Heltedikt

Heltedikt eller det heroiske epos er en undergruppe av episke dikt, og er et fortellende dikt som regel i bunden form av en viss lengde som forteller om en helts liv og bedrifter. Det har som regel en viss storhet og betydning, og med en voldsom handling, gjerne fra krig.

Andre episke undergrupper er det mytologiske epos som forteller om gudenes liv og bedrifter; det idylliske epos hvor handlingen er henlagt til skjønne enger hvor man lever i harmoni med naturen; det komiske eller det parodiske epos som enten gir alminnelige mennesker rang som heroiske figurer eller fremstiller opphøyde figurer i hverdagslige hendelser.

De eldste heltedikt i den europeiske kulturkretsen er Homers Odysseen og Iliaden. Den romerske litteraturens store heltedikt er Vergils Æneiden. På germansk område er Nibelungenlied, Hildebranddiktet og Beowulf kjente eksempler. På fransk er Rolandskvadet et kjent eksempel. Her kan også nevnes diktning rundt en keltisk sagnkrets om kong Arthur og ridderne av det runde bord.

I norrøn litteratur regnes halvparten av Den eldre Edda som heltedikt. Fra senmiddelalderen og nyere tid kan en del av middelalderballadene – de såkalte kjempevisene, dels også riddervisene og de historiske visene – karakteriseres som heltedikt.

Særegent for norrøn diktning er heltediktning i prosaform. Både de islandske ættesagaene og Snorres og andre kongesagaer viser mange trekk fra heltediktninga. Den tydeligste likheten med heltediktning viser imidlertid de noe yngre fornaldersagaene, som henter sitt innhold fra eddaens heltedikt.

Heltediktet ble formet rundt heroiske legender. De eldste kjente epos, også karakterisert som opprinnelige epos eller folkeepos, ble diktet om en tid da nasjonen var i strid, i erobring og ekspanderende, slik som ved det babylonske eposet om Gilgamesj, Iliaden og Odysseen av grekeren Homer, og det angelsaksiske Beowulf. Disse har ikke kjente forbilder, men fremstår som en spontan diktning fra heroiske sanger og legender.

Vanligvis ser man den muntlige tradisjonen har gjenfortalt de heroiske hendelsene i en lengre tid, kanskje med et spenn på flere hundre år mellom hendelsene og komposisjonen slik som med Den trojanske krig og Iliaden, mens tidsspennet mellom det spanske heltediktet El Cid var langt kortere, sannsynligvis innenfor heltens egen tid. I den tiden hvor hendelsene om Troja-krigen ble fortalt synes hendelsene å ha vokst og ekspandert inntil tradisjonen ble manifestert i to mektige kvad, Iliaden og Odysseen.

Litterære heltekvad oppstår senere og står i motsetningen til opprinnelige epos ved at det er skrevet i en bevisst imitasjon av tidligere verk, eksempelvis Vergils Æneiden og John Miltons Det tapte paradis.

Eksempler på klassiske heltedikt:

• Iliaden, fra rundt 700 f.Kr.
• Odysseen, fra rundt 700 f.Kr.
• Æneiden, fra 19 f.Kr.
• Beowulf, fra rundt 800 e.Kr.
• Nibelungenlied, fra rundt 1200
• Rolandskvadet, fra slutten av 1100-tallet
• El Cid, fra rundt 1140

Felles for all heltediktning er at den befatter seg med historiske emner, at den skildrer fysisk kamp, og at hovedpersonene besitter evner som gjør dem større enn vanlige mennesker. Heltediktning har ofte hatt sin opprinnelse i en muntlig kultur, og kan ha vært muntlig tradert i en lengre periode før de er blitt nedskrevet. Heltediktningen kan være anonym, eller den kan ha en navngitt forfatter.

Epikk, gresk epikos, avledet av epos = det uttalte ord, utsagn, det fortalte, er antatt å være blant de eldste og mest opprinnelige av alle litterære sjangre. Som definisjonen indikerer var epos opprinnelig muntlig diktning med den hensikt å bli sunget eller resitert til musikk. Innledningsstrofen til Odysseen begynner således: «Sangmø, fortell om hin rådsnare helt som flakket så vide, da han til sist hadde styrte i grus det hellige Troja».^[1]

Man skiller derfor mellom opprinnelige eller primære epos som var anonyme og muntlige (og senere nedskrevne), og sekundære som var skrevne epos. De primære har særtrekk i komposisjonen og stilen som skiller de fra de sekundære og «skrevne» epos. Iliaden, Odysseen, Beowulf og andre tilhører eksempelvis første gruppe, og Æneiden, Os Luciada, Det tapte paradis tilhører siste gruppe.

Det skilles mellom epos og myte selv om begge innebærer en fortelling («mythos» betyr «en fortelling») ved at en myte vanligvis involverer en guddommelig skikkelse og en form for skapelse. Eposet benytter seg av og bearbeider myten i en litterær form med en rekke konvensjoner, blant dem en heltefigur, en konflikt, et tema, en plassering i tid og rom og et språk.

Den kanadiske litteraturteoretikeren Northrop Frye kategoriserer fortellinger i tre hovedsjangrer etter heltens evner sammenlikna med vanlige mennesker. I romanen har helten om lag de samme evnene (eller mindre) enn oss. I myten og i sjangeren «romance» er heltens evner overlegne vanlige menneskers. Forskjellen på myte og romance er at i myten består forskjellen i en artsforskjell – gudene er menneskene overlegen, men de er heller ikke mennesker. I romansen er heltene mennesker; overlegenheten består i en gradsforskjell.

Slik sett plasserer heltediktningen seg innenfor hovedsjangeren romanse. Heltens styrke og utholdenhet ligger svært ofte hinsides det sannsynlige og naturlige. Heltediktningen har et uanstrengt forhold til det overnaturlige og det fantastiske, og Guds eller guders inngripen i begivenhetenes gang er ikke uvanlig. I Eddadiktningen kan rett og slett gudene i gudediktene fortone seg mer jordnære og menneskelige enn de overmenneskelige heltene i heltediktene.

Mye nyere litteratur og film hviler tungt på eldre tiders heltediktning. Det gjelder ikke bare fantasysjangeren og Tolkiens Ringenes herre eller science-fiction-sjangerens kamp mellom mennesker og androider eller utenomjordiske vesener, men også mer virkelighetsnær krim og action.

Joseph Campbell har i sin bok Helten med tusen ansikter (1949) utforsket en teori at myter og heltefortellinger fra hele verden deler en grunnleggende struktur som Campbell kaller for en monomyte. George Lucas har lånt fra Campbells teorier i sitt arbeid med Star Wars.

• Notes on Heroic Poetry: The Primary and Secondary Epic ved Philip V. Allingham
• Old English Heroic Poetry (937-1000)
• Welsh Literature: Heroic Poetry