Italo Balbo

Italo Balbo
Født		Italo Balbo 6. juni 1896[1][2][3] Quartesana[1][4][5]
Død		28. juni 1940[2][6][7][8] (44 år) Tobruk[1][4][5] Falt i strid
Beskjeftigelse		Militært personell, politiker, flyger, militær flyger
Embete		Kongeriket Italias minister for luftvåpenet (1929–1933) generalguvernør i Italiensk Libya (1934–1940) medlem av Kongeriket Italias deputertkammer (27th Legislature of the Kingdom of Italy, 1924–1929) medlem av Kongeriket Italias deputertkammer (28th Legislature of the Kingdom of Italy, 1929–1934) medlem av Kongeriket Italias deputertkammer (29th Legislature of the Kingdom of Italy, 1934–1939) national councillor to the Chamber of Fasci and Corporations (30th Legislature of the Kingdom of Italy, 1939–1943)
Akademisk grad		Laurea[9]
Utdannet ved		Universitetet i Firenze
Ektefelle		Emanuela Florio
Parti		Partito Nazionale Fascista[2]
Nasjonalitet		Kongedømmet Italia[10][11][12]
Gravlagt		Orbetello
Medlem av		Det store rådet
Utmerkelser		14 oppføringer Distinguished Flying Cross Harmon Trophy Storkors av Piusordenen Storkorsridder av Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' orden Storkorsridder av Italias kroneorden Knight Grand Cross of the Colonial Order of the Star of Italy Medaljen for militær tapperhet Krigsfortjenstkorset Commemorative Medal for the Italo-Turkish War 1911-1912 Minnemedaljen for den italiensk-østerrikske krig 1915–1918 Medal for Aeronautical Valour Medaglia commemorativa della Marcia su Roma Den islandske falkeorden Den tyske ørns fortjenesteorden
Troskap		Kongedømmet Italia
Våpenart		Regia Aeronautica, Luftfart
Militær grad		Maresciallo dell'aria
Kommandoer		Styrkene i Libya
Deltok i		Første verdenskrig, andre verdenskrig, Felttoget i Nord-Afrika
Italo Balbo på Commons

Italo Balbo (født 6. juni 1896 i Quartesana nær Ferrara i Italia, død 28. juni 1940 i Tobruk i Libya) var en italiensk leder av svartskjortene (Camicie Nere, eller CCNN), luftmarskalk (Maresciallo dell'Aria), generalguvernør over Libya, øverstkommanderende i Italiensk Nordafrika (Africa Settentrionale Italiana, eller ASI), og diktatoren Benito Mussolinis «kronprins».

Balbo ble født i 1896 og var politisk aktiv fra en ung alder. Som 14-åring sluttet han seg til revolusjonen i Albania under Ricciotti Garibaldi, Giuseppe Garibaldis sønn.^[13]

Da 1. verdenskrig brøt ut, og Italia erklærte seg nøytral, støttet Balbo en inntreden i krigen på de alliertes side. Han deltok i flere arrangementer til fordel for krigsdeltagelse. Da Italia først var inntrådt i krigen i 1915, gikk Balbo inn i den italienske hær (Regio Esercito Italia) og gjorde tjeneste i det 8. alpinregiment. Han fikk en bronse- og to sølvmedaljer og oppnådde rang av kaptein ved tapperhet under beskytning.^[14]

Like før det italienske nederlaget ved Caporetto anmodet Italo Balbo om å bli overført til Corpo Aeronautico Militare, den italienske hærs luftvåpen. Tilsynelatende kom han aldri helt i gang med sin pilottrening. På grunn av hans plutselige overførsel like før katastrofen, og fordi hans bataljon ble tatt til fange ved Caporetto, ble Balbo beskyldt for å være desertør.

I juli og august 1918 vendte Balbo tilbake til 8. alpinregiment og kom igjen i tjeneste i hæren. Han deltok i slaget ved Vittorio Veneto.

Etter krigen studerte Balbo i Firenze og tok en eksamen i samfunnsvitenskap, deretter vendte han tilbake sin hjemby og arbeidet som bankassistent.

I 1921 sluttet Balbo seg til det nystiftede Nasjonale Fascistparti (Partito Nazionale Fascista, eller PNF) og ble snart sekretær i Ferraras fascistiske organisasjon. Han begynte å organisere fascistiske bander, og dannet sin egen gruppe der han fikk tilnavnet Celibano, etter deres foretrukne drikke. De brøt streiker for lokale jordeiere og angrep kommunister og sosialister i Portomaggiore, Ravenna, Modena og Bologna. Gruppen gjennomførte en gang et raid på Castello Estense i Ferrara.

Italo Balbo var i 1922 blitt en «Ras», en tittel hentet fra Etiopia som noenlunde svarte til en hertug, i det fascistiske hierarki, og hadde etablert sin egen lokal ledelse i partiet. «Ras»-ene gikk inn for at det skulle skapes et mer desentralisert fascistisk Italia, hvilket gikk imot Mussolinis ønsker. I en alder av 26 var Balbo den yngste av «Quadrumviratet»: de fire hovedplanleggerne av «Marsjen mot Rom.» De fire var Michele Bianchi (39), Cesare Maria De Vecchi (38), Emilio De Bono (56), og Balbo. Mussolini selv (39) ville ikke delta i den risikable operasjonen, som endte med å bringe Italia under fascistisk styre.^[15]

I 1923 ble Balbo som «Quadrumvir» en av grunnleggerne av Det store fascistiske rådet (Gran Consiglio del Fascismo). Samme år ble han anklaget for mord på den antifascistiske sognepresten Giuseppe Minzoni i Argenta. Han flyktet til Roma og i 1924 ble han generalkommandør over den fascistiske militsen og visefinansminister i 1925.

Den 6. november 1926 ble Balbo, tross for at han ikke hadde passende erfaring, statssekretær for luftfart. Han gjennomgikk et lynkurs i flyvning og gikk i gang med å bygge opp det italienske luftvåpenet (Règia Aeronautica Italia). Den 19. august 1928, ble han general og den 12. september 1929 minister for luftvåpenet.

I Italia var det på daværende tidspunkt stor interesse for flyvning. I 1927 fløy Francesco de Pinedo fra Italia til Australia, videre til Japan og tilbake til Italia. Mario De Bernardi hadde internasjonal suksess med sjøflyet og Umberto Nobile konstruerte og ledet luftskipene «Norge» og «Italia» på ekspedisjoner til Arktis i henholdsvis 1916 og 1928.

Balbo selv stod for to transatlantiske flyvninger. Den første fant sted i 1930. 12 Savoia-Marchetti S.55 sjøfly fløy fra Orbetello i Italia til Rio de Janeiro i Brasil mellom den 17. desember 1930 og 15. januar 1931. Fra 1. juli – 12. august 1933 førte han 24 sjøfly på en rundflyvning fra Roma til Century of Progress i Chicago. Flyvningen bestod av syv etapper; Orbetello — Amsterdam — Derry — Reykjavík — Newfoundland — Shediac — Montréal og endte på Michigansjøen nær Burnham Park. I anledning av denne bedriften donerte Mussolini en søyle fra utgravningene ved Ostia til byen Chicago, hvor den fortsatt står ved stien langs Michigansjøen, litt sør for Soldier Field. Chicago døpte om Seventh Street til «Balbo Drive» og avholdt en parade til ære for ham.

Under Balbos opphold i USA inviterte president Franklin D. Roosevelt ham til lunsj og tildelte ham et Distinguished Flying Cross.^[16] Siouxstammen gjorde ham til honorær høvding med navnet «Høvding flygende ørn».^[17] Balbo fikk en varm velkomst i USA, især fra den store italiensk-amerikanske befolkningen i Chicago og New York. Til en jublende folkemengde i Madison Square Garden uttalte han: «Vær stolte over at dere er italienere. Mussolini har avsluttet æraen med ydmykelser.»^[18] Etter dette ble begrepet «Balbo» en vanlig beskrivelse for en stor formasjon av fly. Tilbake i Italia ble han forfremmet til marskalk av luftvåpenet. (Maresciallo dell'Aria).

Den 7. november 1933 ble Balbo utnevnt til generalguvernør over den italienske kolonien Libya. Mussolini ga ham i oppdrag å gjennomføre de italienske ambisjonene, og føre Italia mot nye horisonter i Afrika. Balbos oppgave var å stå fast på Italias rettigheter i øst mot Sudan. Han hadde allerede gjennomført et besøk med fly i Tibesti. Ved å sikre seg «Tibesti-Borkustripen» og «Saura-trekanten», ville Italia være i en god posisjon til å forlange ytterligere territoriale innrømmelser i Afrika fra Frankrike og Storbritannia. Mussolini hadde også kastet sine øyne på den tidligere tyske kolonien Kamerun. I 1922 var kolonien blitt til territorier under Folkeforbundet, styrt av Frankrike og Storbritannia. Mussolini forestilte seg et italiensk Kamerun, og en landkorridor som forbandt dette området med Libya. Et italiensk Kamerun ville gi Italia en havn ved Atlanterhavet, et tegn på en verdensmakt. I sin ytterste konsekvens ville kontroll over Suezkanalen og Gibraltar gjøre bildet komplett.^[19]

Fra 1. januar 1934 ble de italienske koloniene Tripolitania, Kyrenaika og Fezzan slått sammen til en ny koloni, og Balbo flyttet til Libya. På dette tidspunkt hadde Balbo tilsynelatende forårsaket uenighet i partiet, trolig på grunn av sjalusi og selvstendig adferd. Utnevnelsen til generalguvernør var en effektiv måte at sende ham i eksil på, vekk fra politikken i Roma, hvor Mussolini anså ham for å være en trussel.^[14] Benito in Balboland, en artikkel fra 22. mars 1937 i Time Magazine, spilte på konflikten mellom Mussolini og Balbo. Balbo var fortsatt velkjent i USA etter sitt besøk i Chicago i 1933.^[20]

I 1935 ble den abessinske krisen forverret. Balbo begynte å forberede planer for et angrep på Egypt og Sudan. Da Mussolini gjorde det klart at han ville invadere Etiopia, kjølnet forholdet mellom Italia og Storbritannia. Av frykt for at Mussolini skulle finne på å gjøre noe overilt mot britiske styrker og besittelser i middelhavsområdet, forsterket Storbritannia sin flåte i Middelhavet og sine styrker i Egypt. Hvis Storbritannia skulle finne på å blokkere Suezkanalen, resonnerte Balbo, ville de italienske troppeskipene være forhindret fra å nå Eritrea og Italiensk Somaliland. Med tanke på at det planlagte angrepet på Abessinia ville bli vanskeliggjort, bad Balbo om forsterkninger til Libya. Han regnet med at et slikt utspill ville gjøre ham til en nasjonal helt og flytte ham tilbake til sentrum på den politiske scene. Tre divisjoner og 700 fly ble straks sendt fra Italia til Libya. Balbo kan ha fått opplysninger om muligheten for å rykke inn i Egypt og Sudan fra den berømte ørkenforskeren László Almásy.^[21]

1. september 1935 hadde Balbo i hemmelighet fått plassert italienske styrker langs grensen til Egypt uten at britene hadde oppdaget det. På det tidspunktet var den britiske etterretningstjenesten stort sett uvitende om hva som foregikk i Libya. Til slutt avviste Mussolini Balbos overambisiøse plan om å angripe Egypt og Sudan, og London fikk nyss om hans troppekonsentrasjoner fra Roma.^[22]

Den anglo-italienske avtalen fra april 1938 førte til en midlertidig lettelse i spenningene mellom Storbritannia og Italia. For Balbo betød avtalen at han mistet 10.000 italienske tropper. Men avtalen var kjennetegnet av fornyede løfter om planer, som Mussolini tidligere hadde oppgitt, og som lett kunne oppgis igjen. Da Münchenkrisen raste hadde Balbo fått sine 10.000 soldater tilbake.^[23]

På dette tidspunkt foretok italienske fly ofte overflyvninger over Egypt og Sudan, og pilotene gjorde seg kjent med ruter og flyplasser. Fra 1938 til 1939 fløy Balbo selv fra Libya over Sudan til Italiensk Østafrika (Africa Orientale Italiana, eller AOI) flere ganger. Han fløy til og med langs grensen mellom italiensk Øst-Afrika og Britisk Øst-Afrika, (som senere fikk navnet Kenya). I januar 1939 ble Balbo ledsaget på en av flyvningene av den tyske generaloberst Ernst Udet.^[23]

Der var klare tegn på tysk militært og diplomatisk samarbeid med italienerne. General Udet ble ledsaget av lederen av det tyske mekaniseringsdepartementet. Den tyske militærattache i Roma var på et langt besøk i Egypt. En tysk militærdelegasjon var tilstede i Benghazi og tyske piloter deltok i navigasjonsøvelser.^[23]

Balbo innledet vegbygningsprosjekter, som for eksempel Via Balbia, i et forsøk på å tiltrekke italienske immigranter til italiensk Nord-Afrika. Han gjorde også en innsats for å tiltrekke muslimer til den fascistiske bevegelsen. I 1938 var Balbo det eneste medlemmet av det fascistiske regimet som var kraftig motstander av den nye lovgivningen rettet mot jøder, de italienske «raselovene».

Etter den tyske invasjon av Polen i 1939 besøkte Balbo Roma for å uttrykke sin misnøye med Mussolinis støtte til den tyske diktatoren Adolf Hitler. Balbo var den eneste høytrangerte fascisten som offentlig kritiserte dette elementet i Mussolinis utenrikspolitikk. Han ønsket at Italia skulle stille seg på Storbritannias side, men Balbo fikk ikke særlig støtte for sitt synspunkt. Da Balbo hørte om Italias allianse med det nasjonalsosialistiske Tyskland utbrøt han:

«Det ender med at dere alle kommer til å pusse tyskernes sko!»^[14]

Da Italia erklærte krig den 10. juni 1940 var Balbo generalguvernør i Libya, og øverstkommanderende i italiensk Nord-Afrika. Han fikk ansvar for planleggingen av en italiensk invasjon av Egypt. Etter Frankrikes kapitulasjon kunne Balbo flytte en stor del av troppene og materiellet i den italienske 5. arme fra grensen mot fransk Tunisia til den 10. arme, som lå ved den egyptiske grensen. Selv om han ga uttrykk for mange berettigede bekymringer til Mussolini og marskalk Pietro Badoglio, den militære stabssjef i Roma, var det fremdeles Balbos plan å invadere Egypt i starten av juli.

Den 28. juni 1940 ble Balbo skutt ned da han var ved i ferd med å lande et fly på den italienske flyplassen ved Tobruk noen få minutter etter et britisk angrep. Balbo ble skutt ned av italienske artillerister og drept. Krysseren San Giorgio begynte å skyte på hans Savoia-Marchetti SM.79 fly, som hadde det sivile registreringsmerket «I-MANU» til ære for hans kone Donna Manu,^[24] hvoretter flyplassens anti-luftskyts fulgte opp. Det er fortsatt ikke klarlagt hvem av dem som skjøt ham ned. Regjeringen i Roma fastholdt at hendelsen var et uhell, men Balbos nærmeste venner og familie var overbevist om at det var et mord utført etter ordre fra Mussolini. Denne tanken fikk næring under Mussolinis neste besøk i Tobruk. Han kom for å inspisere de italienske styrkene, og nektet å besøke stedet hvor Balbo døde. I et intervju i 1997 med en av skytterne som skjøt ham ned hevdet denne at Balbos fly kun var blitt identifisert som et fiendtlig mål,^[14] da Balbo kom inn lavt og mot solen etter et angrep av britiske Bristol Blenheims.^[25] men debatten fortsetter.

Italo Balbo ble begravd utenfor Tripoli den 4. juli 1940. I 1970 ble Balbos levninger brakt tilbake til Italia og begravd i Orbetello av Balbos familie. Etter å ha overtatt makten ved et statskupp den 1. september 1969 truet den nye libyske regjeringen under Muammar al-Gaddafi å grave opp de italienske kirkegårdene i Tripoli.

• Di Scala, Spencer. Italy: From Revolution to Republic, 1700 to the Present. Boulder, CO: Westview Press, 2004. ISBN 0-8133-4176-0
• Kelly, Saul. The Lost Oasis: The Desert War and the Hunt for Zerzura. Westview Press, 2002. ISBN 0-7195-6162-0 (HC)
• Smith, Denis Mack. Italy: A Modern History. Ann Arbor, Michigan: University of Michigan Press, 1959. Library of Congress Catalog Card No. 59-62503
• Taylor, Blaine. Fascist Eagle: Italy's Air Marshal Italo Balbo. Montana: Pictorial Histories Publishing Company, 1996. ISBN 1-57510-012-6

• (en) Italo Balbo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Comando Supremo: Italo Balbo
• Italo Balbo og Siouxene