Israelske bosetninger

Israelske bosetninger (også omtalt som jødiske bosetninger) er samfunn bosatt av israelere (jødiske bosettere) på området som ble okkupert av Israel under seksdagerskrigen i 1967, og som regnes som illegale etter internasjonal lov. Slike bosetninger finnes pr. 2023 på Vestbredden som er delvis under israelsk militær kontroll,^[1][2][3][4] og delvis under Den palestinske selvstyremyndighetens kontroll, og i Øst-Jerusalem og Golan, som er under israelsk sivil kontroll.

I tillegg til Vestbredden og Golanhøydene er det pr. 2023 gjenværende israelske bosetninger i Øst-Jerusalem, som i 1980 ble annektert og inkorporert innenfor Jerusalems distriktsområde. Denne de jure-anneksjonen under Jerusalem-loven er ikke anerkjent av det internasjonale samfunnet.^[5][6]

De okkuperte delene av Golanhøydene ble annektert i 1981, og militærstyret ble avløst av israelsk sivilt styre med administrasjon og juridisk makt under Golanhøyde-loven.

Det var tidligere ytterligere 18 bosetninger på Sinai-halvøya, 21 på Gazastripen og 4 på den nordlige delen av Vestbredden, i det Israel regner som Samaria-regionen. De ble forlatt som følge av israelsk tilbaketrekning i 1982 (Sinai) og 2005.

På Vestbredden opptar israelske bosetninger 3,6 prosent av arealet,^[7] men utgjør prosentvis en betydelig større del av innbyggertallet. I perioden 2012 til 2022 økte antall israelske bosettere på Vestbredden inkludert det annekterte Øst-Jerusalem fra 520 000 til 700 000.^[8] Det er også opprettet såkalte utposter som i motsetning til bosetningene ikke er anerkjent av den israelske regjering.^[9]

Internasjonalt er det bred enighet om at bosetningene bryter med internasjonal lov. Genèvekonvensjonene forbyr en okkupant å flytte egen befolkning til det okkuperte området, og dette er den vanligste begrunnelsen for at de fleste land anser bosetningene som ulovlige.^[10] Israel har derimot opprettholdt en oppfatning av at bosetterne har flyttet til området av fri vilje, og at dette sammen de har historiske røtter jødene har i områdene medfører at Genèvekonvensjonenes bestemmelser ikke er relevante.^[11]

Det har blitt vedtatt en rekke FN-resolusjoner som omtaler bosetningene som ulovlige.^[12] En rekke internasjonale organisasjoner, inkludert FNs sikkerhetsråd, Den internasjonale domstolen, Den europeiske union, Amnesty International og Human Rights Watch har karakterisert bosetningen som brudd på internasjonal rett.

EU har med henvisning til internasjonal lov, inkludert FNs sikkerhesråds resolusjon 2334 (2016), konsekvent fremhevet sin sterke opposisjon mot Israels bosettingspolitikk, inkludert utkastelser, tvangsflytting, demolering - inkludert av EU-støttede prosjekter - og konfiskasjoner. EU fastslår at bosetningene er illegale under internasjonal lov og vil ikke anerkjenne noen endringer av grensene fra før 1967, inkludert det annekterte Øst-Jerusalem, annet enn det som partene blir enige om. ^[13]

Objektivitet: Denne seksjonens objektivitet er omstridt. Obs! Endringer som mangler kildehenvisning og/eller avviker fra en objektiv fremstilling, kan bli fjernet. (januar 2024)

Israelske myndigheter fremhever at det på Vestbredden, hvor de fleste bosetningene på okkupert jord ligger, i flere tusen år har bodd jøder, og steder som Betlehem, Jeriko, Samaria og Hebron er nevnt som jødiske byer i Toraen og Bibelen. Da staten Israel ble opprettet hadde områdene vært under andre herredømmers styring i 2500 år, og andre folkegrupper har også befolket området. De vektlegger at de arabiske nabostatene ville ikke akseptere opprettelsen av Israel i 1948 og gikk til krig, noe som medførte en gjensidig demografisk polarisering ved at jøder bosatt på Vestbredden og i de arabiske nabostatene flyktet til Israel, mens arabere bosatt i områdene som var tildelt Israel flyktet til arabisk-kontrollerte områder, herunder Vestbredden som da var under kontroll av Jordan.^{[omstridt – diskuter]} Israel relaterer derfor sitt forhold til bosetningene på Vestbredden til de 10 000 jødene som ble drevet ut eller drept i 1948 og fikk sine eiendommer konfiskert.^[14][15][16] Israelske politikere har også anvendt retorikk hvor jødiske bosettere på Vestbredden sidestilles med arabere som ble tilbudt israelsk statsborgerskap i 1948 og som bor innenfor Israels opprinnelige grenser fra 1948.^[17]

Det arabiske narrativet^{[omstridt – diskuter]} er at Vestbredden skal gjøres om til en palestinsk stat med Øst-Jerusalem som hovedstad, og at de israelske bosetningene står i veien for en slik løsning.^[18]

En gjennomgående holdning blant israelske politikere har vært at okkupasjonen av fiendtlige lands territorier har vært for å skape buffersoner av sikkerhetshensyn, og at disse er forhandlingskort for å få til varige fredsavtaler. Dette var også en suksess i konflikten med Egypt der Israel oppga okkupasjonen av Sinai-halvøyen mot en fredsavtale i 1979.

Israelsk politikk overfor disse bosetningene har variert fra aktiv oppfordring til å flytte til områdene, til fjerning ved makt, og deres fortsatte eksistens og status siden 1970-årene er blant de mest omdiskuterte tema i den arabisk-israelske konflikten. Benjamin Netanyahu har uttalt at han har ønsket å annektere landområdene med de israelske bosetningene, noe USA har advart Israel om å gjennomføre.^[19] Det har også vært vurdert om tilbaketrekning fra områder øst for sikkerhetsbarrieren kan gjøres under forutsetning av at bosettinger vest for barrieren vil anerkjennes som lovlige. Det har vært anslått at 60 000 bosettere øst for barrieren da må evakueres.^[20]

I 2005 trakk Israel seg helt ut av Gazastripen og avviklet de israelske bosetningene der. Bosettere som nektet å forlate Gaza ble fjernet med tvang av IDF. I etterkant tok Hamas kontroll på Gazastripen, og har siden ligget i en blodig konflikt med Israel.

Den 29. september 2008 uttalte den avtroppende Olmert at Israel bør trekke seg ut fra nesten alt land som ble tatt i 1967 i bytte mot fred med palestinere og syrere. Dette inkluderer både det østlige Jerusalem og Golan-høydene. Den palestinske utenriksministeren Riyad al-Malki uttalte i den forbindelse at «Vi ønsker vi hadde fått høre hans personlige holdning før han trakk seg». Han sa videre at «det er en veldig viktig forpliktelse, men det kommer så sent. Vi håper dette kan fullføres av den neste regjeringen».

De israelske bosetterne er lite populære blant den palestinske befolkningen på Vestbredden, og blant bosetterne er det også ønsker om å fortrenge palestinerne fra landområder de mener jødene har rett på. Bosetningene har også fungert som en magnet på høyreekstreme israelere.^[21] Dette har ført til hærverk og voldelige sammenstøt mellom israelske bosettere og palestinere.^[22] IDF og israelsk politi har blitt beskyldt for å være unnvikende overfor israelske bosetteres angrep på palestinere, og voldelige bosettere har trakassert soldater som prøver å avskjære dem fra å begå voldshandlinger.^[23]

I september 2008 gikk israels statsminister hardt ut mot de jødiske nybyggerne på Vestbredden og sammenlignet deres overgrep mot palestinere med tidligere tiders jødeforfølgelse i Øst-Europa. Den israelske viseforsvarsminister Matan Vilnai opplyste like før Olmerts utsagn om at jødiske ekstremister på Vestbredden hadde iverksatt en «dramatisk opptrapping» av opptøyer både mot den palestinske lokalbefolkningen og mot israelske soldater. Vilnai uttalte seg på bakgrunn av et angrep som jødiske bosettere i september samme år hadde rettet mot den palestinske landsbyen Asira al-Qabaliya nær Nablus på den nordlige delen av Vestbredden.^[24]

To EU-rapporter fra 2012 viste at volden fra bosetterne mot palestinerne hadde tredoblet seg fra 2009 til 2011^[25] og at over 90 % av anmeldte saker ble henlagt av israelsk politi.^[25]

I tillegg til bosetningene som israelske myndigheter har godkjent er det også bosettere som har forsøkt å etablere utposter på land de selv mener de har historisk rett på. Det er i hovedsak personer med tilknytning til den høyreorienterte organisasjonen Amana som har etablert disse utpostene som for en stor del er etablert på eiendommer eid av palestinere. Amana har hevdet at de har kjøpt landområdene de etablerer seg på, men i en undersøkelse gjort i 2016 kunne israelske myndigheter avsløre at 14 av 15 undersøkte eiendomstransaksjoner var forfalskede.^[26] I 2003 forpliktet Israel seg til å avvikle de illegale utpostene som en del av Veikartet for fred. Mange av disse har blitt revet og tvangsevakuert av israelske politistyrker.^[27]

De illegale utpostene har særlig vært knyttet til voldelige sammenstøt mellom bosettere og palestinere,^[28] og dette har satt Israels internasjonale relasjoner på prøve.^[29] Den 19. april 2024 innførte EU sanksjoner mot de høyreekstreme^[30] bosetter-gruppene Lehava og Hilltop Youth, samt mot fire personer: Meir Ettinger, Elisha Yered, Neria Ben Pazi og Yinon Levi.^[31] Alle fire regnes som sentrale innen den ekstreme delen av bosetterbevegelsen og har flere ganger utøvd vold, tortur^[32] og deltatt i dødelige angrep mot palestinere.^[31] De to førstnevnte regnes som sentrale innen Hilltop Youth.^[33] I 2023 oppløste det israelske forsvaret en grensevakt-enhet etter at det ble avslørt at den hadde rekruttert personer tilknyttet Hilltop Youth, blant dem flere som hadde vært involvert i vold mot palestinere.^[34]

Bortsett fra områdene som effektivt ble inkludert i Jerusalem og Golanhøydene, kan israelere og andre kun flytte til områdene som ble okkupert i 1967 dersom de har tillatelse fra den israelske regjeringen. Ifølge forskjellige statistiske oversikter,^[35][36][37] kan demografien estimeres slik:

¹ inkludert Sinai

² data fra 2005

I tillegg til stor migrasjon innen Israel, kommer det rundt 1000 nye immigranter fra land utenfor Israel hvert år. På 90-tallet kom det tre ganger så mange nye bosettere til disse områdene enn den årlige befolkningsveksten i Israel.^[39] Den høye befolkningsveksten fortsatte utover 2000-tallet.^[40]

Den israelske regjeringen har implementert en konsekvent og systematisk politikk med hensikt å oppfordre jødiske innbyggere til å flytte til Vestbredden. En av verktøyene som er brukt er å tilby finansielle goder og belønninger til innbyggerne.^[41]

Macro Center for Political Economies i Tel Aviv fremla i mars 2010 en rapport der de hadde regnet ut at de jødiske bosetningene i 2010 opptok 12.000 mål av Vestbredden og har kostet over 100 milliarder kroner å bygge. Senteret understreket at de ikke hadde kalkulert dagens markedsverdi, som ville bli langt høyere. De hevdet i samme rapport at samtlige bosetninger og bosetningsveier er bygd med strategiske mål for øye, sett i forhold til infrastruktur, vannressurser og dyrkbarhet.^[42]

Den israelske fredsorganisasjonen Peace Now har beregnet at bosetningene årlig koster israelske skattebetalere drøyt 3,3 milliarder kroner.^[42] De fiendtlige holdningene mellom palestinere og bosettere har også ført til omfattende og kostbare sikkerhetstiltak.^[43]

I de palestinske områdene er grunnvann den primære vannkilden. Vestbredden ligger over tre hovedbasseng: Vestre, østre og nordøstre grunnvannsmagasin. De palestinske territoriene er antatt å ha den høyeste forekomsten av grunnvannsreserver i hele regionen.^[44]

Etter seksdagerskrigen i 1967 erklærte Israel vannressursene i de okkuperte områdene på Vestbredden og i Gaza for statseiendom og overførte kontrollen til områdets militære kommando. All boring og bygging av ny infrastruktur for vannforsyning uten spesialtillatelse ble forbudt. Fram til i dag (2004) er ytterst få slike tillatelser blitt gitt, både til jordbruksformål og privathushold. I 1982 ble ansvaret overført til de israelske vannmyndighetene, Israeli Water Authority Mekorot. Under fredsforhandlingene på begynnelsen av 90-tallet, som munnet ut i Oslo-avtalen, fikk de palestinske vannmyndighetene, Palestinian Water Authority, det formelle ansvaret, men Israel har opprettholdt kontrollen over palestinsk uttak av vann på Vestbredden. Palestinere på Vestbredden har heller ikke tilgang til vannet i Jordanelva, som i dag (2004) deles mellom Israel: 65 %, Jordan: 23,4 %, Syria: 11 % og Libanon: 0,3 % av årlig vannføring. Tross befolkningsvekst har derfor palestinerne måttet holde seg til det samme vannforbruket som på midten av 1960-tallet.^[44]

Internasjonal lov forbyr en okkupasjonsmakt å utnytte ressursene i det okkuperte territoriet, men likevel ble i 2004 en tredjedel av vannet som går til Israel og israelske bosettinger hentet fra kilder på Vestbredden og i Gaza, og en tredjedel fra Jordanelva. Rundt 80 prosent av vannressursene på Vestbredden er i dag (2004) under israelsk kontroll og går til Israel og israelske bosettinger i de okkuperte områdene.^[44]

• Vestbredden og Gazastripens politiske status
• Bnei Yehuda (Golanhøydene)