Købersaken

Købersaken var en norsk kriminalsak med utgangspunkt i at Fredrikstads byfogd, den 69 år gamle Ludvig Dahl (født 3. november 1864), druknet under bading onsdag den 8. august 1934 ved Rørvasstangen på Hankø.^[1] Saken fikk stor mediedekning og vakte interesse også utenfor Norge, for sitt innslag av spiritisme.

Saken har navn etter byfogdens datter, fru Ingeborg Køber (født 1895), som var eneste vitne til ulykken. Hun satt senere varetektsfengslet i over seks måneder, mistenkt for medvirkning til farens død, men saken ble henlagt i 1937 pga utilstrekkelig bevis. Arkivverket oppbevarer bevismaterialet fra saken: Fru Købers sommerkjole, 21 seanseprotokoller og ouijabrettet hun hadde brukt for å komme i kontakt med de døde.^[2]

Ludvig Dahl var jurist, gift med Dagny Rynning. Det kom fire barn i ekteskapet: Ludvig (f. 1894, sin fars yndling og navnebror), tvillingene Ingeborg og Frithjof (f. 1895) og attpåklatten Ragnar (f. 1901). Sønnen Ludvig forsøkte seg som aksjemegler i partnerskap med en kamerat. De mislyktes og satt igjen med en gjeld på kr 20.000, en formue den gang. Byfogden hadde også spekulert under første verdenskrig og tapt, men det er uvisst hvor stort tapet hans var. 29. mai 1919 kantret en seilbåt utenfor Hankø, og fem mennesker omkom. Den ene var byfogdens eldste sønn.

Omtrent på denne tiden kom byfogden over en bok om spiritisme, Oliver Lodges Raymond, or Life and Death^[3] som sammen med Arthur Conan Doyles The New Revelation overbeviste Dahl om at det fantes et liv etter døden. Og på julaften 1919 tolket familien det som et tegn fra den eldste sønnen at en av blomstene foran avdødes portrett hadde bøyd seg over billedrammen. Det ble da gjort et «bordforsøk», der bordet ved Ingeborgs berøring ifølge byfogden «begyndte at banke spontant og distinkt. Ved Bogstavering gjennom Tælling efter Alfabetet, fik vi nu vide, at det var Ludvig, og han røbede den mest umiddelbare Glæde, hvirvlede Bordet udaf hendes Fingre og hen i Skjødet paa mig, der sad som Tilskuer.» Fra da av var seanser og bordbanking en del av familielivet.^[4]

I 1924 døde også yngstesønnen Ragnar av sykdom, og dermed ble familiens spiritistiske virksomhet trappet opp. De holdt jevnlig seanser der opplysningene fra «den andre siden» ble ført inn i protokoller som dannet grunnlag for Ludvig Dahls foredrag og forfattervirksomhet. Han anså datteren Ingeborg Køber for å være et godt medium. Selv stilte hun seg tvilende frem til Ragnars død, men da hans ånd angivelig viste seg, sa hun til sin far at nå trodde også hun. Ragnar hadde vært morens yndling, kalt «skatt», og nå var begge foreldrenes yndlingsbarn borte. Tilbake var tvillingene som hittil hadde stått i skyggen. Ingeborg var lubben og litt lat, ikke glad i skolegang eller lekser, men flink til å spille piano. Frithjof ønsket å bli journalist, men lyktes ikke videre.^[5] Etter de to brødrenes død fikk Ingeborg i rollen som «medium» og antatt bindeledd til dem, plutselig en uvant sentral rolle i familien. Iblant ba hun om å slippe seanser, men ble halvveis tvunget av sin far. Da en del vitenskapsmenn begynte å teste henne, ble hun voldsomt syk under flere seanser og kastet opp blod.^[6] Byfogden tålte imidlertid ikke motsigelser. Bertha Stousland som hadde kjent familien Dahl fra 1910 og selv ikke var spiritist, beskrev under rettssaken fru Køber «som et åpent kar som ble fylt av byfogden», en replikk folk bet seg merke i.^[7]

Ingeborg ble gift med Alf Køber i 1918, og bosatte seg i Ålesund der Alf fikk arbeid som lektor. Høsten 1935 fikk han en stilling i Halden, og Ingeborg var nå bare en times togreise unna foreldrene som ønsket henne som formidler av kontakt med Ludvig. I de første seansene skal hun ha vært munter og glad, selv om hun tvilte på at det virkelig var sin avdøde bror hun fikk kontakt med. Også Alf Køber tvilte, til 1923 da datteren Kirsten ble født. Året etter da Ragnar døde, fikk Ingeborg sønnen Alf junior. De to barna vokste opp med «åndene» som snakket om hvor pene og snille barn de var. Seanser ble arrangert både i Halden og Fredrikstad, og Køber bemerket at «hensynet til meg og mitt hjem ble tilsidesatt». I 1931 flyttet Ingeborg hjem til sine foreldre for godt, og fra 1932 regnet hun overrettssakfører Wilhelm Schwartz som sin forlovede. Kort tid etter skilsmissen i 1935 giftet også Alf Køber seg igjen, men tok sin tidligere kones parti i «denne saken som bærer mitt navn».^[8]

Ingeborg Køber formidlet at hennes døde brødre angivelig fartet overalt i verden og kjente forholdene overalt. I de høyeste regioner fantes Kristus, i de lavere «mørke skikkelser» som det stod en «ulidelig stank av». Ludvig Dahl lyttet betatt når sønnene fortalte om teknikkens fremskritt i det hinsidige: «Vi avla besøk i praktfulle maskinhaller, de prektigste fabrikker, verksteder, laboratorier - alle industrigrener representert.» Ludvig Dahl konkluderte med at «gravnattsgruen» ikke lenger skulle tynge menneskene, for «døden skal erkjennes som det den virkelig er: et trinn oppad en strålende jakobsstige».^[9] «Byfogd Dahl drømmer om å drikke ettermiddagste i et nytt og bedre Fredrikstad,» sa Sigrid Undset til Aksel Sandemose.^[10]

Byfogden - med tilnavnet «Norges Blomster-Dahl» - var kjent som noe av en posør.^[11] Han hadde tidlig brutt med kristendommen og blitt agnostiker, men tapet av to sønner og spiritismen førte ham tilbake til gudstroen.^[12] Den førte også til at han mistet interessen for sitt arbeid på byfogdkontoret. Han var bare opptatt av sin «misjon», å utbre spiritismens budskap med foredrag og sitt forfatterskap. Både private brev og post til byfogdkontoret åpnet han på sengen. Brevene om spiritistiske spørsmål var det som interesserte ham. Resten la han bare til side.^[13]

Johan Scharffenberg påpekte at hvis «åndene» virkelig fulgte med på byfogd Dahls liv, var det merkelig at de ikke advarte ham om det store tyveriet i Norges banks avdeling i Fredrikstad, der Dahl satt i styret. Da han reiste bort i tre uker høsten 1924, la han sin nøkkel til bankens hovedskap i en ulåst skuff, helt i strid med instruks og sikkerhetsrutiner, og ga dermed kassereren anledning til å lage en kopi av nøkkelen.

Den 27. november 1925 ble tyveriet oppdaget og politiet varslet. Trolig var tyveriet årsak til at Dahl mistet sitt verv i Norges bank og dermed sin inntekt derfra.^[14] Byfogdens gjeld var i 1928 på kr 53.000, formuen på kr 7.700. Frem til 1934 minket gjelden, trolig pga bidrag fra venner. Hans ulykkesforsikring var tegnet 1. oktober 1910 og lød da på kr 10.000 ved dødsfall eller uførhet. Den ble hevet to ganger i 1921, og 24. april 1933 endelig forhøyet til kr 60.000 - et helt svimlende beløp for en norsk embetsmann den gang. Personalet på byfogdkontoret visste om dette, men under rettssaken forsikret enken at datteren Ingeborg ikke kjente noe til sin fars livsforsikring.^[15]

Ludvig Dahls ulykkesforsikring på kr 60.000 utløp på hans 70-årsdag. Av hensyn til denne ble obduksjon foretatt av Einar Hval fra Gades Institutt i Bergen og professor Francis Harbitz den 10. august. Dødsårsaken viste seg å være drukning, men obduksjonen viste også et uforklart, meget sjeldent brudd i bruskskiven mellom 4. og 5. halsvirvel. Professor Harbitz bevitnet at han etter å ha undersøkt femti druknede, ikke hadde sett noe lignende før. Blødningen var så kraftig at den måtte ha skjedd mens Dahl var i live.^[16] Professor P.F. Holst skrev i sin erklæring til forsikringsselskapet Sigyn 19. oktober 1934 at dette «meget sjeldne brudd må være fremkalt av et traume», og at det krevde «adskillig kraft ved bakoverbøyning eller overstrekning av hodet for å frembringe en slik lesjon».^[17]

Ulykkesforsikringen ble utbetalt til byfogdens hustru den 11. november samme år.

Etter Dahls død brøt enken helt sammen. Om kort tid ville revisjonen avsløre at hun som kassererske hadde et underskudd i bykassen på kr 60.000. Da viste datteren seg handlekraftig. 22. august 1934 reiste fru Køber inn til Oslo og ba om at revisjonen ble utsatt. Nå kjente hele familien til at fru Dahl hadde underslått kommunens penger. Frithjof reiste til København, der to forretningsmenn var byfogdens mangeårige venner. Senere reiste også Ingeborg - på et reisekort som var utløpt, men hun korrigerte et 1-tall til et 4-tall, og dermed så kortet gyldig ut. Hun mente ikke selv at dette var galt, og de fikk tak i kr 68.000. Da revisjonen kom, stemte kassen.^[18]

Likevel gikk ryktene, både om familiens finanser og om at ulykken var forutsagt under spiritistiske seanser med datteren som medium. Som kassererske var fru Dahl ofte rastløs og irritabel. Hun kunne utbryte at nå manglet hun noen tusen, men neste dag hevde at det skyldtes «en feilpostering». Under revisjonen i 1927 tok hun kassakladden fra kasserersken Eva Christensen og sa hun fikk si at hun førte «på løse lapper». Christensen nektet, men slapp å bli spurt om saken. De dagene revisjonen varte, bar fru Dahl kasser frem og tilbake, og lånte flere beløp av Christensen som hun leverte tilbake straks den angjeldende kassen var talt opp. Da Christensen protesterte, sa fru Dahl: «Du har bare å lystre.» Dahl-familiens private regninger ble betalt fra bykassen.^[19]

Da familien ønsket at forutsigelsene skulle bli kjent, særlig i de spiritistiske miljøene, ble det utarbeidet en skriftlig beretning om forutsigelsene og måten de var fremkommet på. Beretningen inneholdt også en beskrivelse av selve drukningsulykken. Denne beretningen ble referert i et møte i «Selskapet for psykisk forskning» den 4. oktober, og slått stort opp i flere aviser dagen etter. Fra kretser som var skeptiske til spiritisme, ble det fremsatt anklager mot det spiritistiske miljøet som byfogden var en del av; og særlig mot mediet, fru Køber. Det ble fremsatt spekulasjoner om at dødsfallet var fremprovosert av hensyn til utbetalingen av forsikringssummen som familien ville gå glipp av, dersom byfogden hadde overlevd sin 70-årsdag.

Først siden ble det kjent at daværende justisminister Asbjørn Lindboe i 1933 hadde deltatt i en seanse med fru Køber for å rådføre seg med avdøde statsminister Peder Kolstad i Grønlandssaken. Kolstad hadde vært statsminister under annekteringen av Eirik Raudes Land og kunne klargjøre spørsmål om eiendomsretten til landområdene i Arktis. Smaalenenes Social-Demokrat beskrev det som latterlig at en norsk justisminister i 1933 hadde satt sin lit til åndemaning.^[20] Det fremkom også at også det svenske mediet Eira Hellberg^[21] skulle ha forutsagt byfogd Dahls død - tre ganger vinteren 1933/34 og i automatskrift to ganger våren 1934.^[22] 8. februar 1935 kunne Dagbladet meddele at Hellberg hadde forutsagt både Hitlers og Ingeborg Købers dødsdatoer. Blant bidragsyterne til Hellbergs sekretariat for Svenska psykiska sällskapet var svenskekongen Gustav 5.^[23] Professor i psykologi Harald Schjelderup møtte Ingeborg Køber i 1929 og våren 1934. Han diagnostiserte hennes tilstand som «en hysterisk demringstilstand», men i 1934 mistenkte han hva han kalte «en simulert transe». Han tilbød å behandle henne for tilstanden som han oppfattet var en plage for henne.^[24]

Det ble avgitt tre forutsigelser. Den første ble avgitt under en seanse på byfogdens sommervilla på Hankø den 8. august 1933 (nøyaktig ett år før dødsfallet). Den ble avgitt i en enkel tallkode (1=a, 2=b, 3=c osv.) til en kvinnelig omgangsvenn av familien, men ble først dechiffrert etter hans død. Forutsigelsen innebar at byfogden ville omkomme i en ulykke i august 1934. Den neste forutsigelsen ble avgitt til byfogdens dommerfullmektig Chr. Apenes under en ene-seanse den 3. desember 1933. Meddelelsen ble gitt muntlig til fru Køber og innebar at byfogden i det kommende år ville bli bragt over til sine avdøde sønner, men dommerfullmektigen ble pålagt å ikke fortelle noe om seansen før etter en eventuell ulykke. Den siste forutsigelsen, som også ble dechiffrert etter ulykken ble avgitt i tallkode den 1. juni 1934 til en venn av familien. Ifølge denne ville byfogden komme over til sine sønner i løpet av sommeren.

Høyesterettsdommer Thomas Bonnevie var Ludvig Dahls fetter, men hadde knapt sett ham på 15 år, og fetterens datter Ingeborg Køber møtte han aldri - heller ikke under rettssaken. I sin bok Av den frie tankes ABC fra 1932 hadde Bonnevie kalt sin fetter en «bunnærlig, troende spiritist». Bonnevie delte ikke Dahls overbevisning, men skrev at spiritisme kan minske savnet etter de døde og lette angsten for døden.^[25]

Den 2. desember 1934 oversendte han like fullt en fremstilling av saken til Riksadvokaten, hvor det fremgikk at det var sterke indisier på at byfogdens død var fremprovosert av datteren «under bevisstløs tilstand i trancesøvn».

Da Ingeborg Køber ble kjent med denne oversendelsen, anmodet hun om rettslig etterforskning av saken. Slik etterforskning ble iverksatt, og forhørene ble åpnet i Oslo forhørsrett den 21. februar 1935. Som rettsoppnevnte sakkyndige møtte professor Ragnar Vogt, professor Francis Harbitz og overlege Johan Scharffenberg. Forhørene ble avsluttet den 23. mars, og etter at de sakkyndige hadde avlagt uttalelse, ble saken henlagt av påtalemyndigheten.

Ingeborgs mann, Alf Køber, krevde nå Bonnevies avgang som høyesterettsdommer. Axel Kielland protesterte: «Man krever respekt og aktelse for den Dahlske dødskultus, så får man også innrømme berettigelsen av herr Bonnevies rasjonalistiske livskultus. Hans livssyn er enkelt og reelt, og han kjemper for det...uten noen baktanke om personlig vinning...Det er ikke første gang en mann har trukket sverdet i fornuftens navn, og er blitt slått gul og blå av troens og følelsenes solide falanks.»^[26] Dagbladet definerte «åndsliv» som kritisk erkjennelse og forskning. Avisen bekymret seg over spiritismen som «moderne overtro, som nu griper om seg med uhyggelig fart. Sies der ikke imot, kan vi komme inn i et farlig åndsmørke før vi vet ordet av det.»^[27] I Stortinget tok Erling Bjørnson opp saken: «I disse dager er det foreslått at hele etterforskningen bør granskes av et sakkyndig utvalg [så] denne pinlige saken får en ende.» Men 4. juni 1935 ga overlege Scharffenberg en fullstendig kopi av de sakkyndiges erklæring til Bonnevie med ordene: «Angrepene på Dem synes sterkere enn noen gang, men om kort tid kommer jeg til å virke som lynavleder for Dem!» Deretter leste han høyt for Bonnevie den 16 spalter lange kronikken som Arbeiderbladet presenterte neste dag, konsentrert om to punkter:

• Det usannsynlige i at byfogden skulle omkomme på en forutsagt dato.
• Det uforklarte og meget sjeldne halsvirvelbruddet som byfogden ble påført mens han ennå var i live.

Scharffenberg skrev: «Disse fakta var et fullt tilstrekkelig grunnlag for en rettslig efterforskning. Feilen var at den ikke ble satt i gang umiddelbart efter dødsfallet. Jeg legger ansvaret på denne forsømmelsen på den fungerende byfogd Apenes som kjente dødsforutsigelsene, og som 8. august 1934 ved telefonbeskjed fra Hankø straks sa til fru Dahl: «Dette har jeg visst.»»^[28]

Det gikk så langt at Tidens tegn reiste krav om at Bonnevie og Scharffenberg måtte mentalundersøkes.^[29] I brev av 18. juni ba så høyesterettsdommer Bonnevie om at påtalemyndigheten tok saken opp igjen, men dette ble avslått ved brev av 24. juni.

Våren 1935 hadde familien Dahl fremstått i pressen som ofre for urettmessig forfølgelse, og Bergens Arbeiderblad beskrev behandlingen av fru Køber som «middelalder». «De midler som særlig dr Scharffenberg har dristet seg til å benytte, nærmer seg den rene inkvisisjon.» Avisen beskrev dette videre som «tortur».^[30] 40 av Fredrikstads fremste borgere uttalte samlet om Bonnevie: «Vi tillater oss å henstille til ham å gi byfogd Dahls familie sin undskyldning.» 24. mai ble en henvendelse til Stortinget trykt i avisene: «Saken mot fru Køber og hennes familie er blitt et hårdt slag for vårt rettsvesens og den psykologiske videnskaps anseelse. Almenheten vil ikke falle til ro før enhver tvil om rettsvesenets upartiskhet, fordomsfrihet og humanitet er fjernet.» Dette var signert av blant andre Bjørn Bjørnson, Johan Bojer, Halfdan Christensen, Johan Falkberget, Harald Grieg, Johan E. Mellbye, Gabriel Scott og Carl Schøyen,^[31] men justisminister Trygve Lie opplyste at saken ikke rakk å behandles av Stortinget før sommerferien.^[32]

28. juni 1935 skrev Scharffenberg: «Spiritistene krever at åndenes inngripen i menneskelivet skal anerkjennes som en realitet endog i rettspleien. Derfor har saken angående byfogd Dahl død en så overordentlig stor prinsipiell rekkevidde.»^[33]

Og snart begynte stemningen å snu. For den 10. oktober 1935 ble det avgitt rapport fra finansdepartementet om at byfogdens hustru Dagny Dahl hadde underslått ialt kr. 60.000,- i inngåtte statsskatter fra bykassen. Beløpet var imidlertid dekket av lånene barna hadde opptatt fra danske venner.^[18] Siden gikk også dansk politi inn i Køber-saken for å få klarlagt hvordan Frithjof Dahl hadde kunnet få med seg kr 60.000 ut av Danmark.^[34]

Tre dager senere avgikk Dagny Dahl ved døden etter hjerneblødning som følge av en overdose av sovemiddelet veronal. Hun forklarte i et brev til venninnen Elisabeth Levysohn at hun i 1921 hadde et underskudd på kr 3.000 i kassen, og fikk for seg at hun burde ha en buffer. «Da så våre Utgifter begyndte at overstige vore Indtægter, faldt jeg for Fristelsen til at angripe denne Reserve - så rullet Lavinen.»^[35] Politiet som hadde fått beskjed fra forhørsretten i Fredrikstad om å beslaglegge alle hennes dokumenter i Oslo til etterforskerne, uten å vite at hun var innlagt på sykehus, fikk med seg over tusen brev, 21 seanseprotokoller - og brevet til Levysohn der fru Dahl selv erkjente underslaget.^[36] Politiet iverksatte etterforskning i forbindelse med underslaget, men saken ble henlagt 20. november, da den ble ansett som oppklart, og at det var grunn til å anta at fru Dahl ikke hadde noen medskyldige.

Men hennes underslag hadde satt Dahl-familien i et nytt lys som reflekteres i artikler og leserinnlegg. En avis skrev: «Den lemfeldighet som er vist overfor fru Dahls underslag, står i den mest skjærende motsetning til den håndfaste behandling overfor en som sitter på sultelønn og gjør underslag.» Til sammenligning ble datteren i drapssaken i Bykle, der gårdbrukeren Nesland ble funnet døende med et sår i hodet, omgående arrestert og siktet for drap på sin far. Smaalenenes Social-Demokrat skrev: «Én ting burde arbeiderklassen lære av denne saken, og det er å se den absolutte klassesolidaritet som overklassen, embedsvesenet, borgerpressen og pengefolkene i denne sak legger for dagen.» Arbeideren skrev: «Hvor raske var ikke både politi og påtale myndighet, når det gjaldt å få kastet ut og tiltalt de dødssyke tæringspasienter på Marie Plahtes Minde i Sandvika. Eller når det gjelder tiltale og arrestasjon av en kommunistredaktør eller sekretæren i leieboerforeningen. Da har det ikke manglet på aktivitet. Det er nok helt andre årsaker til myndighetenes passivitet i Køber-saken.» Lilleaker arbeiderungdomslag protesterte mot «den unnfalne holdning myndighetene har inntatt overfor familien Dahl-Køber. Arbeiderungdommen kan ikke finne seg i at denne saken, som er egnet til å formørke hele vårt åndsliv, blir henlagt, uten at det blir bragt full klarhet i den.» Erling Bødtker Schreiner (1901–72) ved NTH holdt foredraget «Køber-saken - likhet for loven» i Bergen studentersamfunn til stort fremmøte. Johan Martin Wisløff minnet om at da Saul rådspurte døde, endte det med at han tok sitt liv: «Søker du trøst for sorgen over dem som gikk bort, så søk den i Guds ord.»^[37] Sigrid Undset skrev i Samtiden at Ingeborg Købers åndemeddelelser var blasfemi.^[27]

Ved brev av 29. og 30. oktober 1935 ba høyesterettsdommer Bonnevie riksadvokaten om gjenopptagelse av etterforskningen om mulige kriminelle forhold vedrørende byfogdens død. I et innlegg i Arbeiderbladet den 30. oktober, gikk også Scharffenberg inn for dette.

Etter å ha innhentet uttalelser fra politimester og statsadvokat, skrev så Riksadvokaten i brev av 2. desember at etterforskningen burde gjenopptas «med særlig sikte på om det kunne antas at byfogd Dahl hadde berøvet seg selv livet, med eller uten medvirkning av fru Køber, eller om det kunne antas at fru Køber i bevisst eller ubevisst tilstand hadde forvoldt byfogdens død».

I månedene som fulgte ble det så foretatt omfattende undersøkelser, og den 22. april 1936 ble fru Køber begjært varetektsfengslet, siktet for å ha forvoldt sin fars død, subsidiært for medvirkning til selvmord. Fru Køber ble pågrepet 23. april fra sin bolig i Framnes Terrasse 1 i Oslo, og fengslingskjennelse ble avsagt dagen etter i forhørsretten. Fengslingskjennelsen ble påkjært av fru Købers forsvarer, høyesterettsadvokat Sven Arntzen, og 13. mai omgjorde forhørsretten sin tidligere beslutning. Denne beslutningen ble så påkjært av påtalemyndigheten, og fru Køber ble foreløpig ikke løslatt. 29. mai besluttet Høyesteretts kjæremålsutvalg med to mot en stemme at fru Køber skulle fengsles.

Fru Købers forsvarer hadde i brev av 4. mai begjært rettslig forundersøkelse, og denne ble åpnet i Onsøy forhørsrett under ledelse av sorenskriver Johannes Omsted. H.r.adv. P.A. Holm ble oppnevnt som statsadvokat, og politiet var representert ved politifullmektig Henrik Eriksen. Som psykiatrisk sakkyndige ble oppnevnt professor Ragnar Vogt og direktør ved Dikemark sykehus, Rolf Gjessing. Professorene Ragnvald Ingebrigtsen og Francis Harbitz ble oppnevnt som rettsmedisinsk sakkyndige.

Riksadvokat Haakon Sund sa: «Den virksomhet som den siktede har drevet i ikke liten utstrekning med dødsforutsigelser, er i og for seg meget utiltalende, idet den tilføyer andre uforskyldt lidelse, men den er også direkte farlig, noe denne sak bærer vidnesbyrd om...Man må være forberedt på at hun i fremtiden vil fortsette sin makabre virksomhet, hvis hun får støtte og oppmuntring.»^[38] Ingeborg Køber satt fengslet helt fram til 5. oktober, dvs. i mer enn et halvt år. Den rettslige forundersøkelsen ble først avsluttet den 24. februar 1937. Da var det avhørt 80 vitner og foretatt en bevisopptagelse i Danmark. Rettskjemiker Charles Bruff var oppnevnt for å åpne og granske noen forseglede brev som stammet fra familiens seanser. Det viste seg at de fleste av disse brevene hadde vært åpnet for deretter å bli forseglet igjen.

Den 26. april foreslo politiet at Ingeborg Køber skulle settes under tiltale for drap og bedrageri, subsidiært at det ble reist sikringssak mot henne. Statsadvokaten foreslo imidlertid i sin innstilling den 3. juli at saken skulle henlegges «på grunn av bevisets stilling», og Riksadvokaten kom til samme resultat i brev av 7. juli, da han fant at bevisene mot fru Køber ikke var tilstrekkelige.

Ved brev av 26. februar 1938 søkte Ingeborg Køber Stortinget om billighetserstatning. Hverken finansdepartementet eller justisdepartementet ga henne medhold, og Stortingets forsterkede finanskomité kom til samme resultat. Søknaden ble deretter avslått.

I den sivile lagmansretten falt det 18. september 1937 dom i saken mellom finansdepartementet og arvingene i ekteparet Dahls dødsbo. I skifteretten ble departementet tilkjent kr 11.000. I lagmannsretten ble departementets krav enstemmig anerkjent som en uprioritert fordring, stor kr 3.000. Ingen saksomkostninger.^[39]

Dahl utgav flere bøker om emnet:

• Livet etter døden i nytt lys (1925),
• Nutids-undere (1927),
• Vi her! (1930),
• Død! hvor er din brodd? (1933) og
• Vi overlever døden (1934).

• Dahl, Tor Edvin (1975): Død, hvor er din brodd? ISBN 8205084580
• Schiøtz, Cato (1976): Køber-saken og privatlivets fred
• Figueiredo, Ivo de (2010): Mysteriet Ingeborg Køber ISBN 9788203291869 – Les i fulltekst hos Nasjonalbiblioteket
• Kielland, Victoria (2016): Dammyr ISBN 9788282550499