Hellas’ historie

Artikkelen inngår i serien om Hellas’ historie
Epoker
Egeisk kultur 3000 f.Kr. - 1200 f.Kr. Mørke århundre ca. 1200 f.Kr.–800 f.Kr. Antikkens Hellas Arkaisk tid ca. 800 f.Kr. – 500 f.Kr. Klassisk tid 500 f.Kr. - 323 f.Kr. Hellenistisk tid 323 f.Kr. – 31 f.Kr. Hellas under Roma 146 f.Kr. – 330 e.Kr. Det bysantinske rike 330 – 1453. Det osmanske Hellas 1300-tallet – 1821 Selvstendighetskrigen 1821 – 1829 Kongedømmet 1832 – 1924, 1935 – 1974 Borgerkrigen 1946 – 1949 Militærjuntaen 1967 – 1974 Den tredje republikk 1974 –

Hellas' historie går tilbake til grekernes ankomst i Europa en tid før 1500 f.Kr., selv om det bare har vært en uavhengig gresk stat kalt Hellas siden 1821.

Hellas' historie går imidlertid langt utenfor Hellas' grenser. Så tidlig som det 7. århundre f.Kr. hadde grekerne kolonisert deler av det som nå er Tyrkia, Kypros, Italia og Libya. Erobringen av Aleksander den store i det 4. århundre f.Kr. ga grekerne styre over Anatolia, Egypt, Syria og Mesopotamia. Som deler av Det bysantinske rike var disse og andre områder deler av den greske verden i mange århundrer. Fra det 15. århundre levde nesten alle grekere under det osmanske imperiet.

Den tidligste sivilisasjonen som dukket opp rundt Hellas var den minoiske sivilisasjon på Kreta som varte fra ca. 3650 til 1450 f.Kr., og den tidlig helladiske periode på det greske fastlandet fra ca. 2800 f.Kr. til 2100 f.Kr.

Lite spesifikk informasjon finnes om minoerne, selv navnet er en moderne betegnelse som er hentet fra Minos, den legendariske kongen på Kreta. De har blitt karakterisert som urindoeuropeisk folk, antagelig de språklige forfedrene til de etokretisk-språklige i den klassiske antikken. Språket deres tilhører skrifttypen Linear A som ingen har klart å tyde på overbevisende måte. De var primært et handelsfolk som deltok i oversjøisk handel og dro nytte av sitt lands rike naturressurser. Øya var på den tiden rik på tømmer som ble kommersielt utnyttet og eksportert til nærliggende land som Kypros, Egypt og Egeerøyene.

Selv om det råder stor usikkerhet om deres forfall, ble de til slutt invadert av mykenere fra fastlandet. Deres invasjon fant sted rundt 1400 f.Kr., og sammen med det minoiske utbruddet, var det et sannsynlig scenario for slutten på den minoiske sivilisasjon. Ifølge denne teorien ble den minoiske flåten og havnene ødelagt i en slik grad at de ikke kunne repareres av enorme bølger fra Middelhavet. Mulige klimatiske endringer påvirket avlingene i mange år som igjen ville ha ført til hungersnød og sosialt sammenbrudd. Den mykenske invasjonen fullførte det siste kapittelet i en sivilisasjon som blomstret i rundt 1600 år.

Mykensk Hellas, også kjent som gresk bronsealder, er den sene helladiske bronsealder-sivilisasjonen i Antikkens Hellas. Den varte fra ankomsten til grekerne i Egeerhavet rundt 1600 f.Kr. til sivilisasjonen kollapset rundt 1100 f.Kr. Dette er den historiske bakgrunnen for eposene til Homer og mye annet i gresk mytologi. Den mykenske perioden henter sitt navn fra det arkeologiske utgravningsstedet Mykene i det nordøstlige Argolida på Peloponnes i det sørlige Hellas. Athen, Pylos, Theben og Tiryns er også viktige mykenske steder.

Mykensk sivilisasjon ble dominert av et aristokrati bestående av krigere. Rundt 1400 f.Kr. utvidet mykenerne sin kontroll til Kreta og adopterte minoernes Linear A til å skrive sin tidlige form for gresk. Den mykenske skrifttypen kalles Linear B.

Mykenerne gravla sine adelsmenn i tholos, store sirkulære gravkamre med et høyt buet tak og rette innganger dekket av stein. De gravla ofte dolker eller andre former for militært utstyr med den avdøde. Adelen ble ofte gravlagt med gullmasker, tiaraer, rustning og våpen utsmykket av juveler. Mykenerne ble gravlagt sittende og noen av adelen ble mumifisert.

Rundt 1100 f.Kr. kollapset den mykenske sivilisasjonen. Tallrike byer ble plyndret og regionen gikk inn i det som historikerne ser på som de mørke århundrene. I løpet av denne perioden opplevde Hellas en nedgang i befolkning og skriftspråk. Grekerne selv la skylden for denne nedgangen på en invasjon av en annen bølge med greske folkeslag, dorerne, men der er sparsommelige arkeologiske bevis for dette synet.

De mørke århundrer i Hellas (ca. 1200–800 f.Kr.) henviser til perioden av gresk historie fra den antatte doriske invasjonen og slutten på mykensk sivilisasjon i det 11. århundre f.Kr. til oppkomsten til de første greske bystatene i det 9. århundre f.Kr. og eposene til Homer og de tidligste skriftene med gresk alfabet i det 8. århundre f.Kr.

Mykenes kollaps sammenfalt med fallet til flere andre store imperier i Det nære østen som hettittene og Egypt. Årsaken kan skyldes en invasjon fra havfolkene som brukte våpen av jern. Da dorerne kom inn i Hellas, var også de utstyrt med overlegne jernvåpen, og klarte enkelt å spre de svekkede mykenerne. Perioden som fulgte disse hendelsene blir kollektivt kalt de mørke århundrene.

Arkeologi viser en kollaps i sivilisasjonen i den greske verdenen i denne perioden. De store palassene og byene til mykenerne ble ødelagt eller forlatt. Det greske språket ble ikke skrevet lenger. Greske vaser fra denne tiden hadde enkle geometriske former og manglet den figurative dekorasjonen til mykenerne. Grekerne i denne perioden levde i mindre og færre bosetninger, noe som antyder hungersnød og avfolking, og utenlandske varer finnes ikke på de arkeologiske stedene, noe som antyder et minimum av internasjonal handel. Kontakten mellom utenlandske makter var også borte i denne perioden, noe som gav liten kulturell utvikling eller vekst av noe slag.

Konger hersket gjennom denne perioden til de til slutt ble erstattet med et aristokrati. I noen områder dannet det seg enda senere et aristokrati innenfor aristokratiet, en elite i eliten. Krigføringen endret fokus fra kavaleri til større vekt på infanteri. Jern erstattet bronse i produksjonen av verktøy og våpen, både på grunn av at det var billig å produsere, men også på grunn av lokal tilgang. Sakte vokste likhet frem mellom de ulike sektorene i folket, noe som førte til at de forskjellige kongene ble avsatt og familiene vokste frem.

Familiene begynte å rekonstruere sin fortid i forsøk på å forbinde sine ættetavler med helter fra trojanerkrigen, særlig Herakles. Det meste av dette var legende, men noe ble sortert av poeter i skolen til Hesiod. De fleste av disse diktene er tapt, men noen berømte «fortellingsforfattere» som de ble kalt, var Hekataios fra Milet og Akusilaos fra Argos.

Det er antatt at eposene til Homer inneholder en viss grad av tradisjon som har blitt muntlig overbrakt i den mørke tidsperioden, men i hvilken grad er omdiskutert.

På slutten av denne stagnasjonsperioden opplevde den greske sivilisasjonen en renessanse som spredte den greske verdenen så langt som Svartehavet og Spania. Skrivekunsten ble gjenlært fra fønikerne og spredte seg til slutt nord inn i Italia og Gallia.

Utdypende artikkel: Antikkens Hellas

Der er ingen fastsatte eller universelt aksepterte tidspunkt som innleder eller avslutter den antikke greske perioden. Vanligvis henviser uttrykket antikkens Hellas til all gresk historie før Romerriket, men historikere bruker begrepet mer presist. Noen inkluderer periodene til de minoiske og mykenske sivilisasjonene, mens andre hevder at disse sivilisasjonene var så forskjellige fra senere greske kulturer at de bør klassifiseres separat. Tradisjonelt ble det antatt at den antikke greske perioden startet med de første olympiske leker i 776 f.Kr., men nå trekker de fleste historikere begrepet tilbake til rundt 1000 f.Kr. Den tradisjonelle datoen for slutten på den antikke greske perioden er Aleksander den stores død i 323 f.Kr. Den etterfølgende perioden er hellenismen. Men ikke alle behandler de antikke og hellenistiske periodene som adskilte, og noen historikere behandler den antikke greske sivilisasjonen som en sammenhengende periode frem til kristendommen ble adoptert i det 3. århundre.

Antikkens Hellas er regnet av de fleste historikere som den grunnleggende kulturen i vestlig sivilisasjon. Gresk kultur hadde mektig innflytelse på Romerriket, som bar en versjon av den til mange deler av Europa. Den antikke greske sivilisasjonen har hatt enorm innflytelse på språk, politikk, utdanningssystem, filosofi, kunst og arkitektur i den moderne verden, særlig i renessansen i det vestlige Europa og igjen under forskjellige neoklassisistiske fornyelser i de 18. og 19. århundrenes Europa og Amerika.

Den grunnleggende enheten i politikken i antikkens Hellas var en polis, noen ganger oversatt som bystat. «Politikk» betyr bokstavelig talt «tingene til polisen». Hver by var uavhengig, i det minste i teorien. Noen byer kan ha vært underordnet andre. De tretti tyrannene i Athen var for eksempel innsatt av Sparta etter Peloponneskrigen. Den øverste makt i hver by lå innenfor denne byen. Dette betydde at da Hellas gikk til krig, først og fremst mot det persiske riket, dannet landet en allianse for å føre krig. Det gav også mange muligheter for kriger innenfor Hellas mellom forskjellige byer.

Hellas dannet ingen klart avgrenset geografisk område, men spredde seg over den greske halvøya, over øyene i Egeerhavet og langs kysten av Anatolia. Det var greske samfunn og polis langs Svartehavet, i sørlige Italia og på Sicilia, og så langt unna som langs kysten av Frankrike og i Spania. Antagelig skapte den karrige jorda på det greske fastlandet og befolkningsvekst grunn til at grekerne spredte seg og utvandret, men de beholdt en felles kultur og språk.

De fleste av de greske navnene som i dag er allment kjent blomstret i denne tidsperioden. Blant poetene var Homer, Hesiod, Pindaros, Aiskhylos, Sofokles, Evripides, Aristofanes og Sappho aktive. Kjente politikere inkluderte Themistokles, Perikles, Lysander, Epaminondas, Alkibiades, Filip II av Makedonia og hans sønn Aleksander den store. Platon skrev i likhet med Aristoteles, Heraklit, Parmenides, Demokrit, Herodot, Thukydid og Xenofon. Nesten all matematisk kunnskap som ble formalisert i Euklids Elementer på begynnelsen av den hellenistiske perioden, ble utviklet i denne perioden.

Utdypende artikler: Perserkrigene og Peloponneskrigen

To betydelige kriger formet den antikke greske verdenen. Perserkrigene (500–448 f.Kr.) er gjenfortalt i Herodots Historie. Joniske greske byer gjorde opprør fra det persiske riket og ble støttet av noen av byene i hjemlandet og ble til slutt ledet av Athen. Kjente slag fra denne krigen inkluderer Marathon, Thermopylae, Salamis og Plataiai.

For å gjennomføre krigen og kunne beskytte Hellas fra ytterligere persiske angrep senere, grunnla Athen det athenske sjøforbundet i 477 f.Kr. Innledningsvis skulle hver by i forbundet bidra med skip og soldater til en felles hær, men etterhvert tillot (og senere tvang) Athen mindre byer til å bidra med midler slik at de kunne forsyne deres skip. Utbrudd fra forbundet kunne straffes. Etter militære tiltak mot perserne ble skattekisten flyttet fra Delos til Athen og styrket ytterligere byens kontroll over forbundet. Det athenske sjøforbundet ble til slutt henvist til som det athenske imperiet.

Mens perserkrigene fremdeles pågikk, brøt det ut krig i 458 f.Kr. mellom sjøforbundet og det peloponnesiske forbund som bestod av Sparta og deres allierte. Etter noen kamper uten avgjørelse, signerte de to partene en fredsavtale i 447 f.Kr.

Den freden skulle vare i tretti år, men i stedet holdt den bare til 431 f.Kr. da Peloponneskrigen brøt ut. Våre hovedkilder til denne krigen er Thukydids Historien om Peloponneskrigen og Xenofons Hellenika.

Krigen begynte over en krangel mellom Kérkyra og Epidamnos. Epidamnos var en så liten by at Thukydides måtte fortelle leserne om hvor den var. Korint intervenerte på Epidamnos' side. I frykt for at Korint skulle erobre den kerkyriske marinen, det var bare Athen som hadde større marine, intervenerte Athen. Athen forhindret Korint fra å gå i land ved Kérkyra i slaget ved Sybota, la Poteidaia under beleiring og forbød all handel med Korints nærliggende allierte, Megara, i det megariske dekret.

Der var uenighet blant grekerne om hvem som forbrøt seg mot avtalen mellom sjøforbundet og peloponneserforbundet, siden Athen teknisk sett forsvarte en ny alliert. Korinterne ba Sparta om støtte. I frykt for Athens makt og siden de var vitne til Athens villighet til å bruke den mot megarerne (boikotten ville ha ruinert dem), erklærte Sparta at avtalen hadde blitt brutt og Peloponneskrigen begynte for fullt.

Den første fasen av krigen, kjent som den arkhidamiske krig etter den spartanske kong Arkhidamos II, varte frem til 421 f.Kr. da Nikiasfreden ble undertegnet. Den athenske generalen Perikles anbefalte at hans by skulle kjempe en defensiv krig, unngå slag mot overlegne landstyrker ledet av Sparta og importere alt de trengte ved å opprettholde sin mektige marine. Athen kunne sulte ut Sparta siden deres borgere var redde for å være for lenge ute av sin by for lenge av frykt for at helotene skulle gjøre opprør. Denne strategien krevde at Athen måtte kunne motstå regulære beleiringer, og i 430 f.Kr. ble byen rammet av pest som drepte rundt en fjerdedel av folket, inkludert Perikles. Da Perikles var borte, fikk mindre konservative elementer makt i byen og Athen gikk på offensiven. De erobret 300–400 spartanske hoplitter i slaget ved Pylos. Dette representerte en betydelig del av de spartanske kampstyrkene som de hadde avgjort at de ikke kunne tåle å miste. Imens led Athen ydmykende nederlag i slagene ved Delion og Amfipolis. Nikiasfreden endte med at Sparta fikk tilbake sine gisler og Athen fikk tilbake byen Amfipolis.

De som signerte Nikiasfreden i 421 f.Kr. sverget på å opprettholde den i femti år. Den andre fasen av Peloponneskrigen begynte i 415 f.Kr. da Athen satte i gang Siciliaekspedisjonen for å støtte sin allierte Segesta som var angrepet av Siracusa og for å erobre Sicilia. Innledningsvis ville ikke Sparta hjelpe sin alliert, men Alkibiades, den athenske generalen som hadde fremmet den sicilianske ekspedisjonen, hoppet av til spartanerne da han ble anklaget for svært urenslige handlinger og overbeviste dem om at de ikke kunne tillate Athen å underlegge seg Siracusa. Felttoget endte i katastrofe for athenerne.

Athens joniske områder gjorde opprør med Spartas støtte slik Alkibiades anbefalte. I 411 f.Kr. gav et oligarkisk opprør i Athen en mulighet for fred, men den athenske marinen forble trofast mot demokratiet, nektet å akseptere endringen og fortsatte å kjempe i Athens navn. Marinen kalte tilbake Alkibiades som hadde blitt tvunget til å oppgi den spartanske sak etter angivelig å ha forført konen til den spartanske kongen Agis II. Alkibiades fikk kommandoen over marinen. Oligarkiet i Athen kollapset og Alkibiades satte i gang med å gjenerobre det som hadde gått tapt.

Alkibiades ble erstattet i 407 f.Kr. etter et mindre marinenederlag i slaget ved Notion. Den spartanske general Lysander vant seier etter seier etter at han befestet sin bys marinemakt. Etter slaget ved Arginusai som Athen vant, men der se ble forhindret fra å redde sine sjømenn på grunn av dårlig vær, henrettet eller sendte Athen i eksil åtte av sine øverste marinekommandanter. Lysander fulgte opp med et knusende slag i slaget ved Aegospotami i 405 f.Kr. som nesten tilintetgjorde den athenske flåten. Athen overgav seg ett år senere og gjorde slutt på Peloponneskrigen.

Krigen etterlot seg store ødeleggelser. Misnøye med det spartanske hegemoniet som fulgte, inkludert det faktum at Jonia og Kypros ble avstått til det persiske riket på slutten av Korintkrigen (395–387 f.Kr.), oppmuntret Theben til å angripe. Deres general Epaminondas knuste Sparta i slaget ved Leuktra i 371 f.Kr. og innledet en periode der Theben dominerte Hellas. I 346 f.Kr. ba Theben Filip II av Makedonia om hjelp etter at de ikke var i stand til å forsvare seg etter ti år med krig. Makedonia erobret raskt de utmattede byene i Hellas. Den grunnleggende enheten i politikken fra dette tidspunktet av, var imperium, og den hellenistiske perioden hadde begynt.

Den hellenistiske perioden i gresk historie begynte med Aleksander den stores død i 323 f.Kr. og tok slutt med Romerrikets annektering av den greske halvøya og øyene i 146 f.Kr.. Selv om romernes styre ikke brøt kontinuiteten i det hellenistiske samfunnet og kulturen som forble hovedsakelig uendret til adopteringen av kristendom, markerte den slutten på gresk politisk uavhengighet.

I den hellenistiske perioden sank viktigheten til «det egentlige Hella», dvs territoriet til dagens Hellas, innenfor den gresk-språklige verden. De store sentrene til hellenistisk kultur var Alexandria og Antiokia, hovedstedene til henholdsvis ptolemeienes Egypt og selevkidenes Syria.

Athen og hennes allierte gjorde opprør mot Makedonia da de hørte at Aleksander var død, men ble beseiret innen ett år i den lamiske krig. Imens brøt det ut en maktkamp blant Aleksanders generaler som resulterte i oppbruddet av hans imperium og etableringen av et antall nye kongedømmer. Ptolemaios stod igjen med Egypt, Selevkos med Levanten, Mesopotamia og østlige deler. Kontrollen over Hellas, Thrakia og Anatolia ble utfordret, men innen 298 f.Kr. hadde antigonide-dynastiet erstattet antipatride-dynastiet.

Den makedonske kontrollen over de greske bystatene var intervallmessig med et antall opprør. Athen, Rhodos, Pergamon og andre greske stater beholdt betydelig uavhengighet og sluttet seg til det aetoliske forbund for å forsvare den. Det achaiske forbund var praktisk talt uavhengig selv om det var nominelt underlagt ptolemeiene og kontrollerte det meste av det sørlige Hellas. Sparta forble også uavhengig, men nektet på generelt grunnlag å slutte seg til noe forbund.

Ptolemaios II overtalte i 267 f.Kr. de greske byene til å gjøre opprør mot Makedonia i det som ble den chremonideiske krig, oppkalt etter den athenske lederen Chremonides. Byene ble beseiret og Athen mistet sin uavhengighet og hennes demokratiske institusjoner. Dette markerte slutten på Athen som en politisk aktør, selv om den forble den største, rikeste og mest kultiverte byen i Hellas. Makedonia beseiret den eyptiske flåten ved Kos i 255 f.Kr. og førte Egeerhavsøyene, med unntak av Rhodos, inn under sitt styre.

Sparta forble fiendtlig mot achaiene, invaderte Achaia i 227 f.Kr. og tok kontroll over forbundet. De resterende achaiene foretrakk et fjernt Makedonia enn et nært Sparta og allierte seg med makedonerne. Den makedonske hæren beseiret i 222 f.Kr. spartanerne og annekterte byen. Dette var første gang at Sparta var okkupert av en fremmed makt.

Filip V av Makedonia var den siste greske hersker med både talent og mulighet til å forene Hellas og opprettholde dets uavhengighet mot den stadig økende makten til den romerske republikk. Under hans oppsyn gjorde Naupatosfreden i 217 slutt på konflikten mellom Makedonia og de greske forbundene, og på dette tidspunktet kontrollerte han hele Hellas med unntak av Athen, Rhodos og Pergamon.

Men i 215 f.Kr. inngikk Filip en allianse med Romas fiende Karthago. Roma svarte med å trekke de achaiske byene bort fra deres nominelle lojalitet til Filip og dannet en allianse med Rhodos og Pergamon som nå var de sterkeste maktene i Lilleasia. Første makedonske krig brøt ut i 212 f.Kr. og endte uten avgjørelse i 205 f.Kr., men Makedonia var nå merket som en fiende av Roma.

Roma beseiret Karthago i 202 f.Kr. og kunne vende sin oppmerksomhet østover. Andre makedonerkrig brøt ut i 198 f.Kr. av utydelige grunner, men først og fremst fordi Romas så Makedonia som en potensiell alliert av selevkidene, den sterkeste makten i øst. Filips allierte i Hellas deserterte ham og han ble avgjørende beseiret i 197 f.Kr. i slaget ved Kynoskephalai av den romerske prokonsulen Titus Quinctius Flaminius.

Heldigvis for grekerne var Flaminius en moderat mann og en beundrer av gresk kultur. Filip måtte overgi sin flåte og bli romersk alliert, men ble ellers spart. Ved de isthmiske leker i 196 f.Kr. erklærte Flaminius at alle greske byer var frie, selv om romerske garnisoner ble plassert i Korint og Khalkis. Men friheten som ble lovet av Roma var en illusjon. Alle byene med unntak av Rhodos ble innrullert i et nytt forbund som Roma kontrollerte, og aristokratiske grunnlover var foretrukket og aktivt fremmet.

Det militære Hellas gikk nedover i den grad at romerne erobret landet fra 187 f.Kr. og fremover, selv om gresk kultur skulle erobre det romerske liv. Perioden av romersk styre blir vanligvis datert fra plyndringen av Korint av Lucius Mummius i 123 f.Kr., men Makedonia hadde allerede kommet under romersk kontroll med nederlaget til kong Perseus for Aemilius Paulus ved Pydna i 168 f.Kr. Romerne delte regionen inn i tre mindre republikker, og i 146 ble Makedonia offisielt en romersk provins med sin hovedstad i Thessaloniki. Resten av de greske bystatene sluttet seg gradvis og til slutt til Roma og endte sin de jure autonomi. Romerne overlot lokal administrasjon til grekerne uten å gjøre forsøk på å avskaffe tradisjonelle politiske mønstre. Agoraen i Athen fortsatt å være sentrumet for det samfunnet og det politiske liv.

Keiser Caracallas dekret i 212, Constitutio Antoniniana, utvidet borgerskapet utenfor Italia til alle frie voksne menn i hele Romerriket og hevet i praksis befolkningen i provinsene til lik status som borgere av Roma selv. Viktigheten i dette dekretet er mer historisk enn politisk. Det la grunnlaget for integrasjon hvor økonomi og juridiske mekanismer i staten kunne innføres gjennom hele Middelhavet slik det ble gjort fra Latium inn i hele Italia. I praksis fant ikke integrasjonen sted likt over alt. Samfunn som allerede var integrert med Roma, som Hellas, ble favorisert av dette dekretet til fordel for de som lå langt borte, var for fattige eller for fremmed som Britannia, Palestina eller Egypt.

Caracallas dekret førte ikke til prosesser som overførte makt fra Italia og vest til Hellas og øst, men akselererte dem og la grunnlaget for Hellas' vekst som en betydelig maktfaktor i Europa og Middelhavet i middelalderen.

Utdypende artikkel: Østromerriket

Historien til Østromerriket beskrives av August Heisenberg som historien «til den romerske staten av den greske nasjon, som ble kristen». Delingen av imperiet i vest og øst og den etterfølgende kollapsen til Vestromerriket var utviklinger som forbedret posisjonen til grekerne i imperiet og til slutt lot dem bli identifisert med det. Den ledende rollen til Konstantinopel begynte da Konstantin den store gjorde Bysantium til sin nye hovedstad i Romerriket, deretter var den kjent som Konstantinopel. Byen lå som en fyrlykt for grekerne i sentrum av hellenismen som varte til moderne tid.

Figurene Konstantin den store og Justinian I dominerte i løpet av 324–610. Keiserne forsøkte å gi et grunnlag for etterfølgende utvikling og dannelsen av Østromerriket og assimilerte romersk tradisjon. Forsøk på å sikre grensene til imperiet og å gjenoppbygge det romerske territoriet preget de tidlige århundrene. Samtidig ble perioden preget av den endelige dannelsen av ortodoks doktrine, men også av en rekke konflikter som stammet fra kjetteri som utviklet seg innenfor imperiet grenser.

I den første perioden av den midtre bysantinske epoken (610–867) ble imperiet angrepet av både gamle fiender (persere, langobarder, avarer og slavere), men også nye som dukket opp for første gang i historien (arabere, bulgarere). Hovedkarakteristikken for denne perioden var at fiendenes angrep ikke bare var lokalisert til grenseområdene til staten, men de ble utvidet dypt innenfor, de truet til og med hovedstaden. Samtidig mistet disse angrepene sine periodiske og midlertidige karakterer og ble permanente bosetninger som endret seg til nye stater som var fiendtlige mot Bysantium. Disse statene ble henvist til av østromerne som sclavinias. Endringer i intern strukturer i riket ble også observert som var diktert av både eksterne og interne årsaker. Hovedvekten av små frie bønder, utvidelsen av militærets eiendommer og utviklingen av systemet av grupper, fullførte utviklinger som hadde startet i den foregående perioden. Endringer ble også merket i administrasjonssektoren. Administrasjonen og samfunnet hadde blitt utelukkende gresk, mens gjeninnføringen av ortodoksien etter en bevegelse som angrep retningen tillot vellykket gjenopptagelse av misjonering blant nabofolkene og deres plassering innenfor sfæren til bysantinsk kulturell innflytelse. I løpet av denne perioden ble staten geografisk redusert og økonomisk skadet, siden det mistet rike regioner, men staten fikk større språklige, dogmatisk og kulturell homogenitet.

Fra sent i det 8. århundre begynte riket å komme seg etter ødeleggelsene etter rekken av invasjoner og gjenerobringen av Hellas begynte. Grekere fra Sicilia og Lilleasia ble ført inn som bosettere. Slaverne ble enten drevet ut eller assimilert, og sclaviniasene ble eliminert. Innen midten av det 9. århundret, var Hellas gresk igjen, og byene begynte å komme seg på grunn av økt sikkerhet og gjeninnføringen av effektiv sentral kontroll.

Da Østromerriket ble reddet fra en kriseperiode av det resolutte lederskapet til de tre komnenoi-keiserne, Alexios, Johannes og Manuel, i det 12. århundre, blomstret Hellas. Nylig forskning har avdekket at denne perioden var en tid med betydelig vekst i landbruksøkonomien med stigende befolkning og utvidede nyrydding av jordbruksland.

Den utstrakte byggingen av kirker på landsbygda er en sterk indikasjon på at velstanden ble skapt selv i fjerntliggende områder. En jevn økning i befolkningen førte til større befolkningstetthet, og der er gode bevis på at den demografiske økningen ble fulgt av en fornyelse av landsbyene. Ifølge Alan Harvey i hans bok Economic expansion in the Byzantine Empire 900-1200, vokste landsbyene betydelig i det 12. århundre. Arkeologiske bevis viser en økning i størrelsen på urbane bosetninger sammen med en merkbar oppkomst av nye landsbyer.

Arkeologiske bevis forteller oss at mange av middelalderbyene, inkludert Athen, Thessaloniki, Theben og Korint, opplevde en periode av rask og betydelig vekst som startet i det 11. århundre og fortsatte frem til slutten av det 12. århundre. Veksten i byene trakk til seg venetianere, og denne interessen i handel ser ut til å ha videre øket den økonomiske blomstringen i Hellas. Venetianerne og andre var aktive handelsmenn i havnene i Det hellige land, og de gjorde det til sitt levebrød å frakte varer mellom kongedømmene i Outremer og vesten mens de også i stor grad handlet med østromerne og Egypt.

De ellevte og tolvte århundrene sies å være en storhetstid for bysantinsk kunst i Hellas. Mange av de viktige bysantinske kirkene rundt Athen ble bygget i løpet av denne perioden, og dette reflekterer veksten i urbaniseringen i Hellas på denne tiden. Der var også en fornyelse i mosaikk-kunsten med kunstnere som viste stor interesse i å avbilde naturlandskaper med ville dyr og scener fra jakt. Mosaikkene ble mer realistiske og livlige med økende fokus på å avbilde tredimensjonale former. Med sin sans for luksus og lidenskap for farger, gjorde kunsten fra denne tiden Østromerriket berømt i hele den kristne verden etter som mesterverker ble spredt.

Vakker silke fra verkstedene i Konstantinopel viser i sterke farger også dyr, løver, elefanter, ørner og griffer, som konfronterer hverandre eller viste keisere på hesteryggen eller opptatt i jakten. I provinsene begynte regionale arkitekturskoler å produsere mange forskjellige stiler som spilte på en rekke kulturelle innflytelser. Alt dette antyder at der var en økende etterspørsel etter kunst der flere mennesker hadde tilgang til den nødvendige velstanden for å bestille eller betale for slike arbeider.

Men ekspansjonen av bysantinsk kunst i denne perioden, en av de mest bemerkelsesverdige delene av rikets historie, stoppet ikke der. Fra det tiende til det tolvte århundre var Østromerriket hovedkilden for inspirasjon for vesten. Med deres stil, arrangement og ikonografi avslører mosaikken i St. Markus' i Venezia og katedralen i Torcello tydelig deres opphav i Østromerriket. På lignende vis viser Palatine kapellet, Martorana i Palermo og katedralen Cefalù , sammen med de store dekorasjonene i katedralen i Monreale, innflytelsen til Østromerriket ved det normanniske hoffet på Sicilia i det tolvte århundre. Spansk-maurisk kunst stammet uten tvil fra Bysantium. Romanesk kunst skylder østen mye, hvor den lånte ikke bare sine dekorative former, men formen til noen av dets bygninger slik det for eksempel vises av kirkene med kupler i det sørvestlige Frankrike. Prinser i Kiev, venetianske doger, abbeder i Monte Cassino, handelsmenn fra Amalfi og de normanniske kongene på Sicilia så alle til Østromerriket etter kunstnere eller kunstverk. Så stor var innflytelsen til bysantinsk kunst i det tolvte århundre at Russland, Venezia, Sør-Italia og Sicilia alle i praksis ble provinsielle sentrer som var opptatt med produksjon av bysantinsk kunst.

1204 markerer begynnelsen på den sene bysantinske perioden da antagelig den viktigste hendelsen for riket skjedde. Konstantinopel gikk tapt for det greske folket for første gang, og riket ble erobret av latinske korsfarere fra det fjerde korstog og ville bli erstattet av en ny latinsk i 57 år. I tillegg hadde perioden med latinsk okkupasjon avgjørende innflytelse på rikets indre utvikling da elementer av føydalismen fikk innpass i bysantinsk livsførsel.

Det greske imperiet ble delt mellom det tidligere gresk-bysantinske Komnenos-dynastiet (Epiros) og Palaiologos-dynastiet, det siste dynastiet før Konstantinopels fall. Etter den gradvise svekkelsen av strukturene i den gresk-bysantinske staten og deres skrumpende landområder fra tyrkiske invasjoner, kom fallet til det gresk-bysantinske imperiet for osmanene i 1453 da den bysantinske perioden regnes å ha tatt slutt.

Det må påpekes at begrepet «bysantinsk» er en samtidig etablert av historikere. Folket kalte riket sitt fra det tiende århundre et gresk imperium og romersk-gresk før det igjen. Derfor kaller grekerne seg noen ganger romioi i samlet form. Romeo-begrepet ble av og til brukt på grunn av den juridiske tradisjonen som i mange områder var igjen av den politiske administrasjonen fra riket. Det må også påpekes at mange riker i hele Europa også hadde brukt dette begrepet som karolingerne eller det hellige romerske rike av den tyske nasjon (Latin Sacrum Romanum Imperium) som så på seg selv som de legitime arvingene etter Romerriket.

Da osmanene ankom, fant to greske migrasjoner sted. Den første migrasjonen bestod av de greske intellektuelle som dro til det vestlige Europa og influerte tiden før renessansen. Den andre migrasjonen bestod av grekere som forlot slettene på den greske halvøya som slo seg ned i fjellene.

Hellas er for det meste fjellrikt og osmanene kunne ikke erobre hele den greske halvøya siden de hverken skapte et militært eller administrativt nærvær i fjellene. Der eksisterte mange greske fjellklaner over hele halvøya og på øyene. Sfakiotene på Kreta, Souli i Eporos og maniotene på Peloponnes var de mest motstandsdyktige fjellklanene i hele Det osmanske riket. Fra slutten av det 16. århundre frem til det 17. århundre begynte mange grekere å migrere fra fjellene til slettene. Millet-systemet bidro til at en etniske ortodokse grekere holdt sammen ved å segregere de forskjellige folkene innenfor Det osmanske riket basert på religion.

Den gresk-ortodokse kirke, en etno-religiøs institusjon, hjalp grekere fra alle geografiske områder på halvøya til å beholde sin etniske, kulturelle og språklige arv i de harde årene med osmansk styre. Grekerne som levde på slettene under osmansk okkupasjon var enten kristne som forholdt seg til byrdene av fremmed styre eller kryptokristne, greske muslimer som i hemmelighet praktiserte sin gresk-ortodokse tro. Mange grekere ble kryptokristne for å unngå høye skatter og samtidig uttrykke sin identitet ved å opprettholde sine hemmelige bånd med den gresk ortodokse kirke.

Men grekere som konverterte til islam og ikke var kryptokristne ble dømt tyrkere i øynene til de ortodokse grekerne, selv om de ikke adopterte det tyrkiske språket. På den annen side spilte denne befolkningen en viktig rolle for opprettelsen av den moderne greske kulturen, siden tyrkiske tradisjoner og vaner ble lært i hele okkupasjonsperioden. De mest opplagte sporene av osmansk innflytelse på dagens greske kultur finnes i gresk musikk og i det greske kjøkken.

Osmanene hersket over Hellas til begynnelsen av det 19. århundre. 25. mars 1821 gjorde grekerne opprør og erklærte sin uavhengighet, men oppnådde ikke dette før i 1829 gjennom den såkalte London-protokollen. De store europeiske maktene så på uavhengighetskrigen med sine beretninger om tyrkiske overgrep i et romantisk lys. Et eksempel på dette er Eugène Delacroix sitt maleri fra 1824 kalt Scènes des massacres de Scio.

Mengder av ikke-grekere meldte seg frivillige til å kjempe for deres sak, inkludert George Byron. På flere tidspunkt så det ut til at osmanene var i ferd med å knuse den greske revolusjonen hadde det ikke vært for trusselen om direkte militær intervensjon fra Frankrike, Storbritannia eller Russland. Den russiske utenriksministeren, Ioannis Kapodistrias, som selv var greker, returnerte hjem som president i den nye republikken etter den greske uavhengigheten. Den republikken forsvant da de europeiske stormaktene hjalp til med å endre Hellas til Det greske kongedømmet. Den første kongen, Otto, kom fra Bayern, og den andre, Georg I, kom fra Danmark.

I løpet av det 19. og begynnelsen av det 20. århundre forsøkte Hellas i en rekke kriger med osmanene å utvide sine grenser for å inkludere den etniske greske befolkningen i Det osmanske riket. De joniske øyer ble returnert av Storbritannia ved ankomsten til den nye kongen fra Danmark i 1863, og Thessalia ble avgitt av osmanene uten kamp. Resultatet av Balkankrigene i 1912-13 var at Epiros, det sørlige Makedonia, Kreta og de egeiske øyer ble annektert inn i Hellas.

Hellas nådde dagens grenser i 1947.

Se også: Kongeriket Hellas

Den greske nasjonalforsamlingen valgte i august 1832 den liberale bayerske prinsen Otto av Wittelsbach, sønn av Ludwig I av Bayern, til konge. Otto I var konge av Hellas 1832–1862. Etter at kong Otto ble avsatt etter et nytt opprør i 1862, ble den 17 år gamle prins Vilhelm av Danmark valgt til tronen som en konstitusjonell monark med navnet Georg I. Fra 1863 til 1913 var Georg I konge av Hellas. Han ble drept i Thessaloniki i 1913, etter at dette området nettopp var overført til Hellas som et resultat av den første Balkankrigen. Hans sønn Konstantin etterfulgte ham på tronen.

I første verdenskrig gikk Hellas inn på trippelententens side mot Det osmanske riket og de andre sentralmaktene. Kong Konstantin ble tvunget til å abdisere til fordel for sin sønn Alexander i 1917. Hellas fikk belønning for å ha støttet seierherrene med landområder i Lilleasia, herunder Smyrna. I krigens etterspill gav stormaktene deler av Lilleasia til Hellas, inkludert byen Smyrna, i dag kjent som Izmir, som hadde en gresk majoritetsbefolkning. Men på dette tidspunktet hadde tyrkiske nasjonalister ledet av Mustafa Kemal Atatürk kastet den osmanske regjeringen, organiserte et militært angrep på greske styrker og beseiret dem. Umiddelbart etterpå måtte over en million innfødte grekere i Tyrkia dra til Hellas som befolkningsbytte med hundretusenvis av muslimer som levde i den greske stat.

Kong Alexander døde i 1920 av et apebitt og faren Konstantin I fikk vende tilbake som konge. Etter det katastrofale nederlaget i den gresk-tyrkiske krig (1919-1922), måtte kong Konstantin atter en gang forlate tronen, og han døde i eksil på Sicilia.

Kong Konstantin ble i 1922 etterfulgt av sin eldste sønn kong Georg II, som forlot landet i 1924 da den andre greske republikk ble erklært. I 1935 avskaffet et militærkupp ledet av general Georgios Kondylis republikken, og militærjuntaen gjennomførte samme år en folkeavstemning som gjeninnførte kongedømmet. Kong Georg II vendte tilbake med aktiv støtte til diktaturregimet til general Ioannis Metaxas.

Til tross for at landets militære styrker var dårlig utstyrt og tellet få mann, ytet Hellas et betydelig bidrag i de alliertes innsats i andre verdenskrig. Ved krigens start gikk Hellas inn på de alliertes side og nektet å innfri italienske krav. Italia invaderte Hellas den 28. oktober 1940, men greske styrker slo invasjonshæren tilbake etter en bitter kamp. Dette markerte den første allierte seieren i krigen. Adolf Hitler gikk så nølende inn, primært for å sikre sin strategiske sørlige flanke. Styrker fra Tyskland, Bulgaria og Italia lyktes i å invadere Hellas og overmanne greske, britiske, australske og newzealandske enheter.

Under den tyske invasjonen av Hellas i 1941 flyktet kong Georg II sammen med den greske regjeringen til Egypt.

Da tyskerne forsøkte å innta Kreta i et massivt angrep med fallskjermsoldater for å redusere trusselen for en motoffensiv av de allierte styrkene i Egypt, møtte de hard motstand fra kretiske sivile og allierte styrker. Det greske felttoget forsinket de tyske militære planene mot Sovjetunionen, og det har blitt hevdet at dette var en medvirkende årsak til den tyske invasjonen østover startet altfor nær vinteren.

I løpet av årene med aksemaktenes okkupasjon av Hellas, døde tusenvis av grekere i kamphandlinger, i konsentrasjonsleirer eller av hungersnød. Okkupantene myrdet svært mange av de greske jødene, til tross for forsøk fra den gresk-ortodokse kirke og mange andre kristne grekere på å skjule jødene.

Okkupasjonen virket også ødeleggende på greske økonomien.

Kong Georg II vendte tilbake til Hellas i 1946 og satt på tronen fram til sin død i året etter.

Etter frigjøringen opplevde Hellas en like bitter borgerkrig mellom kommunistiske opprørere og regjeringsstyrker som bestod av republikanere, liberale, rojalister og konservative. Den varte til 1949.

I 1950- og 1960-årene utviklet Hellas seg raskt, innledningsvis med hjelp fra den amerikanske Marshallplanens bevilgninger og lån, og senere gjennom vekst i turistnæringen.

Det greske militæret tok makten i 1967 i et statskupp og kastet regjeringen til Panagiotis Kanellopoulos og etablerte den greske militærjuntaen som senere ble kjent som oberstenes regime. CIA var involvert i et kupp og Bill Clinton ba senere om unnskyldning for innblandingen. Regimet avskaffet i 1973 det greske monarkiet. Diktator Papadopoulos nektet i 1974 å hjelpe USA, og rykter skal ha det til at dette førte til et nytt kupp gjennom Henry Kissingers forsøk.^[klargjør] Oberst Ioannides ble utnevnt til ny statsleder.

Mange holder Ionnides ansvarlig for kuppet mot president Makarios III av Kypros, et kupp som var opptakten til den første bølgen av tyrkisk invasjon av Kypros i 1974. Kypros-hendelsen og den blodige undertrykkingen av Athens polytekniske opprør førte til at militærregimet falt sammen. En karismatisk politiker i eksil, Konstantinos Karamanlis, returnerte fra Paris som interimstatsminister og ble senere gjenvalgt for to ytterligere perioder som leder for det konservative partiet Nea Dimokratia.

Etter en folkeavstemning for å bekrefte avsettelsen av kong Konstantin II i 1975, ble en demokratisk republikansk grunnlov satt i verk. En annen politiker som tidligere var i eksil, Andreas Papandreou, returnerte også og grunnla det sosialistiske partiet PASOK som vant valgene i 1981 og dominerte landets politiske kurs i nesten to tiår.

Siden gjeninnføringen av demokrati har stabiliteten og den økonomiske velstanden i Hellas vokst. Hellas sluttet seg til EU i 1981 og adopterte euroen som sin valuta i 2001. Ny infrastruktur, midler fra Eu og voksende inntekter fra turisme, sjøfart, tjenester, lysindustri og telekommunikasjonsindustri har gitt Hellas en levestandard bedre enn noen gang før. Spenningen eksister fremdeles mellom Hellas og Tyrkia over Kypros-spørsmålet og grensene i Egeerhavet, men forholdet har blitt betydelig bedre etter flere jordskjelv, først i Tyrkia og så i Hellas, som førte til sympati og generøs assistanse av grekere og tyrkere flest.

• Parlamentsvalget i Hellas mai 2012
• Parlamentsvalget i Hellas juni 2012

• Chadwick, John, The Mycenaean World, Cambridge UP, 1976, ISBN 0-521-29037-6
• Mountjoy, P.A., Mycenaean Decorated Pottery: A Guide to Identification, Studies in Mediterranean Archaeology 73. Göteborg: Paul Åströms Forlag, 1986, ISBN 91-86098-32-2
• Mylonas, George E., Mycenae and the Mycenaean Age, Princeton UP, 1966, ISBN 0-691-03523-7
• Podzuweit, Christian, Die mykenische Welt und Troja, 1982, i B. Hänsel (ed.), Südosteuropa zwischen 1600 und 1000 v. Chr., 65-88.
• Taylour, Lord William, The Mycenaeans, revidert utgave, 1990, London: Thames & Hudson, 1964, ISBN 0-500-27586-6
• Latacz, J. Between Troy and Homer. The so-called Dark Ages in Greece, i Storia, Poesia e Pensiero nel Mondo antico. Studi in Onore di M. Gigante, Rome, 1994, ISBN 9788870882858

• Eldre verdenshistorie, kapittel tre: Hellas og Romerriket
• The Internet History Sourcebooks Project, Greece Tekster