Hersch Lauterpacht

Hersch Lauterpacht
Født		16. aug. 1897[1][2] Żółkiew i Kongedømmet Galicia og Lodomeria i Østerrike-Ungarn[3][4]
Død		8. mai 1960[1][2] (62 år) London
Beskjeftigelse		Dommer, advokat
Embete		Dommer ved Den internasjonale domstolen (1955–1960) professor
Utdannet ved		Universitetet i Lviv Universitetet i Wien
Doktorgrads- veileder		Arnold McNair[5]
Barn		Elihu Lauterpacht[6]
Nasjonalitet		Storbritannia Østerrike-Ungarn
Medlem av		Folkerettsinstituttet Gray's Inn British Academy Folkerettsinstituttet (1947–)
Utmerkelser		Æresdoktor ved Universitetet i Aberdeen Æresdoktor ved Universitetet i Genève Æresdoktor ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem

Hersch Lauterpacht (1897-1960) var en britisk jurist som var professor i folkerett ved University of Cambridge og dommer ved Den internasjonale domstolen.^[3] Lauterpacht ble ansett som verdens fremste ekspert på folkerett i sin tid.^[7][8][9] I likhet med den samtidig Raphael Lemkin som også hadde studert i Lemberg, hadde han stor innflytelse på internasjonal strafferett. Lauterpacht medvirket på aktoratets side under Nürnbergprosessen og bidro der til at begrepet crimes against humanity (forbrytelser mot menneskeheten) ble tatt i bruk.^[10][11][12]

Han var som ung engasjert i sionismen. Som voksen var han politisk og faglig opptatt av menneskeretter, og var overbevist om at nasjonal suverenitet måtte begrenses og at verden måtte organiseres fredelig basert på folkeretten. Lauterpacht var ikke involvert i britisk innenrikspolitikk.^[13]

Han ble født 16. august 1897 i Zjovkva (Żółkiew) en landsby noen få kilometer fra Lemberg (Lviv) i det østlige Galicja i Kongedømmet Galicia og Lodomeria. Dette var da en del av Østerrike-Ungarn.^[11][3] Under første verdenskrig var det harde kamper i området og deretter var det kamper mellom etnisk polske og etnisk ukrainske grupper.^[12]

Etter første verdenskrig ble det ukrainisk/rutensk-dominerte østlige Galicja en del av den nye staten Polen etter at grensen ble trukket lenger øst enn Curzonlinjen. Byen fikk da det offisielle polske navnet Lwów. Under andre verdenskrig ble området erobret først av Sovjetunionen, deretter av det nazistiske Tyskland og ble på ny erobret av Sovjetunion som innlemmet området i Ukraina. Godt over 90 % av områdets 570 000 jøder ble drept under holocaust.^[15][16][17]

Lauterpacht kom fra en familie i middelklassen. Foreldrene Aron Lauterpacht og Deborah Turkenkopf var fromme jøder og tilhengere av sionismen. Som voksen gikk Hersch i synagogen stort sett bare til høytidene og feiret pesach hjemme. Han viste ikke frem sin jødiske bakgrunn offentlig. Hans fornavn ble til dels skrevet Hersz, senere Hersch og blant venner og familie var han kjent som «Zvi» (den hebraiske varianten av navnet). De første årene av livet brukte han morens etternavn Turkenkopf. Familien snakket jiddisch hjemme. De flyttet til Lemberg da han var 13 år gammel for å gi gutten tilgang til bedre utdanning. I Lemberg var han involvert i en sionistisk ungdomsorganisasjon. I Storbritannia var han ikke innenrikspolitisk aktiv.^{[18][8][11][9][19][20]}

Foreldrene og (med ett unntak) alle gjenværende slektninger i Galicja ble drept under Holocaust trolig i «den stor aksjonen» i Lemberg i august 1942. Galicja ble administrert som del av Generalguvernementet under Hans Franks ledelse og Frank var selv i Lemberg noen dager før deportasjonene til Bełżec begynte.^[15]

Niesen Inka (12 år gammel i 1942) var den eneste slektningen som overlevde. Inka gjemte seg på loft og hos naboer før hun søkte tilflukt i et katolsk kloster til krigen var over. I 1946 fikk Inka kjennskap til at onkelen var involvert i Nürnbergprosessen og hun fikk da en bekjent til å stå utenfor rettsbygningen og si «Hersch Lauterpacht» til alle som kom og gikk. Etter tre uker var det napp og Inka fikk kontakt med onkelen som tok henne til seg. I juni 1946 fikk Lauterpacht via Inka vite at alle andre var døde.^[15]

I studietiden i Wien ble han kjent med musikkstudenten Rachel fra Palestinamandatet og de giftet seg i 1923. Deres sønn Elihu (eller Eli) Lauterpacht ble folkerettsekspert som faren.^[15] Hersch Lauterpacht døde 8. mai 1960 i Londong og ble gravlagt i Cambridge etter jødisk skikk.^[21]

Lauterpacht studerte først ved Universitetet i Lemberg (det er uklart om han oppnådde en grad fordi universitetet ble stengt for jøder mot slutten av første verdenskrig). Lemberg hadde et gammelt universitet og innenfor Østerrike-Ungarn var Wien, Praha og Lemberg de sentrale lærestedene for rettsvitenskap. Raphael Lemkin var tre år yngre og studerte ved universitetet i Lemberg noen år etter Lauterpacht. Lauterpacht studerte i Wien fra 1919 hvor han oppnådde doktorgrad og ble kjent med nye ideer om individuelle rettigheter. Da han kom til Wien i 1919 snakket han tysk flytende med tydelig aksent fra oppveksten i Galicja. De såkalte østjødene ble lite respektert i Wien. Han snakket også polsk, ukrainsk og hebraisk og hadde han noe kjennskap til fransk og italiensk. I 1919 fungerte han som tolk for kommisjonen som arbeidet med Curzonlinjen.^[9][11][14]

Han kom til England i 1923 for å studere ved London School of Economics og snakket da knapt engelsk som han bare hadde lest og ikke hørt uttalt. De første ukene som student i London tilbragte han hele dagen som tilhører i forelesninger om alle slags tema for å lære engelsk. Fjorten år senere var han innehaver av det prestisjetunge Whewell-professoratet i Cambridge. Han oppnådde doktorgrad i juss i London i 1927.^{[22][23][7][8][18][19]}

Lauterpacht var i USA 1940-1941 som gjesteprofessor og ble da kontaktet av USAs justisminister Robert H. Jackson. USA var fortsatt nøytrale i den pågående krigen i Europa og Jackson ønsket folkerettslige betraktninger om hvordan USA kunne hjelpe Storbritannia uten å delta i krigshandlinger. Jackson tok i 1941 også opp spørsmålet om rettsforfølgelse av krigsforbrytere med Lauterpacht.^[19] Lauterpacht begynte sommeren 1942 å arbeide som juridisk rådgiver for de britiske og amerikanske allierte. Ved slutten av krigen var det klart for rettsoppgjør i Nürnberg med Jackson som leder for aktoratet. Lauterpacht ble engasjert av britiske myndigheter til å delta i aktoratets arbeid.^[15]

Han medvirket ved gjennomføring av Nürnbergprosessen der han skrev innlednings- og avslutningsforedrag for den britiske anklageren Hartley Shawcross samt bidro til Nürnberg-charteret (også kalt London-charteret) som lå til grunn for prosessen. Robert H. Jackson reiste i juli 1945 til London for å arbeide med charteret. Jackson reiste til Cambridge for å be Lauterpacht om råd og Lauterpacht foreslo begrepet crimes against humanity (på norsk oftest gjengitt som forbrytelse mot menneskeheten) for omfattende overgrep mot sivilbefolkningen. Betegnelsen skulle dekke mord, tortur og andre overgrep og var et nytt begrep i folkeretten. Begrepet ble tatt inn i London-charteret og i tiltalen mot ledende nazistiske forbrytere på initiativ av Jackson, det ble ikke ført noe referat fra samtalen med Lauterpacht om saken. Lauterpacht presenterte Chaim Weizmann for Jackson som ønsket å bruke Weizmann som vitne, mens britene foretrakk et ikke-jødisk vitne.^{[15][24][23][22][7][18][8][19]}

Lauterpacht var motstander av Raphael Lemkins tilnærming, særlig begrepet folkemord (engelsk: genocide) som Lauterpacht mente var upraktisk og uten støtte i juridisk presedens. Han fryktet at fokus på grupper (folkegrupper) ville gå på bekostning av beskyttelse av individer. Britiske og sovjetiske representanter ønsket å ha folkemord med i dommen, men Robert H. Jackson som holdt avslutningsinnlegget fra amerikanske side nevnte ikke «folkemord». Britisk støtte til å la folkemord inngå i Nürnberg var overraskende og Lauterpacht hadde ikke dette punktet med i utkastet han skrev for Hartely Shawcross som la frem britenes avslutningsinnlegg. Lauterpachts utkast understreket beskyttelse av enkeltmennesket mot barbari iverksatt av staten selv. I det håndskrevne utkastet viser Lauterpacht ingen respekt for Hans Franks innrømmelse og de andre tiltaltes påstand om at de ikke visste hva som foregikk. Shawcross brukte mesteparten av den juridiske argumentasjonen i Lauterpachts utkast, men sløyfet omtalen av Hans Frank og tilføyde støtte til skyld i folkemord.^[15]

Lauterpacht var tilstede ved åpningen av Nürnbergprosessen høsten 1945 der aktor beskrev forbrytelser mot menneskeheten og folkemordshandlinger. Massedrapene i Galicja (med over 100.000 døde) i månedene etter Hans Franks besøk ble nevnt konkret. På dette tidspunktet visste ikke Lauterpacht at hans familie var blant ofrene.^[15] Lautherpacht var til stede i rettssalen 1. oktober 1946 da dommen ble forkynt.^[25]

I 1945-1946 assisterte han statsadvokat Shawcross i saken mot William Joyce. Hans bok An International Bill of the Rights of Man (1945) medvirket i bevegelsen som ledet frem til Menneskerettighetserklæringen i 1948. Fokus på menneskeretter i hans senere arbeider kan ha bakgrunn i at familien ble drept i Holocaust.^{[7][18][8][19]}

Lauterpacht ble i 1955 valgt av FNs generalforsamling og sikkerhetsrådet til dommer ved Den internasjonale domstolen. Han etterfulgte da Arnold McNair som hadde vært hans mentor tidlig i karrieren og gikk av som professor i Cambridge. McNair argumenterte overfor den britiske regjeringen at Lauterpacht burde nomineres til hans egen etterfølger. Lionel Heald, Attorney General for England and Wales, mislikte nominasjonen og argumenterte med at Lauterpacht ikke var skikkelig britisk: «It is therefore surely desirable that our representative at The Hague both be and be seen to be thoroughly British, whereas Lauterpacht cannot help the fact that he does not qualify in this way either by birth, by name or by education.» (Det er klart ønskelig at vår representant i Haag både er og blir oppfattet som britisk, mens Lauterpacht kan ikke gjøre noe med det faktum at han på dette punktet ikke er kvalifisert verken ved fødsel, ved sitt navn eller ved sin utdanning.) McNair ble deretter dommer ved Den europeiske menneskerettsdomstol. Lauterpacht hadde før dette vært medlem av FNs International Law Commission. Lauterpacht fungerte som dommer til han ble syk og døde.^[21]

Lauterpacht ble utnevnt til ridder i 1956. Hans sønn, Elihu Lauterpacht, var også en fremstående folkerettsekspert ved Cambridge og stiftet der Lauterpacht Centre for International Law.^[18]

• Private Law Sources and Analogies of International Law, London, 1927
• The Function of Law in the International Community, Oxford, 1933
• An International Bill of the Rights of Man, Oxford, 1945 (ny utgave i 2013 ved Philippe Sands)
• Recognition in International Law, Cambridge, 1947
• The Development of International Law by the International Court, London, 1958
• Oppenheim's International Law, Vol. 1, 8th ed., 1958
• Annual Digest and Reports of Public International Law Cases, Vols. 1–16, senere utgitt som International Law Reports, Vols. 17–24
• International Law – The Collected Papers of Hersch Lauterpacht, Vol.5, redigert av Elihu Lauterpacht (Cambridge 2004)
• British Yearbook of International Law (redaktør)^[26]

• Lauterpacht, E. (2010). The Life of Hersch Lauterpacht. Cambridge, 2010: Cambridge University Press. ISBN 9780511723278. 
• Sands, Philip (2018): Tilbake til Lemberg. Forlaget Press. ISBN 9788232802012 (Originaltittel: East West Street: On the Origins of Genocide and Crimes Against Humanity, Weidenfeld & Nicolson, 2016 ISBN 9780385350716)

• Arven etter Lviv, NRK.no 13. mars 2022