Henry Rinnan

Henry Rinnan
Født		14. mai 1915 Levanger
Død		1. feb. 1947 (31 år) Trondheim Skutt for landssvik
Beskjeftigelse		Krigsforbryter
Barn		Roar Baglemo
Nasjonalitet		Norge
Medlem av		Sonderabteilung Lola
Utmerkelser		Jernkorset av 2. klasse
Troskap		Tyskland
Tjenestetid		1940–1945
Militær grad		Untersturmführer
Enhet		Sicherheitsdienst 1940 – 1945
Kommandoer		Sonderabteilung Lola
Deltok i		Andre verdenskrig
Henry Rinnan på Commons

Henry Oliver Rinnan (1915–1947) var en norsk etterretningsagent, angiver og torturist i tjeneste for den tyske okkupasjonsmakten under andre verdenskrig i Norge. Han var leder av Sonderabteilung Lola («Rinnan-banden»), en hemmelig gruppe underlagt det tyske Sicherheitsdienst i Trondheim 1941–1945. På oppdrag av Gestapo infiltrerte Rinnan og de mer enn 70 medlemmene i banden hans motstandsgrupper, medvirket til at rundt tusen nordmenn ble sendt i konsentrasjonsleir og førte alene til at mer enn 80 personer ble drept.^[1][2] Etter krigen ble Rinnan dømt til døden i landssvikoppgjøret og henrettet ved skyting.

Rinnan ble født på et soverom i andre etasje i Kirkegata 63 i Levanger, første barn av ekteparet Margit og Johannes Rinnan. Etter hvert kom det syv barn til: Marit, Ruth, Erling, Rolf, Odd, Gisle og endelig Tor Ingar i april 1927, like før Henry fylte tolv år. Johannes (1892–1954) var skomaker, en dyktig bridgespiller og i starten av 1930-tallet medlem av Dybwad Brochmann-bevegelsen som senere godtok den tyske okkupasjonen av Norge. Selv var Johannes sønn av skredder og salmedikter Malakias Mikalsen Rinnan (1851–1939).^[3]

Henry Rinnan var liten av vekst (159 cm^[4]), replikksikker, forfengelig og sjarmerende. Han gikk på Mule skole i en liten bygd i Levanger, der han var en vanlig god elev.

Det var harde tider på 1920- og 1930-tallet, men hjemme hos Rinnans var det alltid mat på bordet, siden besteforeldrene på begge sider hadde gård. Henry Rinnan var akseptert på skolen og fikk noe over middels karakterer. Klassekameraten Jens Bolling skrev om sine barndomsminner at det «finnes det ikke noe negativt å si om ham». En annen klassekamerat var enig i at Rinnan «var en likandes kar som var en del av kameratflokken». Læreren deres, Elisabeth Lerseth, fortalte i 1971 i et NRK-intervju som ikke ble publisert, at hun ikke husket at Rinnan noen gang hadde oppført seg dårlig på skolen.^[5]

Rinnan arbeidet først i sin fetters sportsforretning, frem til han solgte et par hansker og stakk pengene i egen lomme, noe som ble oppdaget da kunden kom tilbake og ville bytte hanskene. Rinnan måtte gå på dagen. Han og hans kone Klara endte på fattigkassa, og fikk ikke beholde andre møbler enn sengen. Så ble Rinnan ansatt som bilselger i Trondheim, og mens Klara lå på klinikken og fikk deres første barn, Roar, dro Rinnan på tur med en annen kvinne og kom først tilbake etter to uker. Også denne gang ble han oppsagt, siden han ikke holdt avtaler. Deretter var han lastebilsjåfør en stund.^[6]

I 1939/40 prøvde han å verve seg til vinterkrigen i Finland, men frem til 1960 avviste forsvaret folk med gebiss, og Rinnan hadde gebiss i overmunnen. Klara har fortalt at han tok avvisningen tungt.^[7] Etter den tyske invasjonen 9. april 1940 deltok Rinnan som sjåfør for de norske styrkene i Snåsa og ble sammen med disse internert av okkupantene. Han lot seg verve som tysk agent allerede i slutten av juni samme år. Fram til årsskiftet 1941/42 arbeidet han i hovedsak alene som agent. Høsten 1941 infiltrerte han den venstreorienterte motstandsbevegelsen i Trondheim under dekknavnet «Fiskvik». Mellom 50 og 60 personer ble arrestert i det tyskerne kalte «kommunistsaka», senere «den første kommunistsaka».

I januar 1942 vervet Henry Rinnan tre agenter til en aksjon mot flyktningtrafikken fra Ålesund: Ingvar Aalberg, Bjarne Jenshus og Ragnhild Strøm. Aalberg og Strøm ble fra mars 1942 medlemmer av organisasjonen Sonderabteilung Lola som var underlagt det tyske sikkerhetspolitiet. Her fikk Rinnan senere graden SS-Untersturmführer. Hans nestkommanderende fra mai 1942 til august 1944 var Ivar Grande. Gruppen fikk tilnavnet Rinnanbanden.

Det første året drev Sonderabteilung Lola bare med etterretning og infiltrasjon; senere ble aktiviteten utvidet med tortur, drap og militære aksjoner.

Dels infiltrerte Rinnanbanden den ekte motstandsbevegelsen, dels ble det bygd opp falske motstandsgrupper der medlemmene trodde at de arbeidet for den rette siden, mens gruppene i virkeligheten var kontrollert av Rinnan. Metoden ble av tyskerne kalt «spill i det negative rom». Det er anslått at dette førte til at flere hundre ble torturert, og at mer enn 80 mennesker ble drept. Innad holdt Rinnan også streng justis. Ved regelbrudd opptrådte Rinnan selv som dommer og bøddel. Den tidligere frontkjemperen Per Sigurd Wiik (1922–1994),^[8] en av flere som sluttet i banden frivillig, beundret Rinnans talent for etterretning, men beskrev ham ellers som en «kynisk rotte» og «sjofelist av dimensjoner: «På Akershus festning betraktet folk oss som ville dyr. Da først skjønte jeg hvilket monster vi hadde skapt», sa han.^[9]

«Rinnan hadde en slags sjette sans. Det var nesten som han kunne lukte fare,» sa hans biograf Aage Georg Sivertsen. «Det spesielle med Rinnan var at han fikk gjennomføre ondskapen sin i et system som var som skapt for det.» Da Rinnan ble klar over at Kitty Grande hadde forelsket seg i en motstandsmann, sørget han for å få henne arrestert av Sipo i desember 1942 og sendt til Grini.^[10]

Rinnan hadde en svært livlig fantasi, noe som også fremgår av manuskriptet som han etter arrestasjonen i 1945 dikterte til to tidligere motstandsmenn. En av historiene går ut på at han i februar 1943 skal ha blitt beordret til Murmansk av det tyske sikkerhetspolitiet i Norge. I Murmansk skulle han hente noen viktige papirer som tyskerne trengte. Dette oppdraget tok cirka 21 dager, og da han kom velberget tilbake til Norge med papirene, ble Rinnan angivelig dekorert med Jernkorset av 1. og 2. klasse av tyskerne. Historien kan umulig stemme, ettersom Rinnan i denne perioden var travelt opptatt i Trøndelag – blant annet med å arrestere medlemmer av familien Morset i Selbu. (Rinnan fikk Jernkorset av 2. klasse av tyskerne 1944. Det er ikke dokumentert at han fikk Jernkorset av 1. klasse.)

Operasjonen om å likvidasjonen av Rinnan var et dristig forsøk på å eliminere Henry Oliver Rinnan, lederen av den beryktede Rinnan-banden. På dette tidspunktet hadde Sven B. Svendsen fått i oppdrag å ta livet av Rinnan, men mangel på våpen hindret gjennomføringen av planen. Man anbefalte nå heller å fange, forhøre og deretter fjerne en eller flere av de mest sentrale medlemmer i Rinnans gruppe. Etter en vellykket godkjennelse fra London ble en todelt strategi utarbeidet, ledet av Sverre Ellingsen, SOEs representant ved den norske legasjonen i Sverige.

SOE ønsket at Asbjørn Sunde skulle utføre operasjonen, men han avslo. Deretter ble Ole Halvorsen, medlem av Osvaldgruppa, valgt. I tillegg skulle Linge-karene Johnny Pevik og Knut Brodtkorp Danielsen delta, pluss Fredrik Nannestad Brekke, som ble utplukket av legasjonen. Aksjonsgruppa på ytterligere fire menn kom til i Trondheim.

Forsøk på å likvidere Henry Oliver Rinnan ble gjort flere ganger. Den 7. oktober 1943, ble det forsøkt å likvidere Rinnan utenfor Landstadsvei 1. Operasjonen lyktes ikke som planlagt, da Rinnan unnslapp uskadd, men Dolmen, et medlem av Rinnan-banden, ble skutt og såret. I London avdramatiserte SOE-sjefen Wilson situasjonen og uttrykte håp om bedre lykke neste gang. Rapporter indikerte imidlertid at enkelte medlemmer av aksjonsgruppen ikke fulgte instruksjonene, og det ble hevdet at angiveri kunne ha påvirket utfallet av operasjonen. Rinnan ble ikke advart på forhånd, og ble overrasket under angrepet, men klarte å komme unna. Det sies at Fredrik Nakkestad Brekke forsvant fra gruppa og istedenfor oppsøkte Henry Rinnans bror Odd i Levanger. Molands kilde «betrakter dette som ubevisst angiveri og at han er skyld i at aksjonen mot Rinnan ikke forløp som den burde ha gjort».^[11]

I maidagene 1945 gjennomførte Rinnan en håpløs flukt med medhjelpere og gisler, men ble tatt halvannen mil fra svenskegrensen i Verdalsfjellene den 14. mai. Gerhard Flesch overlot Rinnan to fanger - Magnus Caspersen (1911-85)^[12] og NSB-renholderen Ingeborg Holm (1894-1984)^[13] - som gisler og skjold på flukten til Sverige. Den som anga Holm, var en nabo som så henne lese en kommunistisk avis. Gestapo håpet å få ut av henne navnet på andre kommunister, og hun ble torturert på Misjonshotellet. Om kvelden 7. mai 1945 ba Flesch Rinnan om ta med seg de to fangene og sørge for å få dem skutt underveis. Rinnan trodde Flesch håpet å skjule at Caspersen hadde et hakekors brent inn i låret, og at en midaldrende kvinne var blitt mishandlet. Da Holm satt i bilen med Rinnan, hans kone og barn, var hun sikker på at hun skulle til Falstad for å bli skutt. I stedet kjørte de til Levanger, der Rinnan etterlot kone og barn. Fotturen mot Sverige ble forferdelig, i tungt terreng der flokken snublet seg gjennom dyp snø.^[14]

Spesielt tungt var dette for Rinnans forlovede, Gunlaug Dundas, som var gravid. Broren hans, Gisle, sluttet seg til underveis. Rinnans menn tok på seg tyske soldatuniformer under ytterklærne for å kunne blande seg med soldater som skulle sendes hjem til Tyskland. I Rinnans dokumentmappe lå kr 60.000 kroner i store sedler, og en slaktepistol.^[15] Gislene fikk ingen mat, de skulle skytes likevel. Etter fire dager klarte Caspersen å flykte da det blåste opp snøstorm. Rinnan fortsatte østover, han hadde lagt ut depoter underveis med mat og våpen. Men flere brøt ut og tok seg ned til en bygd med Ingeborg Holm. 15. mai ble de funnet av norske polititropper.^[16]

Julaften 1945 rømte han fra fengselet (angivelig i den hensikt å flykte til Sovjetunionen og begynne å arbeide for sovjetisk etterretning), men ble tatt etter rundt 1½ time da han forgjeves søkte tilflukt hos en kjent kommunist i Trondheim.

Rinnan var redd for å møte menneskene utenfor Misjonshotellet da han ble overført til fengselet der og nektet å gå ut av bilen, slik at vokterne måtte trekke ham ut.^[17] Selv om det var tidlig på morgenen, hadde det samlet seg en del skuelystne. En av tilskuerne snek seg under politisperringen og slo Rinnan i ansiktet til stor jubel fra de tilstedeværende.^[17] Rinnan ble ved flere anledninger banket opp og mishandlet mens han var fengslet^[17] og møtte til de første avhørene med opphovnet ansikt.^[18] Han ble også utsatt for fingerte henrettelser.

Landssvikpolitiet i Trondheim etterforsket det første fredsåret 2 394 landssvik- og krigsforbrytersaker; langt de fleste hadde sammenheng med Rinnan-banden. Man antar at Sonderabteilung Lola var ansvarlige for at 83 personer døde og at de sto for minst tusen tilfeller av grov tortur, og at gruppen medvirket til at omkring tusen nordmenn ble sendt til tyske konsentrasjonsleire. Rinnan selv samarbeidet tett med Landssvikpolitiet ved å peke ut tidligere tyske medlemmer av Gestapo som hadde gjemt seg mellom Wehrmacht-soldatene. Ved flere tilfeller lot ham la dem passere, slik at de i flere minutter trodde de var på vei ut i friheten – før han kalte dem tilbake. Hans assistanse førte til flere dødsdommer for Gestapo-medlemmer.

I det norske landssvikoppgjøret etter krigen ble Rinnan og elleve andre fra Rinnanbanden dømt til døden, og ti av dem ble henrettet. Rinnan ble blant annet dømt for 13 mord. Rettsprotokollen fra saken mot Rinnan og de 29 andre tiltalte finnes i Krigstidsarkivet (Trøndelag) i NTNU Universitetsbiblioteket Gunnerusbiblioteket i Trondheim, og i samlingen til Justismuseet.

Rinnan ble henrettet ved skyting på Kristiansten festning i Trondheim om morgenen klokken 04.05 den 1. februar 1947. Legen Carl Viggo Lange festet en hvit pappskive på den dømte, og fengselspresten gjentok Jesu ord til røveren på korset: «Sannelig sier jeg deg: I dag skal du være med meg til Paradis».^[19] Eksekusjonspelotongen var ledet av løytnant Odd Sørli som etter pelotongens skudd med tsjekkiske mausere kaliber 7,92, ga Rinnan to nådeskudd i tinningen på nært hold.^[17]

Rinnan ble umiddelbart kremert, noe som har vært gjenstand for spekulasjoner i senere tid.^[20] Det faktum at liket ble kremert umiddelbart, var imidlertid i tråd med kongelig resolusjon for henrettelser. Rinnan skal for øvrig ikke ha ligget i en kiste da han ble kremert.^[20]

Urnen med Rinnans aske ble satt ned i en umerket grav på Levanger kirkegård. I ettertid vet man at han er begravd ved sine besteforeldre.^{[trenger referanse]} Dette skal ha skjedd i hemmelighet på natten, men med prest til stede. Dødsattesten og den offisielle eksekusjonsrapporten er forsvunnet, muligens som følge av at dokumenter ble flyttet før Riksarkivet fikk dem overlevert i 1972.^[19][21]

Rinnans daværende kjæreste, Gunlaug Julie Dundas, tok abort i fengselet og ville heller ikke ha noe med Rinnan å gjøre. Hun var aldri bandemedlem eller aktiv agent.^[22] Tidligere hadde han vært interessert i bandemedlemmet Marie Arentz (1919-45), og ble svært misfornøyd da hun fikk hjelp til å melde seg som frontsøster for å komme seg bort fra ham. Da hun forlovet seg med bandemedlemmet Bjørn Bjørnebo, og de sammen planla å rømme til Sverige, fikk Rinnan dem drept i Jonsvannsveien 46, mindre enn to uker før frigjøringen i mai 1945.^[23]

Rinnan hadde også et forhold til bandemedlemmet Kitty Grande, som etter å ha sonet en dom for landssvik flyttet til Sverige og giftet seg med franskmannen Hubert Fitte. Hun fikk derved navnet Kitty Fitte.^[24]

Rinnans enke, Klara (1914-2002), møtte Rinnan i fengselet like før henrettelsen, utelukkende fordi fengselspresten bad henne innstendig om det. Hun ble arrestert 1. mai 1945, men løslatt 30. juli med meldeplikt til politiet tre ganger i uken. 21. juni 1947 fikk hun ettergitt boten på kr 500, og da hadde hun tatt tilbake sitt pikenavn, Baglemo. Hun ønsket først å flytte til sin søster i Danmark, men i 1948 flyttet hun til Lillehammer i stedet, og ble senere ansatt på Freia fabrikker i Oslo der ingen kjente henne igjen. Her inngikk hun et nytt ekteskap, flyttet til Nittedal og fikk en sønn, mens de tre barna hennes med Rinnan måtte bli værende i Trondheim og leve med følgene av sin fars handlinger. På spørsmål om hvorfor hun ikke tok dem med seg, svarte hun: «Jeg hadde mer enn nok med meg selv.»^[25]

Rinnans sønn Roar som skiftet navn til Roar Baglemo, ble forfulgt for sin fars handlinger. Han vokste opp hos bestemoren og flyttet siden til Sverige. I 1982 utga han boken om sitt liv, Rinnans sønn.^[26] Også andre i familien ble trakassert.^[27]

Rinnans yngste bror Tor Ingar tok etternavnet Persøy, og har utgitt boken I skyggen av Henry Rinnan.^[28]

I ettertid ble det sagt at Henry Oliver Rinnan var den nyttigste ikke-tysker som Heinrich Himmler hadde i hele Nord-Europa. Selv hevdet Rinnan at hans kommunist-arkiv omfattet 5 000 navn. Det er siden blitt påstått at Politiets overvåkningstjeneste overtok dette arkivet.^[17] Rinnans vurderte seg selv som «kommunistekspert».^[29]

Riksarkivar John Herstad viste til at det forelå dokumentasjon for Rinnans henrettelse. Dokumentasjonen bestod av en kvittering der krematorieforstanderen bekrefter å ha mottatt liket, en innberetning der politimesteren i Trondheim stadfester at dommen er fullbyrdet, og at dødsattesten er sendt til Trondheim skifterett, samt det faktum at Statistisk sentralbyrås arkiv viser at Rinnans død ble innført i dødsregisteret for Bakklandet menighet.^[30]

• Idar Lind: Kvinnene i Rinnanbanden, 2011 ISBN 9788252175158
• Per Hansson: Hvem var Henry Rinnan?, 1982 ISBN 9788205139114
• Ola Flyum: Rinnans testamente 2009 ISBN 9788203291500
• Alf Nielsen: Jeg var Rinnans fange, mitt møte med Gestapos torturister, 2007 ISBN 9788245808377
• Aage Georg Sivertsen: Rinnan, et nærbilde, 1995 ISBN 9788200226901
• Tore Stuberg: I skyggen av Henry Rinnan, 1982 ISBN 9788250405783
• Ragnar W. Otgard: Drep Henry Rinnan!, 1977 ISBN 8250905385
• John Lyng: Forræderiets epoke, 1979 ISBN 8205120110
• Klaus Grøneng: Rinnanbanden: en blodig dokumentasjon fra oppgjøret, 1995 ISBN 9788277970011
• Devold, Simon Flem (1998). Drømme på vår jord. [Oslo]: Cappelen. 
• Moland, Arnfinn (1999) Over grensen?. Orion. 1999. ISBN 8245803375. 

• (en) Henry Rinnan – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (no) Henry Rinnan hos Virksomme ord
• (no) Arkiv etter Henry Rinnan på Arkivportalen
• «Selve symbolet på ondskap», Terje Emberland i Aftenposten 1. desember 2007
• Norsk rettsmuseum utstilling om Henry Rinnan og Rinnanbanden