Karv

Karv eller karve er et låneord fra det greske karabos, brukt av bysantinske forfattere fra 900-tallet om russiske skip i den bysantinske flåten. I den russiske formen korabi forekommer det i mange beretninger om væringenes tog til Konstantinopel. I norrøn litteratur har termen festet seg til en type lette fartøyer som passet godt til fart på elv og kunne flyttes et stykke over land.

Termen viser seg for første gang i en strofe av Egil Skallagrimson fra året 934 og den brukes jevnlig fram til 1381. Da var den siste gang brukt i et dokument om en karve tilhørende en domherre i Nidaros. På norrønt er ordet karfi, nå oversatt til karve.

Båttypen har vært blant de mindre i vikingtiden, og ble benyttet for reiseformål og som proviant- eller utstyrsfartøy for militære oppdrag. De er også beskrevet som mindre fraktfartøyer til allsidig bruk. Ifølge litteraturen fra middelalderen var karvene mest brukt som skip til personlig bruk av rikfolk, helst ved reiser langs kysten og på innsjøer, men de kunne også foreta lengre sjøreiser.

Et slikt fartøy var Olav Tryggvasons gave til Hårek av Tjøtta; en skute hvor «det rodde ved borde 10 menn eller 12», og 30 mann ombord. Olav Haraldsson ga også en karve som en gave til Ketil av Ringanes. Denne var på 15 par årer, og den ble ført opp til Mjøsa antakelig langs Glomma og Vorma. Karvene var reiseskip for høvdinger og andre med betydelig makt, og var ofte bygd med utsøkt håndverkskvalitet over seg.

Gravskipene Gokstadskipet, Osebergskipet og Tuneskipet må ha vært blant de største av karvene. I sagalitteraturen var en karve på ikke mindre enn seks par årer og ikke mer enn 16 par årer. Den største karven som nevnes finnes i Grettes saga fra Island. Her lot han sette frem en stor karve som han eide, og her rodde 16 mann ved borde. Den mindre karven finnes i Egils saga med bare seks mann på hver side.

Sesse eller rom kan ikke brukes som størrelsesbetegnelse eller som et teknisk begrep på en karve. Et langskip, selv en busse med fast dekk, er det faste tofter som roeren satt på. Størrelsen på en mindre båt uttrykkes ved tallet på årene, seksæring og tolværing men heller ikke dette brukes om karvene. Størrelsen gikk ut på hvor mange mann som ror på hver side, ev. på den ene siden. «Rodde 16 mann ved borde» betyr 32 roere og 32 årer. Uten faste tofter måtte roere sitte på skipskister som mannskapet hadde til personlig utstyr, og annet på tiljedekket. Dette var et dekk av brede planker eller tiljer over rommet, mellom tverrstivere mellom spantene, lagt mot hudplankene fra stavn til stavn.

De mindre gravbåtene som er funnet i moderne tid, som f.eks. Holmedal i Sunnfjord, Grønhaugfunnet på Bø, Karmøy og Mardal i Brønnøy, Nordland kan antakelig karakteriseres som karver fordi de hadde årehuller i relingsbordet istedenfor keiper eller årefeste som på mindre båter.

Karvene ble benyttet inn i middelalderen fram til 1300-tallet. Biskop Håkon av Bergen i 1340, som var en av datidens fremste skipseiere og redere i Norge, lot skipsbyggeren Pål Eriksson bygge en karve til personlig bruk, og han skaffer bl.a. materialer, mastetrær fra Trøndelag. Dimensjonene på tømmeret til kjøl og mast tyder på at det dreier seg om en rimelig stor karve, kanskje på størrelse med Gokstadskipet. Siste gang karven er nevnt, var i et dokument fra Nidaros i 1381 der domherrens skip er betegnet som en karve.

• Osebergskipet, 15 par årer
• Gokstadskipet, 16 par årer
• Tuneskipet, formodentlig usikkert, 11 eller 12 par årer
• Båtfunnet i Holmdal i Sunfjord, 6 par årer
• Båtfunnet i Grønhaug ved Bø på Karmøy, 8 par årer
• Båtfunnet på Mardal i Sømna, Nordland, omtrent 12 m lang

• A.W. Brøgger og Håkon Shetelig, Vikingskipene, deres forgjengere og etterfølgere Oslo 1950