Mikael VII Dukas

Mikael VII Dukas
Født		1050[1] Konstantinopel
Død		1090[1][2] Konstantinopel
Beskjeftigelse		Geistlig, munk
Embete		Bysantinsk keiser (1067–1078)
Ektefelle		Maria of Alania[3]
Far		Konstantin X Dukas[4]
Mor		Eudokia Makrembolitissa[4]
Søsken		7 oppføringer Konstantios Doukas Andronikos Doukas Theodora Doukaina Selvo Anna Doukaina Zoe Doukaina Nikephoros Diogenes (familierelasjon: halvbror på mors side) Leo Diogenes (familierelasjon: halvbror på mors side)
Barn		Konstantinos Doukas
Nasjonalitet		Østromerriket
Mikael VII Dukas på Commons Se også liste over østromerske keisere

Mikael VII Dukas (eller Doukas) (gresk: Μιχαήλ   Ζ Δούκας) med kallenavnet Parapinakēs (Παραπινάκης, som betyr «minus en kvart» - med henvisning til devalueringen av den bysantinske valuta under hans styre), var keiser i Østromerriket (Bysants) fra 1071 til 1078. Han var sønn av den forrige keiseren, Konstantin X Dukas.

Mikael VII ble født ca. 1050 i Konstantinopel som eldste sønn av keiser Konstantin X Dukas og hans hustru Eudokia Makrembolitissa^[5]. Han ble medkeiser i 1059, samtidig som eller kort tid før sin yngre og forholdsvis nyfødte bror Konstantin Dukas^[6]. Da Konstantin X døde i 1067 var Mikael VII 17 år gammel og overtok styret. Han viste imidlertid liten interesse for politikk og overlot mye av styret til sin mor Eudokia og Konstantin Xs bror Johannes Dukas, som viste seg å være effektive regenter^[7].

Den 1. januar 1068 giftet Eudokia seg med general Romanos Diogenes som nå ble kronet til medkeiser sammen med Mikael VII, Konstantios og en tredje bror, Andronikos Dukas^[8][9]. Romanos måtte raskt finne en militær løsning overfor de muslimske seldsjukkene, men han led et stort nederlag i slaget ved Manzikert i august 1071. Romanos ble tatt til fange og måtte inngå en ydmykende fredsavtale med muslimenes leder Alp Arslan^[10]. Mikael VII holdt seg i bakgrunnen mens hans onkel Johannes Dukas og den høytstående rådgiveren Mikael Psellos konspirerte for å avsette Romanos da han ble løslatt fra fangenskap. Etter et regelrett statskupp støttet av væringgarden ble Romanos arrestert og blindet mens keiserinne Eudokia ble tvunget til å gå i kloster. Mikael ble innsatt som keiser, men han så ingen grunn til å overholde fredsbetingelsene med seldsjukkene^[5]. Mikael Psellos og Johannes Dukas var fortsatt rådgivere, men Mikael VII overlot stadig flere av avgjørelsene til finansministeren Nikephoritzes. Keiserens viktigste interesser var, ifølge Psellos, de akademiske sysler, og han overlot til Nikephoritzes å øke beskatningen – uten at dette fullt ut kunne finansiere hæren. Som keiser var han inkompetent, og han omga seg med sykofanter som konfiskerte eiendom for eget formål mens imperiet forfalt^[5]. Den underbetalte hæren var på randen av mytteri, og i 1071 tapte bysantinerne Bari, deres siste besittelse i Italia, til normannerkongen Robert Guiscard^[11]. Samtidig sto imperiet overfor et alvorlig opprør på Balkan i 1072, der opprørere under ledelse av Georgi Voyteh forsøkte å gjenopprette det bulgarske rike. Opprørerne erobret hovedstaden Skopje og de kronet den montenegrinske kong Konstantin I Bodin til tsar av Bulgaria under navnet Peter III. Opprøret ble imidlertid slått ned av general Nikeforos Bryennios.

Etter tapet ved Manzikert sendte den bysantinske regjeringen ut en ny hær mot seldsjukkene under ledelse av general Isak Komnenos, en bror av den senere keiser Alexios I Komnenos, men denne hæren ble slått og generalen tatt til fange^[12]. Problemet ble enda større av en massiv desertering av vestlige leiesoldater. Disse ble forsøkt bekjempet med en ny hær ledet av caesar Johannes Dukas^[12]. Også denne hæren ble slått, og Johannes Dukas ble tatt til fange. Senere ble han presentert som desertørenes tronpretendent, men opprørerne ble slått ned i 1074.

De militære nederlagene førte til omfattende misnøye og det ble forverret av en devaluering av valutaen, noe som gav keiseren tilnavnet Parapinakēs («minus en fjerdedel»)^[13]. Misnøyen førte til to samtidige opprør under generalene Nikeforos Bryennios den eldre og den senere keiser Nikeforos III Botaneiates, henholdsvis på Balkan og i Anatolia. Botaneiates ble støttet av seldsjukkene og han nådde Konstantinopel først. Mikael VII trakk seg fra tronen uten kamp og flyktet til Stoudios-klosteret. Han ble senere metropolitt (biskop) i Efesos^[14] og døde i Konstantinopel i 1090^[15].

Ulike tronranere forsøkte å styrte Michael VII eller å tilrane seg deler av imperiet. Noen av disse var:

• Nestor, en tidligere slave under Konstantin X. Nestor hadde blitt forfremmet til å bli dux av provinsen Paradounavon (Paristrion)^[16], en region som grenser til Donau ved Svartehavet.
• Philaretos Brachamios
• Caesar Johannes Dukas
• Nikeforos Bryennios den eldre
• Nikeforos Botaneiates

Mikael VII Dukas var gift med Maria Bagrationi (Maria av Alania) som var datter av kong Bagrat IV av Georgia. De hadde minst en sønn, Konstantin Dukas, som var medkeiser 1075-1078 og 1081-1087 eller 1088. Han døde ca 1095.

• Mikael Psellos, Chronographia
• Mikael Attaleiates, The Histories
• Anna Komnena, The Alexiad

• John Julius Norwich, Bysants’ historie, Pax Forlag A/S, 1997
• Alexander Canduci, Triumph & Tragedy: The Rise and Fall of Rome's Immortal Emperors, Pier 9, 2010
• Alexander Kazhdan, The Oxford Dictionary of Byzantium, Oxford University Press, 1991
• Warren Treadgold, A History of the Byzantine State and Society, Stanford University Press, 1997
• George Finlay, (1856), History of the Byzantine Empire from DCCXVI to MLVII, 2nd Edition, Published by W. Blackwood
• Linda Garland, Byzantine Empresses: Women and Power in Byzantium AD 527–1204, Routledge, 1999, ISBN 978-0-415-14688-3

Østromersk keiser
Komnenske dynasti
Forgjenger: Konstantin X Dukas	1067–1078	Etterfølger: Romanus IV Diogenes
Østromerriket