Statsakten på Akershus

Wilhelm Rediess, SS' «politigeneral» i det okkuperte Norge under krigen 1940–45, Josef Terboven, Nazi-Tysklands rikskommissar i landet, Vidkun Quisling, fører i fascistpartiet Nasjonal Samling (NS) og nyslått «ministerpresident», samt Paul Wegener, Gauleiterstellvertreter, i mottagelse på Stortinget under «Statsakten», tyskernes norske regjeringsutnevnelse 1. februar 1942.[1] Seremonien markerte overgangen fra kommissariske statsråder til Qusilings «nasjonale regjering».

Statsakten på Akershus, i propagandaen fra fascistpartiet Nasjonal Samling (NS) bare kalt «Statsakten», var en foregitt statshandling i form av en propagandistisk seremoni i Oslo 1. februar 1942 da Josef Terboven, Nazi-Tysklands rikskommissar i det tyskokkuperte Norge under andre verdenskrig 1940–45, innsatte Vidkun Quisling, leder for NS, som «ministerpresident» (statsminister) i landet.[1] Samtidig ble de tyskkontrollerte kommissariske «ministre» i navnet erstattet av Quislings «nasjonale regjering» med statsråder utgått fra NS.

Bakgrunn og følger

[rediger | rediger kilde]
I NS-propagandaen var innsettelsen av Quislings regjering 1. februar 1942 viktigere enn grunnlovsdagen 17. mai. Den folkelige motstanden mot «maktovertakelsen» var imidlertid stor. Bildet viser folkehavet utenfor Nidarosdomen i Trondheim der den liberale domprosten Arne Fjellbu demonstrativt holdt gudstjeneste etter at den formelle NS-markeringen der var ferdig. Norske prester sa opp i protest mot nazifiseringen påsken samme år. Fjellbu ble internert, flyktet til Sverige og ble utnevnt til biskop etter krigen.

Det formelle grunnlaget for overtagelsen av makten var at de konstituerte statsrådene, kalt konstituerte ministre fra 25. september 1941, 30. januar 1942 la ned sine embeder, og anmodet Quisling om å ta tittelen «ministerpresident». Dette var med hjemmel i nødretten, og hadde godkjennelse fra den nye Høyesterett. Handlingen ble også godkjent av Terboven ved at han klokken 12.15 søndag 1. februar på sitt kontor på Stortinget aksepterte ministrenes avskjed. Quisling aksepterte anmodningen, og senere på dagen ble det hele feiret med en høytidelig seremoni i Riddersalen på Akershus festning. Salen var pyntet med NS' solkorsørn, tysk hakekorsørn, flagg og faner. Representanter for den nazifiserte norske staten var tilstede sammen med tyske militære og sivile okkupasjonsmyndigheter. Samme kveld ble det arrangert fakkeltog forbi Grand Hotel i Karl Johans gate der ministerpresidenten og regjeringen mottok hyllesten fra balkongen.

Både formelt og reelt besto den tyske overhøyhet i Norge. I praksis ble det stilltiende gitt et større spillerom for Nasjonal Samling-regjeringen og partiet, mens okkupasjonsmaktens folkerettslige og praktiske ansvar for administrasjonen besto. Quisling tok inn på Slottet, og formelt sett ble Kongens (altså statsrådets) og Stortingets funksjoner slått sammen. Bestemmelser som tidligere hadde hatt status som forordninger, ble nå gitt navn av lover. Ved lov av 12. mars 1942 ble NS også «statsbærende parti».

Quisling hadde håp om at ordningen ikke bare skulle gi ham og NS formell, men også reell makt og føre til fred mellom Norge og Tyskland. Imidlertid fortsatte tysk tilsynsforvaltning gjennom Reichskommissariat Norwegen som før inntil frigjøringen 8. mai 1945.

Propagandaomtale

[rediger | rediger kilde]

Seremoniene og paradene i forbindelse med «Statsakten» ble dokumentert og omtalt som historiske begivenheter med filmreportasje i Norsk Films ukerevy på kino,[2] radiopptak i NRK og bred dekning i den tyskkontrollerte pressen i Norge. Den sterkt sensurerte og NS-vennlige hovedstadsavisa Aftenposten skrev følgende på forsiden dagen etter: «1. februar 1942 større enn 17. mai 1814 – større enn 7. juni 1905[1]

Referanser

[rediger | rediger kilde]

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]