Hemsedal stavkirke

Hemsedal stavkirke
Foto: Torbjørn Arnesen Trageton, 14. mai 1874
Område		Hemsedal
Byggeår		1207–1224
Endringer		1665, 1680, 1684, 1714, 1816
Kirkegård		Fredet, utgravd i 1963
Arkitektur
Teknikk		Stavverk
Byggemateriale		Furu/malmfuru
Mål		131 m²[1]
Støpul		Frittstående m/to klokker, sto på Stupullhaugen sør for kirken (tapt)
Takrytter		Først av Borgundtypen, men forsterket i 1675, da klokkene fra støpulen ble anbrakt der.
Portal		Vest- og sørportal fra skipet er bevart i Oldsaksamlingen
Kor		Hevet midtrom og apsidal avslutning (Borgundtypen)
Skip		Treskipet langkirke med hevet midtrom (Borgundtypen)
Kirkerommet
Diverse		Kirken ble revet på høstparten i 1882
Beliggenhet
Hemsedal stavkirke 60°52′09″N 8°33′03″Ø
Hemsedal stavkirke på Commons

Hemsedal stavkirke var en treskipet langkirke av Borgundtypen, der både skip og kor hadde hevet midtrom. Den lå ved gården Kyrkjebøen i Hemsedal kommune i Hallingdal, Buskerud. Stavkirken ble revet i 1882, etter at en ny kirke sto klar på en tomt vel én km unna. En vanlig datering av stavkirken har vært til første halvdel av 1200-tallet. Kirken ble også kalt «Skodvin» (Skóðvinjar kirkja, Schodven).

Det er mye som taler for at stavkirken i Hemsedal ble oppført i perioden 1207–1224.^[1] Den er av Borgundtypen, og har nok opprinnelig minnet mye om den i sitt utseende. Rekonstruerte skisser, basert på oppmålinger og arkeologiske utgravninger, bekrefter også denne teorien.^[1][2]

Stavkirkes grunnplan, med skip, sideskip, kor, apside, våpenhus og svalganger ble beregnet til cirka 131 m² av arkitekt Georg Andreas Bull under hans oppmåling av stavkirkens indre reisning datert 3. juli 1855 (Riksantikvaren).^[1] Skipet, sideskipene og koret utgjorde til sammen cirka 76 m² og hadde plass til cirka 200 personer.^[1] Kirken var omkring 16,95 meter lang.^[1] Bulls målinger ble gjort i fot, og man regner med at én fot utgjorde 31,37 cm på den tiden.^[1]

Ved utgravingene på tuften i 1963, ble det funnet en spissoval seglstamp av bly med en bispefigur.^[3] Det viser en sittende biskop med bispestav i venstre hånd og to fingrer opp på høyre hånd. Langs margen er det skrevet: ”Siglem Henrici Finnensis Ecl”. Seglstampen er vurdert å være fra andre halvdel av 1100-tallet.^[4] Finnensis er en latifisert versjon av Finnland.^[5] Det kan vise seglet til biskop Henrik av Stavanger eller Henrik den hellige. Det er ukjent hvordan seglstampen havnet i Hemsedal, men det kan ha vært et relikvie.

Hallingdal lå kanskje fra 1100-tallet under Stavanger bispedømme.^{[trenger referanse]} Kirken ble overført til Christiania stift ved kongebrev av 10. april 1631.^[6]

Det ble også funnet mer enn 200 mynter i kirken. De eldste er fra 1160–1205, og noen mynter fra Magnus Lagabøtes tid.^[6] Dateringen av myntene kan antyde at kirken kanskje ble reist alt mot slutten av 1100-tallet og at biskopen bare var på ordinær visitas da han mistet ringen, men det er få andre holdepunkter som støtter en slik datering.

Hemsedal stavkirke nevnes første gang i de pavelige nuntiers (sendebuds) regnskaps- og dagbøker som ble ført under oppkrevingen av tienden for Norden i perioden 1282–1324, da som «Ecclesia Aamsodal».^[7] Kirken nevnes også under navnet «Skodvinar Kirkja i Hemsudali» i 1327.^{[trenger referanse]} Navnet skyldes at kirken lå på gården Kyrkjebøen som tidligere het Skodvin og senere ble kalt «Skadengård» i skriftlige kilder.^{[trenger referanse]}

Etter reformasjonen ble mye av kirkens inventar trolig borte. Den første presten skal blant annet ha brent alle helgenbildene, noe folk i prestegjeldet likte dårlig.^{[trenger referanse]} I 1603 skal presten Jens Larsen Roschild ha ryddet unna alt resterende som fantes fra tiden før reformasjonen.^{[trenger referanse]}

Av prestens regnskaper kan man også se at det den 19. februar i 1665 ble bestemt å bygge et nytt våpenhus og å fornye «svalen» på nordsiden med nye stolper.^{[trenger referanse]} Dette tyder på at kirken var i forfall. Regnskapene viser at det i 1680 ble satt opp et jernspir med fløy, og at det i 1684 ble innsatt et nytt vindu ved prekestolen. Fram til begynnelsen av 1700-tallet skjedde trolig lite mer med kirken, annet enn normalt forfall og noe vedlikehold. Av de seks prestene som har betjent kirken siden reformasjonen, var fem danskfødte.^{[trenger referanse]}

Den 26. mai 1714 inngikk sogneprest Anders Bøyesen (?–1745) kontrakt med en lokal tømmermann om å rive det gamle koret og apsiden og sette opp et nytt og større kor. Det gamle koret var ca. 19 m², mens det nye ble 38 m². Det var laftet av tømmer. Samtidig ble det bygget et nytt sakristi for presten. Også takrytteren ble utbedret, trolig som følge av at de tunge klokkene var hengt opp der uten god nok forsterkning. Resultatet ble tidlig forfall. I 1715 forærte presten selv en ny altertavle til kirken. Den var 169 cm høy og 203 cm bred og hadde øverst Kristus på korset som motiv. Maleriet på tavlen målte 128 x 144 cm.

I 1722 ble kirken solgt, slik som mange norske kirker ble for å styrke statens finanser etter den store nordiske krig. Den var da annekskirke under kirken i Nes i Hallingdal. Sogneprest Anders Bøyesen og lensmann Ola Olsson Markegård (1672–1741) gikk sammen om kjøpet.^[1] Samtidig kjøpte de også hovedkirken i Nes og annekskirkene i Gol og Flå, som alle var stavkirker. Salget ble approbert av kong Fredrik IV den 6. februar 1723, og skjøtet på eiendommene, som også omfattet flere gårdsbruk, ble utstedt den 21. juni samme år. For dette betalte kjøperne til sammen 1 457 riksdaler og 12 skilling.^[1]

Lensmann Markegård beholdt kirkene og det tilliggende jordegodset i Gol og Hemsedal, mens sognepresten overtok kirkene på Nes og Flå med tilhørende jordegods. Hemsedal stavkirke forble i samme families eie fram til den ble revet. Den skulle imidlertid først gjennomgå enda en stor ombygging i 1816. Da ble blant annet de resterende svalgangene, de to våpenhusene og omgangens tilevegger med tak og portal fjernet, slik at det eneste som sto tilbake av den opprinnelige kirken var den indre reisningen. Ombyggingen ble gjort så billig som mulig, med utvidelse både i bredden (mot nord og sør) og lengden (vestover). Da den nye kirkeloven av 1851 stilte krav om at kirken skulle ha plass til minst tre tiendedeler av befolkningen, begynte menigheten å planlegge en ny og større kirke. Det skulle imidlertid gå en menneskealder før planen ble realisert.

Ved kgl. resolusjon av 25. mai 1878 ble det bestemt at det skulle bygges ny kirke i Hemsedal. Nye Hemsedal kirke ble innviet av biskop Essendrop^[8] onsdag 7. juni 1882,^[1] men søndag den 9. juli var den nye kirken ennå ikke ferdig malt innvendig.^[1] På denne datoen ble det derfor for siste gang holdt gudstjeneste i den gamle stavkirken, før den ble revet utpå høstparten samme året.^[1] Materialene etter stavkirken ble lagt i lunner og solgt på auksjon. Stavene i midtrommet ble blant annet brukt til åkerruller.

Portalene i kirken består av to stående vanger og et tverrstilt toppstykke.

Vestportalen^[9] er blitt regnet som den eneste kjente portalen i norske stavkirker som er beriket med motiver fra Det nye testamente. Portalen er blant annet beskrevet i boken «Norske stavkirker».^[10] Motivet på venstre vange er tolket som De Hellige tre Konger til hest, og på høyre vange kongenes tilbedelse av jomfru Maria og Jesusbarnet – gjennom Hellig Olav, som sitter på tronen med rikseple i høyre hånd og øksen i sin venstre.

Men en annen tolkning kan være mer sannsynlig, tatt i betraktning at tre djevelhoder nederst på venstre vange viser at de tre rytterne, som alle er bevæpnet, står under kontroll av kristendommens djevel. Sammenholdes dette med framstillingen på portalens høyre vange, må rytterne forstås som de tre hedenske krigerne som tok livet av kong Olav under slaget på Stiklestad, i samsvar med den skildringen som Snorre Sturlason gir av kongens død i sagaen om Olav den hellige i Heimskringla.^[11]

Scenen nederst på høyre vange viser ikke de tre vismennene, men kong Olav liggende død på marken på en måte som markerer hans tre dødssår, mens de to som han hadde gjort forhåndsavtale med om å hente hans lik dersom han falt i slaget, står ved hans hode og føtter. Over denne scenen er kongen framstilt som helgen, og derover sees jomfru Maria med Jesus på fanget. Portalens tema er følgelig Sankt Olavs martyrium og påfølgende status som kristusliknende helgen, ikke fortellingen om de tre vismennenes tilbedelse.^[11]

Stilistisk og håndverksmessig regnes vestportalen som et mesterverk. Portalen er 334 cm høy og 180 cm bred. Selve åpningen er kun 80 cm bred.

Sørportalen^[12] er mer tradisjonell i sine motiver, som består av drage- og ormeornamentikk. Også skurden er av dårligere kvalitet. Det er også en stilmessig forskjell på venstre og høyre vange, noe som kan indikere at flere enn en treskjærer har laget den. I størrelse er den lik vestportalen.

• 
  Vestportalen

  Foto: Ukjent/Riksantikvaren
• 
  Sørportalen

  Foto: Louis Smedstad/KHM

I 1962 foretok Riksantikvaren en befaring av den gamle kirketuften for å utrede en arkeologisk utgravning. Stavkirkens grunnmur ble avdekket året etter under ledelse av arkitekt Håkon Christie. Hensikten var å få tuften undersøkt og konservert for ettertiden.

Foruten rester av menneskebein, smidd spiker, knust vindusglass, tjæreklumper og trekull ble det gjort flere verdifulle funn. Funnene omfattet blant annet omkring 250 mynter, de fleste fra tiden før 1500 og noen fra Håkon Håkonssons tid (1217–1263), ei sprette av bronse, en pilspiss av dalapiltypen, knapper og deler av søljer. I tillegg fant man den verdifulle signetringen etter biskop Henrik av Stavanger. Selve seglet var ovalformet og spisset i begge ender. Det målte 51 x 82 mm. Toppen var bøyd bakover, slik at signetet kunne henges i et kjede eller en lærrem. Fasetten, som hadde inskripsjonen «Sigillum Henrici» på den ene siden, var ca. 5 mm bred. Inskripsjonen på den andre siden lot seg ikke tolke. Selve seglet forestiller en sittende biskop med stav og mitra, alt i en svært forenklet i form.

Under Håkon Christie utgravning ble det i 1963 også avdekket spor etter en tidligere stolpekirke på tuften. Det ble avdekket to groper i vest med diameter 1,5 m. Fra gropenes sentrum var det en ca. 0,7 m bred grøft mot øst. I grøftene kan ds et ha stått en jordgravet vegg, nord- og sørveggen i et ca. 3,5 m bredt rom. Vest og nord for nedgravningene viser samtidige graver at det har vært kirkegård. Feltet mellom de to nedgravningene besto av fast stampet, leireblandet grus som inneholdt noe trekull. Dette kan ha vært gulvet i den eldre bygningen. To stolpehull som delvis er dekket av alteret kan angi østenden av koret i den eldre kirken. Den eldre kirkens midtakse falt sammen med stavkirkens. Det kan tilsi at stavkirken er reist umiddelbart etter at stolpekirken er revet.^[13]

• Liste over revne stolpekirker, stavkirker og tilhørende utgravninger.

• Christie, Sigrid og Håkon Christie: Hemsedal kirke (fra «Norges kirker – Buskerud», oppr. Riksantikvaren, 1981, s. 60–78. ISBN 82-05-13124-4)
• Hauglid, Roar (1973). Norske stavkirker – Dekor og utstyr. Oslo: Dreyers Forlag. 
• Hoftun, Oddgeir (2002). Stavkirkene – og det norske middelaldersamfunnet. København: Borgens forlag. s. 94–105. ISBN 87-21-01977-0. 
• Hoftun, Oddgeir (2008). Kristningsprosessens og herskermaktens ikonografi i nordisk middelalder. Solum forlag. ISBN 978-82-560-1619-8. 

• (en) Hemsedal stavkirke – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (no) «Skodvin - Hemsedal gamle kirkested». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. 
• Hemsedal stavkirketuft (Stavkirke.info)