Kalmarunionen

Kalmarunionen var en personalunion mellom kongerikene i Danmark, Norge og Sverige som ble dannet i 1397 og oppløst i 1523. Unionen inkluderte også områder under svensk herredømme i Finland, de norske skattlandene Færøyene, Island og Grønland, og jarledømmene Orknøyene og Shetland. Unionen ble grunnlagt i et møte på Kalmar slott i 1397, hvor den norske, danske og svenske adelen var samlet for å være vitne til utferdigelsen og beseglingen av unionsbrevet og til kroningen av Erik av Pommern som konge over de tre kongerikene.

Unionsbrevet som ble laget ved dette møtet, er bevart, og det har gitt opphav til ulike historiske tolkninger av hvordan de tre kongerikene ble styrt. Erik av Pommern ble etterfulgt av Kristoffer av Bayern, men ved hans plutselige død i januar 1448 sto Kalmarunionen uten konge. Siden unionen var et valgmonarki, kunne Norge og Sverige velge en annen tronfølger enn Danmark, noe som førte til tronstrid i alle tre riker. Ikke før i 1457 ble Kalmarunionen igjen samlet under en konge, Christian I. Christians styre var relativt kortvarig, og også hans etterfølgere Hans og Christian II satt på alle tre tronene relativt kortvarig.

I Sverige åpnet det seg politiske muligheter for å trekke seg permanent ut av unionen. I 1523 ble Gustav Vasa valgt til svensk konge, og under hans ledelse førte svenskene det som senere ble kalt den svenske frigjøringskrigen, og vant sin uavhengighet, slik at Kalmarunionen i praksis ble oppløst. På sitt største strakte Kalmarunionen seg over ca. 3 000 000 kvadratkilometer, noe som gjorde den større enn både Kievriket og det senere Storfyrstedømmet Moskva. Unionen var derfor en av Europas største stater i flatemål. Da den ble oppløst, hadde den (med små avbrudd) vart i 126 år.^[2]

Historikeren Gottfrid Carlsson karakteriserer unionen som en «føderasjon», selv om Kalmarunionen aldri hadde noen lovgivningsmakt på føderalt nivå.^[3] Historikeren Dick Harrison beskriver unionen som «en stor, permanent personalunion som forsøkte å samle kreftene for å skape en militær motvekt mot felles fiender».^[4] Historikeren Erik Lönnroth ser på unionen som en viktig politisk og økonomisk demning mot den tyske ekspansjonen nordover i løpet av 1300-tallet. Da de tidligere utenrikspolitiske truslene Hansaforbundet, Den tyske orden og fyrstene i Nord-Tyskland forsvant eller falt på 1500-tallet, svekket også dette Kalmarunionens primære formål og berettigelse.^[5]

Under kongene Magnus Eriksson og Håkon VI Magnusson hadde Norge og Sverige med noen avbrudd kongefellesskap fra 1319 til 1364, og i Håkons senere regjeringstid gjorde han også krav på Sveriges krone og hadde mange tilhengere der. Kristoffer II av Danmark hadde i 1329 lovet Skåne bort til grev Johan av Holstein, men dette førte til opprør, og i november samme år valgte Johan å overføre Skåne og Blekinge til den svenske kongen mot en stor pengesum. Magnus Eriksson anerkjente Skåne som et autonomt krongods, og samtidig anerkjente skåningene Folkungeætten (Bjälboætten) som rettmessige konger.

Magnus Eriksson tok da tittelen «Sveriges, Norges og Skånes konge». Men i 1360 gjenerobret den danske kongen Valdemar Atterdag Skåne, Blekinge og søndre Halland, og sommeren 1361 også Gotland. Tapet av Skåne hadde gjort den svenske adelen opprørsk, og de vendte seg nå mot Magnus Eriksson. Han ble fengslet i 1361 av sin egen sønn, Håkon Magnusson. Håkon hadde vært konge i Norge siden 1343 og ble nå også valgt til konge av Sverige ved Morasteinen i februar 1362.^[6]

Håkon VI Magnusson og hans far forsonet seg, og våren 1362 ble de enige om å regjere sammen i Sverige og Norge. Men den svenske adelen var fremdeles opprørsk, og de to kongene henvendte seg til Valdemar Atterdag av Danmark for å få støtte til å nedkjempe adelen. Håkon Magnusson hadde i 1359 forlovet seg med Valdemars seks år gamle datter Margrete I. Men under sterkt press fra den svenske adelen måtte han heve denne forlovelsen og i stedet forlove seg med Elisabeth, en prinsesse fra Holstein. Da prinsessen i desember 1362 reiste til Sverige for å møte sin fremtidige ektemann, drev skipet hennes ut av kurs og havnet på Bornholm, hvor hun straks ble fengslet. Prinsessen ble snart sluppet ut igjen, men hun måtte leve resten av livet i kloster der.^[7]

I juli 1362 ble Valdemar Atterdags eneste sønn, Kristoffer av Danmark, alvorlig skadet under kampene i Skåne, og han døde neste sommer. Valdemar hadde to døtre, Ingeborg og Margrete, og i dette tilfellet kunne begge bli valgt som tronfølgere etter sin far. Ingeborg var gift med Henrik av Mecklenburg, sønn til Albrekt II av Mecklenburg med tilnavnet «den store». Igjen gikk den svenske adelen til opprør mot Håkon VI Magnusson. De sluttet seg til Albrekt den store og hadde som mål å få hans sønn Albrekt av Mecklenburg på den svenske tronen. I slutten av 1363 reiste Valdemar Atterdag ut på en lang utenlandsreise, og dermed kunne forbundsfellene hans Magnus og Håkon ikke regne med hjelp fra Danmark. I februar 1363 seilte en stor tysk hær til Sverige og foretok et vellykket overraskelsesangrep på de to kongenes territorium. Slik kunne Albrekt av Mecklenburg bli hyllet som Sveriges konge ved Morasteinen, hvor Håkon hadde blitt valgt før ham.

Håkon og Magnus klarte å beholde kontrollen i hele Norge og mye av Vest-Sverige, der de senere samlet soldater til et angrep mot Albrekt av Mecklenburg og den svenske adelen, men de ble beseiret i 1365 i slaget ved Gataskogen mellom Västmanland og Uppland. Valdemar Atterdag sluttet seg til kampen mot svenskene i 1366 og hadde i begynnelsen stor framgang. Krigslykken snudde imidlertid da Valdemar ble angrepet av en overveldende styrke fra Mecklenburg, Holstein og hansabyene og ble tvunget til å slutte fred med dem i 1371. Som vilkår for fred måtte Valdemar godta at hans barnebarn, Albrekt IV av Mecklenburg, skulle bli hans tronfølger. Magnus Eriksson ble fengslet etter den katastrofale krigen som han og sønnen hadde ført i Sverige, men ble løslatt i 1371 mot en stor sum i løsepenger fra kong Håkon VI Magnusson, som også forpliktet seg til å avstå store deler av Vest-Sverige til den svenske kongen når hans far Magnus Eriksson døde.^[8]

Da Magnus Eriksson døde i 1374, ble områdene i Sør-Sverige likevel ikke avstått som lovet, og da Valdemar Atterdag døde i oktober 1375, ble Albrekt IV ikke valgt til dansk konge, i strid med fredsavtalen fra 1371. I stedet fremmet Håkon VI Magnusson sin egen motkandidat, sønnen Olav Håkonsson. Håkon hadde støtte fra Danmarks mest innflytelsesrike stormenn, og ved riksmøtet ved Slagelse i mai 1376 ble Olav (Oluf) valgt til dansk konge.

Samtidig besluttet riksrådene i de to landene at Olavs foreldre, kong Håkon og dronning Margrete, skulle regjere for ham. Både Håkon og Margrete var i Danmark for å arbeide for sønnens kandidatur som konge, men også Margrete kunne bli sett på som en representant for det danske kongedynastiet, siden hennes søster Ingeborg nylig var død. For å styrke sitt krav på tronen begynte hun å bruke tittelen «Danmarks, Sveriges og Norges dronning» i perioden helt frem til hennes sønn ble valgt som konge.^[9]

Anerkjennelsen av Olav som tronarving hadde omgjort de to kongerikene til en stormakt, som også kontrollerte Skåne og Gotland. Da Håkon døde i 1380, ble Olav utropt til konge av Norge, men Margrete I satt fortsatt som formynder for den mindreårige kongen. Den svenske kongen Albrekt av Mecklenburg forsøkte i årene 1380–1384 å erobre Skåne, men han klarte bare å ta søndre Halland. Albrekts forsøk på å forene Skåne med Sverige under én konge hadde også hatt bred støtte blant den skånske adelen.

Folkungeættens innflytelse i Skåne ble også svekket av at den vestlige delen av Sverige var blitt lovet bort til det tyske hansaforbundet siden 1370. I 1385 reiste Olav IV Håkonsson til Lund i Skåne, hvor skåningene hyllet ham som konge over Skåne etter han hadde bekreftet og godtatt deres tradisjonelle privilegier. Bare noen få uker senere overga hanseatene sine festninger og slott i vestre Skåne til den danske kongen. Våren 1385 begynte Olav Håkonsson å bruke tittelen «sann arving til kongeriket Sverige» og begynte å mobilisere til angrepskrig i stedet for å måtte forsvare seg.^[10]

Albrekt av Mecklenburg hadde fått sin status som svensk konge sterkt svekket over tid. I et forsøk på å styrke sin stilling plasserte han tyskere som lensherrer og fogder i viktige områder i stedet for svenske adelsmenn. En av de største og mektigste mennene i Sverige, Bo Jonsson, hadde støttet Albrekt og gjort stor motstand mot Folkungeætten i håp om at Albrekt ville være i stand til å gjenerobre Skåne fra danskekongen Valdemar Atterdag. Bo Jonsson var ikke bare riksdrots, men også rikets største landeier. I april 1384 var han på vei til Skåne for å delta i gjenerobringen av landene, men da han ankom Vadstena, avbrøt han marsjen mot Skåne og gjorde i stedet opp sitt testamente. Der forklarte han at hans siste ønske var at alt hans land i Finland og Sverige skulle bli styrt av åtte utvalgte stormenn. På denne måten kunne han hindre kong Albrekt i å skaffe seg kontrollen over landene hans. Også Bo Jonssons mecklenburgske kone og alle hans barn ble hindret i å styre landområdene han etterlot seg. Forholdet mellom Bo Jonsson og kong Albrekt i de senere årene er ikke kjent, men det er sannsynlig at riksdrosten mislikte kongens mislykkede forsøk på å erobre Skåne. Da Bo Jonsson døde i august 1386 og hans testamente ble kjent, prøvde den svenske kongen å erklære seg som formynder for Bo Jonssons kone og barn. Dette var et forsøk på å omgå testamentet for å skaffe seg kontroll over familiens landområder. Den politiske krisen som dette utløste, var hovedårsaken til at mesteparten av den svenske adelen nå snudde ryggen til sin konge og heller erklærte sin støtte og lojalitet til den norske dronning Margrete I. En del av adelen møtte også Olav Håkonsson og Margrete sommeren 1387 i Skåne.^[11]

Dronning Margrete I hadde vært i Ystad i Skåne da hennes sønn Olav Håkonsson plutselig ble syk med feber og døde på Falsterbo slott den 3. august 1387. Etter sønnens død sørget Margrete raskt for at hun ble hyllet som Danmarks regent, først ved sin sønns begravelse i Lund den 10. august, så ved Ringsted og ved Fyns landsting i Odense, og sannsynligvis også på Jyllands landsting i Viborg. Margrete reiste deretter til Norge, hvor hun ble hyllet som Norges regent på et stormannsmøte i Oslo. Etter besøket i Norge reiste hun til Dalaborg slott i Sverige for å møte Bo Jonssons arvinger. På Dalaborg underskrev den svenske adelen en traktat som ga Margrete rett til tittelen «Sveriges fullmektige og rettmessige kvinne». Den svenske adelen lovet midlertidig å stille alle sine svenske slott til hennes disposisjon og støtte henne militært, slik at hun kunne ta makten fra kong Albrekt.^[12] Men kong Albrekt satte seg ikke passivt ned da opposisjonen mot ham vokste seg større. Sent på sommeren 1388 dro han til Mecklenburg for å samle en stor styrke av tyske leiesoldater. Med denne hæren vendte han tilbake til Sverige på nyåret 1389 etter å ha gått i land i Kalmar. Allerede høsten 1388 hadde de dansk-svenske styrkene under Margrete I innledet beleiringen av Axevalla hus utenfor byen Skara, mens Albrekts tropper marsjerte gjennom Jönköping for å komme Axevalla til unnsetning. Albrekts tropper var trolig alle til hest, de var godt utstyrt, og de hadde en erfaren kjerne av stridsdyktig kavaleri. I februar 1389 møttes Margretes og Albrekts hærer nær landsbyen Åsle en drøy mil øst for Falköping. Slaget ved Åsle ble både en militær og politisk seier for Margrete, siden både Albrekt og hans sønn Erik ble tatt til fange.^[13] Etter slaget kunne de dansk-svenske styrkene raskt ta kontroll over de mecklenburgske slottene, det inkluderte også Kalmar slott.^[14] Margrete I handlet raskt etter sin store seier og sørget for å skaffe seg en ny tronarving. Ved midtsommer 1389 var det stormannsmøte i Helsingborg, hvor hun presenterte sin nye arving, søsterens dattersønn Erik av Pommern. Han ble anerkjent som norske arvekonge av de norske utsendingene, men med Margrete som hans formynder så lenge han var mindreårig. Det skulle ta enda noen år før hans stilling i Danmark og Sverige ble sikret. Erik ble valgt til konge av Danmark på landstinget i Viborg ved nyttår 1396 og deretter til Sveriges konge ved Morasteinen den 23. juli 1396.^[15]

Unionen ble skapt av den norske enkedronning Margrete Valdemarsdatter (1353–1412), datter av den danske kong Valdemar Atterdag. Ti år gammel var hun blitt gift med Norges konge Håkon VI. Det lyktes Margrete å få deres sønn Olav Håkonsson anerkjent som dansk tronarving. I 1376 arvet han Danmarks trone etter sin morfar, med Margrete som formynder. Da hans far Håkon VI døde i 1380, ble Olav IV også konge av Norge. De to landene var dermed forent i en personalunion under en mindreårig konge, med kongens mor som formynder.

Før Olav IV ble myndig og kunne overta regjeringsmakten, døde han bare 17 år gammel i 1387. Margrete fikk drevet igjennom å bli valgt til regent av det danske riksråd, med tittelen «fuldmægtig frue og husbonde og Danmarks riges formynder». Året etter ble hun også anerkjent som norsk regent. Hun tok til seg sin søsters dattersønn Bogislav, en sønn av fyrst Vartislav av Pommern, og ga ham det mer nordiskklingende navnet Erik. Det lyktes henne å få Erik godkjent som tronarving i Norge, og her ble han hyllet som konge i 1389, foreløpig med enkedronning Margrete som formynder.

I Sverige var det på denne tid konflikt mellom kong Albrekt av Mecklenburg og deler av adelen. Albrekts motstandere valgte i 1388 Margrete til regent over de deler av landet som de kontrollerte, og lovet henne hjelp til å erobre resten av Sverige. Begge parter så seg tjent med en union som kunne danne en motvekt mot økende tysk innflytelse og hanseatenes økonomiske makt. Etter å ha inntatt Stockholm og fordrevet Albrekt hadde hun sikret seg regentskapet også over Sverige, og dermed hadde hun samlet hele Norden under et felles styre.

Riksfellesskapet ble formalisert i 17. juni 1397 ved inngåelsen av Kalmarunionen på det svenske slottet i Kalmar, nær grensen mot Danmark. Stormenn fra alle tre land anerkjente den femtenårige Erik av Pommern som konge, og han ble kronet til unionskonge av den danske og svenske erkebiskop. Men Margrete beholdt den reelle makten over unionen til sin død i 1412.

Svenskene var ikke fornøyd med danskenes stadige krigføring i Schleswig, Holstein, Mecklenburg og Pommern, som forstyrret den svenske eksporten til kontinentet, særlig av jern. Videre vakte sentraliseringen av statsstyret i Danmark mistanke. Det svenske riksrådet ønsket å opprettholde en stor grad av selvstendighet. Unionen begynte å vakle i 1430-årene, og det oppsto væpnede opprør. Engelbrektsopprøret førte til at danske tropper ble jaget ut av Sverige. Erik ble avsatt som svensk og dansk konge i 1439 og ble etterfulgt av den barnløse Kristoffer av Bayern. I maktvakuumet som oppsto etter Kristoffers død i 1448, valgte svenskene Karl Knutsson Bonde som konge i den hensikt å gjenopprette unionen under den svenske kronen. Karl ble også valgt til konge av Norge året etter. Men adelen i Schleswig-Holstein var mer innflytelsesrik enn svenskene og nordmennene til sammen og valgte i stedet Christian I av Oldenburg til dansk konge, og nordmennene gjorde det samme i 1450. I de neste sju tiårene ble unionen preget av krigene mellom Sverige og Danmark om hegemoniet i Norden.

Etter at Christian II hadde gjenerobret Sverige, utløste anslaget i 1520 mot den svenske adelen, Stockholms blodbad, et opprør under ledelse av Gustav Vasa, som igjen drev de danske troppene ut i 1521. Valget av Gustav Vasa til konge av Sverige markerte slutten for Kalmarunionen.

De siste restene av Kalmarunionen vedvarte til avslutningen av den danske borgerkrigen, grevefeiden. I 1536 fastslo kong Christian IIIs håndfestning med det danske riksrådet at Norge skulle være en dansk provins, og Norges riksråd ble avskaffet uten å være rådspurt. Men Norges formelle status som eget kongerike ble opprettholdt, fordi det var i Oldenburg-dynastiets interesse å bruke det norske arvekongedømmet som argument for at tronarvingene til Norge burde velges til danske konger. Norge beholdt noen separate institusjoner og sitt eget rettssystem, men ble i hovedsak fullstendig integrert i helstaten Danmark-Norge og styrt fra hovedstaden København.

I 1814 ble kongen av Danmark-Norge gjennom Kielfreden tvunget til å avstå Norge til kongen av Sverige, men Danmark beholdt de gamle norske skattlandene Færøyene, Island og Grønland. Kieltraktaten vakte imidlertid motstand i Norge, og stattholderen og tronarvingen prins Christian Frederik stilte seg i spissen for en norsk uavhengighetsbevegelse. Han sammenkalte en grunnlovgivende forsamling som erklærte landet uavhengig, vedtok en liberal konstitusjon og valgte ham til konge av Norge. Etter en kort krig sommeren 1814 godtok den svenske kongen forhandlinger. Disse forhandlingene førte til Mossekonvensjonen, hvor Norges formelle selvstendighet ble anerkjent innenfor en personalunion med Sverige. Norge beholdt Grunnloven med de forandringer som var nødvendige for unionen, og en felles konge med Sverige.

• Sverre Bagge (sm. Knut Mykland): Norge i dansketiden : 1380-1814 (1987) 1. utg, Cappelen, ISBN 82-02-12369-0. – Norgeshistorien sett fra dansk perspektiv
• Steinar Imsen: Noregs nedgang (2002) Samlaget, ISBN 82-521-5938-9. – Historiografisk orientert innføring i skandinavisk politisk utvikling i Kalmaruniontiden.
• Halvard Bjørkvik: Aschehougs norgeshistorie : 4. Folketap og sammenbrudd 1350-1520 (1996) ISBN 82-03-22032-0.

• Kalmarunionen, artikkel hos Norgeshistorie.no
• Kalmarunionen, artikkel hos Store norske leksikon
• om Kalmarunionen, fra nettstedet danmarkshistorien.dk (dansk)
• Dronning Margretes valgbrev 1388