppsto et tap av lese- og skrivekyndighet. Den første fasen av denne perioden, bortimot hver eneste by mellom Troja og Gaza ble ødelagt ved vold og ofte etterlatt ubebodd, eksempelvis Hattusa, Mykene og Ugarit. Fra antikkens Hellas til oldtidens Egypt raste det sosiale og politiske systemet sammen.

Den gradvise avslutningen på den mørke tidsalder som fulgte førte til framveksten av syrisk-hittittiske og armenske kongedømmer på midten av 900-tallet f.Kr., og framveksten av det nye assyriske riket.

Inntil moderne arkeologi, og utgravninger av ruiner, tolkninger av hieroglyfer og kileskrift var kunnskapen om denne dramatiske og kaotiske tiden borte, unntatt for minnene om Trojakrigen i verkene til Homer og Exodus, jødenes utferd fra Egypt, bevart i Bibelens Andre Mosebok. Fra rundt 1250 f.Kr. ble det østlige Middelhavet rystet av bølge etter bølge av invasjoner. Rundt Egeerhavet førte en invasjon av dorere nordfra til at sivilisasjonen i Mykene gikk tapt, og deretter ble Midtøsten invadert av et folk som egypterne kalte for «havfolkene». Det er fortsatt er uklart hvem disse er, men hadde betydelig innvirkning på stabiliteten i Midtøsten. Robert Drews, professor emeritus ved Vanderbilt University innenfor oldtidshistorie, har beskrevet sammenbruddet som «den verste katastrofe i oldtidens historie, mer ulykkelig enn sammenbruddet i det vestlige Romerriket»,^[3] og siterer Fernand Braudels bedømmelse at kulturene i det østlige Middelhavet bortimot gikk tilbake til utgangspunktet («plan zéro»)^[4] Et antall mennesker har snakket om kulturelle minner fra katastrofen som fortellinger om en «tapt gullalder». Hesiod har eksempelvis snakket om gullalderen, sølvalderen og bronsealderen, skilt fra den moderne og frastøtende grusomme jernalderens verden ved heltenes tidsalder. De første tre tilhører mytenes verden, men den fjerde og femte har en mer realistisk eller historisk karakter. Heltenes tidsalder er det ekko av langvarige kriger som Homer forteller om Iliaden.^[5]

Som en del av tiden sen bronsealder og tidlig jernalder var det en periode knyttet til sammenbruddet av sentrale autoriteter, en generell avbefolkning, særlig i de meget urbane områdene, tap av skriveferdigheter i Antatolia og rundt Egeerhavet, og dens begrensning andre steder, forsvinning av de etablerte mønstrene av den internasjonale langdistansehandelen, økende ondsinnet og voldelige kamper om makten hos eliten, og reduserte muligheter for eliten på grunn av avbefolkningen.

Også i Europa førte tapet av bronsehandelen til endringer, men kom langt senere, rundt 700 f.Kr. og var langt mindre katastrofal. Ved kunnskapen om jernutvinning, et langt mer overlegent metall, brøt bronsehandelen sammen. I eksempelvis Norge var det liten grunn til å innføre bronse når man kunne utvinne et mer effektivt metall fra lokal jernmalm. Små stammesamfunn i Europas utkanter synes å ha blitt mer innadvendte og selvberget, noe som fremmet regionale kulturer. Enkelte steder var det enorme anstrengelser og ressurser som gikk med til å bygge monumentale hus og festningsverker som bygdeborger.

For det langt mer dramatiske sammenbruddet i den østlige Middelhavet er det fremmet flere teorier som forklaring. Det er ikke nødvendigvis utelukkende én bestemt årsak til sammenbruddet, men antagelig rekke årsaker, ikke nødvendigvis samtidig, men kanskje i et samspill som skapte en form for dominoeffekt i kulturene i Midtøsten og rundt Egeerhavet. Hver av teoriene er troverdig, og aspekter av dem alle kan ha en form for gyldighet i å beskrive slutten på bronsealderen i denne regionen.

Kart som visualiserer bronsealderens sammenbrudd: folkevandringer, konflikter og kjente slag.

Forskeren Amos Nur og andre har vist hvordan jordskjelv har en tendens til å skje i «sekvenser» eller «stormer» hvor et betydelig jordskjelv på over 6,5 på Richters skala, som måle styrken (magnituden) på et jordskjelv, kan i de senere måneder eller år utløse et andre eller påfølgende jordskjelv langs en svekket forkastningslinje. Han har vist at når et kart av jordskjelvhyppighet er avleiret oppå et kart av ødelagte steder i den sene bronsealderen er det en meget nær overensstemmelse.^[6]

Ekrem Akurgal, Gustav Lehmann og Fritz Schachermeyer, som følger synet til Gaston Maspero, har argumentert for folkevandringer på grunnlag av utstrakt funn av sverd av typen «Naue II» som kom fra sørlige Øst-Europa, og egyptiske nedtegnelser om «nordboere fra alle land».^[7]

Brevveksling og korrespondanse som er funnet i oldtidsbyen Ugarit har gitt oppmerksomhet til grupper som de mystiske «havfolkene». Tilsvarende har oversettelser av bevarte Linear B-dokumenter i kulturen rundt Egeerhavet fra tiden før sammenbruddet også demonstrert en økning piratvirksomhet og bortførelser av beboere som slaver, særlig fra Anatolia. Egyptiske festninger langs kysten av Libya ble reist og opprettholdt etter regimet til farao Ramses II av Egypt for å redusere og forsvare seg mot herjinger og plyndringer fra sjøen.

Leonard R. Palmer har hevdet at jern, om enn mindreverdige i henhold til bronsevåpen, eksisterte i rikere mengder og tillot således større hærer med jernvåpen til å overmanne mindre hærer av bronsevåpen ved blant annet å benytte hestestridsvogner.^[8] Det synes nå som om sammenbruddet av den internasjonale handelen over lange distanser, et aspekt av et systemkollaps, kappet av lette tilganger til tinn, noe som gjorde det umulig å produsere bronse. Eldre verktøy og våpen ble resirkulert og deretter gikk kulturene gradvis over til erstatninger av jern.

Harvey Weis, professor i arkeologi i Midtøsten ved Yale University,^[9] har benyttet Palmers tørkeindeks for 35 værstasjoner i Hellas, Tyrkia og Midtøsten for å vise at tørke av den type som vedvarte fra januar 1972 ville ha hatt effekt på samtlige av de steder som er assosiert med sammenbruddet i den sene bronsealderen.^[10] Tørke kunne lett ha vært utslagsgivende eller øket de sosioøkonomiske problemene og ført til kriger. Mer nyere har Brian Fagan vist hvordan avledning av stormer midtvinters fra Atlanterhavet til nord for Pyreneene og Alpene har ført til våtere forhold i Sentral-Europa, men ført til tørke i østlige Middelhavet, også er knyttet til sammenbruddet i den sene bronsealderen.

Et generelt systemsammenbrudd har blitt fremmet som forklaring på kulturene brøt sammen og gikk tilbake i utvikling, noe som skjedde mellom Urnemarkskulturen på rundt 1400-tallet f.Kr. og framgangen til den keltiske Hallstattkulturen på rundt 800-tallet f.Kr.^[11] Denne teorien stiller dog spørsmålet om dette sammenbruddet var en årsak til eller en effekt av sammenbruddet i bronsealderen. Et generelt systemsammenbrudd, en teori fremmet av Joseph Tainter,^[12] er fremmet som en hypotese om hvordan sosial tilbakegang som svar på samfunnets kompleksitet kan ha ført til et sammenbrudd, noe som resulterte i enklere former for samfunn.

Den spesielle konteksten av Midtøsten har en rekke faktorer, inkludert befolkningsvekst, utarmingen av dyrkbar jord, tørke, støping av bronsevåpen og jernproduksjon, ha blitt kombinert for å presse opp de relative prisene på våpen (sammenlignet med dyrkbar mark) til en nivå som ikke var bærekraftig for et tradisjonelt krigeraristokrati.

Særlig Robert Drews har gjort seg til talsmann ^[13] for at tilsynekomst av utstrakt infanteri med nylig oppfunnet våpen og rustning, som støpte framfor smidde spydhoder og lange sverd, og kastespyd, revolusjonerte kutt-og-kast-våpen.^[14] Mengden av bronsestøperier antyder «at masseproduksjon av bronsegjenstander ble brått viktig rundt Egeerhavet». Eksempelvis benytter Homer begrepet «spyd» som et synonym for «kriger», noe som antyder den fortsatte viktigheten av spyd i nærkamp. Slike nye våpen, utstyrt til en form for infanterimodell som kan kalles før-hoplitt og som var i stand til å motstå et samlet angrep fra stridsvogner trukket av hester, noe som ville destabilisere stater og samfunn som var basert på bruk av stridsvogner av den herskende klasse og påskynde en brå sosialt sammenbrudd etterhvert som herjingsstyrker, pirater og leid infanteri begynte å erobre, plyndre og brenne byer.^[15][16]

Hettittenes historie viser at hettittenes rike brøt sammen etter gjentatte angrep fra flere kanter og forsvant fra de historiske opptegnelsene. Hvert sted som var av betydning under den sene bronsealderen viser arkeologene et ødelagt kulturlag, og det synes som at her klarte sivilisasjonen ikke å komme seg tilbake til det samme nivå som hettittene for de neste tusen år. Hattusa, den hettittiske hovedstaden, ble brent ned og forlatt og aldri bygd opp på nytt. Karaoglan ble også brent og like ble etterlatt ikke gravlagt. Troja ble ødelagt minst to ganger før den til slutt ble forlatt helt og holdent fram til romersk tid.

På Kypros skiller katastrofen tidsperiodene fra sen-kypriotisk tid II (LCII) til sen-kypriotisk tid III (LCIII) da plyndring og brenning av stedene Enkomi, Kition, og Sinda skjedde, og ikke bare en gang, men to ganger, og deretter ble stedene forlatt. Et antall steder, dog ikke ødelagt, ble også forlatt. Kokkinokremos var bosetning som varte i relativ kort tid, og hvor tilstedeværelsen av ulike forråder ble skjult av smier kan antyde at ingen noen gang kom tilbake til rikdommene, noe som kan bety at de ble drept eller røvet som slaver.

Steder i Syria viser bevis på handelsforbindelser med Egypt i sør og Egeerhavet i nord og vest i den sene bronsealder. Bevis ved byen Ugarit viser at ødeleggelsen der skjedde etter regimet til farao Merneptah fra det nittende dynasti, og selv etter at kansler Bay ble felt og henrettet. Brev på leirtavler funnet bakt inn ved brannen etter ødeleggelsene av byen snakker om angrep fra sjøen, og et brev fra Alashiya (Kypros) snakker om byer som allerede var blitt ødelagt av angripere som kom fra sjøen. Det nevner også at Ugarits flåte er fraværende og patruljerende langs kysten.

Egyptisk bevis viser at fra regimet til farao Horemheb var vandrende shasu, en egyptisk betegnelse på nomader, blitt mer problematisk. Ramses II hadde krigstog mot dem og forfulgte dem så fjernt som Moab hvor han etablerte en festning etter det nære sammenbrudd i slaget ved Kadesj. Disse nomadene var problematiske, særlig da de under regimet til Merneptah truet «Horus' veg» (handelsvegen) nord for Gaza. Bevis viser at Deir Alla (Løvhyttefest) ble ødelagt etter regimet til dronning Twosret. Det ødelagte stedet Lakish ble for en kort tid okkupert på nytt av nybyggere og av en egyptisk militær garnison i løpet av regimet til Ramses III. Alle sentra langs sjøruten som nå blir kalt for Via Maris, fra Gaza i nord, ble ødelagt, og bevis viser at Gaza, Ashdod, Ashkelon, Akko, og Jaffa ble ødelagt og ikke bosatt på opp til tredve år. Byer på innlandet som Hasor, Betel, Beit Shemesh, Eglon, Debir, og andre steder ble også ødelagt. Flyktninger som unnslapp sammenbruddet langs kystsentraene kan ha blandet seg med innvandrende nomader og folk fra Anatolia for å begynne jordbruk på terrasser i grender på høylandsregionen, noe som var assosiert med den senere utviklingen til hebreere.

Ingen av palassene i Mykene fra den sen bronsealderen overlevde og ødeleggelsene har vist seg å være mest omfattende ved palasser og befestede steder. Opptil 90 prosent av de mindre stedene på Peloponnes, noe som gir en klar oppfatning av omfattende avbefolkning. Sammenbruddet ved den sene bronsealder har markert begynnelsen på hva som har blitt kalt for den gresk mørke tidsalder og som varte i mer enn 400 år. Andre byer som Athen fortsatte å være bosatt, men med en mer lokal sfære av innflytelse, begrenset bevis på handel og en kultur som var blitt fattig og stakkarslig, noe som det synes som det tok flere århundrer å komme over.

Byene Norsuntepe, Emar og Karkemisjwere ble ødelagt assyrerne unnslapp bare så vidt en invasjon av mushkistammene, et jernalderfolk fra Anatolia, under regimet til Tiglat-Pileser I. Med spredningen av aramere (Ahhlamu) gikk kontrollen av de babylonske og assyriske regionene til knapt utenfor bygrensene. Babylon ble herjet av elamere under Shutruk-Nahhunte, og tapte kontrollen over Diyaladalen.

• Se hovedartikkel, Tredje mellomepoke i Egypt

Etter åpenbart å ha overlevd for en tid kollapset det egyptiske riket på midten av 1100-tallet f.Kr. under regimet til Ramses VI. Tidligere hadde skriften på Merneptahstelen gitt vitnemål om angrep fra libyere foruten også angrep fra andre fiendtlige folkeslag som akajere og havfolkene (av egypterne nevnt som shekelesh, lukka, shardana og teresh), og det var opprør i Kanaan, i byene Ashkelon, Yenoam og fra folket i Israel. Et andre angrep under regimet til Ramses III involverte filistere, tjekere, og havfolkene.

Det er derimot vanskelig å etablere en klar historiografi for denne egyptiske perioden som synes å innebære lange perioder med stabilitet foruten også perioder med kronisk kaos og ustabilitet med ytre fiender og intern borgerkrig. Hva som synes klart er at Egypts internasjonale prestisje dalte betydelig samtidig som ytre stater og fiender vokste seg sterkere.

• Dickinson, Oliver (2007): The Aegean from Bronze Age to Iron Age: Continuity and Change Between the Twelfth and Eighth Centuries BC Routledge, ISBN 978-0415135900.

• De mørke århundrer i Hellas
• Syrisk-hettittisk stater som oppsto i kjølvannet av sammenbruddet