Mykensk kultur

Mykensk kultur
Løveporten til Mykenes festningsmur
Hovedstad		Mykene
Styreform		Monarki
Offisielle språk		Mykensk gresk
Mykensk kultur på Commons

Den mykenske kultur er den siste fasen i bronsealderen i antikkens Hellas, og spenner over perioden fra omtrent 1750 til 1050 f.Kr.^[1] Den representerer den første avanserte og særpregede greske sivilisasjonen på det greske fastlandet med sine urbane riker basert på palasser, kunstverk og skriftsystem.^[2][3] Den mykenske kulturen på det greske fastlanden ble sannsynligvis stimulert av kontakten med den rike og avanserte minoiske kulturen på Kreta og og andre middelhavskulturer til å utvikle en mer sofistikert sosiopolitisk kultur for seg selv.^[4] Det mest framtredende urbane samfunnet var Mykene nordøst på Peloponnes i sørlige Hellas, som kulturen i denne epoken har fått navn etter. Andre maktsentre som dukket opp var blant annet Pylos, Tiryns og Mideia, også på Peloponnes, dessuten Orchomenos, Theben og Athen i Sentral-Hellas, og Iolkos i Thessalia. Mykenske bosetninger dukket også opp i Epirus,^[5] Makedonia,^[6] på øyer i Egeerhavet,^[7] på sørvestkysten av Anatolia,^[7] og på Kypros,^[8] samtidig var det bosetninger påvirket av mykensk kultur i Levanten^[9] og sørlige Italia.^[10]

De mykenske grekerne innførte flere nyvinninger innen ingeniørfag, arkitektur og militær infrastruktur, mens handel over store områder av Middelhavet var avgjørende for den mykenske økonomien. Deres stavelsesskrift, Linear B, var den første skriftlige dokumentasjonen av det greske språket, og deres religion omfattet allerede flere guddommer som også kan finnes i den olympiske pantheon og gresk mytologi. Mykensk Hellas ble dominert av et helte- og krigeraristokrati og besto av et nettverk av samfunn sentrert om palasser som utviklet rigide hierarkiske, politiske, sosiale og økonomiske systemer. I spissen for bronsealderens krigeraristokrati sto kongen, kjent som en wanax.^[11]

Mykensk Hellas gikk til grunne med sammenbruddet av bronsealderkulturen i det østlige Middelhavet, for å bli etterfulgt av de mørke århundrer i Hellas, en overgangsperiode uten skriftlig dokumentasjon som førte fram til det arkaiske Hellas hvor betydelige endringer skjedde fra den sentraliserte palasskulturen til desentraliserte former for sosioøkonomisk organisasjon (blant annet den omfattende bruken av jern).^[12] Ulike teorier har blitt foreslått for slutten av denne sivilisasjonen, blant dem mangelen på tinn for å produsere bronse, den doriske invasjonen eller aktiviteter knyttet til «havfolkene». Ytterligere teorier som naturkatastrofer som jordskjelv og klimatiske endringer har også blitt foreslått. Den mykenske perioden ble den historiske rammen for mye oldtidens gresk litteratur og gresk mytologi, blant annet den trojanske episke syklusen.^[13]

Det greske fastlandet har vært bosatt siden steinalderen og øyene i Egeerhavet ble det brutt obsidian, en form for vulkansk glass med stor hardhetsgrad. Både det greske fastlandet, Kreta og mineralrike øyene Kykladene ble bosatt i neolittisk tid (bondesteinalderen). Fra 3000 f.Kr., det vil si fra slutten av steinalderen og inn i bronsealderen spilte den kykladisk sivilisasjon en rolle i handelen i det østlige Middelhavet før øyene kom under innflytelsen til den minoiske kulturen på Kreta.^[14] De første indoeuropeerne som ga opphav til gresk språk, kom antagelig nordfra på det greske fastlandet sammen med hesten i tiden før 2000 f.Kr. De ble opphavet til den første store sivilisasjonen i Europa og fikk navn etter et palass-sentrert urbant senter i Mykene. Den mykenske sivilisasjon begynte å utvikle seg fra 1650-tallet f.Kr., men deres blomstring strakte seg i tre hundre år fra 1500 til 1200 f.Kr. da den minoiske innflytelsen minsket og ble overtatt av den mykenske.^[15]

Hver av de mykenske stedene besto befestede urbane steder dominert av et palass med omliggende jordbruksland og grender. Noen av disse hadde størrelse som små byer: ved Pylos dekket bosetningen rundt 20 hektar, ved Mykene rundt 32 hektar.^[16] Hvert palass hadde en konge, wanax, på toppen av et hierarki hvor han var både militær, politisk og religiøs leder for sitt folk, og den som styrte langdistansehandelen. Strukturen med palasser utviklet seg først på Kreta med rundt ti eller flere, men hvor de i Knossos og Phaistos var de største. De utviklet seg senere på det greske fastlandet som fulgte et fast mønster, men utviklet seg annerledes enn de på Kreta. Det best bevarte var i Pylos, som var beskjeden i størrelse, knapp en halv hektar, og synes å ha etterlignet de minoiske.^[17] Alle de mykenske var omgitt av tunge befestninger, store steiner i tykke murer. De storstilte mykenske gravene for eliten var karakteristisk mens det på Kreta under den andre palassperioden er det få bevis på noen graver i det hele tatt i motsetning til de forgående periodene. De minoiske palassene var større enn de mykenske, men begge var langt mindre enn de samtidige palassene i Midtøsten. Mykene var på 1 hektar innenfor festningen på nær 4 hektar mens palasset i Knossos var på 2 hektar. Til sammenligning var palasset i Hattusa på hele 180 hektar innenfor festningsverkene.^[18]

Som historikeren Robin Waterfield slo fast: «Alle de mykenske stedene rundt Egeerhavet viser en overraskende enhetlig kultur. (...) Lokale forskjeller besto ikke så mye av nye stiler eller gravpraksis som variasjon av de samme tema. De snakket eller lignende språk; de tilbad de samme eller lignende guder. (...) En ganske høy grad av kulturell homogenitet i kombinasjon med politisk mangfold, er det tilbakevendende mønsteret i gresk liv og historie.»^[19] De ulike mykenske sentrene var kulturelt enhetlig, men politisk motstridende og konkurrenter. Det var den samme kulturelle og politiske situasjonen som kom til å prege det greske samfunnet de følgende århundrene.

• Se hovedartikkel, Helladisk tid

Bronsealderen på det greske fastlandet blir generelt betegnet som «den helladiske perioden» av moderne arkeologer, betegnelsen er avledet etter Hellas. Denne perioden er delt inn i tre delperioder: Tidlige helladiske (EH) perioden (ca. 3200–2000 f.Kr.)^[20] var en tid med velstand med bruk av metaller og en vekst i teknologi, økonomi og sosial organisering. Midtre helladiske (MH)-perioden (ca. 2000–1700/1675 f.Kr.)^[1] hadde et langsommere utviklingstempo, så vel som utviklingen av bygningsstrukturen kalt megaron, palasslignende store bygninger, og en gravtradisjon i hellekister.^[3] De to siste fasen av Midtre helladisk, Midtre helladisk III (ca. 1750–1675 f.Kr.), sammen med den sene helladisk (LH) perioden (ca. 1700/1675–1050 f.Kr.) sammenfaller omtrent med mykensk Hellas.^[1]

Den sene helladiske perioden er videre delt inn i LHI og LHII, som begge faller sammen med midtfasen av mykensk Hellas (ca. 1700/1675–1420 f.Kr.), og LHIII (ca. 1420–1050 f.Kr.), ekspansjonsperioden, og tilbakegang av den mykenske sivilisasjonen.^[1] Overgangsperioden fra bronsealder til jernalder i Hellas er kjent som sub- eller undermykensk tid (ca. 1050–1000 f.Kr.).^[3]

Basert på nyere forskning vurderer Alex Knodell (2021) begynnelsen av den mykenske bosetning på Peloponnes i Midtre helladisk III (ca. 1750–1675 f.Kr.), og deler hele den mykenske perioden inn i tre kulturelle perioder: Tidlig mykensk (ca. 1750–1400 f.Kr.) f.Kr.), bronsealders palasskultur (ca. 1400–1200 f.Kr.), og bronsealders etter-palasskultur (ca. 1200–1050 f.Kr.).^[1]

Dechiffrering av det mykenske Linear B, et skriftsystem tilpasset bruken av det (indoeuropeiske) greske språket fra sen bronsealder, som kalles mykensk gresk,^[21] demonstrerte kontinuiteten i gresk tale fra det andre årtusen f.Kr. inn i det åttende århundre f.Kr. da et nytt fønikisk-avledet alfabetisk skrift dukket opp.^[22] Dessuten avslørte den at bærerne av mykensk kultur var etnisk knyttet til befolkningen som bodde på den greske halvøya etter slutten av denne kulturelle perioden.^[23] Til slutt markerte dechiffreringen framveksten av et indoeuropeisk språk i Egeerhavet i motsetning til ikke-beslektede tidligere språk som ble snakket i tilstøtende områder.^[24] Ulike samlebetegnelser for innbyggerne i det mykenske Hellas ble brukt av Homer i hans epos Iliaden fra 800-tallet f.Kr. med henvisning til den trojanske krigen.^[25]

Homer brukte om hverandre etnonymene akhaiere, danaere og argivere for å referere til beleiringen av Troja,^[25][26] og disse navnene ser ut til å ha gått i arv fra tiden de var i bruk til tiden da Homer brukte dem som samlebetegnelser i Illiaden.^[27] Det er en isolert referanse til a-ka-wi-ja-de i dokumentene i Linear B på Knossos, Kreta, som er datert til ca. 1400 f.Kr. Det var antagelig referanser til en mykensk (akhaisk) rike på det greske fastlandet.^[28]

Egyptiske opptegnelser nevner et land omtalt som T(D)-n-j eller Danaya (Tanaju) for første gang ca. 1437 f.Kr., under farao Thutmose IIIs regjeringstid (regjerte 1479–1425 f.Kr.). Dette landet er geografisk definert i en inskripsjon fra regjeringen til Amenhotep III (regjerte ca. 1390–1352 f.Kr.), hvor en rekke Danaya-byer er nevnt, som dekker den største delen av det sørlige fastlandet i Hellas.^[29] Blant dem er byer som Mykene, Nafplio og Theben identifisert med sikkerhet. Danaya har blitt likestilt med etnonymet Danaoi (gresk: Δαναοί), navnet på det mytiske dynastiet som hersket i regionen Argos, også brukt som et etnonym for det greske folket av Homer.^[29][30]

I de offisielle opptegnelsene til et annet bronsealderimperium, det fra hettittene i Anatolia, er ulike referanser fra ca. 1400 f.Kr. til 1220 f.Kr. nevnes et land ved navn Ahhiyawa.^[31][32] Nyere forskning, basert på tekstbevis, nye tolkninger av de hettittiske inskripsjonene, og nyere undersøkelser av arkeologiske bevis om mykensk-anatolske kontakter i denne perioden, konkluderer med at begrepet Ahhiyawa må ha blitt brukt i referanse til den mykenske verden (landet til akhaiere) ), eller i det minste til en del av den.^[33][34] Dette begrepet kan også ha hatt bredere konnotasjoner i enkelte tekster, og refererer muligens til alle regioner bosatt av mykenere eller regioner under direkte mykensk politisk kontroll.^[31] Et annet lignende etnonym, Ekwesj, i det 1100-tallet f.Kr. egyptiske inskripsjoner har ofte blitt identifisert med ahhiyawanerne. Disse Ekwesj ble nevnt som en gruppe av havfolkene.^[35]

Forskere har foreslått forskjellige teorier om myknernes opprinnelse.^[2] En teori tenker seg at den mykenske sivilisasjonen har en fremmed opprinnelse ved at arkaiske indoeuropeere kom fra den eurasiske steppen og blandet seg med den før-mykenske lokalbefolkningen.^[2] Et problem med denne teorien er imidlertid det svært spinkle materielle og kulturelle forholdet mellom egeiske og nordlige steppepopulasjoner under bronsealderen.^[2] En annen teori foreslår at mykensk kultur i Hellas dateres tilbake til rundt 3000 f.Kr. med indoeuropeiske migranter som kommer inn i et område som hovedsakelig var avfolket; andre hypoteser argumenterer for en dato så tidlig som det syvende årtusen f.Kr. (med utbredelsen av jordbruket) og så sent som 1600 f.Kr. (med spredningen av teknologien med stridsvogner trukket av hestespann).^[2] I en genetisk studie fra 2017 utført av Lazaridis et al., «var minoerne og mykenerne genetisk like, [men] mykenerne skilte seg fra minoerne ved å avlede ytterligere aner fra en ultimat kilde knyttet til jegere-samlere i Øst-Europa og Sibir, introdusert via en nærliggende kilde relatert til innbyggerne i enten den eurasiske steppen eller Armenia.»^[2] Imidlertid, Lazaridis et al. innrømme at deres forskning «ikke avgjør debatten» om mykensk opprinnelse.^[2] Historikeren Bernard Sergent bemerket at arkeologi alene er ikke i stand til å løse problemet, og at flertallet av hellenistene trodde i sin tid mykenere snakket et ikke-indoeuropeisk minoisk språk før Linear B ble dechiffrert i 1952 og da påviste en tidlig form for gresk.^[36]

Til tross for de ovennevnte akademiske tvistene, er den gjennomgående konsensus blant moderne mykenologer at den mykenske sivilisasjonen begynte rundt 1750 f.Kr.,^[2] tidligere enn sjaktgravene,^[37] med opprinnelse og utvikling fra det lokale sosiokulturelle landskapet i tidlig og midtre bronsealder på det greske fastlandet og som var påvirket av minoiske Kreta.^[38][39] Mot slutten av midtre bronsealder (ca. 1700/1675 f.Kr.),^[2] var det en betydelig økning i befolkningen og antall bosetninger.^[40] En rekke maktsentre etablerte seg i den sørlige delen av det greske fastlandet dominert av et krigselitesamfunn;^[3][38] mens de typiske boligene fra den tiden var en tidlig type bygninger av typen megaron, og hvor noen var mer komplekse strukturer klassifisert som forløpere til de senere palasser. På en rekke steder ble det også reist forsvarsmurer.^[41]

I mellomtiden har nye typer begravelser og mer imponerende gravlegginger blitt avdekket, som viser et stort utvalg av luksuriøse gjenstander.^[40][42] Blant de ulike gravtypene ble sjaktgraven den vanligste formen for elitebegravelse, et trekk som ga navnet til den tidlige perioden i det mykenske Hellas.^[40] Blant den mykenske eliten ble avdøde menn vanligvis stedt til hvile i gullmasker og gravrustninger, og kvinner i gullkroner og klær som skinnet av gullsmykker.^[43] De kongelige sjaktgravene ved siden av akropolis i Mykene, spesielt gravsirklene A og B, antydet hevingen av et innfødt gresktalende kongedynasti hvis økonomiske makt var avhengig av langdistansehandel.^[44]

I løpet av denne perioden hadde de mykenske maktsentrene en økt kontakt med omverdenen, spesielt med Kykladene i Egeerhavet og de minoiske sentrene på øya Kreta.^[3][40] Mykensk tilstedeværelse ser også ut til å være avbildet i en freskomaleri ved Akrotiri på øya Thera (tidligere Santorini), som muligens viser mange krigere i hjelmer prydet med villsvinstenner, et trekk som er typisk for mykensk krigføring.^[45] På begynnelsen av 1400-tallet f.Kr. intensiverte handelen med mykensk keramikk som nådde vestkysten av Anatolia, blant annet senterne Miletos og Troja, og de områdene som nå kalles Kypros, Libanon, Palestina og Egypt.^[46]

Tidlig mykensk sivilisasjon fra perioden med sjaktgravtradisjonen viser generelt stor innflytelse fra minoisk Kreta med hensyn til eksempelvis kunst, infrastruktur og symboler, samtidig som de opprettholder noen helladiske elementer samt noen innovasjoner og noen vestasiatiske påvirkninger. En forskjell mellom mykenske og minoiske sivilisasjoner er kompleksitet og monumentalitet. Mykensk håndverk og arkitektur er mer forenklede versjoner av minoiske, men er mer monumentale i størrelse. Senere faser av den mykenske sivilisasjonen viser mer sofistikert, og kommer til å overgå det minoiske Kreta etter noen århundrer.^[47]

På slutten av tiden med sjaktgraver dukket det opp en ny og mer imponerende type elitebegravelse, tholos som minnet om bikuper: store sirkulære gravkamre med høye hvelvede tak og en rett inngangspassasje forut bygget i stein.^[48]

Fra 1400-tallet f.Kr. begynte myknerne å spre sin innflytelse over hele Egeerhavet og langs vestkysten av Anatolia. Ved rundt 1450 f.Kr. ble palasset i Knossos styrt av en mykensk elite som dannet en hybrid minoisk-mykensk kultur. Myknerne bosatte seg også på flere andre egeiske øyer, og nådde så langt som til Rhodos.^[49][50] Således ble myknerne den dominerende makten i regionen, og markerte begynnelsen på den mykenske «koine»-tiden (fra gresk: Κοινή, «felles»), en svært ensartet kultur som spredte seg på fastlandet i Hellas og rundt Egeerhavet.^[51]

Fra tidlig på 1300-tallet f.Kr. begynte mykensk handel å utnytte de nye kommersielle mulighetene i Middelhavet etter den minoiske sammenbruddet.^[50] Handelsrutene ble utvidet ytterligere, og nådde Kypros, Amman i dagens Jordan, sørøstkysten av Italia og så langt unna som Spania.^[50] Fra denne tidsperioden (ca. 1400 f.Kr.) har palasset i Knossos gitt de tidligste registreringene av det greske Linear B, basert på den tidligere Linear A til minoerne. Bruken av det nye skriftspråket spredte seg på det greske fastlandet og har gitt verdifull innsikt i det administrative nettverket til de mykenske maktsentrene. Imidlertid er de avdekket opptegnelser altfor fragmentariske for en politisk rekonstruksjon av bronsealderens Hellas.^[52]

Utgravninger ved Miletos, sørvest ved kysten av Anatolia, indikerer eksistensen av en mykensk bosetning der allerede fra ca. 1450 f.Kr., og som overtok og erstattet de tidligere minoiske installasjonene.^[53] Dette stedet ble et betydelig og velstående mykensk senter fram til det 12. århundre f.Kr.^[54] Bortsett fra de arkeologiske bevisene, er dette også bevitnet i hettittiske opptegnelser, som indikerer at Miletos (Milawata på hettittisk) var den viktigste basen for mykensk aktivitet i Anatolia.^[55] Mykensk tilstedeværelse nådde også de tilstøtende stedene Iasos og Efesos.^[56]

I mellomtiden ble det bygget imponerende palasser i de viktigste mykenske sentrene på fastlandet. De de eldste av palasslignende strukturene var bygninger av typen megaron, slik som Menelaion i Sparta i Lakonia.^[57] Egne palasser kan dateres fra ca. 1400 f.Kr., da kyklopisk festningsverk ble reist ved Mykene og nærliggende Tiryns.^[3] Ytterligere palasser ble bygget i Mideia og Pylos på Peloponnes, i Athen, Eleusis, Theben og Orchomenos i Sentral-Hellas og Iolkos, i Thessalia, sistnevnte er det nordligste mykenske sentrum. Knossos på Kreta ble også et mykensk senter, hvor det tidligere minoiske komplekset gjennomgikk en rekke justeringer, blant annet tillegg av et tronsal.^[58] Disse sentrene var basert på et rigid nettverk av byråkrati der administrative kompetanser ble klassifisert i ulike seksjoner og kontorer etter spesialisering av arbeid og fag. I spissen for dette samfunnet sto kongen, kjent som wanax (Linear B: wa-na-ka) på mykensk gresk. All makt var tillagt ham, som den øverste jordeieren og som den åndelig og militær lederen. Samtidig var han foretaksleder og handelsmann og ble hjulpet av et nettverk av høye tjenestemenn.^[59]

Tilstedeværelsen av Ahhiyawa i det vestlige Anatolia er nevnt i forskjellige hettittiske beretninger fra ca. 1400 til ca. 1220 f.Kr.^[55] Ahhiyawa er generelt akseptert som en hettittisk betegnelse for mykensk Hellas (akhaiere på homerisk gresk), men en presis geografisk definisjon av begrepet kan ikke trekkes fra tekstene.^[60] I løpet av denne tiden var kongene av Ahhiyawa tydeligvis i stand til å håndtere sine hettittiske kolleger både på diplomatisk og militært nivå.^[61] Dessuten oppnådde Ahhiyawa betydelig politisk innflytelse i deler av vestlige Anatolia, typisk ved å oppmuntre til anti-hettittiske opprør og ved å samarbeide med lokale vasallherskere.^[62]

I tiden rundt 1400 f.Kr. nevner hettittiske opptegnelser de militære aktivitetene til en krigsherre ved navn Attarsiya, tilhørende Ahhiyawan, muligens relatert til den mytiske Atrevs. Denne Attarsiya angrep hettittiske vasaller i det vestlige Anatolia, blant dem Madduwatta.^[63] Senere, ca. 1315 f.Kr., fikk et anti-hettittisk opprør ledet av Arzawa, en hettittisk vasallstat, fikk støtte fra Ahhiyawa.^[64] I mellomtiden ser det ut til at Ahhiyawa hadde kontroll over en rekke øyer i Egeerhavet, et inntrykk som også støttes av arkeologiske bevis.^[65] Under den hettittiske kongen Ḫattušili III (ca. 1267–1237 f.Kr.) er kongen av Ahhiyawa anerkjent som en «stor konge» og av samme status som de andre samtidige store bronsealderherskerne: kongene av Egypt, Babylonia og Assyria.^[66] På den tiden brøt en annen anti-hettittisk bevegelse ut, ledet av en Piyama-Radu, og som fikk støtte fra kongen av Ahhiyawa.^[67] Piyama-Radu forårsaket stor uro som kan ha utvidet seg til regionen Wilusa (antagelig identifisert med Troja),^[68] og invaderte senere øya Lesbos, som deretter havnet under kontrollen til Ahhiyawan.^[69]

Forskere har spekulert i at den mytiske tradisjonen fra Trojakrigen kan ha et historisk grunnlag i den politiske uroen i denne epoken.^[70] Som et resultat av denne ustabiliteten satte den hettittiske kongen i gang korrespondanse for å overbevise sin Ahhiyawan-motpart om å gjenopprette freden i regionen. Den hettittiske opptegnelsen nevner en viss Tawagalawa, en mulig hettittisk gjengivelse av det greske navnet Eteokles, som bror til kongen av Ahhiyawa.^[69][71]

I tiden rundt 1250 f.Kr. skjedde den første bølgen av ødeleggelse i tilsynelatende forskjellige sentre på det greske fastlandet av årsaker som ikke kan identifiseres av arkeologer. I Boiotia brant Theben ned til grunnen rundt samme år eller litt senere.^[72] Nærliggende Orchomenos ble ikke ødelagt på dette tidspunktet, men ble forlatt, mens de boiotiske festningsverkene i Gla viser bevis for en målrettet ødeleggelse da bare de fire portene og den monumentale bygningen, kalt Melathron, ble brent før stedet ble forlatt.^[73] På Peloponnes ble en rekke bygninger rundt festningen i Mykene angrepet og brent.^[74]

Disse hendelsene ser ut til å ha ført til massive forsterkninger og utvidelser av festningsverkene på de ulike stedene. I noen tilfeller ble det også lagt til rette for å bygge underjordiske passasjer som førte til underjordiske sisterner. Tiryns, Mideia og Athen utvidet sitt forsvar med nye murer i kyklopisk murstil (store, rått tilhogde steiner).^[75] Utvidelsene i Mykene doblet nesten det befestede området til festningen. Til denne utvidelsesfasen hører den imponerende Løveporten, hovedinngangen til den mykenske akropolis med to hunløver.^[75] Porten er det eneste bevarte monumentale stykket av mykensk skulptur.^[76]

Det ser ut til at etter denne første bølgen med ødeleggelser fulgte en kortvarig gjenopplivning av mykensk kultur.^[77] Mykenske Hellas fortsatte å bli nevnt i internasjonale anliggender, spesielt i hettittiske opptegnelser. En gang rundt 1220 f.Kr. er kongen av Ahhiyawa igjen rapportert å ha vært involvert i et anti-hettittisk opprør i det vestlige Anatolia.^[78] En annen samtidig hettittisk beretning rapporterer at Ahhiyawan-skip bør unngå assyrisk kontrollerte havner, som en del av en handelsembargo som ble pålagt Assyria.^[79] Generelt, i andre halvdel av 1200-tallet f.Kr., var handelen i tilbakegang i det østlige Middelhavet, mest sannsynlig på grunn av det ustabile politiske miljøet der.^[80]

Ingen av forsvarstiltakene ser ut til å ha forhindret den endelige ødeleggelsen og sammenbruddet av de mykenske statene. En andre ødeleggelse rammet Mykene i ca. 1190 f.Kr. eller kort tid etter. Denne hendelsen markerte slutten på Mykene som en stormakt. Området ble deretter gjeninntatt, men i mindre skala.^[74] En nylig studie antyder at ingen av palassene i Tiryns eller Mideia ble ødelagt av et jordskjelv,^[81] og ytterligere studier har vist at opp mot femti pilspisser ble funnet spredt i ødeleggelsene ved Mideia, noe som kanskje indikerer at ødeleggelsen var forårsaket av et angrep.^[82] Palasset i Pylos i det sørvestlige Peloponnes, ble ødelagt en gang rundt 1180 f.Kr.^[83][84]De leirarkivene med Linear B som ble funnet der, bevart av varmen fra brannen som ødela palasset, nevner forhastede forsvarsforberedelser på grunn av et forestående angrep uten å gi noen detaljer om den angripende styrken.^[77]

Som et resultat av denne uroen, opplevde spesifikke regioner på det greske fastlandet en dramatisk befolkningsnedgang, spesielt Boeotia, Argolis og Messenia.^[77] Mykenske flyktninger migrerte til Kypros og kysten av Levanten.^[84] Likevel hadde andre regioner i utkanten av den mykenske verden framgang, som de joniske øyene i vest, det nordvestlige Peloponnes, deler av Attika og en rekke øyer i Egeerhavet.^[77] Akropolis i Athen ser merkelig nok ut til å ha unngått ødeleggelse.^[77]

Athen og østkysten av Attika var fortsatt bosatt på 1100-tallet f.Kr., og ble ikke ødelagt eller forlatt; dette peker på eksistensen av nye desentraliserte kyst- og maritime nettverk der. Det er attestert av gravplassen i Perati som varte i et århundre og viste import fra Kykladene, Dodekanesene, Kreta, Kypros, Egypt og Syria, samt av den sene helladisk IIIC (ca. 1210–1040 f.Kr.) gravplassen i Drivlia ved Porto Rafti (Limin Markopoulou); ligger 2 km vest for Perati. Dette indikerer at Attika deltok i langdistansehandel, og også ble innlemmet i et nettverk på fastlandet.^[85]

Stedet Mykene opplevde et gradvis tap av politisk og økonomisk status, mens Tiryns, også i regionen Argolis, utvidet sin bosetting og ble det største lokale senteret i løpet av perioden etter palassrikene, i sen helladisk IIIC, ca. 1200–1050 f.Kr.^[86]

Arkeologiske undersøkelser har gitt et nedslående bilde av tiden etter sammenbruddet. Antallet bosatte steder på fastlandet falt med to-tredjedeler på 1100-tallet f.Kr. og med ytterligere to-tredjedeler på 1000-tallet f.Kr. Det var det laveste punktet før befolkningstallet begynte å øke igjen. Det doblet seg på 900-tallet f.Kr. og doblet seg på nytt i det påfølgende århundret. Befolkningen ikke bare dalte betydelig i slutten av bronsealderen, men stedene ble mindre komplekse, og bosetningene i tidlig jernalder var betydelig mindre enn perioden forut.^[87]

• Se også Bronsealderens sammenbrudd og Den doriske invasjon

Årsakene til slutten på den mykenske kulturen har vært heftig diskutert blant forskere. For tiden er det ingen tilfredsstillende forklaring på kollapsen av de mykenske maktsentrene med palasser. De to vanligste teoriene er befolkningsbevegelser og intern konflikt. Den første tilskriver ødeleggelsen av mykenske palassene til invasjoner og inntrengere.^[88]

Hypotesen om en dorisk invasjon, kjent som sådan i den antikkens greske tradisjonen, som førte til slutten av det mykenske Hellas, støttes av sporadiske arkeologiske bevis som nye typer gravlegginger, spesielt sjaktgraver, og utviklingen av en ny dialekt av gresk, som kalles dorisk gresk. Det ser ut til at dorerne beveget seg sørover gradvis over en årrekke og ødela områder, helt til de klarte å etablere seg i de mykenske sentrene.^[89] En ny type keramikk dukket også opp, kalt «barbarisk steingods» ettersom den ble tilskrevet inntrengere fra nord.^[77] På den annen side faller sammenbruddet av det mykenske Hellas sammen med aktiviteten til havfolkene i det østlige Middelhavet. De forårsaket omfattende ødeleggelser i Anatolia og Levanten og ble til slutt beseiret av farao Ramses III i ca. 1175 f.Kr. En av de etniske gruppene som omfattet disse havfolkene var Eqwesj, et navn som ser ut til å være knyttet til Ahhiyawa av de hettittiske inskripsjonene.^[90]

Alternative scenarier foreslår at sammenbruddet til det mykenske Hellas var et resultat av interne forstyrrelser som førte til innbyrdes krigføring blant de mykenske statene eller sivil uro i en rekke stater, som et resultat av det strenge hierarkiske sosiale systemet og ideologien til wanax.^[91] Generelt, på grunn av det uklare arkeologiske bildet i Hellas på 1100- og 1100-tallet f.Kr., er det en kontinuerlig kontrovers blant forskerne om hvorvidt de fattige samfunnene som etterfulgte de mykenske maktsentrene var nykommere eller befolkninger som allerede bodde i det mykenske Hellas. Nyere arkeologiske funn har en tendens til å favorisere sistnevnte scenario.^[77] Ytterligere teorier om naturlige faktorer, som klimaendringer, tørke eller jordskjelv, har også blitt foreslått.^[91] En annen teori anser nedgangen til den mykenske sivilisasjonen som en manifestasjon av et felles mønster for tilbakegangen til mange av de gamle sivilisasjonene: den minoiske, den harappanske (Induskulturen) og Vestromerriket; årsaken til nedgangen er migrasjon på grunn av overbefolkning.^[92] I henhold til en historiker:

«Sannsynligvis forskjellige faktorer forårsaket kollapsen av palasskulturen på forskjellige steder. Det er bevis på alvorlige jordskjelvskader på boeotiske steder, og på ødeleggelser av fiendtlige handlinger andre steder. Det ser ut til å ha vært en langvarig tørkeperiode fra det trettende århundre i to eller tre hundre år, noe som kan ha ført til kornmangel, migrasjon og generell uro. Det er mulig at hele den økonomiske strukturen kollapset, som et resultat av denne tørken og forstyrrelsen hos myknernes handelspartnere i det nære østen grunnet krigføring mellom de hettittiske og assyriske imperiene, basert i henholdsvis Anatolia og Mesopotamia (det moderne Irak). Det var forstyrrelser over hele det østlige Middelhavet, til og med så langt vest som Sicilia. I store deler av det trettende århundre, og inn i det tolvte, var kystlinjene i det østlige Middelhavet utsatt for angrep fra havfolkene, som de er populært kjent som, ser ut til å ha vært organiserte pirater, eller kanskje bølger av migranter på jakt etter nye hjem.»
─ Robin Waterfield^[93]

Sammenbruddet i de mykenske palassene skjedde ikke brått, men gradvis. Det var antagelig ikke en bestemt årsak, men sammenfallet av en rekke. Jordskjelv er ikke klart dokumentert på fastlandet, krigshandlinger innenfra og utenfor er plausibelt, og bevitnet forsterket festningsverk ved flere steder, som Mykene. Havfolkene kan ha bidratt, men øyene i Egeerhavet synes ikke påvirket. Palass-systemene, som synes å ha hatt interne økonomiske problemer, klarte ikke å overkomme disse og falt gradvis sammen. Produksjonen ebbet ut, den omfattende langdistansehandelen opphørte, og de administrative systemene opphørte, og med det også skriftspråket. Palassene hadde en høy grad av komplekse systemer, men de var små sammenlignet med samtidens riker i Midtøsten i riker som Egypt, Mesopotamia og Anatolia.^[94] Perioden etter slutten av det mykensk Hellas, ca. 1100–800 f.Kr., kalles generelt «den greske mørke tidsalderen»,^[95] men denne betegnelsen er siden gått av moten, grunnet de negative undertonene og nå isteden omtalt mer nøytralt som overgangstiden mellom bronsealderen til jernalderen.^[96]

Mykenske palassriker, eller sentralt organiserte palassenheter, er registrert i oldtidens greske litteratur og mytologi (som Skipskatalogen, som lister akhaieres ledere og opphav, i Iliaden) og er bekreftet av funn gjort av moderne arkeologer som Heinrich Schliemann. Hvert mykenske rike ble styrt fra palasset, som utøvde kontroll over de fleste, om ikke alle, de som drev jordbruk, industri og håndverk innenfor sitt rike. Maktsentrene rundt palassene og deres territorier ble delt inn i flere underregioner, hver ledet av sitt provinssenter. Hver provins ble videre delt inn i mindre distrikter, damoi.^[97] En rekke palasser og festningsverk ser ut til å være en del av et større rike. For eksempel tilhørte Gla, som ligger i regionen Boeotia, som var underlagt palassriket Orchomenos i nærheten.^[72] Dessuten så det ut til at palasset i Mykene hadde hersket over et territorium som var to til tre ganger så stort som de andre palassrikene i bronsealderens Hellas. Dens territorium ville også ha omfattet tilstøtende sentre, blant dem Tiryns og Nafplio, som trolig ble bli styrt av et medlem fra Mykenes regjerende kongedynasti.^[98]

De avdekkede Linear B-tekstene er for fragmentariske for rekonstruksjonen av det politiske landskapet i det mykenske Hellas, og de støtter eller benekter ikke eksistensen av en større mykensk stat.^[60][99] På den annen side antyder samtidige hettittiske og egyptiske opptegnelser tilstedeværelsen av en enkelt stat under en «storkonge».^[100] Alternativt, basert på arkeologiske data, ser det ut til at en form for forbund mellom en rekke palass-stater er mulig.^[60] Hvis det eksisterte en slags forent politisk enhet, var det dominerende sentrum sannsynligvis lokalisert i Theben eller i Mykene, med den sistnevnte staten som det mest sannsynlige maktsenteret.^[101]

Den neolittiske jordbrukslandsbyen (6000 f.Kr.) utgjorde grunnlaget for bronsealderens politiske kultur i Hellas.^[102] Det store flertallet av de bevarte tekstene i Linear B omhandler administrative spørsmål og gir inntrykk av at mykensk palass-administrasjon var svært systematisert, med gjennomgående konsistent språk, terminologi, skatteberegninger og logistikk i distribusjon.^[52] Med tanke på dette inntrykket av ensartethet, blir Pylos-arkivet, som er det best bevarte i den mykenske verden, generelt forstått som representativt.^[52]

Den mykenske staten ble styrt av en konge, wanax (ϝάναξ), hvis rolle var religiøs og kanskje også militær og rettslig.^[103] Wanax hadde tilsyn med praktisk talt alle aspekter av palass-livet, fra religiøse fester og overvåking av framstilling og distribusjon av varer.^[104] Under ham var lāwāgetas («folkets leder»), hvis rolle hovedsakelig framstår som religiøs. Hans aktiviteter overlapper muligens med wanax og blir vanligvis forstått som nestkommanderende.^[104] Både wanax og lāwāgetas sto i spissen for et militært aristokrati kjent som eqeta («ledsagere» eller «tilhengere»).^[103][105] Det landområde som wanax hadde kontroll over, er vanligvis témenos (te-me-no). Det er også minst ett tilfelle av en person, navngitt som Enkhelyawon i Pylos, som vises uten tittel i den skriftlige opptegnelsen, men som moderne forskere anser som sannsynligvis var en konge.^[106]

En rekke lokale tjenestemenn plassert av wanax ser ut til å ha ansvaret for distriktene, for eksempel ko-re-te (koreter, «guvernør»), po-ro-ko-re-te (prokoreter, «nestleder») og da-mo-ko-ro (damokoros, «en som tar seg av en damos»), sistnevnte sannsynligvis er utnevnt til å ta ansvar for kommunen. Et eldsteråd ble ledet, ke-ro-si-ja (jf. γερουσία, gerousía). Basileus, som i det senere greske samfunnet var navnet på kongen, refererer til kommunale embetsmenn.^[103]

Generelt ser det ut til at det mykenske samfunnet har blitt delt inn i to grupper av frie menn: kongens følge, som utførte administrative oppgaver ved palasset, og folket, da-mo.^[107] Disse siste ble overvåket av kongelige agenter og var forpliktet til å utføre plikter for og betale skatt til palasset.^[103] Blant dem som var å finne i palasset var velstående høye embetsmenn, som sannsynligvis bodde i de store boligene som er blitt avdekket i nærheten av mykenske palasser, men også andre, knyttet til sitt arbeid ved palasset og ikke nødvendigvis bedre stilt enn medlemmer av da-mo, som håndverkere, bønder og kanskje kjøpmenn. På et lavere trinn på den sosiale rangstigen var slavene, do-e-ro, (jf. δοῦλος, doúlos).^[108] Disse er nedtegnet i tekstene som enten arbeidet for palasset eller for bestemte guddommer.^[103]

Den mykenske økonomien, gitt at dette var tiden før innføring av et pengesystem, var fokusert på omfordeling av råvarer, handelsvarer og arbeidskraft av en sentral administrasjon. De bevarte opptegnelsene i Linear B i Pylos og Knossos indikerer at palassene overvåket nøye med på en rekke industrier og varer, organiseringen av landforvaltningen og rasjonene som ble gitt til det tilknyttede personellet.^[109][110] De mykenske palassene opprettholdt omfattende kontroll over produksjonsområdene utenfor egne landområder gjennom anskaffelser og distribusjon i palassindustrien, og ved opptelling av produserte varer.^[111][112] For eksempel registrerte tekstene ved Knossos ca. 80 000–100 000 sauer på beite sentralt på Kreta, og mengden forventet ull fra disse sauene og deres avkom, samt hvordan denne ullen ble fordelt.^[113] Arkivene til Pylos viser en spesialisert arbeidsstyrke, der hver arbeider tilhørte en særskilt kategori og ble tildelt en spesifikk oppgave i produksjonen, særskilt innen tekstiler.^[114]

Ikke desto mindre synes palassenes kontroll over ressurser å ha vært svært selektiv og hvordan ulike næringer ble forvaltet.^[115] Dermed ble sektorer som produksjon av parfymert olje og bronsematerialer direkte overvåket og kontrollert fra palasset, men produksjonen av keramikk ble bare indirekte overvåket.^[116] Regionale transaksjoner mellom palassene er også registrert ved noen få anledninger.^[117]

Palass-sentrene var tidvis istand til organiserte sine arbeidsstyrker og ressurser for bygging av store prosjekter innen jordbruk og industri.^[110] Størrelsen på noen prosjekter indikerer at dette var resultatet av kombinert innsats fra flere palass-sentre. Mest bemerkelsesverdige av dem er dreneringssystemet i Kopaídasjøen i Boeotia, byggingen av en stor demning utenfor Tiryns, og dreneringen av sumpene i Nemea-dalen.^[118] Også merkbar er byggingen av havner, som havnen i Pylos, som var i stand til å håndtere store bronsealderfartøyer, slik som skipsvraket som ble funnet ved Ulu Burun utenfor sørkysten av dagens Tyrkia.^[118] Den mykenske økonomien inneholdt også produksjon i storskala, noe som bevitnet ved omfanget av verkstedkomplekser som har blitt avdekket, den største kjente til dags dato er de keramiske og hydrauliske installasjonene funnet i Euonymeia, i dag en del av Athens sørlige urbane område, som produserte servise, tekstiler, seil, og tau for eksport og skipsbygging.^[119]

Det mest framstående prosjektet i den mykenske epoken var nettverket av veier på Peloponnes.^[118] Dette ser ut til å ha lettet en rask utplassering av tropper. Det er avdekket levningene av en mykensk vei, sammen med det som ser ut til å ha vært en mykensk forsvarsmur på Korinteidet. Den mykenske epoken så toppen av utviklingen av infrastruktur i Hellas, og dette ser ikke ut til å ha vært begrenset til Argive-sletten.^[120]

Handel over store områder av Middelhavet var avgjørende for økonomien i det mykenske Hellas. De mykenske palassene importerte råvarer, som metaller, elfenben og glass, og eksporterte bearbeidede varer og gjenstander laget av disse materialene, i tillegg til lokale produkter: olje, parfyme, vin, ull og keramikk.^[110] Internasjonal handel på den tiden ble ikke bare utført av palassenes utsendinger, men også av uavhengige kjøpmenn.^[121] Den internasjonalen handel fulgte handelsnettverket til minoiske Kreta, mot øst og sør i Middelhavet, og etter hvert overtok denne. De minoiske og mykenske interessene strakk seg også vestover mot Sicilia, Italia og Sardinia, men det var ingen minoiske eller mykenske bosetninger her, og det synes som det var uavhengige kjøpmenn som dekket dette området. Med økt ekspansjon av mykenske interesser, erstattet mykenske varer de minoiske i dette området, slik som i Egeerhavet.^[122]

Kompleksiteten i den mykenske langdistansehandelen er påvist i to skipsvrak utenfor sørkysten av Anatolia: Ulu Burun- eller Uluburun-vraket som gikk ned på 1300-tallet f.Kr., og Cape Gelidonya-vraket som gikk ned et århundre senere. Det førstnevnte innehold en blandet last dominert av 354 blokker med kopper på rundt 10 tonn, 120 kobberbarrer, kypriotisk keramikk, amfora fra Kanaan med rundt 1 tonn harpiks fra terpentintre med opphav vest for Dødehavet^[123][124] (omtalt som ki-ta-no på mykenske tekster)^[125] I tillegg var det 1 tonn med tinn, skrapgull, sølv, foruten farget råglass (de tidligste kjente intakte glassblokkene: ca 175 blokker med sylindrisk form, i blå nyanser fra lavendel til turkis), 24 kubber med elfenben, en støttann fra en elefant kuttet opp i seksjoner, tolv tenner fra flodhester og strutseskjell. Andre gjenstander som kan ha tilhørt mannskapet var to sverd, et syrisk og et mykensk,et sylindersegl fra Mesopotamia, en egyptisk skarabé, og ulike mykenske gryter.^[123] Lasten var åpenbart av stor verdi. Det andre vraket hadde en annen sammensetning, både kobberbarrer og kobberskrap fra Kypros og tinn fra et ukjent sted. Til sammen gir vrakene et felles bilde på kompleksiteten i handelen mellom den mykenske verden og landene i Midtøsten.^[126] Skipene hadde antagelig seilt fra Midtøsten og vestover. Mange av gjenstandene var importert i rå form for bearbeides lokalt, metall for støpes om, samt glass og elfenben for å bearbeides til kostbare gjenstander.^[124] Det viser at etablerte handelsrutene forsynte myknerne med alle råvarene og gjenstandene som økonomien i det mykenske Hellas trengte.^[127]

Basert på arkeologiske funn i Midtøsten, spesielt fysiske gjenstander, tekstreferanser, inskripsjoner og veggmalerier, ser det ut til at mykenske grekere oppnådde sterk kommersiell og kulturell interaksjon med de fleste av bronsealderens mennesker som bodde i denne regionen: kanaanitter, kassiter, mitanniere, assyrere og egyptere.^{[121][128][129]} En hovedeksport av myknerne var olivenolje, som var et flerbruksprodukt til bruk i matlaging, såpe, lampeolje og som basisgrunnlag for salve.^[130]

Kypros ser ut til å være den viktigste mellomstasjonen mellom det mykenske Hellas og Midtøsten, basert på de betydelig større mengdene av mykenske varer som ble funnet der.^[131] På den annen side ser det ut til at handelen med hettittiske rikene i sentrale Anatolia har vært begrenset.^[121][132] Handel med Troja er også godt attestert, mens mykenske handelsruter utvidet seg videre til Bosporos og kysten av Svartehavet.^[133] Mykenske sverd er funnet så langt unna som Georgia i den østlige Svartehavskysten.^[134]

Kommersiell interaksjon var også intens med den italienske halvøya og det vestlige Middelhavet. Mykenske produkter, særskilt keramikk, ble eksportert til sørlige Italia, Sicilia og De eoliske øyer. Mykenske produkter penetrerte også videre inn i Sardinia,^[135][136] og faktisk også påvist så langt vest som sørlige Spania.^[137]

Mykenske varer, spredt via flere mellommenn, viser hvor omfattende og vidtrekkende handelen i bronsealderen kunne være. Sporadiske gjenstander av mykensk produksjon er blitt funnet på ulike fjerntliggende steder, som i Sentral-Europa,^[138] som i Bayern i Tyskland, hvor en ravgul gjenstand påskrevet med symboler i Linear B er blitt avdekket.^[139] Mykenske dobbeltøkser i bronse og andre gjenstander fra 1200-tallet f.Kr. er funnet i Irland og i Wessex og Cornwall i England.^[140][141]

Antropologer har funnet spor av opium i mykenske keramiske vaser.^[142] Narkotikahandelen i det mykenske Hellas spores så langt tilbake som 1650–1350 f.Kr., med opiumsvalmuer som ble handlet i det østlige Middelhavet.^[143][144]

Templer og helligdommer er merkelig sjeldne på de mykenske arkeologiske stedene. Monumentale kultiske strukturer er fraværende ved alle palass-sentre, med unntak av Mykene. Det kultiske sentrum av Mykene ser imidlertid ut til å ha vært en senere utvikling (1200-tallet f.Kr.).^[145] Små helligdommer har blitt identifisert i Asine, Berbati, Malthi og Pylos,^[146] mens en rekke hellige innhegninger har blitt lokalisert nær Mykene, Delfi og Amyklai.^[147] Nedtegnelser i Linear B nevner en rekke helligdommer dedikert til en rekke guddommer, i det minste i Pylos og Knossos. De indikerer også at det var forskjellige religiøse festivaler som også omfattet ofringer.^[148] Skriftlige mykenske opptegnelser nevner forskjellige prester og prestinner som var ansvarlige for særskilte helligdommer og templer.^[149] De sistnevnte var framtredende skikkelser i samfunnet, og rollen til mykenske kvinner i religiøse festligheter var også viktig, akkurat som på minoiske Kreta.^[150]

Det mykenske panteon (gudeverden) omfattet allerede mange guddommer som senere ble nærværende i det klassiske Hellas,^[151] selv om det er vanskelig å avgjøre om disse gudene hadde de samme egenskapene og ansvaret som ville bli tillagt dem i senere perioder.^[152] Generelt ble de samme guddommer tilbedt under hele den mykenske sivilisasjonen. Det kan være noen indikasjoner på lokale guddommer på forskjellige steder, spesielt på Kreta. Ensartetheten til mykensk religion gjenspeiles også i arkeologiske bevis med fi- og psi-figurer, små terrakottafigurer på rundt 10 cm med betegnelser etter greske bokstaver^[153] som er funnet over hele Hellas fra sen bronsealder.^[145]

Poseidon (Linear B: Po-se-da-o) ser ut til å hatt en særskilt posisjon. Han var en ktoniske guddom, forbundet med jordskjelv (E-ne-si-da-o-ne: «Jord-ryster»), men det ser ut til at han også representerte elveånden til underverdenen.^[154] Paian (Pa-ja-wo) er sannsynligvis forløperen til den greske gudenes lege i Homers Iliaden. Han var personifiseringen av den magiske sangen som skulle «helbrede» pasienten.^[155] En rekke guddommer har blitt identifisert i de mykenske skriftene bare ved deres tilnavn som ble brukt senere i antikken. For eksempel er Qo-wi-ja («kuøyde») et standard homerisk epitet for Hera.^[156] Ares dukket opp under navnet Enyalios (forutsatt at Enyalios ikke er en separat gud).^[157] Ytterligere guddommer som også kan finnes i senere perioder er blant annet Hefaistos, Erinya, Artemis (a-te-mi-to og a-ti-mi-te) og Dionysos (Di-wo-nu-so).^{[158][159][160][161]} Zevs dukker også opp i det mykenske gudeverden, men han var absolutt ikke hovedguden.^[152]

En samling av «fruer» eller «herskerinner», Po-ti-ni-ja (Potnia) er navngitt i de mykenske skriftene. Som sådan opptrer Athena (A-ta-na) i en inskripsjon på Knossos som herskerinne Athena, lik et senere homerisk uttrykk, men i Pylos-tavlene er hun nevnt uten noe medfølgende ord eller epitet.^[162] Si-to po-ti-ni-ja ser ut til å være en jordbruksgudinne, muligens beslektet med Demeter som senere fikk betydning i antikken,^[156] mens det i Knossos er «labyrintens hersker».^[163] De «to dronningene og kongen» (wa-na-ssoi, wa-na-ka-te) er nevnt i Pylos.^[164][165] Gudinnen Pe-re-swa som er nevnt kan være relatert til Persefone.^[156][162] En rekke mykenske guddommer ser imidlertid ikke ut til å ha noen senere ekvivalenter, slik som Marineus, Diwia og Komawenteia.^[152]

Ved å observere mykenske veggmalerier har forskere utledet at kvinner i løpet av denne tiden ofte hadde lange kjoler, langt flettet hår og hadde på seg smykker, spesielt perler.^[166] Mykenske perler har lenge vært et aspekt av mykensk kultur som er innhyllet i en betydelig mengde mystikk. Det er ikke kjent med sikkerhet hvorfor de (menn, kvinner og barn) bar dem, eller hvorfor de ser ut til å ha vært viktige for kulturen, men perler laget av karneol, lasurstein, etc., var kjent for å ha blitt båret av kvinner som armbånd, halskjeder og knapper på kapper, og disse ble ofte gravlagt sammen med den avdøde.^[167]

I senere perioder av gresk historie var isolasjon av kvinner fra menn vanlig i husholdningen, selv om forskere ikke har funnet noen bevis på isolasjon under mykensk tid, og mener at menn og kvinner jobbet med og rundt hverandre med jevne mellomrom. Ikke mye er kjent om kvinners plikter i hjemmet eller om de skilte seg fra menns plikter. Og selv om menn var involvert i krigføring og jakt, er det ingen bevis som tyder på at kvinner noen gang har deltatt i noen av de to, selv om hvorvidt kvinner deltok i jakt har vært oppe for debatt blant noen historikere. Det er bevis på at i dette patriarkalske samfunnet ble menn og kvinner i noen henseender sett på likestilte. Mykene praktiserte et system for rasjonering av mat til innbyggerne, og kvinner fikk beviselig samme mengde rasjoner som menn.^[166]

Hvis kvinner ikke var i tjeneste i kulten eller gift med høytstående mannlige tjenesteperson, var de sannsynligvis lavtstående arbeidere. Linear B beskriver spesialiserte grupper av kvinnelige arbeidere kalt «arbeidsgrupper». Disse kvinnene arbeidet sammen med andre kvinner så vel som barna deres, og var vanligvis plassert i nærheten av palasset. Kvinner som tilhørte arbeidsgrupper tilhørte ikke uavhengige husholdninger, men ble administrert og sørget for mat til palassets skriftlærde. Alle kvinnene i en arbeidsgruppe ville tjene samme yrke, for eksempel tekstiler. Kvinner i arbeidsgrupper antas ikke å ha vært i stand til å skaffe seg jordeiendommer eller ha hatt økonomisk uavhengighet av noe slag, og det antas at noen kan ha vært slaver, selv om det er noen motstridende debatter blant forskere om dette.

Selv om forskere er usikre på om vanlige kvinner kunne skaffe land og utøve økonomisk makt, er det bevis på at kvinner kunne inneha maktposisjoner, for eksempel tittelen prestinne, som tillot dem å ha jordeiendom, ha eliteforbindelser og høy sosial status. Det antas at det mykenske samfunnet i stor grad har vært patriarkalsk, men kvinner kunne utøve sosial og økonomisk makt gjennom titler og maktposisjoner, som for en prestinne, selv om religion ikke var det eneste stedet en kvinne kunne oppnå sosial autoritet.^[168] Kvinner med særskilte talenter eller ferdigheter, som å være en dyktig jordmor eller håndverker, kunne få sosial autoritet i landsbyene sine, men antas ikke å ha vært i stand til å motta jordeiendom. Elitekvinner (de som var gift med de mannlige elitene) ble gitt fordeler som var tilpasset deres høye sosiale status, men selv hustruen til eliten kunne ikke eie land og hadde ingen økonomisk uavhengighet.^[169] Noen forskere mener at minoiske Knossos sannsynligvis var mer likestilt mellom kjønn enn mykenske Pylos, selv om bevisene for dette er få og omdiskuterte.^[170]

Strukturene av palasser ved Mykene, Tiryns og Pylos ble reist på toppene av høydedrag, åser eller steinete utspring, og dominerte de umiddelbare omgivelsene.^[171] De best bevarte finnes i Pylos og Tiryns, mens Mykene og Menelaion bare er delvis bevart. I Sentral-Hellas er Theben og Orchomenos bare delvis avdekket. På den annen side er palasset som ble bygget på akropolis i Athen nesten fullstendig ødelagt. En betydelig bygning ved Dimini i Thessalia, muligens gamle Iolkos,^[172] antas av en rekke arkeologer å være et palass.^[171] Et mykensk palass har også blitt avdekket i Lakonia, nær den moderne landsbyen Xirokambi.^[173]

Palass-strukturene på det greske fastlandet deler en rekke fellestrekk.^[174] Fokuspunktet for det sosiopolitiske aspektet ved et mykensk palass var megaron, tronsalen.^[171] Den ble lagt rundt en sirkulær ildsted omgitt av fire søyler. Tronen ble vanligvis plassert på høyre side ved ankomsten inn i rommet, mens det indre av megaronen var overdådig dekorert, med bilder designet med vilje for å demonstrere den politiske og religiøse makten til herskeren.^[175] Tilgang til megaronen ble gitt gjennom en gårdsplass, som ble nådd fra en propylon (entréen).^[174] Ikonografien til kamrene i palassene er bemerkelsesverdig ensartet i hele Hellas. For eksempel, i Pylos og Tiryns er maleriene fokusert på marine motiver, og gir avbildninger av blekksprut, fisk og delfiner.^[176] Rundt megaronen åpnet en gruppe gårdsrom hver for seg flere rom av ulike dimensjoner, som lagerrom og verksteder, samt mottakshaller og boligrom.^[174] Generelt har mykenske palasser gitt et vell av gjenstander og fragmentariske fresker.^[174]

Ytterligere fellestrekk deles av palassene Pylos, Mykene og Tiryns;^[174] en stor gårdsplass med søyleganger ligger rett foran den sentrale megaronen,^[177] mens en andre, men mindre megaron også finnes inne i disse strukturene.^[174] Trappene i palasset i Pylos indikerer at palassene hadde to etasjer.^[178] De private rommene tilhørende medlemmene av kongefamilien var antagelig plassert i første etasje.^[179]

• Se hovedartikkel Kyklopisk mur

Byggingen av defensive steinstrukturer var nært knyttet til etableringen av palassene på fastlands-Hellas. De viktigste mykenske sentrene var godt befestet og vanligvis plassert i et forhøyet terreng, som på akropolis i Athen, Tiryns og Mykene eller på slettene ved kysten, som i tilfellet med Gla.^[180] Mykenske grekere satte generelt pris på krigens symbolikk slik den kommer til uttrykk i defensiv arkitektur, reflektert i det visuelle inntrykket som festningsverkene deres ga.^[180]

Kyklopisk mur er betegnelsen som vanligvis brukes for å karakterisere murarbeidet til mykenske festningssystemer og beskriver vegger bygget opp av store, ubearbeidede steinblokker som er mer enn 8 meter tykke og veier flere tonn.^[181] De ble grovt tilpasset sammen uten bruk av mørtel eller leire for å binde dem, selv om mindre stykker av kalkstein er fylt opp i mellomrommene. Plasseringen deres dannet et polygonalt mønster som ga ytre murveggen et uregelmessig, men imponerende utseende. På toppen ville den vært bred nok til en gangvei med en smal beskyttende brystning (parapet) i ytterkant og med bøylelignende kreneleringer.^[182] Begrepet «kyklopisk» ble avledet av senere grekerne fra den klassiske epoken som mente at bare de mytologiske, enøyde gigantene, kykloper, kunne ha konstruert slike megalittiske strukturer.^[180] På den annen side ble steinkuttet murverk benyttet kun i og rundt porter. Et annet typisk trekk ved mykensk megalittiske konstruksjoner var bruken av en avlastende trekant over en overliggerblokk — en åpning, ofte trekantet, formet for å redusere vekten over overliggeren. Mellomrommet ble fylt med noe lettere stein.^[182]

Kyklopiske festningsverk var typiske for mykenske murer, særskilt ved festningene i Mykene, Tiryns, Argos, Krissa og Athen, mens mindre steinblokker finnes i Midéa og store kalksteinsheller finnes ved Gla.^[182] I de mykenske bosetningene funnet i Epiros og Kypros, er det også murer i kyklopisk stil,^[183][184] så vel som i vestlige Anatolia.^[185] Foruten festningsverkene ble det også reist isolerte bygdeborger på ulike strategiske steder. Befestningssystemene inneholdt også tekniske forbedringer som hemmelige sisterner, beskyttede portåpninger og framspringende bastioner for beskytte portene.^[180] På den annen side ser palasset i Pylos, selv om det er et stort maktsenter, paradoksalt nok ut til å ha blitt stående uten noen direkte forsvarsmurer.^[186]

Den militære karakter til de mykenske grekerne er tydelig fra de mange våpnene som ble avdekket, representasjoner av kriger- og kamp i samtidskunsten, og de bevarte greske opptegnelsene i Linear B.^[187][188] Mykenerne investerte i utviklingen av militær infrastruktur, med militær produksjon og logistikk som ble overvåket direkte fra palass-sentrene.^{[188] [189]} Ifølge skriftlige opptegnelsene i palasset i Pylos, var hvert bygdesamfunn (damos) forpliktet til å forsyne et visst antall menn som måtte tjene i hæren. Lignende tjeneste ble også utført av aristokratiet.^[190]

Mykenske hærer var opprinnelig basert på tungt infanteri, utstyrt med spyd, store skjold og ved noen anledninger også rustning.^[191] Senere på 1200-tallet f.Kr. gjennomgikk mykensk krigføring store endringer både i taktikk og våpen, og væpnede enheter ble mer ensartede og fleksible, mens våpen ble mindre og lettere.^[188] Spydet forble hovedvåpenet blant mykenske krigere, mens sverdet spilte en sekundær rolle i kamp.^[192] Andre offensive våpen som ble brukt var buer, køller, økser, slynger og spyd.^[192][193] Den nøyaktige rollen og bidraget til hestetrukne stridsvogner på slagmarken er uavklart grunnet mangelen på tilstrekkelig bevis.^[194] Det ser ut til at vogner opprinnelig ble brukt som stridsvogner i løpet av 1500- til 1300-tallet f.Kr., mens senere, på 1200-tallet f.Kr., var deres rolle begrenset til kun transport til og på slagmarken.^[195]

Hjelmen, dekorert med hoggtenner fra villsvin, var den mest karakteristiske og identifiserbare delen av mykensk rustning fra begynnelsen, skjønt allerede en etterlevning fra selv eldre tider, men tidvis i bruk fram til sammenbruddet av mykensk kultur. Den er også kjent fra flere skildringer innen samtidskunst i Hellas og Middelhavet.^[196][197] Et representativt stykke mykensk rustning er dendrarustningen (kjent fra det arkeologiske funnstedet Denda, ca. 1450–1400 f.Kr.) som besto av en heldekkende rustning av flere bronseplater som dekket hele overkroppen. Det er den eldste formen for kroppsrustning av metall som ble brukt i det østlige Middelhavet og Det nære østen.^[198] Generelt var de fleste trekk ved det senere standardiserte rustningen hoplittene til den gresk antikke hær allerede kjent og praktisert i det mykenske Hellas.^[199] Skjold av typen åttetall (engelsk: «Figur-of-8»)^[200] var den vanligste typen mykenske skjold.^[201] I løpet av den sene mykenske perioden ble mindre typer skjold tatt i bruk, enten av helt sirkulær form, eller nesten sirkulær med en del skåret ut fra den nedre kanten.^[202]

Det meste av den fineste mykenske kunsten kommer under umiddelbar mistanke om enten å være minoisk kunst som faktisk er importert fra Kreta, eller produsert på fastlandet av kretiske eller kretisk-utdannede kunstnere. Dette er mindre sant for keramikk, selv om den (svært utypiske) mykenske palass-amfora med blekksprut (NAMA 6725) helt klart stammer direkte fra den minoiske «maritime stilen», og det slutter å være tilfellet etter ca. 1350 f.Kr. Noen verk ser ut til å ha emner tilpasset krigersk mykensk smak, selv om det særegne minoiske emnet med oksehopping også dukker opp. Produksjonen av luksuskunst for, og sannsynligvis ofte i, de minoiske palassene var allerede en veletablert tradisjon da mykenske eliter ble kunder, og var kanskje mer integrert i minoisk religion og kultur enn det noen gang ble i det mykenske Hellas.^[203]

Flere viktige stykker i gull og andre metaller kommer fra gullgravgodset ved Gravsirkler A og B i Mykene, blant annet Agamemnons dødsmaske, rhyton (drikkebeger) i sølv, rhyton formet som oksehode, og Nestors kopp i gull. Den kjemiske sammensetningen av sølvgjenstandene indikerer at sølvet ble hentet fra flere steder.^[204] Thesevs-ringen, funnet i Athen, er en av de fineste av en rekke seglringer i gull med bittesmå scener med multifigurer av høy kvalitet, mange fra de fyrstelige gravsirklene A og B i Mykene. Disse har en tendens til å bli sett på som kretiske, og det samme gjør de utskårne edelstenene som også finnes i elitegraver. Selv om de samlet på dem, brukte den mykenske eliten tilsynelatende ikke minoiske segl for å autentisere noe, men behandlet dem som dekorative ornamenter, minst en fyrste bar en samling rundt håndleddene, som moderne sjarmarmbånd for avskrekke onde makter. Arkeologen Sinclair Hood mente at på tidspunktet for Vaphiograven (ca. 1500–1450 f.Kr.), rundt 8 km sør for Sparta, var det i store trekk mulig å klassifisere de finere seglene som kretiske, i motsetning til de mer grovt inngravert som ble framstilt på det greske fastlandet, men at «dette kriteriet ikke lenger gjelder etter fastlandserobringen av Kreta ca. 1450 f.Kr.»^[205]

I løpet av den sene mykenske perioden (1400–1200 f.Kr.) viste mykenske keramikk likheter som spenner over et betydelig område av det østlige Middelhavet (fra Levanten til Sicilia) og gjenspeiler muligens en form for økonomisk og politisk union sentrert i Mykene.^[206] Imidlertid forble den minoiske keramikken på Kreta i løpet av denne tiden distinkt, noe som indikerer en viss grad av autonomi på øya.^[206] De mykenske grekerne produserte i store mengder en rekke forskjellige typer kar som bygelkanner, store boller, alabastron, kratér og kopper (eller kylikes) som ligner på champagneglass.^[206]

Bygelkanner (Linear B: ka-ra-re-u, khlareus; «oljekanne»), særskilt først oppfunnet på øya Kreta i løpet av 1500-tallet f.Kr. og brukt mye av myknerne fra 1400 f.Kr. for transport og lagring av vin og olje; kannene var vanligvis pæreformede eller kuleformede. Mykenske drikkekar hadde enkle dekorative motiver som et skjell, en blekksprut eller en blomst malt på siden som vendte bort fra drikkeren.^[206] De mykenske grekerne malte også hele scener (kalt «bildestil») på sine beholdere som skildrer krigere, stridsvogner, hester og guddommer som minner om hendelser beskrevet i Homers Iliaden.^[207] Andre gjenstander utviklet av myknerne omfatter keramiske lamper,^[208] så vel som metalliske kar som kokekar i bronse på et stativ (trefot).^[209] Noen få eksempler på kar i fajanse og elfenben er også kjent.^[210]

Den mykenske perioden har ikke gitt skulpturer av stor størrelse. Periodens statuer består for det meste av små terrakottafigurer som finnes på nesten alle mykenske steder på det greske fastlandet – i graver, i avfall ved bosetninger og noen ganger i religiøse kultsammenhenger (Tiryns, Agios Konstantinos på Methana). Flertallet av disse figurene er kvinnelige og antropomorfe (menneskelignende) eller zoomorfe (dyrelignende).

De kvinnelige statuettene kan deles inn i tre grupper, som var populære i ulike perioder: fi- og psi-statuetter og tau-typen. De tidligste er fi-typen, som ser ut som den greske bokstaven fi (Φ, armene deres gir overkroppen en avrundet form). Psi-typen ser ut som bokstaven psi (Ψ, disse har utstrakte løftede armer). De siste (1100-tallet f.Kr.) er tau-typen; disse figurene ser ut som den greske bokstaven tau (Τ, med foldede armer i rette vinkler på kroppen). De fleste figurer bærer en stor polo (flertall poloi), en høy sylindrisk krone som var karakteristisk for mytologiske gudinner.^[211] De er malt med striper eller sikksakk på samme måte som moderne keramikk og antagelig laget av de samme keramikerne. Formålet deres er usikkert, men de kan ha fungert som både votivobjekter og leker: noen finnes i barnegraver, men det store flertallet av fragmentene er fra husholdningsavfall.^[212]

Tilstedeværelsen av mange av disse figurene på steder der tilbedelsen fant sted i den arkaiske og klassiske perioden (omtrent 200 under helligdommen Athena i Delfi, andre ved tempelet Afaia på øya Egina, ved helligdommen Apollon Maleatas ovenfor Epidauros og ved Amyklai nær Sparta), antyder både at mange faktisk var religiøse i sitt vesen, kanskje som votiver, men også at senere steder for religiøs tilbedelser godt kan ha blitt etablert og brukt først i den mykenske perioden.^[213]

Større figurer av typen mannlige, kvinnelige eller hornkveg framstilt i terrakotta er langt sjeldnere. En viktig gruppe ble funnet i tempelet i Mykene sammen med kveilede leireslanger,^[214] mens andre er funnet ved Tiryns og i øst- og vesthelligdommene ved Fylakopi på øya Melos.^[215]

Malerier fra den mykenske tidsalderen var klart påvirket av minoiske maleri, og var kanskje i begynnelsen framstilt av kretiske malere. Stilen bevegde seg gradvis bort fra den på Kreta, og i sene perioder reduseres kvaliteten betydelig. Fragmenter av veggmalerier er funnet i eller rundt palassene (Pylos, Mykene, Tiryns).^[216] Det største komplette veggmaleriet som viser tre kvinneskikkelser, sannsynligvis gudinner, ble funnet i det såkalte «kultsenteret» i Mykene.^[217] Ulike emner er representert: jakt, oksehopping, kampscener, prosesjoner og lignende. Noen scener kan være en del av mytologiske fortellinger, men hva det er uklart for ettertiden. Andre fresker omfatter blant geometriske eller stiliserte motiver, også brukt på malt keramikk (se ovenfor).^[218][219]

Den vanlige formen for begravelse i denne perioden var inhumasjon (jordfesting, begravelse i jorden, dekket av jord og steiner).^[220] De eldste mykenske begravelsene var for det meste i individuelle graver i form av en grop eller en steinforet hellekiste, og ofringene var begrenset til keramikk og sporadiske smykker.^[221] Grupper av grop- eller hellekistegraver som inneholdt elitemedlemmer av samfunnet ble noen ganger dekket av en gravhaug på den måten som ble etablert siden midtre helladisk tid.^[222] Det har blitt hevdet at denne formen dateres tilbake til kurgan-kulturen;^[223] men mykenske begravelser er i virkeligheten en urbefolkning av på det greske fastlandet med sjaktgravene som huset innfødte herskere.^[224] Grop- og hellekistegraver forble i bruk for enkeltbegravelser gjennom hele den mykenske perioden sammen med mer forseggjorte familiegraver.^[225] Sjaktgravene på Mykene innenfor gravsirkler A og B, som tilhører samme perioden, representerer en alternativ måte å gruppere elitebegravelser på. Ved siden av den avdøde ble det funnet komplette sett med våpen, utsmykkede staver samt gull- og sølvbegre og andre verdifulle gjenstander som peker på deres sosiale rangering.^[226]

Fra og med den sene helladiske perioden kan man se fellesgraver av rektangulær form. Likevel er det vanskelig å fastslå om de forskjellige formene for begravelser representerer en sosial hierarkisering, slik man tidligere trodde, med tholos(kuppelformede steinbygg) som gravene til eliteherskerne, de individuelle gravene til overklassen, og fellesgravene til de av det øvrige folket. Kremasjoner økte i antall i løpet av perioden, og ble ganske mange i den siste fasen av den mykenske æra.^[227]

Tholos ble innført tidlig på 1400-tallet f.Kr. som den nye og mer imponerende formen for elitebegravelse.^[228] De mest imponerende gravene fra den mykenske epoken er de monumentale kongegravene til Mykene, utvilsomt ment for kongefamilien i dette samfunnet. Den mest kjente er den monumentale tholos som har fått tittelen «Atrevs' gravkammer» (Atrevs var i henhold til gresk mytologi urkonge av Mykene). Totalt ni av slike tholos-graver er funnet i regionen Mykene, mens seks av dem tilhører en enkelt periode (sen-helladisk IIA, ca. 1400–1300 f.Kr.).^[229] Det har blitt hevdet at forskjellige dynastier eller fraksjoner kan ha konkurrert gjennom iøynefallende og ikke minst arbeidskrevende begravelser.^[230]

Med hensyn til mykensk mat, ble grillspidd oppdaget i Gla, Mykene og Pylos.^[231] De såkalte «souvlaki-brettene» (eller bærbare griller) som ble brukt av de mykenske grekerne var rektangulære keramiske panner som satt under grillspidd.^[231] Det er ikke klart om disse brettene ville blitt plassert rett over et bål eller om pannene ville ha holdt varme kull som en bærbar grillgrop.^[231][232]

• Hovedartikkel: Linear B

I tiden rundt 1600 f.Kr. lånte de mykenske grekerne fra den minoiske sivilisasjonen dets system med stavelsesskrift (dvs. Linear A) og utviklet sitt eget stavelsesskrift kjent som Linear B.^[233] Linear B lånte bortimot to-tredjedeler av Linear A, men forenklet det og la til nye tegn.^[234] Linear B ble brukt av de mykenske palassene i Hellas til utelukkende administrative formål der økonomiske transaksjoner ble registrert på leirtavler og noe keramikk på den mykenske dialekten av det greske språket. Tavler med Linear B ble først oppdaget på Kreta av den engelske arkeologen Arthur Evans ca. 1900 og senere dechiffrert av den engelske arkitekten og kryptografen Michael Ventris i 1952.^[235] Ventris’ oppdagelse av en arkaisk gresk dialekt i Linear B demonstrerte at mykensk gresk var «den eldste kjente greske dialekten, hvis elementer overlevde i Homers språk som et resultat av en lang muntlig tradisjon med episk poesi».^[236] Linear B registrerte et annet språk enn Linear A. Ventris viste at Linear B var gresk og hvor bortimot alle ord er kjent for senere gresk språk. Eksempelvis ordet for «datter», tu, en forkortelse av det senere thugater; «pike», tu-wa, senere gresk korē; «gutt», ko-wa, senere gresk kouros.^[237]

De skriftlige opptegnelsene fra hver mykenske region var like, men de skriftlærde brukte noen ganger ord som sannsynligvis var en del av deres lokale dialekt. Eksistensen av et felles språk er sannsynligvis forklart av deres delte byråkratiske system og skrivemanus.^[238]

På 800-tallet f.Kr., etter slutten av den såkalte «greske mørke middelalderen», vokste Hellas fram med et nettverk av myter og legender, den største av alle var den trojanske episke syklusen.^[239] Generelt idealiserte grekerne i den klassiske antikken den mykenske perioden som en strålende periode med helter, nærhet til gudene og materiell rikdom.^[240] Legendene om Homers epos ble spesielt og generelt akseptert som en del av den greske fortiden, og det var ikke før på 1800-tallet at lærde begynte å stille spørsmål ved Homers historisitet.^[239] På dette tidspunktet foretok den tyske arkeologen Heinrich Schliemann de første moderne arkeologiske utgravningene i Hellas på stedet for Mykene i 1876.^[241] Derfor satte Schliemann ut for å bevise den historiske nøyaktigheten til Iliaden ved å identifisere stedene beskrevet av Homer.^[239]

Som en del av den mykenske arven som overlevde, ble navnene på gudene og gudinnene i det mykenske Hellas hovedgudene i den olympiske panteon fra senere antikken.^[242] Dessuten ga språket til myknerne det første skriftlige beviset på gresk,^[243] mens en betydelig del av det mykenske vokabularet også kan finnes på moderne vesteuropeiske språk.^[244]

De mykenske grekerne var også pionerer innen ingeniørfaget, og lanserte prosjekter i storskala uten sidestykke i Europa før fram til romertiden, som festningsverk, broer, stikkrenner, akvedukter, demninger og veier egnet for hjultrafikk. De gjorde også flere arkitektoniske nyvinninger, for eksempel den avlastende trekanten i bue.^[245] De var også ansvarlige for å overføre et bredt spekter av kunst og håndverk, spesielt av minoisk opprinnelse. Den mykenske sivilisasjonen var generelt mer avansert sammenlignet med de andre europeiske kulturene sen bronsealder.^[246] Flere mykenske egenskaper og prestasjoner ble lånt eller holdt høyt hevdet i senere perioder, og det er derfor ikke en overdrivelse å betrakte det mykenske Hellas som sivilisasjonens vugge i Europa.^[245]

• Alden, Maureen Joan (2000). Well Built Mycenae (Volume 7): The Prehistoric Cemetery – pre-Mycenaean and Early Mycenaean Graves. Oxford: Oxbow Books. ISBN 978-1-84-217018-2. 
• Alexakha, Andrey (2016). «A Model of Social Progress». The Journal of European Economic History. 3: 137–209. 
• Aydar, Erkan; ÇİNer, Attila; Ersoy, Orkun; ÉCochard, Emilie; Fouache, Eric G. (2021). «Volcanic ash and tsunami record of the Minoan Late Bronze Age Eruption (Santorini) in a distal setting, southwestern Turkey». Journal of Quaternary Science. 36 (4): 586–597. Bibcode:2021JQS....36..586A. doi:10.1002/jqs.3314. 
• Beckwith, Christopher I. (2009). Empires of the Silk Road: A History of Central Eurasia from the Bronze Age to the Present. Princeton and Oxford: Princeton University Press. ISBN 978-0-691-13589-2. 
• Billigmeier, Jon-Christian; Turner, Judy A. (1981). «The socio‐economic roles of women in Mycenaean Greece: A brief survey from evidence of the Linear B tablets». Women's Studies. 8 (1–2): 3–20. doi:10.1080/00497878.1981.9978529. 
• Burns, Bryan E. (2010). Mycenaean Greece, Mediterranean Commerce and the Formation of Identity (1st utg.). New York: Cambridge University Press. ISBN 9780521119542. 
• D'Amato, Raphaelo; Salimbeti, Andrea (2011). Bronze Age Greek Warrior 1600–1100 BC. illustrated by Giuseppe Rava. Oxford, UK: Osprey Pub Co. ISBN 9781849081955. 
• Balmuth, Miriam S.; Tykot, Robert H. (1998). Studies in Sardinian Archaeology, Volume 5. Ann Arbor, MI: Oxbow Books. ISBN 9781900188821. 
• Bietak, Manfred; Czerny, Ernst (2007). The synchronisation of civilisations in the Eastern Mediterranean in the second millennium B.C. III : proceedings of the SCIEM 2000—2nd EuroConference, Vienna, 28th of May-1st of June 2003. Wien: Verlag der Österreichischen Akademie der Wissenschaften. ISBN 978-3-7001-3527-2. 
• Beckman, Gary M.; Bryce, Trevor R.; Cline, Eric H. (2012). «Writings from the Ancient World: The Ahhiyawa Texts» (PDF). Writings from the Ancient World. Atlanta: Society of Biblical Literature. 
• Borza, Eugene N. (1992). In the Shadow of Olympus: The Emergence of Macedon. Princeton, NJ: Princeton University Press. ISBN 978-0-691-00880-6. 
• Bryce, Trevor (2005). The Kingdom of the Hittites (New utg.). Oxford: Oxford University Press. ISBN 9780199279081. 
• Budin, Stephanie Lynn (2009). The Ancient Greeks: An Introduction. Oxford and New York: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-537984-6. 
• Castleden, Rodney (2005). The Mycenaeans. London and New York: Routledge. ISBN 978-0-415-36336-5. 
• Cavanagh, William G.; Mee, Christopher (1998). A Private Place: Death in Prehistoric Greece [SIMA 125]. Jonsered: Paul Aströms Förlag. ISBN 978-9-17-081178-4. 
• Chadwick, John; Baumbach, Lydia (1963). «The Mycenaean Greek Vocabulary». Glotta. 41 (3/4): 157–271. 
• Chadwick, John (1976). The Mycenaean World. Cambridge, UK: Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-29037-1. 
• Clemente, Florian; Unterländer, Martina; Dolgova, Olga; Amorim, Carlos Eduardo G.; m.fl. (13. mai 2021). «The genomic history of the Aegean palatial civilizations». Cell. 184 (10): 2565–2586.e21. PMC 8127963 . PMID 33930288. doi:10.1016/j.cell.2021.03.039. 
• Cline, Eric H. (2007). «Rethinking Mycenaean International Trade with Egypt and the Near East». Rethinking Mycenaean Palaces II: Revised and Expanded Edition. Los Angeles, CA: Cotsen Institute of Archaeology. s. 190–200. 
• The Oxford Handbook of the Bronze Age Aegean. Oxford: Oxford University Press. 2012. ISBN 978-0-19-987360-9. 
• Cline, Eric H. (2014). 1177 B.C. The Year Civilization Collapsed. Princeton, NJ: Princeton University Press. ISBN 978-1-40-084998-7. 
• Coleman, John E. (2000). «An Archaeological Scenario for the "Coming of the Greeks" ca. 3200 B.C.». The Journal of Indo-European Studies. 28 (1–2): 101–153. 
• de la Cruz, José Clemente Martín (1988). «Mykenische Keramik aus Bronzezeitlichen Siedlungsschichten von Montoro am Guadalquivir». Madrider Mitteilungen (29): 77–92. 
• Dickinson, Oliver (1977). The Origins of Mycenaean Civilization. Götenberg: Paul Aströms Förlag. 
• Dickinson, Oliver (desember 1999): «Invasion, Migration and the Shaft Graves», Bulletin of the Institute of Classical Studies. 43 (1): 97–107. doi:10.1111/j.2041-5370.1999.tb00480.x
• Dickinson, Oliver (2006). The Aegean from Bronze Age to Iron Age: Continuity and Change between the Twelfth and Eighth Centuries BC. New York, NY: Routledge. ISBN 978-0-20-396836-9. 
• Drews, Robert (1993). The End of the Bronze Age. Princeton, NJ: Princeton University Press. ISBN 978-0-69-102591-9. 
• Evans, Arthur J. (1930). The Palace of Minos: A Comparative Account of the Successive Stages of the Early Cretan Civilization as Illustred by the Discoveries at Knossos (Band 3): The Great Transitional Age in the Northern and Eastern Sections of the Palace. London: Macmillan. doi:10.11588/DIGLIT.811. 
• Feuer, Bryan Avery (2004). Mycenaean Civilization: An Annotated Bibliography through 2002. Jefferson, NC: McFarland & Company, Inc. ISBN 978-0-78-641748-3. 
• Fields, Nic; illustrated by Donato Spedaliere (2004). Mycenaean Citadels c. 1350–1200 BC (3rd utg.). Oxford: Osprey Publishing. ISBN 9781841767628. 
• Fields, Nic; illustrated by Brian Delf (2006). Bronze Age War Chariots. Oxford: Osprey. ISBN 9781841769448. 
• Finley, Moses I. (1954). The World of Odysseus. New York, NY: New York Review Books. ISBN 978-1-59-017017-5. 
• Fisher, Elizabeth A. (1998). The Mycenaeans and Apulia. An Examination of Aegean Bronze Age Contacts with Apulia in Eastern Magna Grecia. Jonsered, Sweden: Astrom. 
• Freeman, Charles (2014). Egypt, Greece and Rome: Civilizations of the Ancient Mediterranean (3rd utg.). Oxford: Oxford University Press. ISBN 9780199651924. 
• French, Elizabeth (1971). «The Development of Mycenaean Terracotta Figurines». The Annual of the British School at Athens. 66: 101–187. JSTOR 30103231. doi:10.1017/S0068245400019146. 
• Furumark, Arne (1941). The Mycenaean Pottery: Analysis and Classification. Stockholm: Victor Pettersons Bokindustriaktiebolag. 
• Graziado, Giampaolo (juli 1991): «The Process of Social Stratification at Mycenae in the Shaft Grave Period: A Comparative Examination of the Evidence». American Journal of Archaeology 95 (3): 403–440. JSTOR 505489. doi:10.2307/505489.
• Hägg, Robin; Marinatos, Nannó (1981). Sanctuaries and Cults in the Aegean Bronze Age: Proceedings of the First International Symposium at the Swedish Institute in Athens, 12–13 May, 1980. Stockholm: Svenska Institutet i Athen. ISBN 978-9-18-508643-6. 
• Hajnal, Ivo; Posch, Claudia (2009). «Graeco-Anatolian Contacts in the Mycenaean Period». 
• Hammond, Nicholas G.L. (1967). «Tumulus Burial in Albania, the Grave Circles of Mycenae, and the Indo-Europeans». Annual of the British School at Athens. 62: 77–105. doi:10.1017/S006824540001409X. 
• Hammond, Nicholas G.L. (1976). Migrations and Invasions in Greece and Adjacent Areas. Park Ridge, NJ: Noyes Press. ISBN 978-0-8155-5047-1. 
• Hansen, William F. (2004). Handbook of Classical Mythology. Santa Barbara, CA: ABC-CLIO. ISBN 978-1-57-607226-4. 
• Hatzopoulos, Miltiades (2011). «Macedonians and other Greeks». Brill's Companion to Ancient Macedon: Studies in the Archaeology and History of Macedon, 650 BC – 300 AD (på engelsk). BRILL. ISBN 978-90-04-20650-2. 
• Hood, Sinclair (1978). The Arts in Prehistoric Greece. Harmondsworth: Penguin (Penguin/Yale History of Art). ISBN 0140561420. 
• Howard, Dan (2011). Bronze Age Military Equipment. Barnsley: Pen & Sword Military. ISBN 9781848842939. 
• Hruby, Julie (2017). «3 Finding haute cuisine: Identifying shifts in food styles from cooking vessels». From Cooking Vessels to Cultural Practices in the Late Bronze Age Aegean. Oxford and Philadelphia: Oxbow Books. s. 15–26. ISBN 9781785706325. 
• Hughes-Brock, Helen (1999). «Mycenaean Beads: Gender and Social Contexts». Oxford Journal of Archaeology. 18 (3): 277–296. doi:10.1111/1468-0092.00084. 
• Iacovou, Maria (2013). «Chapter Twenty-Two Aegean-Style Material Culture in Late Cypriot III: Minimal Evidence, Maximum Interpretation». The Philistines and other "Sea Peoples" in Text and Archaeology. Atlanta, GA: Society of Biblical Literature. s. 585–618. ISBN 978-1-58-983721-8. 
• Immerwahr, Sara A. (1990). Aegean Painting in the Bronze Age. University Park: Pennsylvania State University Press. ISBN 978-0-27-100628-4. 
• Kagan, Donald; Viggiano, Gregory F. (2013). Men of Bronze: Hoplite Warfare in Ancient Greece. Princeton, NJ: Princeton University Press. ISBN 9781400846306. 
• Kelder, Jorrit M. (2010). «The Kingdom of Mycenae: A Great Kingdom in the Late Bronze Age Aegean». CDL Press. Bethesda, MD. 
• Kling, Barbara (1989). Mycenaean IIIC:1b and Related Pottery in Cyprus. Lund: P. Aströms Förlag. ISBN 978-9-18-609893-3. 
• Knodell, Alex R. (2021). Societies in Transition in Early Greece: An Archaeological History. Oakland, CA: University of California Press. ISBN 978-0-520-38054-7. doi:10.1525/luminos.101. 
• Latacz, Joachim (2004). Troy and Homer: Towards a Solution of an Old Mystery. Oxford: Oxford University Press. ISBN 9780199263080. 
• Lazaridis, Iosif; Mittnik, Alissa; Patterson, Nick; Mallick, Swapan; Rohland, Nadin; Pfrengle, Saskia; Furtwängler, Anja; Peltzer, Alexander; Posth, Cosimo; Vasilakis, Andonis; McGeorge, P. J. P.; Konsolaki-Yannopoulou, Eleni; Korres, George; Martlew, Holley; Michalodimitrakis, Manolis; Özsait, Mehmet; Özsait, Nesrin; Papathanasiou, Anastasia; Richards, Michael; Roodenberg, Songül Alpaslan; Tzedakis, Yannis; Arnott, Robert; Fernandes, Daniel M.; Hughey, Jeffery R.; Lotakis, Dimitra M.; Navas, Patrick A.; Maniatis, Yannis; Stamatoyannopoulos, John A.; Stewardson, Kristin; Stockhammer, Philipp (2017). «Genetic origins of the Minoans and Mycenaeans». Nature. 548 (7666): 214–218. Bibcode:2017Natur.548..214L. PMC 5565772 . PMID 28783727. doi:10.1038/nature23310. 
• Lazaridis, Iosif; m.fl. (2022a): «A genetic probe into the ancient and medieval history of Southern Europe and West Asia», Science. 377 (6609): 940–951. Bibcode:2022Sci...377..940L. PMC 10019558. PMID 36007020. doi:10.1126/science.abq0755.
• Lazaridis, Iosif; Alpaslan-Roodenberg, Songül; Acar, Ayşe; Açıkkol, Ayşen; m.fl. (2022b): «The genetic history of the Southern Arc: A bridge between West Asia and Europe», Science. 377 (6609): eabm4247. PMC 10064553. PMID 36007055. doi:10.1126/science.abm4247.
• Skourtanioti, Eirini; Ringbauer, Harald; Gnecchi Ruscone, Guido Alberto; Bianco, Raffaela Angelina; m.fl. (16. januar 2023). «Ancient DNA reveals admixture history and endogamy in the prehistoric Aegean». Nature Ecology and Evolution. 7 (2): 290–303. PMC 9911347 . PMID 36646948. doi:10.1038/s41559-022-01952-3. 
• Lewartowski, Kazimierz (2000). Late Helladic Simple Graves: A Study of Mycenaean Burial Customs (BAR International Series 878). Oxford: Archaeopress. ISBN 978-1-84-171079-2. 
• Littauer, M.A.; Crouwel, J.H. (1996). «Robert Drews and the Role of Chariotry in Bronze Age Greece». Oxford Journal of Archaeology. 15 (3): 297–305. doi:10.1111/j.1468-0092.1996.tb00087.x. 
• Moore, A.D.; Taylour, W.D.; French, Elizabeth Bayard (1999). Well Built Mycenae (Volume 10): The Temple Complex. Warminster, England: Aris & Phillips. ISBN 978-1-84-217000-7. 
• Morris, Ian (1996). «Greece: Dark Age Greece». I Fagan, Brian M. The Oxford Companion to Archaeology. Oxford: Oxford University Press. s. 253–256. ISBN 9780195076189. 
• Mylonas, George Emmanuel (1961). Eleusis and the Eleusinian Mysteries. Princeton, NJ: Princeton University Press. 
• Mylonas, George Emmanuel (1966). Mycenae and the Mycenaean Age. Princeton, NJ: Princeton University Press. ISBN 9780691035239. 
• Nikolaou, Kyriakos (1973). The First Myceneans in Cyprus. Nicosia: Department of Antiquities, Cyprus. 
• Nilsson, Martin Persson (1940). Greek Popular Religion. New York: Columbia University Press. 
• Nilsson, Martin Persson (1967). Geschichte der Griechischen Religion (3rd utg.). Munich: C.H. Beck Verlag. 
• Olsen, Barbara A. (2015). «The Worlds of Penelope: Women in the Mycenaean and Homeric Economies». Arethusa. 48 (2): 107–138. doi:10.1353/are.2015.0007. 
• Olsen, Barbara A. (2014). Women in Mycenaean Greece: The Linear B Tablets from Pylos and Knossos. Hoboken, NJ: Taylor and Francis. ISBN 978-1-31-774795-6. 
• Palaima, Tom (1999). «Mycenaean Militarism from a Textual Perspective» (PDF). Polemos: Warfare in the Aegean Bronze Age (Aegaeum). 19: 367–378. 
• Papadimitriou, Nikolas (2001). Built Chamber Tombs of Middle and Late Bronze Age Date in Mainland Greece and the Islands (BAR International Series 925). Oxford: John and Erica Hedges Ltd. and Archaeopress. ISBN 978-1-84-171170-6. 
• Pelon, Olivier (1976). Tholoi, Tumuli et Cercles Funéraires. Paris: Diffusion de Boccard. ISBN 9782869583702. 
• Peruzzi, Emilio (1980). Mycenaeans in Early Latium. Rome: Edizioni dell'Ateneo & Bizzarri. 
• Petrie, William Matthew Flinders (1894). Tell el-Amarna. London: Methuen & Co. 
• Price, Simon; Thonemann, Peter (2011): The Birth of Classical Europe, Penguin History
• Renfrew, Colin; Mountjoy, Penelope A.; Macfarlane, Callum (1985). The Archaeology of Cult: The Sanctuary at Phylakopi. London: British School of Archaeology at Athens. ISBN 978-0-50-096021-9. 
• Ridgway, David (1992). The First Western Greeks. Cambridge and New York: Cambridge University Press. ISBN 978-0-52-142164-5. 
• Runnels, Curtis Neil; Murray, Priscilla (2001). Greece before History: An Archaeological Companion and Guide. Stanford, CA: Stanford University Press. ISBN 978-0-8047-4050-0. 
• Rutter, Jeremy B. (1996): «Prehistoric Archaeology of the Aegean», Trustees of Dartmouth College and the Foundation of the Hellenic World. Arkivert fra originalen 1. januar 2009
• Sansone, David (2004). Ancient Greek Civilization. Malden (Massachusetts), Oxford (United Kingdom), Carlton (Victoria, Australia): Blackwell Publishing Ltd. ISBN 978-0-631-23236-0. 
• Sergent, Bernard (1982): «Penser — et mal penser — les Indo-Européens1 (Note critique)», Annales. Histoire, Sciences Sociales. 37 (4): 669–681. doi:10.3406/ahess.1982.282879.
• Shear, Ione Mylonas (januar 2000): «Excavations on the Acropolis of Midea: Results of the Greek–Swedish Excavations under the Direction of Katie Demakopoulou and Paul Åström», American Journal of Archaeology 104 (1): 133–134. JSTOR 506802. doi:10.2307/506802.
• Schofield, Louise (2006). The Mycenaeans. Los Angeles, CA: J. Paul Getty Museum. ISBN 9780892368679. 
• Stocker, Sharon R.; Davis, Jack L. (2017). «The Combat Agate from the Grave of the Griffin Warrior at Pylos». Hesperia: The Journal of the American School of Classical Studies at Athens. 86 (4): 583–605. JSTOR 10.2972/hesperia.86.4.0583. doi:10.2972/hesperia.86.4.0583. 
• Stubbings, Frank H. (1951). Mycenaean Pottery from the Levant. Cambridge: Cambridge University Press. 
• Tandy, David W. (2001). Prehistory and History: Ethnicity, Class and Political Economy. Montréal, Québec, Canada: Black Rose Books Limited. ISBN 978-1-55164-188-1. 
• Tartaron, Thomas F. (2013). Maritime Networks in the Mycenaean World. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 9781107067134. 
• Taylour, Lord William; French, Elizabeth Bayard; Wardle, K.A. (2007). Well Built Mycenae (Volume 13): The Helleno-British Excavations within the Citadel at Mycenae 1959–1969. Warminster, England: Aris & Phillips. ISBN 978-1-84-217295-7. 
• Taylour, Lord William (1969). «Mycenae, 1968». Antiquity. 43 (170): 91–97. doi:10.1017/S0003598X00040187. 
• Taylour, Lord William (1970). «New Light on Mycenaean Religion». Antiquity. 44 (176): 270–280. doi:10.1017/S0003598X00041740. 
• Taylour, Lord William (1958). Mycenaean Pottery in Italy and Adjacent Areas. Cambridge: Cambridge University Press. 
• Thomas, Carol G. (1995). «The Components of Political Identity in Mycenaean Greece» (PDF). Aegaeum. 12: 349–354. Arkivert fra originalen (PDF) 29. september 2013. Besøkt 26. mars 2024. 
• van Wijngaarden, Geert Jan (2002). Use and Appreciation of Mycenaean Pottery in the Levant, Cyprus and Italy (1600–1200 BC). Amsterdam: Amsterdam University Press. ISBN 978-9-05-356482-0. 
• Vianello, Andrea (2005). Late Bronze Age Mycenaean and Italic Products in the West Mediterranean: A Social and Economic Analysis. Oxford: Archaeopress. ISBN 978-1-84-171875-0. 
• Wardle, K.A.; Wardle, Diana (1997). Cities of Legend: The Mycenaean World. London: Bristol Classical Press. ISBN 978-1-85-399355-8. 
• Waterfield, Robin (2018): Creators, Conquerors, & Citizens, Oxford University Press
• Whittaker von Hofsten, Helène (2007). «Reflections on the Social Status of Mycenaean Women». Public Roles and Personal Status Men and Women in Antiquity. Sävedalen: Paul Åströms Förlag. s. 3–18. ISBN 9789170812378. 
• Wikander, Örjan (januar–mars 1990): «Archaic Roof Tiles the First Generations», Hesperia, 59 (1): 285–290. JSTOR 148143. doi:10.2307/148143.
• Wright, James Clinton (2008). «Early Mycenaean Greece». The Cambridge Companion to the Aegean Bronze Age. Cambridge: Cambridge University Press. s. 230–257. ISBN 9781139001892. doi:10.1017/CCOL9780521814447.011. 
• Wood J.R., Hsu, Y.-T.; Bell, C. (2021) Sending Laurion Back to the Future: Bronze Age Silver and the Source of Confusion, Internet Archaeology 56. doi:10.11141/ia.56.9
• Acts of the International Archeaological Symposium: The Mycenaeans in the Eastern Mediterranean, Nicosia 27th March-2nd April, 1972. Ministry of Communications and Works, Department of Antiquities. 1973.

• (en) Mycenaean civilization – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Hemingway, Seán; Hemingway, Colette (2000–2013): «Heilbrunn Timeline of Art History: Mycenaean Civilization», The Metropolitan Museum of Art.
• Horejs, Barbara; Pavúk, Peter, red. (2007): «The Aegeo-Balkan Prehistory Project», The Aegeo-Balkan Prehistory Team.
• Salimbetti, Andrea (september 2015): «The Greek Age of Bronze», salimbeti.com
• «The Mycenaeans and Italy: The Archaeological and Archaeometric Ceramic Evidence» Arkivert 27. september 2013 hos Wayback Machine., University of Glasgow School of Humanities.
• «Gods found in Mycenaean Greece», en tabell over navn på guddommer, Documents in Mycenaean Greek andre utgave, Cambridge 1973