Slaget ved Salamis

Slaget ved Salamis
Konflikt: Perserkrigene
Gresk trireme, båt som ble brukt under slaget
Dato September 480 f.Kr. Sted Salamis, Hellas 37°57'5"N 23°34'0"Ø Resultat Gresk seier
Stridende parter
Greske bystater	Persia
Kommandanter og ledere
Eurybiades av Sparta Themistokles av Aten Adeimantus av Korint Aristeides av Aten	Xerxes I Ariamenes †
Styrker
371 skip	1207 skip
Tap
ukjent	ukjent
Slaget ved Salamis (Hellas)

Slaget ved Salamis (gresk: Ναυμαχία τῆς Σαλαμῖνος, Naumachia tēs Salaminos) ble utkjempet mellom en allianse av greske bystater og Perserriket i september 480 f.Kr. i stredet mellom det greske fastlandet og Salamis, en liten øy i Saroniabukta ved Pireus nær Athen. Slaget markerte høydepunktet i den andre persiske invasjonen av Hellas som hadde begynt i 480 f.Kr.

For å hindre den persiske frammarsjen blokkerte en liten styrke med grekere passet ved Thermopylene mens en athenskdominert allierte flåte gikk i kamp med den persiske flåten i det nærliggende stredet ved Artemision. I det påfølgende slaget ved Thermopylene ble den greske hæren utslettet mens i slaget ved Artemision, som etter tradisjonen skjedde samme dag, fikk grekerne store tap og trakk seg tilbake. Det gjorde det mulig for perserne å erobre Boiotia og Attika. De allierte grekerne forberedte seg å forsvare Korinteidet mens deres flåte trakk seg tilbake til den nærliggende øya Salamis.

Selv om de greske allierte i stor grad var underlegen i antall, ble de overtalt av den athenske hærføreren Themistokles til å gå i kamp mot den persiske flåten igjen i håp om at en mulig seier ville forhindre angrep på Peloponnes. Den persiske kongen Xerxes ivret også etter et avgjørende slag. Som et resultat av utflukt fra Themistokles' andel, seilte den persiske flåten inn i stredet ved Salamis og forsøkte å blokkere begge ankomstene. I de trange forholdene til stredet var det store persiske antallet en aktiv hindring da skipene strevet med å manøvre og ble uorganisert. Grekerne grep anledningen, dannet en linje og vant en avgjørende seier.

Som et resultat av den greske seieren trakk Xerxes seg tilbake til Asia med det meste av hæren og overlot til hærføreren Mardonios å fortsette erobringen av Hellas. Det påfølgende året ble den gjenværende persiske hæren avgjørende beseiret i slaget ved Plataiai og den persiske flåten gikk på et nederlag i slaget ved Mykale. I tiden etter gjorde perserne ingen flere forsøk på å erobre det greske fastlandet. Disse slagene ved Salamis og Plataiai markerte et vendepunkt i krigene mellom Hellas og Persia; fra da av var de greske bystatene som ble den angripende part. Et antall historikere mener at en persisk seier ved Salamis ville ha ført til en lammelse av utviklingen av antikkens Hellas, og i forlengelsen også den vestlige sivilisasjon, og det har ført til konklusjonen at Salamis er et av de mest betydningsfulle sjøslag i historien.^[1]

Atenerne hadde flyktet til Salamis etter slaget ved Thermopylene i august 480 f.Kr., mens perserne okkuperte og brente deres by. Den greske flåten sluttet seg til dem der i august etter slaget ved Artemisium som ikke fikk noen avgjørelse. Spartanerne ville returnere til Peloponnes, stenge av landtungen ved Korint med en mur og hindre perserne fra å nedkjempe dem til land, men den atenske kommandøren Themistokles overtalte dem til å bli på Salamis, og argumenterte med at en mur på tvers av landtungen var meningsløst så lenge den persiske hæren kunne bli transportert og støttet av den persiske flåte. Hans argumentasjon hvilte på en spesiell fortolkning av oraklet i Delfi, som på typisk delfisk tvetydighet, profeterte at Salamis ville «bringe død til kvinnenes sønner», men også at grekerne ville bli reddet av en «vegg av tre». Themistokles tolket treveggen som en flåte av skip, og mente at Salamis ville bringe død til perserne, ikke grekerne. Videre tolket noen atenere som valgte å ikke flykte fra Aten, profetien bokstavelig og barrikaderte inngangen til Akropolis med en vegg av tre og gjerdet seg inne. Treveggen ble revet ned, de ble alle drept og Akropolis ble brent ned av perserne.

Herodotos rapporterte at det var 378 triremer i den allierte flåten, og deretter brøt ned antallet til hver bystat (som indikert i tabellen under).^[2] Imidlertid er summen av hans individuelle kontingenter kun 371. Han sier ikke uttrykkelig at alle 378 skipene kjempet ved Salamis («Alle disse kom til krigen med triremer... Det totale antallet skip... var trehundre og syttiåtte.»),^[3] og han sier også at aeginerne «hadde andre bemannede skip, men de bevoktet sitt eget land med disse og kjempet ved Salamis med tretti av de mest sjødyktige.» ^[4] Således er det blitt foreslått at forskjellen mellom antallet er redegjort for at 12 skip forlot stedet for å dra til Aegina.^[5] I henhold til Herodotos var det ytterligere to skip som frafalt fra de persiske styrkene og gikk over til den greske siden, et skip før Artemision og et annet før Salamis, det totale antallet ved Salamis burde således ha vært 373 (eller 380).^[6]

I henhold til den athenske dramatikeren Aiskhylos, som selv kjempet ved Salamis, utgjorde den greske flåten 310 triremer (forskjellen var antallet athenske skip).^[7] Ktesias hevder at den athenske flåten utgjorde kun 110 triremer, noen som er i overensstemmelse med Aiskhylos' antall.^[8] I henhold til Hypereides talte den greske flåten kun 220.^[9] Flåten var effektivt under kommando av athenske Themistokles, men i navnet ledet av den spartanske adelsmannen Eurybiades slik det var kommet til enighet om ved kongressen i 481 f.Kr.^[10] Selv om Themistokles hadde forsøkt å skaffe seg det nominelle lederskapet over flåten hadde de andre bystatene protestert, og således ble Sparta (som hadde ingen marinetradisjon) gitt kommandoen over flåten som et kompromiss.^[10]

^{Rene nummer representerer triremer; de indikert i parentes er pentekontere, galeier med femti årer.}

I henhold til Herodotos besto den persiske flåten innledningsvis av hele 1 207 triremer.^[16] Imidlertid ved hans beregning mistet de bortimot en tredjedel av disse skipene i en storm utenfor kysten av Magnesia,^[17] ytterligere 200 gikk tapt i en storm utenfor kysten av Euboea,^[18] og minst 50 skip gikk over til den greske siden i slaget ved Artemision.^[18][19] Herodotos hevdet at disse tapene ble erstattet,^[20] men nevner kun 120 skip fra grekerne i Trakia og de nærliggende øyene som erstatninger.^[21] Aiskhylos, som deltok ved Salamis, hevder også at han møtte 1 207 krigsskip der, hvorav 207 var «raske skip».^[22] Diodorus^[23] og Lysias^[24] hevdet uavhengig at det var 1 200 skip i den persiske flåten som ble samlet ved Doriskos våren 480 f.Kr. Antallet på 1 207 (for kun oppbrudd) er også oppgitt av Eforos,^[25] mens hans lærer Isokrates hevder at det var 1 300 ved Doriskos og 1 200 ved Salamis.^[26][27] Ktesias oppgir et annet antall på 1 000 skip,^[28] mens Platon, som snakket generelle vendinger, viser til 1 000 skip eller mer.^[29]

Antallet 1 207 synes å ha vært svært tidlig i de historiske nedtegnelsene (472 f.Kr.), og grekerne synes virkelig å ha vært overbevist om at de faktisk sto opp imot så mange skip. Ettersom overensstemmelsen i de antikke kildene, er en del moderne historikere er tilbøyelige til å akseptere 1 207 som størrelsen på den innledende persiske flåten;^[30][31][32] men andre har avvist antallet da 1 207 synes være heller en referanse til den kombinerte greske flåten i Homers Illiaden, og generelt hevder at perserne kunne ikke ha fått flere enn rundt 600 krigsskip inn i Egeerhavet.^[32][33][34] Imidlertid, svært få synes å akseptere at det var så mange skip ved Salamis: de fleste mener at antallet strakte seg mellom 600 og 800 skip.^[35][36][37] Det er også de tallene som er blitt gitt ved å legge sammen det omtrentlige antallet til den persiske flåten etter Artemision (~550) til forsterkningene (120) kvantifisert av Herodotos.^[21]

Perserne, ledet av Xerxes I, bestemte seg for å møte den atenske flåten utenfor kysten av Salamis-øyen, og var så sikre på seier at Xerxes satte opp en trone på kystlinjen, ved bakkene til fjellet Aegaleus, for å ha god oversikt over slaget og notere navnene på kommandørene som gjorde det særlig bra.

Eurybiades og spartanerne fortsatte å krangle med Themistokles om nødvendigheten av å kjempe ved Salamis. De ville fortsatt kjempe slaget nærmere Korint slik at de kunne trekke seg tilbake til fastlandet i tilfelle nederlag, eller trekke seg helt og la perserne angripe dem på land. Themistokles argumenterte for å kjempe ved Salamis, siden den persiske flåten ville kunne fortsette å få forsterkninger uansett hvor mange defensive murer Eurybiades bygde. På et punkt under debatten, ble stemningen så ilter at Eurybiades hevet sin maktstav og truet å slå Themistokles med den. Themistokles svarte rolig «slå, men hør også» (på gresk «πάταξον μεν, άκουσον δε»). Han var like lur som han var veltalende. Redd for at han skulle bli overstyrt av Eurybiades til tross for spartanernes manglende marinerutine, sendte Themistokles en informant, en slave som het Sicinnus, til Xerxes for å få den persiske kongen til å tro at grekerne ikke hadde klart å bli enige om stedet for slaget, og ville trekke seg usett vekk i løpet av natten. Xerxes trodde Sicinnus og fikk sin flåte til å sette opp en blokade av det vestlige utløpet i stredet, som også blokkerte greske skip som planla å unnslippe. Sicinnus ble senere belønnet med å bli satt fri, og han fikk gresk borgerskap. Artemisia, dronningen til Halikarnassus i Lilleasia og en alliert av Xerxes, forsøkte å få ham til å vente på at grekerne skulle overgi seg, siden et slag i stredet til Salamis ville bli dødelig for de store persiske skipene, men Xerxes og hans øverste rådgiver Mardonius presset på for å få et angrep. Gjennom hele natten lette persiske skip etter den greske retretten, mens grekerne forble på sine skip og sov. I løpet av natten ankom Aristeides, tidligere en politisk motstander av Themistokles, for å rapportere at Themistokles' plan hadde virket, og han allierte seg med den atenske kommandøren for å styrke de greske styrkene.

Den neste morgenen (muligens 28. september, men den eksakte datoen er ukjent), var perserne utmattet fra letingen etter greske skip hele natten, men de seilte inn i stredet for å angripe den greske flåten. De korintiske skipene under Adeimantus ytakk seg umiddelbart tilbake og trakk perserne enda lenger inn i stredet etter seg. Selv om atenerne senere følte at dette var på grunn av feighet, er det mer trolig at korinterne var blitt instruert av Themistokles til å late som de stakk av. Uansett var det ingen av de greske skipene som våget å angripe, inntil en gresk trirem raskt rammet det ledende persiske skipet. Da dette skjedde, sluttet resten av grekerne seg til angrepet.

Som ved Artesisium kunne ikke den mye større persiske flåten manøvrere i bukten, og en mindre kontingent med atenske og aeginske skip gikk på utsiden av den persiske marinen. Perserne forsøkte å snu, men en sterk vind fanget dem, de som klarte å snu, ble også fanget av resten av den persiske flåten som hadde blokkert stredet. De greske og persiske skipene rammet hverandre og noe lignende et slag på land fulgte. Begge sider hadde soldater på sine skip (grekerne var fullt bevæpnede hoplitter), og piler og spyd fløy over det smale stredet. Den øverste persiske admiralen Ariamenes rammet skipet til Themistokles, men i nærkampen som fulgte ble Ariamenes drept av en gresk fotsoldat.

Bare 100 av de tyngre persiske triremmene fikk plass i bukten på en gang, og hver påfølgende bølge ble satt ut av spill eller ødelagt av de lettere greske triremmene. Minst 200 persiske skip sank, inkludert det til Artemisia, som skiftet side midt i slaget for å unngå å bli tatt til fange eller utpresset av atenerne. Aristeides tok også en mindre kontingent med skip og gjenerobret Psyttaleia, en nærliggende øy som perserne hadde okkupert noen dager tidligere. Det er sagt at det var Udødelige, den persiske elitelivvakten, som i løpet av slaget måtte evakuere til Psyttaleia etter at deres skip sank. De ble slaktet ned til en mann. Ifølge Herodot, hadde perserne mange flere omkomne enn grekerne fordi perserne ikke kunne svømme. En av de omkomne blant perserne var en bror av Xerxes. De perserne som overlevde og endte opp på stranden ble drept av grekere som fant dem der.

Xerxes som satt på stranden på sin gyldne trone, var vitne til katastrofen. Han bemerket at Atemisia var den eneste generalen som viste produktiv modig ramming og ødela ni atenske triremmer og sa: «Min kvinnelige general har blitt en mann, og mine mannlige generaler har alle blitt kvinner».

Seieren til grekerne markerte et vendepunkt i de persiske krigene. Xerxes og de fleste av hans hær trakk seg tilbake til Hellespont, hvor Xerxes ville marsjere sin armé over broen av skip han skapte før grekerne ankom og ødela den (selv om de bestemte seg for ikke å gjøre dette). Xerxes returnerte til Persia og forlot Mardonius og en liten styrke for å forsøke å kontrollere de erobrede områdene av Hellas. Mardonius gjenerobret Aten, men de greske bystatene slo seg sammen enda en gang for å bekjempe ham i de samtidige slagene ved Plataiai og Mykale i 479 f.Kr.

Den atenske dramaforfatteren Aiskhylos som deltok i slaget, skrev et skuespill om det i 472 f.Kr. (Perserne).

På grunn av at slaget ved Salamis reddet Hellas fra å bli absorbert i det persiske riket, sikret det oppkomsten av den vestlige sivilisasjonen som en betydelig faktor i verden. Mange historikere har derfor rangert slaget ved Salamis som et av de mest avgjørende militære sammenstøt noen gang.

• Herodotos: Hisotirer engelsk versjon online hos Perseus
• Aiskhylos: Perserne Arkivert 19. januar 2013 hos Wayback Machine. (utdrag på engelsk)
• Ktesias: Persika (fra Fotios' Utdrag)
• Diodorus Siculus: Biblioteca Historica.
• Thukydides: Historien om Peloponneskrigen
• Eforos: Universale historie
• Plutark: Themistokles
• Cicero: Om lovene

• Holland, Tom (2005): Persian Fire. London: Abacus, ISBN 978-0-349-11717-1
• Green, Peter (1970): The Greco-Persian Wars, Berkeley: University of California Press, revidert 1996.
• Strauss, Barry (2004): The Battle of Salamis: The Navel Encounter that Saved Greece and Western Civilization. Simon and Schuster, New York, NY. ISBN 0-7432-4450-8.
• Lazenby, J.F. (1993): The Defence of Greece 490–479 BC. Aris & Phillips Ltd., ISBN 0-85668-591-7
• Fehling, D. (1989): Herodotus and His ‘Sources’: Citation, Invention, and Narrative Art. Oversatt av J.G. Howie. Leeds: Francis Cairns.
• Finley, Moses (1972): «Introduction» i: Thucydides – History of the Peloponnesian War, oversatt av Rex Warner. Penguin. ISBN 0-14-044039-9.
• Burn, A.R. (1985): «Persia and the Greeks» i: The Cambridge History of Iran, bind 2: The Median and Achaemenid Periods, Ilya Gershevitch, red.. Cambridge University Press.
• Köster, A.J. (1934): Studien zur Geschichte des Antikes Seewesens. Klio Belheft 32.
• Hanson, Victor Davis (2001): Carnage and Culture: Landmark Battles in the Rise of Western Power. New York: DoubleDay, ISBN 0-385-50052-1; ISBN 0-385-72038-6
• Lee, Felicia R. (27. november 2006): «A Layered Look Reveals Ancient Greek Texts», The New York Times
• Strauss, Barry (2004): The Battle of Salamis: The Naval Encounter That Saved Greece—and Western Civilization. New York: Simon and Schuster, ISBN 0-7432-4450-8; ISBN 0-7432-4451-6

• (en) Battle of Salamis – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Sjøslaget utenfor Salamis (480 f.Kr.) Arkivert 23. september 2013 hos Wayback Machine., Livius Picture Archive
• En oversikt over slaget ved Salamis Arkivert 8. april 2005 hos Wayback Machine., Indepthinfo